Du som er kraftig overvektig

[AnonymBruker]

Hvorfor gjorde du ikke noe med overvekten din da det var snakk om fem kilo for mye, ti kilo for mye, altså en lett overvekt som er grei å håndtere?

Ja, vet at dette er spørsmål som kan virke litt brutale, men jeg er oppriktig forbløffet over dette. Når man går opp mye i vekt så må man jo kjøpe nye klær! Man velger altså å bruke masse penger på en ny garderobe i stedet for å gå ned noen kilo? Og så venter enkelte til de veier langt over 100 kg og så tar slankeoperasjon og så kanskje må fjerne overflødig hud. Så dramatiske tiltak som kunne vært unngått om de bare hadde gjort noe med de fem kiloene før det ble 50. 

Jeg leser at antal slankeoperasjoner har gått opp nesten 1000% på ti år! Helt ufattelig....

 

Anonymkode: cf7ba...687

[Alan Smithee]

Jeg har vært så overvektig at jeg hadde kvalifisert til slankeoperasjon. Jeg var overvektig helt fra tidlig i barneskolen, og foreldrene mine fikk beskjed fra helsevesenet om at de ikke skulle sette inn tiltak, fordi det kunne gi meg et usunt forhold til mat. Det gikk som det måtte gå, og jeg ble en svært overvektig voksen. Ikke bare det, men jeg hadde blitt mobbet gjennom oppveksten, og lært at mat var en trygg måte å få gode følelser på - så jeg måtte lære alle mestringsstrategiene på nytt.

Jeg har siden gått ned all vekten, og har en sunn BMI. Jeg løper vanligvis 4 mil i uka, og trener på andre vis i tillegg. Jeg klarte det fordi jeg var omgitt av mennesker som var positive til meg, uansett kroppsstørrelse. Innlegg som dine, hadde bare bidratt negativt.

[Silfen]

Fordi livet sjeldent er så svart hvitt ... Og tro meg, de fleste HAR gjort noe med det. En gang, to ganger, tre, fire, fem og så mister de tellingen. Sjeldent noen som har gått mer ned i vekt, totalt sett over år, enn en som er skikkelig feit.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gjorde du ikke noe med overvekten din da det var snakk om fem kilo for mye, ti kilo for mye, altså en lett overvekt som er grei å håndtere?

Ja, vet at dette er spørsmål som kan virke litt brutale, men jeg er oppriktig forbløffet over dette. Når man går opp mye i vekt så må man jo kjøpe nye klær! Man velger altså å bruke masse penger på en ny garderobe i stedet for å gå ned noen kilo? Og så venter enkelte til de veier langt over 100 kg og så tar slankeoperasjon og så kanskje må fjerne overflødig hud. Så dramatiske tiltak som kunne vært unngått om de bare hadde gjort noe med de fem kiloene før det ble 50. 

Jeg leser at antal slankeoperasjoner har gått opp nesten 1000% på ti år! Helt ufattelig....

 

Anonymkode: cf7ba...687

Hvorfor gjør ikke du noe med din kunnskapsløshet? 

Anonymkode: 3b04a...b35

[AnonymBruker]

Den kom fort og jeg var for syk til å kunne gjøre noe med det. Men når jeg ble kvikkere tok jeg tak og kvittet meg med 25 kilo i løpet av et års tid. 

Anonymkode: 8808b...3be

[Pringle]

Det er for eksempel fordi det er lett å spise for mye hvis man er glad i mat og det er mat overalt. Det er mulig å late som man ikke ser at man går opp i vekt. Det er mulig å late som man ikke bryr seg (men jeg tror de fleste bryr seg). Det krever en innsats å komme i gang og endre vaner. Det kan virke overveldende å ta tak. Det kan føles trygt å gjøre det man alltid (eller lenge) har gjort. Man kan ha innbilt seg at sunn mat er ufyselig og at moderate porsjoner er sulterasjoner. Man kan ha fått feil informasjon om hva sunn mat er. Man kan ha lite tiltro til egen kokekunst. Man kan ha blitt lurt til å tro at sunn mat er dyrt. En hektisk timeplan med jobb, unger og foreningsliv kan gjøre det vanskelig å få tiden til å "strekke til" for å lage ordentlig mat. Mangel på ordentlig mat kan gjøre usunn mat mye mer fristende enn den ellers ville ha vært. Konstant eksponering for usunn mat kan gjøre det lett å ty til dette. Man kan ha problemer med å tilpasse mengde og type mat til ny livssituasjon, feks ikke forstå at man trenger mindre mat etter at man har sluttet å vokse. Man kan føle seg omringet av nødere og føle det vanskelig å takke nei i redsel for å såre andre. 

