Evig singel? Altfor kresen??

[Gjest gjest1]

Det slo meg plutselig lørdag kveld/natt til søndag. Jeg tror jeg er singel fordi jeg er blitt altfor kresen, jeg.

Noen av dere husker sikkert hvor ekstatisk lykkelig jeg var i fjor høst da jeg fant igjen "mannen i mitt liv" som jeg ikke hadde sett på ti år eller deromkring?

Da jeg møtte ham første gang, kom han inn i livet mitt som en gave fra himmelen, og han var tilstede i livet mitt i et par år, og var til utrolig støtte i en tid som var veldig vanskelig for meg. Jeg husket ham som en helt fantastisk mann, som overgikk selv min far og mine brødre.

I påsken reiste jeg og besøkte ham i USA hvor han bor og arbeider, og oppdaget at han verken var fantastisk eller en gave fra himmelen. Han var en alminnelig mann, med kontrolltendenser, og han var kjedelig og gubbete. Så det var veldig lett for meg å reise hjem igjen, og nå tror jeg ikke jeg vil tilbake for flere besøk heller.

Tidlig i sommer fikk jeg plutselig en telefon fra en annen som også har gått under betegnelsen "mannen i mitt liv!, skaubjønn.

Han har jeg savnet i fire år, og han var også en veldig spesiell mann i livet mitt, dog på en annen måte. Han har sine særheter og er nokså stri, men samtidig er han veldig hyggelig og veldig morsom.

Jeg trodde at jeg gikk en festlig sommer i møte med denne mannen som jeg var så glad i, men han viste nøyaktig de samme særhetene som han brant meg med tidligere. Tidligere såret det, nå resulterte det bare i at han mistet alle poengene sine.

Da han ringte meg sent lørdag kveld nå, etter at jeg ikke hadde hørt noe fra ham på ganske mange uker, ble jeg bare irritert. Jeg er fullstendig ferdig med ham.

Denne mannen var en jeg først hadde som venn en lang periode, og som jeg savnet som venn da det ble slutt mellom oss høsten for fire år siden. Og som jeg trodde jeg ville ønske å ha som en venn for alltid. Nå interesserer det meg midt i veggen om jeg hører fra ham igjen i det hele tatt.

Nå lurer jeg på hva jeg egentlig ønsker fra en mann? Hvilken mann kan klare å komme inn under huden på meg?

Som jeg sier når folk spør meg; hvorfor har du vært alene så lenge, hvorfor har du ikke skaffet deg en ny mann?

Vel, sier jeg, jeg treffer stadig veldig hyggelig og snille menn, men det er også alt de er. De er hyggelig og snille, men de rører ikke ved meg på noen som helst måte. Og om de rører ved meg, skal det ingen ting til allikevel før jeg mister interessen. En feil bemerkning og jeg er ferdig med dem...

Det finnes så mange hyggelige menn - hvorfor vil jeg ikke ha dem?

Ingen skal få kalle meg desperat i hvert fall

[Sofia]

:o :o ... er du meg????

Du satte ord på tankene mine... rett og slett!!.. Jeg har det på nøyaktig samme måte.

Nesten en trøst bare det.. :-?

[Aida]

Nå er ikke jeg så gammel at det er noen fare ( ), men jeg er på samme måte.

Jeg er singel til jeg står overfor et bedre alternativ. Så lenge jeg ikke gjør det, så er livet som singel det beste.

[Gjest gjest1]

Godt å høre. Jeg var redd det var noe "galt" med meg jeg..... Ikke at jeg lider under min singeltilværelse (jeg har jo avkom som tar all min tid og vel så det), men andre flyr jo rundt og finner seg nye partnere nesten før eksen er ute av døra liksom.....

[ivanka]

hm. dette er nok en klubb jeg kan melde meg inn i.

ser det som et sunnhetstegn, jeg da. at man har utviklet seg som person og ikke lenger gjør seg avhengig av menn som strengt tatt ikke er så bra for en.

[Gjest Gjesten]

Eg e innmari med i klubben, og blir nok her ei stund ja... Har no vore singel i to år, har møtt dei tre viktigaste mennene i mitt liv igjen siste året, men dei var nok som menn flest ja, verken meir eller mindre.

Men eg vil gjerne ha ein kjæreste som eg kan vere med på helligdagar, feriar, helger av og til, men eg vil ikkje ha sambo eller avkom, så det er nok der mange menn rømer frå meg ja...

