Du som er kraftig overvektig

[Gjest cheshirecat]

10 timer siden, Mann 42 skrev:

 Det jeg leser av dette innlegget er at du neppe har vært noen kjederøyker selv. Det var jeg, i omtrent 25 år, før jeg endelig klarte å slutte. Jg røkte sjelden mindre enn 20 omdagen, og ofte opp i 60. Litt avhengig av hva jeg hadde tid til. Å slutte var alltid et sjokk, med nervøsitet, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, konstant lyst til å putte noe munnen, etc, etc, etc. Og røyksuyget er der mer eller mindre hele tida inntil du en vakker dag blir kvitt det. Sist tok DET over ett år. Og ofte er det så sterkt at du nærmest går ut av ditt gode skinn om du ikke får en røyk.

Tilbakefallsprosenten for røykeslutt er høyere enn for avvenning av heroinister.

Så jeg tror kanskje det er sammenlignbart i plagsomhet, likevel. Men det er selvsagt også forskjeller. Poenget mitt er at ingen av delene er gjort i en håndvending.

Jeg ville aldri kommet med en så bastant påstand hadde jeg ikke prøvd begge; jo, jeg var også kjederøyer. Var det fest kom jeg godt oppe i 40-60 sigaretter, utover det lå jeg på et minimum av 20 om dagen. Jeg sluttet på dagen. Det tok knapt en uke og jeg tenkte ikke lenger på røyk. Har familiemedlemmer som har ødelagt mye av helsa pga at de var langvarige storrøykere. Da over ca 40år. De sluttet også på dagen, og etter noen uker var røykinga et glemt kapittel i livet. Du kan ikke gjøre det samme med mat. Det er umulig. Det er lettere å gå "Cold turkey" ovenfor noe enn å balansere avhengigheten til noe hver eneste en dag. Det blir isåfall som å si at en storrøyker skal få fire, fem sigaretter hver dag for resten av livet, Når vedkommende egentlig er oppe i 50-60 pr dag. Hjernen får aldri fri fra "tankekjøret" ift avhengigheten. Kutter man noe tvert vil dette være langt enklere 

 

[Gjest Nanne70]

12 timer siden, Mann 42 skrev:

Det jeg leser av dette innlegget er at du neppe har vært noen kjederøyker selv. Det var jeg, i omtrent 25 år, før jeg endelig klarte å slutte. Jg røkte sjelden mindre enn 20 omdagen, og ofte opp i 60. Litt avhengig av hva jeg hadde tid til. Å slutte var alltid et sjokk, med nervøsitet, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, konstant lyst til å putte noe munnen, etc, etc, etc. Og røyksuyget er der mer eller mindre hele tida inntil du en vakker dag blir kvitt det. Sist tok DET over ett år. Og ofte er det så sterkt at du nærmest går ut av ditt gode skinn om du ikke får en røyk.

Tilbakefallsprosenten for røykeslutt er høyere enn for avvenning av heroinister.

Så jeg tror kanskje det er sammenlignbart i plagsomhet, likevel. Men det er selvsagt også forskjeller. Poenget mitt er at ingen av delene er gjort i en håndvending.

Jeg må faktisk si meg enig med Chesirecat her. For meg var det MYE enklere å slutte å røyke enn det er å klare å gå ned 10-12 kg i vekt og holde meg der. Noen storrøyker var jeg nok ikke med mine 10-12 om dagen, men jeg røykte tross alt i 16 år. Likevel opplevede jeg det som enkelt å slutte, og har ikke hatt tilbakefall. Men folk er forskjellige, og opplever dermed ulike ting som vanskelige kontra enkle.

[AnonymBruker]

2 timer siden, cheshirecat skrev:

Jeg ville aldri kommet med en så bastant påstand hadde jeg ikke prøvd begge; jo, jeg var også kjederøyer. Var det fest kom jeg godt oppe i 40-60 sigaretter, utover det lå jeg på et minimum av 20 om dagen. Jeg sluttet på dagen. Det tok knapt en uke og jeg tenkte ikke lenger på røyk. Har familiemedlemmer som har ødelagt mye av helsa pga at de var langvarige storrøykere. Da over ca 40år. De sluttet også på dagen, og etter noen uker var røykinga et glemt kapittel i livet. Du kan ikke gjøre det samme med mat. Det er umulig. Det er lettere å gå "Cold turkey" ovenfor noe enn å balansere avhengigheten til noe hver eneste en dag. Det blir isåfall som å si at en storrøyker skal få fire, fem sigaretter hver dag for resten av livet, Når vedkommende egentlig er oppe i 50-60 pr dag. Hjernen får aldri fri fra "tankekjøret" ift avhengigheten. Kutter man noe tvert vil dette være langt enklere 