Dette er det umiddelbart som ramler inn i hodet mitt. Ikke noe av dette gjør vektmestring umulig, men det gjør det vanskelig for mange.

[Pringle]

23 minutter siden, Alan Smithee skrev:

Jeg har vært så overvektig at jeg hadde kvalifisert til slankeoperasjon. Jeg var overvektig helt fra tidlig i barneskolen, og foreldrene mine fikk beskjed fra helsevesenet om at de ikke skulle sette inn tiltak, fordi det kunne gi meg et usunt forhold til mat. Det gikk som det måtte gå, og jeg ble en svært overvektig voksen. Ikke bare det, men jeg hadde blitt mobbet gjennom oppveksten, og lært at mat var en trygg måte å få gode følelser på - så jeg måtte lære alle mestringsstrategiene på nytt.

Jeg har siden gått ned all vekten, og har en sunn BMI. Jeg løper vanligvis 4 mil i uka, og trener på andre vis i tillegg. Jeg klarte det fordi jeg var omgitt av mennesker som var positive til meg, uansett kroppsstørrelse. Innlegg som dine, hadde bare bidratt negativt.

Ditt utgangspunkt var et helt annet enn feks mitt. Det du forteller her, gir meg frysninger - først hvordan du har hatt det, og så hva du har fått til. Du har nesten fått til noe umulig. Det her står det pokkers så mye respekt av!

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gjorde du ikke noe med overvekten din da det var snakk om fem kilo for mye, ti kilo for mye, altså en lett overvekt som er grei å håndtere?

Ja, vet at dette er spørsmål som kan virke litt brutale, men jeg er oppriktig forbløffet over dette. Når man går opp mye i vekt så må man jo kjøpe nye klær! Man velger altså å bruke masse penger på en ny garderobe i stedet for å gå ned noen kilo? Og så venter enkelte til de veier langt over 100 kg og så tar slankeoperasjon og så kanskje må fjerne overflødig hud. Så dramatiske tiltak som kunne vært unngått om de bare hadde gjort noe med de fem kiloene før det ble 50. 

Jeg leser at antal slankeoperasjoner har gått opp nesten 1000% på ti år! Helt ufattelig....

 

Anonymkode: cf7ba...687

Fordi jeg var ikke oppmerksom på det. Samtidig var jeg i en livssituasjon hvor egen fysisk helse ikke var i fokus. 

De første 10 kiloene var ikke så merkbare. Klærne passet. De siste kiloen kom jevnt og trutt over en periode på fem år. 

 

Min største utfordring nå er at jeg ikke finner fritidsklær, som skiklær/vindklær slik at jeg kan være så aktiv på den måten jeg ønsker. 

Anonymkode: 791df...290

[nurcos]

Det begynte med at jeg var litt lubben som barn, jeg ble mye mobbet gjennom hele barndommen, og på ungdommskolen utviklet jeg bulimi. Det endte med at jeg ble veldig undervektig. Det slet jeg med i flere år til jeg fikk noe hjelp, problemet var at jeg kun fikk hjelp med å slutte å kaste opp, aldri noe hjelp med overspisingen som også fulgte med.

De senere årene var jeg rett og slett bare så deprimert at jeg kom meg ikke ut av døren. Jeg ga faen i vekten min, for jeg ønsket å dø uansett, så da bare ballet det bare på seg.

Nå begynner jeg å få livet mitt litt på plass igjen, og vekten begynner også å gå nedover. Men det er vanskelig.

[Gjest cheshirecat]

