Samboeren vil ha flere barn

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner heller ikke helt de store praktiske innsigelsene. Å følge opp tre barn, hvorav to er små og nært i alder, og ett er ganske stort og selvgående, er ikke så vanskelig (vi har 3 + 2, til tider hektisk men aldri sånn at det føles umulig)

Men samtidig er det jo sånn at hvis man virkelig ikke har lyst på flere barn, spiller det ingen rolle om det praktiske lar seg løse eller ei. Dere hadde en avtale, og at hun har problemer med å holde den i ettertid er aller mest hennes problem, hvis du ser prinsipielt på det. Samtidig er det som mange sier, vanskelig å styre følelser rundt dette med å ha barn.

Mannen min tenkte nok mye som du. Og jeg følte at jeg tok en risiko da jeg trumfet igjennom ønsket om et tredje barn, samtidig som han følte at han ville gjort det samme dersom han ikke ble med på det... For vår del fant vi ut at det var viktigere for meg å få et barn til enn det var for ham å la være. Det ble tungen på vektskålen, i tillegg til at jeg tok mannens praktiske bekymringer på alvor, så han ikke bare følte seg avfeid. Men det var vår løsning, er det en situasjon som må tilpasses hver enkelt familie må det være denne.

Ønsker dere lykke til i alle fall. Det er tungt å være uenige på dette feltet, og kanskje vanligere enn vi tror?

Anonymkode: 1e745...657

Det praktiske. Det handler om at jeg har mitt eldste barn en times kjøring fra der jeg bor. Både samvær og øvrig oppfølging (fritidsaktiviteter) krever mye tid (jeg klager overhodet ikke, bare beskriver tidsaspekteret). Uten at jeg kan gå i detaljer på det her, så ville det totalt sett blitt enklere med det praktiske om min datter hadde bodd hos meg. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

9 timer siden, Sisti skrev:

Vanskelig problemstilling, uten noen riktig løsning, dessverre.

Men jeg vil bare påpeke at jeg syns du ser utrolig pessimistisk på det at du har et barn fra før som trenger "mye" oppfølging...?!? Annenhver helg + 1-2 dager i uka? Altså...? Er du klar over hvor lite arbeid det egentlig er, i forhold til "vanlige" familier med 3 barn i samme hus, hele tiden? Du må gjerne si at du ikke ønsker flere barn, det er lov, men jeg syns de praktiske protestene dine er litt for dårlige - du vil da helt fint klare å ta vare på to små barn + en tenåring noen dager i måneden, hvis du går inn for det. Å ikke få barn nr 2 fordi du har en 13-åring som skal kjøres på trening 1-2 dager i uka er en dårlig grunn! Og det er ikke meningen at du skal tilbringe helgene kun med 13-åringen, 13-åringen skal da være en del av familien, og få være med å ta sin del av ansvaret for både hus og småsøsken? Det er ikke slik at din partner vil bli etterlatt helt alene med 2 barn hver gang du skal ha samvær med 13-åringen, i så fall har du misforstått noe. 

Beklager om jeg virker krass, men jeg syns bare du trenger en reality check.  Som sagt - ønsker du ikke flere barn så er saken grei (for deg). Men du bør tenke bedre gjennom årsakene til hvorfor du ikke ønsker flere barn. Det er forskjell på å være ærlig og si "jeg liker en enkel hverdag og vil derfor ikke ha flere barn" og lyve til seg selv og si "nei det blir så vanskelig å gjennomføre samvær hvis jeg får flere barn". Siste skyldes bare at du har et snodig syn på samvær. 

Helt greit

Jeg kan ikke gå i detaljer om det her, men det med samvær/oppfølging skjer ikke slik du beskriver. Det er ikke jeg som har misforstått noe, det er bare slik det er.

Kjøring til fritidsaktiviteter, jeg er ikke opptatt av å klage min nød, forsøker bare å forklare. Jeg har 2 timers kjøretur, fritidsaktiviteten varer ca 90 minutter, og jeg forsøker (selvfølgelig) å få til tid med min datter før eller etter. Jeg er borte HELE ettermiddagen/kvelden. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt lyst på minst fire barn. Mannen syntes at to var perfekt. (Jeg er enebarn, mannen har et søsken)

Jeg gikk med på at to var greit. Etter å ha fått nr to fikk jeg veldig lyst på et tredje barn. Mannen var veldig bestemt på at to var nok, og siden vi tidligere var blitt enige om det ga jeg meg.

Nå er barna våre 18 år og 14 år, og jeg har hele tiden savnet flere barn. Først de siste par årene har mannen sett min side av saken og han har sagt at vi kan prøve å få et eller to barn til.

Dessverre kom dette tilbudet "for sent" for meg. Å begynne helt på nytt med nattevåk og bleieskift 14 år etter sist, har jeg ikke overskudd til. Det er forskjell på å være under 30 og nå når vi er over 40 år. Nå angrer han på at han ikke hørte på meg og mine ønsker for alle de årene siden. Han kunne godt tenke seg flere barn....

Tenk deg skikkelig godt om før du sier fullstendig nei.

Anonymkode: 682b0...8c0

Jeg er også over 40  så den problemstillingen er jo høyst aktuell for meg også. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det praktiske. Det handler om at jeg har mitt eldste barn en times kjøring fra der jeg bor. Både samvær og øvrig oppfølging (fritidsaktiviteter) krever mye tid (jeg klager overhodet ikke, bare beskriver tidsaspekteret). Uten at jeg kan gå i detaljer på det her, så ville det totalt sett blitt enklere med det praktiske om min datter hadde bodd hos meg. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

Ikke få barn 3 om du ikke ønsker det. Som en tidligere har nevnt. Hva om det skulle være tvillinger? 