 

Det med avhengighet er en interessant sak.
Jeg har en far som er som det du beskriver, han blir ikke fysisk avhengig av røyk, alkohol, piller, eller noe slikt.  Han kan slutte på dagen med slike ting, uten problemer.  Mat er det eneste han har et avhengighetsforhold til.

Men andre i familien er helt annerledes. De blir lett avhengige av rusmidler, men har ikke et avhengighetsforhold til mat.

Det er mange år siden jeg konkluderte med at vi er alle forskjellige, og har ulike ting vi blir avhengige av, hvis noe.
Det som er lett for noen, er vanskelig for andre, og motsatt.

Anonymkode: 16fa3...7e5

[Anciol]

Jeg er muligens litt for mye overvektig men ikke så mye at det kvalifiserer for operasjon. Merker at jeg har gått ned med å slutte med visse medisner (er frisk nå av depresjon og angst).

Trener Krav Maga nå 3 ggr uken og  spiser sunt. Har kuttet ut chips, smør, snop det smaker meg ikke lenger, klarte ikke en gang å spise ribbe på lille julaften, fordi det var så my fett og guffe, så jeg og pappa år mør kalkunfilet med grønnsaker i stedet!

[Gjest cheshirecat]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det med avhengighet er en interessant sak.
Jeg har en far som er som det du beskriver, han blir ikke fysisk avhengig av røyk, alkohol, piller, eller noe slikt.  Han kan slutte på dagen med slike ting, uten problemer.  Mat er det eneste han har et avhengighetsforhold til.

Men andre i familien er helt annerledes. De blir lett avhengige av rusmidler, men har ikke et avhengighetsforhold til mat.

Det er mange år siden jeg konkluderte med at vi er alle forskjellige, og har ulike ting vi blir avhengige av, hvis noe.
Det som er lett for noen, er vanskelig for andre, og motsatt.

Anonymkode: 16fa3...7e5

 

Såklart det er individuelle forskjeller når det gjelder avhengighet. Forskning har vel konkludert med at både arv, miljø osv spiller inn. Likevel tror jeg at ser man på antall tilfeller røykere som slutter og aldri "faller tilbake"  kontra overvektige som går ned men går opp igjen, sån tror jeg røykerne klarer seg langt bedre.  Men nå skal vi kanskje ikke avspore tråden til T.S mer 😜

Endret 21. januar 2016 av cheshirecat

[Mann 42]

3 timer siden, cheshirecat skrev:

Jeg ville aldri kommet med en så bastant påstand hadde jeg ikke prøvd begge; jo, jeg var også kjederøyer. Var det fest kom jeg godt oppe i 40-60 sigaretter, utover det lå jeg på et minimum av 20 om dagen. Jeg sluttet på dagen. Det tok knapt en uke og jeg tenkte ikke lenger på røyk. Har familiemedlemmer som har ødelagt mye av helsa pga at de var langvarige storrøykere. Da over ca 40år. De sluttet også på dagen, og etter noen uker var røykinga et glemt kapittel i livet. Du kan ikke gjøre det samme med mat. Det er umulig. Det er lettere å gå "Cold turkey" ovenfor noe enn å balansere avhengigheten til noe hver eneste en dag. Det blir isåfall som å si at en storrøyker skal få fire, fem sigaretter hver dag for resten av livet, Når vedkommende egentlig er oppe i 50-60 pr dag. Hjernen får aldri fri fra "tankekjøret" ift avhengigheten. Kutter man noe tvert vil dette være langt enklere 

 

Jeg skal ikke avspore dette med å harpe videre på røyking, men jeg fristes likevel til å si at du må være temmelig abnormt kobla i sentralnervesystemet dersom du var storrløyker i mange år og ble kvitt det helt og holdent på en uke. For det er ikke slik det fungerer for folk flest. Det er derfor tilbakefallsprosenten for røykeslutt er så eventyrlig høy, noe som tør være et velkjent faktum. Antakeligvis sammenlignbar med tilbakefallsprosenten for dem som forsøker å gå ned i vekt. Det er ikke vanskelig å slanke seg, heller, utfordingen ligger i å holde seg der.