Jeg var stor allerede som barn, og du kan neppe klandre en 8åring for å være overvektig ..? Jeg ble mye mobbet for det, som igjen gjorde at jeg isolerte meg, deltok ikke i idrett (assosierte det med mobbing, kroppskomplekser, klarte ikke prestere som de andre) mine foreldre er begge slanke så genetisk var det ingen grunn til at jeg skulle bli sånn. Kom nok av usunt kosthold i hjemmet og når det først ble et "problem" (i form av mobbing, isolering.. ) så forsterket det matavhengigheten. Foreldrene mine hadde som sagt aldri hatt vektproblemer selv så de ante ikke hva de skulle gjøre. Jeg ble satt på utallige dietter, sendt til lege osv. Husker at da jeg var rundt 12 år gikk jeg på "suppekur" og fikk bare spise suppe og grønnsaker i ukesvis. Ble helt forstyrra av alt dette, anså megselv som en kjempe fiasko. Hadde heldigvis gode venner som så forbi dette, fikk meg kjæreste og tok tak i vektpeoblematikken selv da jeg bikka 20årene. Fettceller er dog laget slik at de har hukommelse og vil alltid strebe etter å bli så store som de kan. Det er deres "oppgave". Har du vært ekstremt fet og overvektig som barn har du altså all odds imot deg.. Trener idag ca 3-5 dager i uka, spiser nok mindre enn de fleste og må alltid være påpasselig. Er ikke ekstremt fet eller overvektig lenger men mer i gata lubben. Er også veldig fornøyd med det; løper 5km på under 30min, kjøper klær i "normale" butikker og har en frisk og sterk kropp. Det betyr mer enn å være slank/tynn. Fedme er kompleks; det er et form for misbruk, og du kan ikke "go Cold turkey" som du kan med sigaretter eller annen avhengighetsskapende substitutter. Blir man først skikkelig stor vegrer mange seg også for å trene, bevege seg. Eller bare gå ut blant folk.. Så maten blir ens beste venn. Er dritgla jeg klart å komme meg såpass som jeg gjorde og anser megselv som en form for diabetiker; p.g.a at fettcellene mine har vært så så store fra jeg var barn må jeg alltid være på vakt og ta hensyn til at jeg går hurtigere opp i vekt enn andre, og kan derfor ikke spise like mye/ ofte/ det samme - som "andre".. Treninga er det største mentale hinderet og kanskje det største tapet i livet for mange overvektige.. Når jeg endelig fikk treningsglede og mye av kompleksene forsvant var det som å bli født påny. Trener idag av ren glede, og er fornøyd med den kroppen jeg har. Og sist men ikke minst : Dømmer faen meg INGEN fordi du ANER ikke hva slags bagasje de har i sekken.

Endret 10. januar 2016 av cheshirecat

[AnonymBruker]

Jeg ble syk, fullstendig sengeliggende, jeg var veldig isolert, mye alene. Mat ble trøst.

Anonymkode: ff7d9...8ee

[AnonymBruker]

Fordi når man er deprimert så er det vanskelig å få gjort noe som helst egentlig. jeg gikk opp 30kg på et år, og helt ærlig så gikk det så fort at når jeg først registrerte det skikkelig, var jeg blitt nokså stor, avhengig av diverse matvarer for å føle bare litt lykke.
Det å komme seg ut døren kan være vanskelig. Det er vanskelig å være aktiv. Vanskelig å velge rette matvarer. Nå spiser jeg nokså sundt, men sliter med å gå ut. sliter med å komme meg ut av sengen. slik har det vært lenge, og da sier det seg selv at det ikke er lett å gå ned igjen. Mat ble en slags trøst.

Anonymkode: 02ca1...3ac

[AnonymBruker]

Ville du spurt det samme til en anorektiker? Hvorfor begynte du ikke å spise igjen da du så du gikk ned 5 kg, 10 kg? Hvorfor kjøpe nye klær i stedet for å bare begynne å spise litt?

Du, som mange andre, viser en total mangel på forståelse for mekanismene bak overspising og overvekt. Alle er enige i at anoreksi er en sykdom og at dette ikke er noe de kan snu på null komma niks, bare ved å bestemme seg for det, det samme gjelder overvekt. Hadde det vært så enkelt som det du og flere andre skisserer så hadde jo ingen blitt overvektige. Det er ikke noe man velger, det er en konsekvens av underliggende problemer.

Anonymkode: af98f...f6b

[LeaMichele]

En grusom oppvekst, familien brydde seg ikke om meg. Allerede før jeg begynte på skolen utviktet jeg sukkeravhengighet, og hadde godteri som eneste trøst i livet. Livet ble ikke lettere når jeg vokste opp og som 11åring fikk jeg spiseforstyrrelser. Først sultet jeg meg i mange år, så utviklet jeg bulemi en stund. Senere gikk det over til overspisning som jeg fortsatt sliter med i dag. Jeg har aldri fått hjelp,verken fra lege, familie eller venner(hadde ingen). Jeg måtte bli 25 år før jeg fikk hjelp fra lege,da jeg byttet, og fikk hjelp med det psykiske jeg har slitt med hele livet. Fortsatt ikke frisk og får fortsatt ikke hjelp med overspisningen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg klarer holde meg unna et par dager, men så slår det enda værre tilbake. Jeg hater meg selv, jeg hater hvordan jeg ser ut. Men jeg føler jeg har prøvd alt, og vet ikke hvor jeg skal gå videre herfra. 

