Du som er kraftig overvektig

[AnonymBruker]

Det er nok mye lettere sagt enn gjort. Tenk deg noen som er dødens avhengig av røyk.. overvektige kan ha samme opplevelse med fet mat, søtsaker eller store matmengder ved måltidene.. det er avhengighetsskapende og vanskelig å snu når du først er inne i det. 

Anonymkode: 38037...a78

[AnonymBruker]

Jeg vet det er merkelig men for meg har det vært for å beskytte meg selv. Men det tok lang tid og psykologhjelp til for å se sammenhengen.

Jeg fikk mye uønsket oppmerksomhet av utenlandske menn da jeg var rundt 18-19 år. Og en kveld ble jeg overfalt, dratt inn i en leilighet med 5-6 menn som var utenlandske og voldtatt i flere timer. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. 

Etter dette begynte jeg å spise. Det var ikke et valg jeg tok, jeg bare gjorde det. Og jo mer jeg la på meg, jo mindre oppmerksomhet fikk jeg og jeg farget håret mørkere. Til slutt var jeg veldig overvektig og fikk aldri oppmerksomhet lenger. Endelig følte jeg meg trygg. Jeg fikk ikke hjelp i ettertid av voldtekten. Fra noen, og etter en stund skaffet jeg hjelp selv. En av diagnosene jeg fremdeles sliter med (har kjempet meg ut av depresjon) er PTSD. Den er ikke så enkel, for jeg blir trigget av mørket og grupper på gata med utenlandske menn eller personer som ligner voldtektsmennene.

Etter mye jobbing med meg selv har jeg hittil gått ned 10 kg. Det er ikke mye, men hver gang jeg opplever noe ubehagelig fra menn med slikt utseende løper jeg hjem og spiser i panikk. Så det er ikke fryktelig enkelt. Men det er noe jeg jobber mye med og jeg skal ikke gi meg.

Det er ikke alltid like enkelt...

Anonymkode: ca3ca...03b

[N.Tonks]

Fordi jeg er psykisk syk. Som jeg taklet dårlig og heller fikk sinneutbrudd. Det var ikke dét som startet det, men det var det som gjorde at hver eneste endring jeg gjorde i kosthold og trening, hver eneste diett og hva enn jeg prøvde, endte i en sinneutbrudd, bord som ble slengt rundt i huset, jeg knuste dataen min og mye mer. Jeg ble sint på mannen min, fordi jeg måtte bli gravid og gå opp latterlige 30 kilo ved begge svangerskapene. Jeg ble sint på mannen min for at han ikke kunne være den som var gravid. Jeg ble sint fordi jeg likte så lite mat, så å gå på lav-karbo var jo latterlig. Jeg ble sint for at jeg ikke kunne rett og slett kose meg med én sjokolade, uten å få vondt i hodet, da jeg kun tenkte på kroppen. Jeg ble sint for at jeg hadde det som jeg var, med psyken, med kroppen, med hodet mitt. Jeg ble sint for at jeg hadde problemer allerede da jeg var fem år. Mye sinne, mange tårer.

Skjønner du hvor latterlig det høres ut? Skjønner du hvor virkelig det var for meg der og da? Jeg slet med å takle hverdagen, med problemene mine, barn, jobb, mann, et hus. Så å skulle takle kiloene som føyk oppover, ble for surrealistisk for meg. Jeg klarte faktisk ikke det, så jeg ga heller opp.

Jeg begynte på antidepressiva, som gjorde at dagene ble lettere å takle. Men jeg måtte først og fremst fikse hodet mitt, istedenfor å kaste meg over vektproblemene mine, da det måtte komme lenger ned på prioteringslista. Til slutt måtte jeg få hjelp, så jeg er slankeoperert. Siden april har jeg gått fra 120kg til 70kg.