Det klarer man ikke med mindre man utvikler et nytt sett av vaner og holdninger til mat og spising.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, det er jo det som ikke alltid er så lett. Fordi problemene og overvekten går gjerne hånd i hånd, kanskje i flere år. Da har man ikke mulighet til å ta tak som du kaller det. En depresjon er ikke over på null komma niks. Et overgrep er heller ikke over på sekundet, heller ikke psykiske vansker, vanskelige livssituasjoner osv. Er det umulig for deg å forstå hvordan slikt henger sammen? 

Anonymkode: 791df...290

Både og, haha, fordi jeg har vært i lignende situasjoner selv, som sagt, og har vært overvektig selv, men tok tak før det ble for ille. Så jeg mener at folk istede for å sitte å surmule må komme seg opp fra den soffaen og gjøre noe med det, dette er mennesker her uenige i, de vil at folk først skal ta tak når det begynner å gå på helsa løs- noe jeg mener er idioti.

Men da er vi enige om å være uenige.

Anonymkode: 101fb...2aa

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Både og, haha, fordi jeg har vært i lignende situasjoner selv, som sagt, og har vært overvektig selv, men tok tak før det ble for ille. Så jeg mener at folk istede for å sitte å surmule må komme seg opp fra den soffaen og gjøre noe med det, dette er mennesker her uenige i, de vil at folk først skal ta tak når det begynner å gå på helsa løs- noe jeg mener er idioti.

Men da er vi enige om å være uenige.

Anonymkode: 101fb...2aa

Det er ikke dette folk er uenige i, men påstanden din om at det er så lett, "det er bare å ...".

Jeg er ikke overvektig selv, men jeg har sett mange slite med overvekt, og jeg vet at det å gjøre noe med det er enkelt for noen, og veldig vanskelig for andre.
 

"Før du kritiserer noen, prøv å gå en mil i hans sko" heter det, og det er et klokt råd.

 

Anonymkode: 16fa3...7e5

[Gjest leogirl]

Jeg kan ikke svare for andre på hvorfor de ikke gjorde noe med vekten når den be 5-10 kg for mye, fordi det finnes ulike årsaker.  Ung og dum ble jeg sammen med en som var langt i fra bra for meg. Når jeg møtte denne personen var jeg normalvektig..  Jeg la etter hvert merke til at både han og familien hans fulgte veldig nøye med på hva jeg spiste. I tillegg til psykisk og etter hvert fysisk mishandling ble dette etter hvert for mye for meg. Jeg spiste så og si ingenting foran han eller familien hans, men gikk å kjøpte mat  når jeg var alene.  Det bla da sjeldne og store måltider, og jeg ble blind på hvor stor jeg var.  Dessuten ble matinntak en form for kontroll hos meg, den eneste kontrollen jeg hadde.  Da jeg endelig fikk opp øyene mine var jeg kvalifisert for slankeoperasjon, men etter mye lesing på nette så bestemte jeg meg for å ordne dette selv, jeg ønsket ikke å masse hengende hud osv.  Nå er jeg normalvektig igjen og tatt av 40 kg, de 10 siste merker jeg er sykt vanskelige å få av spesielt etter jeg fant ut jeg har irritabel tarm. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Både og, haha, fordi jeg har vært i lignende situasjoner selv, som sagt, og har vært overvektig selv, men tok tak før det ble for ille. Så jeg mener at folk istede for å sitte å surmule må komme seg opp fra den soffaen og gjøre noe med det, dette er mennesker her uenige i, de vil at folk først skal ta tak når det begynner å gå på helsa løs- noe jeg mener er idioti.

Men da er vi enige om å være uenige.

Anonymkode: 101fb...2aa

Du vil ikke forstå ser det ut til. Det er synd, fordi overvekt er gjerne like komplisert som f.eks. anoreksi. Sykelig overvekt er en spiseforstyrrelse. 

 

Anonymkode: 791df...290