 

det er altså ikke så lett som "hvorfor lot du deg bli overvektig". Det er ingenting jeg ønsker mer her i verden enn å kunne få kontroll på vekten og gå ned. Slippe den psykiske belastningen det er å kjempe mot, og feile hver dag. 

[Gjest Jon Are]

Det er ikke så lett som en skulle tro. har selv slitt med vekten noen år, før jeg nå fikk bukt med den. Jobber fortsatt med de gjenstridige 5 kg. Har vært litt sløv i julen, men full skjerping på det nye året. Det er ganske enkelt fordi du fornkter det, det er andre ting som ligger bak_(vonde opplevelser, mobbing, depresjon osv) , kan være på grunn av medisiner og for oss som ikke er naturlig skalnke(lengre) så innebærer det en fullstendig omlegging av kostholdet. Det er mye arbeid i dette. For min del, var det trist å legge bort ris, paste , poteter til middagen sånn til vanlig. Det tok en stund å venne seg til det. Nå går det greit, men kan ha det innimellom, så er det det der med å slutte med brus juice sjokolade, potetgull . Finne alternativer som vaniljekasam og bær og div sukkerfri sjokolade.  Det blir en helt ny livsstil med ny sunn mat og trening. Det tar ofte en tid før det går opp for folk.  Nå var ikke jeg ekstremovervektig, men har ingen problem å sette meg inn i hvordan det fort kan skje.

Med hilsen fra

Jon Are

[AnonymBruker]

Det skjer langsomt og gradvis. Du ser det ikke i speilet fordi det går sent. Du merker det ikke på garderoben fordi den blir byttet ut gradvis, og så kjøper du noe som passer. Du pleier vel og å kjøpe nye klær sånn litt etterhvert? Det er mange plagg som er slik at de kan følge med 10 kilo opp eller ned. Det trenger ikke ligge noe dramatisk bak. Du er opp i tredveårene, har en stillesittende jobb, er i tidsklemma med barn og plikter, og en basalforbrenning på under 1500 kcal. Det er så lavt at der er ingenting å gå på, og du er ikke lenger en aktiv 20-åring som spiser som en mus og hopper over måltider. Tvert imot er du en ansvarlig familieperson som spiser middag hver dag, og når barna ikke spiser opp maten sin, spiser du restene istedet for å kaste dem. Om kvelden spiser du kanskje litt is, eller snacks, for du lever i en tid som ikke skiller mellom hverdag og fest. På denne måten sniker kiloene seg på langsomt, og det føles ikke dramatisk, og derfor ikke presserende å hjøre noe med det idag. Det kan vente til i morgen. Det kalles det midlife spread.

Anonymkode: 65601...226

[AnonymBruker]

Fordi den egentlig ikke kom gradvis. Jeg våknet opp en dag etter å ha født ett barn og hadde lagt på meg 35 kilo. Det er ikke alltid at vekten kommer sagte.

Anonymkode: 639f3...b44

[AnonymBruker]

For min del ble mat en redning i en vanskelig hverdag med mobbing. Jeg var godt trent og trente mye, men da mobbingen var på sitt verste, gikk jeg inn i en slags depresjon hvor jeg følte at det eneste jeg gjorde var å leve og ikke stort annet. Og maten ble en trøst i alt det vonde. Når jeg omsider kom meg ut av det ble jeg utsatt for grov vold og voldtekt, og det var spesielt etter voldtekten at jeg hadde vanskeligheter med å ta ordentlig vare på meg selv. Eneste livet handlet om var jobb, studier og prøve å holde hodet over vann. Og kiloene kom samtidig med dette.

Livet er ikke nødvendigvis så svart-hvitt, noen ganger har man kanskje andre ting å tenke på enn vekt. Det hjelper heller ikke for meg at jeg har en sykdom (manglende hormon) som gjør at kiloene både kommer lett på og er vanskelige å få av. I tillegg til konstant lav blodsukker som igjen gjør at man har lett for å spise for å holde blodsukkeret ved like. Det hjalp heldigvis mye å begynne med medisin, det stabiliserte blodsukkeret, men det er ingen quick fix fordi det har gitt andre bivirkninger, som blant annet vann i kroppen. 

Jeg er på vei ned og heldigvis for det, men noen ganger føles det som en kamp.

Anonymkode: d1db3...9ca

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gjør ikke du noe med din kunnskapsløshet? 

Anonymkode: 3b04a...b35

Det er jo akkurat det TS prøver å gjøre med denne tråden..

Anonymkode: 9ab02...28f

[AnonymBruker]

Tror du virkelige det hadde vært overvektige mennesker i verden, om det var så enkelt å gjøre noe med det som du fremstiller?

Anonymkode: 4db66...c3a