 

PS. Jeg håper virkelig ikke mennesker tror det er en lett sak å "bare" gå ned 50kg, fordi det er jo "bare" å spise sunt, gå en tur daglig. "Bare" meg i rumpa

Endret 10. januar 2016 av Nymphadora

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gjorde du ikke noe med overvekten din da det var snakk om fem kilo for mye, ti kilo for mye, altså en lett overvekt som er grei å håndtere?

Ja, vet at dette er spørsmål som kan virke litt brutale, men jeg er oppriktig forbløffet over dette. Når man går opp mye i vekt så må man jo kjøpe nye klær! Man velger altså å bruke masse penger på en ny garderobe i stedet for å gå ned noen kilo? Og så venter enkelte til de veier langt over 100 kg og så tar slankeoperasjon og så kanskje må fjerne overflødig hud. Så dramatiske tiltak som kunne vært unngått om de bare hadde gjort noe med de fem kiloene før det ble 50. 

Jeg leser at antal slankeoperasjoner har gått opp nesten 1000% på ti år! Helt ufattelig....

 

Anonymkode: cf7ba...687

Jeg veier ca 22 kg for mye og de kiloene kom veldig sakte på. Så sakte at jeg knapt merket det. Jeg har bare gått opp 1 klesstørrelse (og nei, jeg går ikke i for trange klær fordi jeg innbiller meg at jeg er en størrelse mindre) så jeg den lille endringen jeg har hatt i garderoben har ikke påvirket økonomien nevneverdig. Helsemessig har jeg lett forhøyet blodtrykk som jeg går på medisiner mot men ellers kan jeg ikke klage på helsa. Selv om kondisen er dårlig etter en mørk vinter med lite aktivitet vet jeg at så snart det blir lysere tider begynner jeg å glede meg over turer ute i frisk luft, og da mest i skog og fjell. 22 kilo høres mye ut men for meg er det ingen hindring for å legge avgårde i bratt terreng, selv med dårlig kondis etter en lang og mørk vinter.
Hvorfor jeg ikke har begynt et nytt og bedre liv med slankekur og medlemsskap på treningssenter? Fordi jeg ikke har selvdisiplin nok til å spise så sunt og trene så mye som det vil kreve for min kropp å både gå mye ned i vekt og bli der resten av mitt liv. Jeg vil ikke slanke meg, jeg vil ha et sunnere liv og en sunnere kropp. For meg betyr det små endringer i det lange løp i form av litt mer grønnsaker, litt mindre sjokolade og brus, litt mer aktivitet og litt mer mat fra grunnen av i stedet for ferdigmat. Og mindre porsjoner. Rett og slett så små endringer at det blir naturlige vaner i stedet for tvangsmessige handlinger og savn etter alt det jeg ikke kan spise. Dette gjør at jeg i perioder går ned noen kilo (typisk i sommerhalvåret når det er lyst hele døgnet og det er lett å gå seg en tur, som er min favorittaktivitet) men også kan gå opp noen kilo når mørket og kulden kommer og vinterdepresjonen slår inn.

Jeg røyker ikke og drikker sjeldent alkohol, men min avhengighet er at jeg er for glad i søtt og forbinder det med både trøst og belønning. Jeg er ikke noe matvrak, jeg forsyner meg ofte bare en gang og spiser helt normale porsjoner, og man finner ikke meg på McDonalds eller Burger King med skikkelig junk food på tur inn i kjeften. Men jeg spiser sjokolade, til tider hver dag. Og jeg er nok litt avhengig av Cola Life (det har erstattet vanlig cola men fremdeles ikke noen bra vane) og drikker ofte et glass eller to om dagen. Dette kombinert med at jeg har en ganske stillesittende jobb og er bedagelig anlagt gjør at kiloene lett sniker seg på dersom jeg ikke passer på. Jeg har åpenbart ikke passet godt nok på og kiloene har sneket seg på i årenes løp. Jeg har ærlig talt gitt opp å bli slank men jeg har overhodet ikke gitt opp å bli slankere, sunnere, sprekere og kanskje etterhvert klare å bli kvitt blodtrykksmedisinen.

