Venninner og tillit

[AnonymBruker]

Vil gjerne ha noen meninger ang. et venninneforhold – og for så vidt en datingsituasjon. Takk til de som gidder å lese – jeg regner med at flere er eller har vært i samme situasjon.

 

Jeg har en nær venninne jeg tilbringer en del tid med. Vi har kjent hverandre lenge, og vært gode venner de siste årene. Hun er i et langvarig forhold – det er et avstandsforhold, men nært nok til at de treffes relativt regelmessig. Hun er en typisk “guttejente” – ikke i stilen, men ved at omgangskretsen hennes primært består av gutter. 

 

Jeg er blitt kjent med en del av hennes kolleger og venner gjennom ting vi deltar på felles. En venn av henne (som også er venn med en del av mine venner) fattet umiddelbar interesse for meg første gang vi traff hverandre. Vi har begynt å date, først ved at vi regelmessig så hverandre gjennom treff i vår sirkel, men også noen ganger på egenhånd. Han har demonstrert ganske tydelig interesse for meg og vi har det veldig hyggelig sammen.

Min venninne har kommunisert at dette er “veldig hyggelig” men nå i det siste har jeg opplevd noen nye sider av henne. Jeg ser nå at hun klenger veldig på ham (rent fysisk, unaturlig mye). 

 

Jeg har også opplevd at hun utleverer meg til ham. Han har bragt opp spesifikke spørsmål ang. ting jeg nylig har fortalt henne, i det jeg trodde var fortrolighet. Hun har bl.a. sagt en ting som ikke stemmer, og stikker litt "kjepper i hjulene" for at ting skal utvikle seg mellom oss.  Jeg er ikke bekymret med dette mht. til interesse, da han tydelig liker meg, men det gjør jo noe med hvordan jeg ser på henne og vårt vennskap. 

Jeg ser også tegn på at hun er ganske avhengig av oppmerksomheten hun får fra sine “guttevenner” og det å være den ene jenta i gjengen. I det siste har det oppstått flere situasjoner der det er blitt tydelig at hun gjerne vil ha guttene for seg selv - da spesifikt vår felles venn som jeg dater, men også så og si alle andre. Det ser ut til at hun generelt responderer dårlig på at hennes (visstnok platoniske) guttevenner vil ha kontakt med meg, eller andre jenter generelt. 

Hun tar fortsatt initiativ til at vi skal treffes bare oss to, men ikke ting som inkluderer hennes mannlige kolleger og venner. Jeg kunne forstått dette om jeg var en som sosialt tok mye plass, men jeg er heller det motsatte. En av våre felles venner har på eget initiativ invitert meg med på ting hun også deltar på, og selv da har ting skjedd som at hun har gitt meg feil beskjed om tidspunkt slik at hun har “alenetid” med dem før jeg kommer. I tillegg har det kommet opp et par situasjoner som har gjort det klart at hun ikke var så selvsikker som jeg trodde, spesielt angående oppmerksomhet fra gutter. Hun skjermer tydelig sine "guttevenner" fra andre jenter. 

Jeg blir rett og slett litt sliten av dette her. Det verste med alt som omhandler potensiell sjalusi er at det noen ganger ikke engang er bevisste mekanismer, men underbevisste. Og det er den siste følelsen folk noensinne vedkjenner seg, så det å ta det opp leder som regel ingen vei.

Jeg ser tillit som et slags glass med klinkekuler, der du legger på en og en over tid. Når det er nesten fullt så har man et gjensidig forhold der man med trygghet kan gjøre seg sårbar og dele ting uten å frykte at man blir dømt eller at sensitiv informasjon blir videreformidlet. Nå føler jeg for å ‘ta ut noen kuler’ av den krukken. Rett og slett begrense hvor mye jeg utleverer meg selv, fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg er trygg nok på henne. Noen ting jeg har fortalte henne var ganske personlige, og det at det muligens er fortalt videre gjør meg veldig ukomfortabel. Vi er I slutten av tyveårene nå og jeg håpet og trodde at noen av disse tingene var ting folk vokste av seg, men det ser dessverre ikke slik ut. Jeg ser rett og slett ikke noen annen mulighet enn å holde henne litt mer på avstand - hvilket gjør meg trist, da hun var en av få venninner jeg anså som ganske nære. 

Hvor mange personer har du I ditt liv som du har 100% tillit til? Hvordan vet du det i så fall, og hvor lang tid tok det å komme dit? Jeg har sett liknende situasjoner hos andre venninner, der små gnisninger, negative stikk og sjalusi ødelegger vennskapet. Er det virkelig så vanskelig å etablere noe helt solid?

Anonymkode: 47fa0...65d

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg kunne ha tillitt til nesten alle vennene mine, men lærte the hard way og nå er det kun to stk jeg forteller personlige ting til eller ting om kjærlighetsrelasjoner osv og selv til de så er det mye jeg unngår å si.

Anonymkode: 41f40...620

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du holde avstand til denne venninnen nå. Prøv heller å møte nye. Jeg synes også det er vanskelig å bygge vennskap, har blitt skuffet flere ganger. Man kan bli litt oppgitt. Etter hvert har jeg mer fått innstillingen at jeg tar det som det kommer, orker ikke å ha høye forventninger om en "sjelevenn", for da blir man lett skuffet. Man får bare være forberedt på at vennskap kanskje ikke varer evig. Selv drømmer jeg om å få en kjæreste, så venninner ikke trenger å være de viktigste personene i livet mitt.

Anonymkode: 4ea02...6dc