[Sander]

Dere er ikke de evige single, dere er de sanne single. Dere har vært kresne, smakt det dere ville ha, og spyttet det ut igjen. Overlat den evige singelstatus til oss som er kresne men ikke får smake. Husk at evigheten ikke kun strekker seg framover, men også bakover.

[Gjest Anonymous]

Dette virker kjent ja. Har det på samme måten. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Jeg har barn. Jeg har opplevd den store kjærligheten. Jeg vet også at jeg har mulighet til å date menn hvis jeg ønsker det. Men hvis ikke alt stemmer ser jeg ikke hensikten med å date.

Det er kun en mann jeg vil ha et forhold til. Får jeg ikke han vil jeg heller være singel.

[Gjest seriøs jente]

Jeg er også veldig kresen. Tror alle her inne er enige i at vi er kresne. Men er det ikke det beste vi søker da? En som ikke er kontrollfrik, ikke gjør ditt og ikke gjør datt.. Nå er jeg selv på leting, har funnet en som er bra på alle måter, men får ikke kontakt med ham. :-(

Tidligere har jeg ikke vært så kresen som nå, men etter det ble slutt med eksen for snart to år siden, har jeg gransket gutta opp og ned. Ble bedratt av eksen, så e vel en grunn til hvorfor man er skeptisk.

Men likevel, hvorfor er vi så kravstore?

[ivanka]

fordi et dårlig forhold er mye verre enn ikke noe forhold.

[alisia4]

Vi alle har vel gjort opp tanker og meninger om hvordan en mann/kvinne skal se ut og være. Helt naturlig at man tiltrekkes en som er tilnærmet lik seg selv på flere områder. Inkludert meg selv.

Man har også ønsker og krav, noe jeg mener er nokså viktig for at man skal klare å fungere sammen og ha det fint sammen også.

Samtidig er jeg av den oppfatning av at vi bør også være realistiske med tanke på en ideal mann og kvinne. Av den grunn syntes jeg det er viktig å få frem de egenskapene vi setter høyest, og som er en betingelse for at man skal få det godt sammen.

Er derfor av den oppfattning at det da vil være lettere å sortere. For ingen av oss er fullkommne. Viktigere for meg å bli ordentlig glad i en mann, enn å være storm forelsket fra dag 1 av. Den kommer av seg selv etter hvert om man tillater seg å bli godt kjent med en person, OM kjemien stemmer.

[Gjest gjest1]

Høres ut som om vi kommer fra samme fabrikken alle sammen jo? haha..

Jeg lager en ny tråd som heter: Hva ser dere etter..

[Lovvi]

Melder meg inn i klubben. Kjenner meg veldig igjen!

Har ofte fortvilt over å ikke engang bli bittelittegranne betatt engang av alle de flotte, snille og ordentlige mannfolka........Det verste er at jeg mange tenker på at jeg kankje ikke er i stand til å bli foelska eller betatt mer? Tenk om jeg ender opp gammel og blåhåret, bitter og alene med 30 katter og 5 hunder som eneste selskap.......... :hår:

[Gjest Gjesten]

fordi et dårlig forhold er mye verre enn ikke noe forhold.

:enig_animasjon:

Dessuten så er ikkje nett mann og barn ein garanti for eit lukkeleg liv og ein lukkeleg alderdom, tru meg!!

[LilleBille]

Det er opplagt en del av oss.

Og vi blir sikkert ikke mindre kresne med årene,

men takke meg til singeltilværelsen fremfor å gå på akkord med meg selv .. eller mine egne følelser..

[Gjest MAnnen]

Synes egentlig det er flott at man ikke vil gå på akkord med seg selv - og som mange sier her; intet forhold er bedre enn et dårlig forhold.

Etter å ha lest innleggene her fremkommer det tydlig at flere har et håp/ønske om å treffe "den rette", samtidig som det er helt klart at denne personen må oppfylle en rekke krav.

Kvinner i Norge i dag tar lengre utdannelse, har bedre jobber og stiller høyere krav til både menn og forhold.

Jeg tror mange kvinner i dag har urealistiske forventninger i forhold til hva slags mann dere faktisk kan finne der ute - og derav finner dere han heller ikke.