Du er ikke brutal i dine spørsmål og undringer men at du påstår at 5-10 kilo overvekt er lett å håndtere sier meg at du kanskje har et i overkant lettvint syn på vektnedgang. Alle kan gå ned i vekt men at det er lett, det er en sannhet med store modifikasjoner. Det er mange grunner til at folk har latt kroppen bli for tung, både fysiske og psykiske, og hadde det vært lett å gå ned i vekt hadde det vært adskillig færre som hadde vært overvektige. Det finnes også mennesker som sliter med å gå opp i vekt, noe som for meg i min situasjon høres rart ut da jeg synes det er easy peasy å gå opp i vekt. Men jeg har forståelse for at de er i en situasjon som gjør at vektoppgang ikke er like enkelt som det ville vært for meg.

Anonymkode: af56f...542

[AnonymBruker]

Det gikk så sakte og gradvis at jeg vente meg til det. Har aldri vært liten og sped, så tenkte ikke over det på samme måte som man kanskje gjør hvis man "alltid" har vært slank?

Etterhvert som årene går hadde jeg lagt til meg en usunn livsstil med usunn mat, snop og mye stillesitting. Da blir det ekstra vanskelig å snu seg rundt og starte med en sunn livsstil. 

I tillegg ble jeg flink til å finne på unnskyldninger; f.eks. "det er ikke SÅ ille" "jeg er ikke SÅ stygg" eller "xx er tjukkere enn meg, og hun har det kjempebra med seg selv" osv. 

 

For noen år siden tok jeg grep og gikk ned 25 kilo. Men jeg måtte være skikkelig motivert, for det er ikke så lett som at man må spise mindre og bevege seg mer. Det er mye psykisk rundt mat og spising som man må være klar over når man skal ned i vekt. 

Anonymkode: a7270...aba

[Sofia123]

Spør du også anoretikere hvorfor de ikke begynte å spise når de bare var 2 kg undervektig? Er det bare tynne folk som får ha spiseforstyrrelser og slite med psyken?

[AnonymBruker]

Den 10.1.2016 at 13.23, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gjorde du ikke noe med overvekten din da det var snakk om fem kilo for mye, ti kilo for mye, altså en lett overvekt som er grei å håndtere?

Ja, vet at dette er spørsmål som kan virke litt brutale, men jeg er oppriktig forbløffet over dette. Når man går opp mye i vekt så må man jo kjøpe nye klær! Man velger altså å bruke masse penger på en ny garderobe i stedet for å gå ned noen kilo? Og så venter enkelte til de veier langt over 100 kg og så tar slankeoperasjon og så kanskje må fjerne overflødig hud. Så dramatiske tiltak som kunne vært unngått om de bare hadde gjort noe med de fem kiloene før det ble 50. 

Jeg leser at antal slankeoperasjoner har gått opp nesten 1000% på ti år! Helt ufattelig....

 

Anonymkode: cf7ba...687

De aller fleste kjøper et plagg her og et plagg der og vil da ikke nødvendigvis merke den store vektoppgangen før det er for seint. 

Anonymkode: af15b...c77

[EvaLena]

Syns synd på TS, hun kan umulig ha lest noe som helst om alle årsakene til at folk blir overvektige.

[Gjest Keiserensnyeklær]

Den 10.1.2016 at 13.32, Alan Smithee skrev:

. Jeg klarte det fordi jeg var omgitt av mennesker som var positive til meg, uansett kroppsstørrelse. Innlegg som dine, hadde bare bidratt negativt.

Akkurat det siste du skriver der er så utrolig viktig! Jeg er veldig glad på dine vegne for det du har fått til!  Respekt!

[BlendaSensitive]

Den 2016-01-10 at 13.23, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gjorde du ikke noe med overvekten din da det var snakk om fem kilo for mye, ti kilo for mye, altså en lett overvekt som er grei å håndtere?

Ja, vet at dette er spørsmål som kan virke litt brutale, men jeg er oppriktig forbløffet over dette. Når man går opp mye i vekt så må man jo kjøpe nye klær! Man velger altså å bruke masse penger på en ny garderobe i stedet for å gå ned noen kilo? Og så venter enkelte til de veier langt over 100 kg og så tar slankeoperasjon og så kanskje må fjerne overflødig hud. Så dramatiske tiltak som kunne vært unngått om de bare hadde gjort noe med de fem kiloene før det ble 50. 

Jeg leser at antal slankeoperasjoner har gått opp nesten 1000% på ti år! Helt ufattelig....

 

Anonymkode: cf7ba...687

Godt spørsmål!

 

Som barn og frem til jeg ble gravid som 23 åring var jeg veldig tynn (52-56 kilo). Kunne spise hva jeg ville, hvor mye jeg ville. Spiste like mye som min far og mann gjorde, hvilket mine foreldre og andre syntes var så fantastisk - og fikk ros for.

.Under gravditeten gikk jeg opp endel, syntes det var da vanskelig å gå over 60 kilo i vekt....Endte opp på 70 kilo som høygravid.

Jeg hadde lært at under amming forsvinner det meste. Og gikk kjapt raskt ned til 62 kilo. Vilket var litt mer enn JEG ønsket, men klær passet, kunne stort sett ha alle mine gamle klær.

Så skulle jeg gå ned i vekt. For syntes ikke jeg var tynn nok. Begynte trene på sats og leste alt mulig om lavkalori, fett, kalorier. Og denne jo-jo slankingen førte meg på veldig kort tid opp til over 70 kilo! Jeg har aldri spist så veldig usunt egentlig, men MYE mat. Jeg leste om "spis eple når du er sulten for å døyve dette" - hvilket trigget meg til å spise eplet OG det jeg ville spise. Pluss litt til.

Og enda senere, med nutrilette, trening, lavkalori måltider, ekstremt lite fett i maten, førte meg enda mer opp i vekt.

 

Da første barnet var 12 år veide jeg 80 kilo eller mer. Og det kom en herre som heter Fedon Lindberg inn på slankemarkedet. Og jeg begynte på lavkarbo og gikk ned 10 kilo. Og for første gangen hadde jeg kontroll på hva jeg åt, når jeg åt.

Så fikk jeg barn nr. 2 ved hjelp av IVF, hvilket innebærer mange hormonelle medisiner, og alt det medfører. Og vekten gikk opp igjen. Idag veier jeg igjen 80 kilo.

 

 

Er jeg fornøyd? nei. Jeg HATER prøverom. Men jeg kjenner til teknikken for hvordan jeg skal gå ned i vekt, hvilket jeg kke gjorde for 15 år siden, da 0% fett og lavkalori var metoden.

 

Så konklusjonen er at jeg har kjempet hele tiden. Og i ettertid har jeg blitt diagnosert med fødseldepresjon, hvilket kan forklare at jeg trøstet med med mat. Jeg må kanskje inse at jeg er matmisbruker. (misbruk ligger forøvrig i familien) Når jeg er stresset, lei meg, alt er vanskelig eller bare helt vanlig sulten, spiser jeg mye, til jeg er absolutt stappmett. Ikke nødvendigvis usunn mat, men FOR MYE MAT. Det går inn uten at jeg engang tenker, er som at alt blir svart...

[AnonymBruker]

Var lubben som barn, men aktiv. Har alltid vært litt større enn andre venner/klassekamerater, aldri blitt mobbet. Bærer kiloene mine godt. Du ser det på meg at jeg er overvektig, men jeg bruker fra M til XL i klær. Ikke veier jeg over 100 kilo heller

Det jeg tenker er at de som er store kanskje har vært det hele livet. Og da ser man faktisk ikke at kiloene kommer rullende. At jeg er større nå enn hva jeg var som 14-åring ser jeg på som normalt.