Forventningene fyres vel ytterligere opp av serier som "sex og singelliv" som i hovedsak er bygget på en filosofi om den endeløse jakten på den perfekte mann, og seksuell bruk-og-kast mentalitet.

Samtidig finnes det mange sterke kvinner der ute som åpenbart nyter singellivet, uten å måtte gå på akkord med seg selv for å gå inn i et forhold.

Utsagnet "Og om de rører ved meg, skal det ingen ting til allikevel før jeg mister interessen. En feil bemerkning og jeg er ferdig med dem... " sier vel noe om at man kanskje egentlig ikke vil finne den rette? kompromissløshet passer ikke inn i noe forhold.

Min spådom er at det etterhvert vil finnes mange "enpersons-husholdninger". Ut fra det som skrives her vil mange av dere kvinner klare dere fint. Egentlig er jeg mer bekymret for mennene i denne sammenhengen.

[Gjest gjest1]

Utsagnet "Og om de rører ved meg, skal det ingen ting til allikevel før jeg mister interessen. En feil bemerkning og jeg er ferdig med dem... " sier vel noe om at man kanskje egentlig ikke vil finne den rette?

Det er i hvertfall ikke viktig nok til at man gidder å fire noe særlig..

Det som er saken er vel at i og med at de jeg treffer er så lett å forkaste, så har de ikke de kvalitetene jeg vil ha, eller evnen til å holde på min interesse. Hva som skal til, vet jeg ikke selv engang...

[Melissa Gioberti]

Det er faktisk vanskelig å finne en bra mann- de vokser ikke fritt.

De er opptatt, homo eller skilt og vraket/slitt med barnebidrag, bitre eks'er og barn. Eller bare utro.

Enten er de unge, ivrige, useriøse, vinglete og bare nysgjerrig på sex fordi de er noen-og tyve, eller de er gift og misfornøyd- og også egentlig bare ute etter sex.

Eller de er seriøse og vil satse- men er skallede og har briller! Som en annen George Costanza.

Hva skal vi lekre, slanke og flotte kvinner gjøre da?

Vi kan kjøpe blomster til oss selv, gå rundt med t-trøyer som sier "jeg er pen" på, gå på kino alene dersom alle vennene er par, rekke tunge til andres barn som bråker, bruke all energi på jobben, digge musikk i fritiden, se på Bridget Jones og Sex and the City, gjøre alt vi har lyst til, og drikke masse vin så ofte vi vil og rote masse. Dessuten slipper vi klager og kontroll-freaker.

Livet er best uten menn. Men dersom drømme-mannen dukker opp så griper man jo tak i ham.

[Gjest Ethereal]

Jeg klarer godt å huske da jeg selv var singel; jeg hadde så mange krav at en kamerat ertet med med at jeg hadde en slags "Ethereals matrix" som eventuelle kandidater måtte presses inn i. For meg var det blant annet viktig med utdanningsnivå (ikke lønn, men intellektuell stimulans er viktig for meg), og i tillegg ville jeg ha en sporty person, som samtidig var utadvendt.

Da jeg gav opp, dukket han plutselig opp, på gata (ja, det er sant), og snipp snapp snute.

Hvorfor skal man nøye seg med lite?

[Gjest MAnnen]

Hvorfor skal man nøye seg med lite?

"Jeg er på utikk etter sjefs-stillinger", sa den arbeidsløse mureren som satt på sofaen med ølen og skulle forklare hvorfor han fortsatt ikke hadde funnet jobb.

Kanskje tar jeg feil, men en del av dere som aldri finner den dette - stiller dere kanskje urealistiske forventninger til partneren?

Dette gjelder forsåvidt både kvinner og menn jeg har møtt, som har vært single en stund. De har latterlig høye forventninger til en partner, mens selvkritikk er nesten fraværende. Man kan ikke forvente en partner som er feilfri om man ikke er det selv - og hvor mange av oss er egentlig det?

Det er selvfølgelig en ærlig sak å leve som singel fordi man ikke vil inngå noe kompromiss med de forveningene man har i forhold til en partner.

Slik jeg ser det er likevel en viss vilje til å inngå kompromiss være avgjørende, både for å finne en partner og å klare å leve sammen med denne.

En annen ting er jo at desto mer man trives som singel - desto høyere vil jo terskelen være for at man skal se gode nok "argumenter" for å flytte sammen med en partner.