Anonymkode: 879ed...42f

[AnonymBruker]

Den 10.1.2016 at 16.57, AnonymBruker skrev:

Jeg vet det er merkelig men for meg har det vært for å beskytte meg selv. Men det tok lang tid og psykologhjelp til for å se sammenhengen.

Jeg fikk mye uønsket oppmerksomhet av utenlandske menn da jeg var rundt 18-19 år. Og en kveld ble jeg overfalt, dratt inn i en leilighet med 5-6 menn som var utenlandske og voldtatt i flere timer. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. 

Etter dette begynte jeg å spise. Det var ikke et valg jeg tok, jeg bare gjorde det. Og jo mer jeg la på meg, jo mindre oppmerksomhet fikk jeg og jeg farget håret mørkere. Til slutt var jeg veldig overvektig og fikk aldri oppmerksomhet lenger. Endelig følte jeg meg trygg. Jeg fikk ikke hjelp i ettertid av voldtekten. Fra noen, og etter en stund skaffet jeg hjelp selv. En av diagnosene jeg fremdeles sliter med (har kjempet meg ut av depresjon) er PTSD. Den er ikke så enkel, for jeg blir trigget av mørket og grupper på gata med utenlandske menn eller personer som ligner voldtektsmennene.

Etter mye jobbing med meg selv har jeg hittil gått ned 10 kg. Det er ikke mye, men hver gang jeg opplever noe ubehagelig fra menn med slikt utseende løper jeg hjem og spiser i panikk. Så det er ikke fryktelig enkelt. Men det er noe jeg jobber mye med og jeg skal ikke gi meg.

Det er ikke alltid like enkelt...

Anonymkode: ca3ca...03b

Jeg er veldig lei for at du måtte gå igjennom dette! Veldig godt at du har klart å jobbe med deg selv. Det står det stor respekt av! For meg høres ikke reaksjonen din merkelig ut i det hele tatt. Jeg har PTSD selv, og sliter med mye av de samme tankene. Det ekstra fettlaget har vært en trygghet for meg.

En stund var jeg for tynn, -det kjentes også trygt. Da var trening den trøsten som maten er for meg nå, men så fikk jeg kronisk sykdom, antidepressiva, og for å gjøre en lang historie kort ble maten min nye redning. Først bulimi, så jeg ikke gikk opp så veldig mye. Så ville jeg så gjerne slutte, for jeg skjønte jo at dette var farlig. Så jeg sluttet å kaste opp, men fortsatte å spise. Det jeg egentlig trenger er å kjenne på følelsene. Og å være tilstede. Tåle smerten. Og ikke minst-tåle meg selv. Jeg har latt meg selv bli veldig stor. Nye klær har jeg ikke kjøpt. Jeg har alltid likt å gjemme meg bort i for store klær, nå tenker jeg at jeg fortjener å kjenne at klærne strammer. Overvekten har jeg tenkt å gjøre noe med. Det jeg merker skjer er at jeg setter listen så himla høyt og er så ufattelig streng med meg selv at jeg gjør det vanskelig for meg selv å lykkes. Egentlig hadde jeg bare tenkt å svare deg over meg, men så begynte jeg visst å snakke om meg selv. Håper det er ok, men tror jeg stopper her før det blir altfor langt :-) Og så håper jeg at Ts leser svarene som har kommet inn. Noen ganger må man stille brutale spørsmål for å få den brutale sannheten. Ønsker alle alt godt :-)

Anonymkode: 6b5a9...29b

[Timseh]

Var svært overvektig som barn. Fikk mat og snop for å "holde kjeft" hjemme. Fikk mengder nugatti, brus, snop, Mcdonalds og boksemat hjemme + jeg spiste hos venner i tillegg fordi jeg ønsket å føle en tilhørighet. Har aldri hatt et normalt forhold til mat, så jeg har gang på gang jojo-slanket meg. Helt til jeg fikk barn som 20-åring. Det gjorde noe med meg. Mitt barn skulle ikke ha et liv som meg. Bare sunne og gode råvarer, snop har vi sjeldent. Trente bort 40 kg på 6 mnd. Det er det hardeste og tøffeste jeg noensinne har gjort. Ting er ikke alltid som det ser ut til å være. 

[ukjentjente]

nå ser jeg det er mye fokus rundt det å slite psykisk som sikkert helt klart er en grunn til overvekt.. Men jeg tenker også på alt rundt oss.. Alt tilbudet som er på usunn mat overalt, alle fristelsene.. Jobber jo selv i butikk og set at mennesker kjøper pizza, sjokolade osv i store kvanta når det er tilbud og på denne måten tror jeg mange lurr seg selv. De tror de sparer penger.. Nå er jeg selv normalvektig, men merker selv hvor lett det er å gå å småspise sjokolade når man har mye i skapet. Selvom jeg mener man selv har ansvar for det man handler så er det mye fristelser der ute, og sukker er visst helt vilt avhengighetsdannende. Faktisk er det nokså komisk at det er forbudt å røyke seg en joint i nyog ne men man kan kjøpe så mye dritt man bare orker i butikken, og overvekt er jo skyld i så mye dårlig helse rundt om. Feks blir jeg veldig sjokkert over å se hvor mye kjeks, kaker og sjokolade ungdom kjøper.. Mener samfunnet også må ta en del av skylda, men selvfølgelig ikke alt.

[Mann 42]

Den 10.1.2016 at 13.37, Silfen skrev:

Fordi livet sjeldent er så svart hvitt ... Og tro meg, de fleste HAR gjort noe med det. En gang, to ganger, tre, fire, fem og så mister de tellingen. Sjeldent noen som har gått mer ned i vekt, totalt sett over år, enn en som er skikkelig feit.

Det er vel kanskje litt som å slutte å røyke. Det krever en hverdagsdisiplin over lang tid, som kan være vanskelig å holde fast på. Og hvis man lapser før man er klar, så går det galt. Noen ganger skikkelig galt.

Ett av problemene er at de omleggingene som mange gjør når de skal gjøre noe med overvekta si, ikke er endringer som de er innstilt på å leve med i det daglige etter at slankekuren er over. Så når de legger bort ananaskurene eller nutriletten og begynner å spise kjøttkaker igjen så er de i bunn og grunn tilbake i den livsstilen som gjorde dem overvektige til å begynne med.

Jeg slutta å røyke for noen år siden. Nå er det såpass lenge siden at jeg faktisk har gjlemt hvor lenge det var. Jeg tror det er omtrent 10 år. Før det hadde jeg forsøk på forsøk for å slutte, og jeg tror at en del av det som gjorde at jeg mislykkes,, var at jeg innerst inne ikke VILLE. Jeg likte å røyke, og jeg sluttet fordi jeg burde, ikke fordi jeg egentlig hadde lyst.

Og på samme måte vil kanskje et vekttap som er motivert av skam eller sosialt press være mer kortvarig enn et som er motivert av et ønske om å føle seg bedre i kroppen sin. Muligens. Uansett, det trengs en livsstilsendring, og det er det ikke alle som er klare for..

Mine tidlige slankekurer var en kombinasjon av hard fysisk aktivitet og drastiske sultekurer. Jeg spiste akkurat så mye at jeg hadde energi til den daglige treningsøkta, og ikke noe mer. Som å sette nitro på en gammal folkevogn.

[Gjest cheshirecat]

Et øyeblikk siden, Mann 42 skrev:

Det er vel kanskje litt som å slutte å røyke. Det krever en hverdagsdisiplin over lang tid, som kan være vanskelig å holde fast på. Og hvis man lapser før man er klar, så går det galt. Noen ganger skikkelig galt.

Ett av problemene er at de omleggingene som mange gjør når de skal gjøre noe med overvekta si, ikke er endringer som de er innstilt på å leve med i det daglige etter at slankekuren er over. Så når de legger bort ananaskurene eller nutriletten og begynner å spise kjøttkaker igjen så er de i bunn og grunn tilbake i den livsstilen som gjorde dem overvektige til å begynne med.

Jeg slutta å røyke for noen år siden. Nå er det såpass lenge siden at jeg faktisk har gjlemt hvor lenge det var. Jeg tror det er omtrent 10 år. Før det hadde jeg forsøk på forsøk for å slutte, og jeg tror at en del av det som gjorde at jeg mislykkes,, var at jeg innerst inne ikke VILLE. Jeg likte å røyke, og jeg sluttet fordi jeg burde, ikke fordi jeg egentlig hadde lyst.

Og på samme måte vil kanskje et vekttap som er motivert av skam eller sosialt press være mer kortvarig enn et som er motivert av et ønske om å føle seg bedre i kroppen sin. Muligens. Uansett, det trengs en livsstilsendring, og det er det ikke alle som er klare for..

Mine tidlige slankekurer var en kombinasjon av hard fysisk aktivitet og drastiske sultekurer. Jeg spiste akkurat så mye at jeg hadde energi til den daglige treningsøkta, og ikke noe mer. Som å sette nitro på en gammal folkevogn.

Sorry, men det er ikke som å slutte å røyke. Å slutte å røyke er enkelt kontra å få et normalt forhold til mat om man er matmisbruker. Av mange årsaker. Først av alt kan en røyker unngå røyking nærmest for resten av sitt liv, og dermed slippe å utsettes for "fristelse" så ofte. En matmisbruker må forholde seg til misbruket sitt flere ganger daglig. Det kan ikke gjøres et enkelt kutt også etter noen dager er problemet ute av verden. Det er en langvarig disiplin.

 

T.S: Jeg kan overhodet ikke forestille meg hvordan den opplevelsen og traumet du har vært utsatt for har vært eller hva den har gjort med deg. Jeg kan dog si at jeg anbefaler deg store mengder fysisk aktivitet, gjerne hvor du bruker store muskelgrupper. Ikke i første omgang for vekttapet sin del, men for å "tømme" kroppen for adrenalin, frustrasjon. Tilogmed sinne. Finn en idrett/aktivitet du trives med, gjenta. Igjen og igjen. Dyrk den. Lytt til musikk. Om det er sykling, løping, ski, boksing, roing, vektløftning. Etter en stund blir du "avhengig" og du vil føle deg fysisk veldig sterk, som igjen påvirker psyken din. Bygg deg selv opp, ikke bryt deg selv mer ned.. 

[AnonymBruker]

Den 10.1.2016 at 14.30, LeaMichele skrev:

En grusom oppvekst, familien brydde seg ikke om meg. Allerede før jeg begynte på skolen utviktet jeg sukkeravhengighet, og hadde godteri som eneste trøst i livet. Livet ble ikke lettere når jeg vokste opp og som 11åring fikk jeg spiseforstyrrelser. Først sultet jeg meg i mange år, så utviklet jeg bulemi en stund. Senere gikk det over til overspisning som jeg fortsatt sliter med i dag. Jeg har aldri fått hjelp,verken fra lege, familie eller venner(hadde ingen). Jeg måtte bli 25 år før jeg fikk hjelp fra lege,da jeg byttet, og fikk hjelp med det psykiske jeg har slitt med hele livet. Fortsatt ikke frisk og får fortsatt ikke hjelp med overspisningen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg klarer holde meg unna et par dager, men så slår det enda værre tilbake. Jeg hater meg selv, jeg hater hvordan jeg ser ut. Men jeg føler jeg har prøvd alt, og vet ikke hvor jeg skal gå videre herfra. 

 

det er altså ikke så lett som "hvorfor lot du deg bli overvektig". Det er ingenting jeg ønsker mer her i verden enn å kunne få kontroll på vekten og gå ned. Slippe den psykiske belastningen det er å kjempe mot, og feile hver dag. 

Ta kontakt med privat psykolog. Det er noe du bare må ta deg råd til. Mener psykologen at du har behov for langvarig oppfølging kan psykologen skrive et brev til fastlegen og be om henvisning.

Anonymkode: dc175...500

[AnonymBruker]

10 minutter siden, cheshirecat skrev:

Sorry, men det er ikke som å slutte å røyke. Å slutte å røyke er enkelt kontra å få et normalt forhold til mat om man er matmisbruker. Av mange årsaker. Først av alt kan en røyker unngå røyking nærmest for resten av sitt liv, og dermed slippe å utsettes for "fristelse" så ofte. En matmisbruker må forholde seg til misbruket sitt flere ganger daglig. Det kan ikke gjøres et enkelt kutt også etter noen dager er problemet ute av verden. Det er en langvarig disiplin.

 

T.S: Jeg kan overhodet ikke forestille meg hvordan den opplevelsen og traumet du har vært utsatt for har vært eller hva den har gjort med deg. Jeg kan dog si at jeg anbefaler deg store mengder fysisk aktivitet, gjerne hvor du bruker store muskelgrupper. Ikke i første omgang for vekttapet sin del, men for å "tømme" kroppen for adrenalin, frustrasjon. Tilogmed sinne. Finn en idrett/aktivitet du trives med, gjenta. Igjen og igjen. Dyrk den. Lytt til musikk. Om det er sykling, løping, ski, boksing, roing, vektløftning. Etter en stund blir du "avhengig" og du vil føle deg fysisk veldig sterk, som igjen påvirker psyken din. Bygg deg selv opp, ikke bryt deg selv mer ned.. 

Ehh.. Jeg tror ikke TS er på jakt etter råd til hvordan han/hun skal gå ned i vekt. Spørsmålet til TS er kamuflert kritikk mot overvektige.

Anonymkode: dc175...500

[AnonymBruker]

Den 10. januar 2016 at 13.23, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gjorde du ikke noe med overvekten din da det var snakk om fem kilo for mye, ti kilo for mye, altså en lett overvekt som er grei å håndtere?

Ja, vet at dette er spørsmål som kan virke litt brutale, men jeg er oppriktig forbløffet over dette. Når man går opp mye i vekt så må man jo kjøpe nye klær! Man velger altså å bruke masse penger på en ny garderobe i stedet for å gå ned noen kilo? Og så venter enkelte til de veier langt over 100 kg og så tar slankeoperasjon og så kanskje må fjerne overflødig hud. Så dramatiske tiltak som kunne vært unngått om de bare hadde gjort noe med de fem kiloene før det ble 50. 

Jeg leser at antal slankeoperasjoner har gått opp nesten 1000% på ti år! Helt ufattelig....

 

Anonymkode: cf7ba...687

Fordi da var jeg en liten drittunge og visste ikke bedre. Jeg lærte uvanen med spisingen min hjemme. Har gått på x antall dietter, klarte å snu til ny livsstil, men fikk treningsskader (knær og skulder), så ga helt opp.  Skulderen min takler ikke yoga en gang. 

 

Anonymkode: f0b05...6dd

[Gjest cheshirecat]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Ehh.. Jeg tror ikke TS er på jakt etter råd til hvordan han/hun skal gå ned i vekt. Spørsmålet til TS er kamuflert kritikk mot overvektige.

Anonymkode: dc175...500

Wups sorry, var ment til  Anonymkode: ca3ca...03b