For samboeren din sin del skjønner jeg godt at hun plutselig ønsker to. Jeg er gravid med første og tenker at jeg kun vil ha én. Men ikke kjenner jeg fremtiden og hva jeg skulle ønske da... Så ikke arrester henne for å ha endret mening, for slik er det med oss kvinner

Alt jeg kan si er at om du ikke ønsker tredje, vær konsekvent på det. Enten ta ansvar for prevensjon eller steriliser deg. Det kan fort skje et "uhell" fra hennes side om hun har ansvar for prevensjon (kjenner for mange kvinner som har lurt mannen sin slik). 

Som kvinne støtter jeg valget sitt om å ta ansvar for første barnet og følge godt opp. Jeg er stemor til ei nydelig jente, og meg og mannen ønsker å følge henne opp så godt vi kan. Kan også være litt derfor at jeg kun ser for meg 1 barn selv. Vi 'har ett til' og mye tid går som sagt til henne også (hennes mor bor en time unna). 

Beste tips, kommunikasjon. Snakk med din samboer, gjerne sammen med en tredjepart som kan veilede samtalen. Lykke til ts. Du virker som en helt vidunderlig far!

Anonymkode: f8aba...f43

[Gjest Castielz]

Steriliser deg, brennkvikt!
Ellers er det plutselig ikke opp til deg lengre!

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke få barn 3 om du ikke ønsker det. Som en tidligere har nevnt. Hva om det skulle være tvillinger? 

For samboeren din sin del skjønner jeg godt at hun plutselig ønsker to. Jeg er gravid med første og tenker at jeg kun vil ha én. Men ikke kjenner jeg fremtiden og hva jeg skulle ønske da... Så ikke arrester henne for å ha endret mening, for slik er det med oss kvinner

Alt jeg kan si er at om du ikke ønsker tredje, vær konsekvent på det. Enten ta ansvar for prevensjon eller steriliser deg. Det kan fort skje et "uhell" fra hennes side om hun har ansvar for prevensjon (kjenner for mange kvinner som har lurt mannen sin slik). 

Som kvinne støtter jeg valget sitt om å ta ansvar for første barnet og følge godt opp. Jeg er stemor til ei nydelig jente, og meg og mannen ønsker å følge henne opp så godt vi kan. Kan også være litt derfor at jeg kun ser for meg 1 barn selv. Vi 'har ett til' og mye tid går som sagt til henne også (hennes mor bor en time unna). 

Beste tips, kommunikasjon. Snakk med din samboer, gjerne sammen med en tredjepart som kan veilede samtalen. Lykke til ts. Du virker som en helt vidunderlig far!

Anonymkode: f8aba...f43

Hyggelig å høre det

Skjønner at det er mange forskjellige meninger, for noen er det enkelt å følge opp 5, jeg føler at jeg trenger all den tid jeg har for å følge opp 2. Er sikkert ikke noe fasitsvar på det der.

Det er lov å endre seg. Vi utvikler oss, beveger oss til forskjellige stadier i livet, og jeg er ikke sint fordi min samboer føler ting annerledes nå målt mot for noen år siden. Det er vel det som gjør dette vanskelig.

Har ikke kontroll på prevensjonen nei...

Anonymkode: b7cfb...5b1

[Gjest Sisti]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt greit

Jeg kan ikke gå i detaljer om det her, men det med samvær/oppfølging skjer ikke slik du beskriver. Det er ikke jeg som har misforstått noe, det er bare slik det er.

Kjøring til fritidsaktiviteter, jeg er ikke opptatt av å klage min nød, forsøker bare å forklare. Jeg har 2 timers kjøretur, fritidsaktiviteten varer ca 90 minutter, og jeg forsøker (selvfølgelig) å få til tid med min datter før eller etter. Jeg er borte HELE ettermiddagen/kvelden. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

Og dette er en gang i uka? Pluss annenhver helg? 

Det dere da kan diskutere (hvis du syns det er aktuelt) er at du fortsatt må ha rett til å være borte en dag i uka + annenhver helg, eller at dere må flytte nærmere (halvveis?). Det vil gå helt fint for barna dine, så lenge det er det dere er innstilt på. Tenk bare på alle nordsjø-arbeidere og deres partnere. Eller foreldre som jobber kveld og helg. Det er mange foreldre med "eneansvar" noen dager i uka som klarer seg helt fint - din situasjon er piece of cake i forhold. Ikke er den spesielt langvarig heller - max 5 år, men neppe så lenge? Men klart, det forutsetter at du er komfortabel med dette. Du skal jo ønske barnet også, ikke bare inngå en praktisk avtale for å tilfredsstille kona. Men prøv å tenke på løsninger i noen uker. Prøv å tenke "dette skal jeg få til" i noen uker. Så vurderer du i etterkant om du liker tanken, eller om du innerst inne kjenner du er glad du ikke skal ha flere barn. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hyggelig å høre det

Skjønner at det er mange forskjellige meninger, for noen er det enkelt å følge opp 5, jeg føler at jeg trenger all den tid jeg har for å følge opp 2. Er sikkert ikke noe fasitsvar på det der.

Det er lov å endre seg. Vi utvikler oss, beveger oss til forskjellige stadier i livet, og jeg er ikke sint fordi min samboer føler ting annerledes nå målt mot for noen år siden. Det er vel det som gjør dette vanskelig.

Har ikke kontroll på prevensjonen nei...

Anonymkode: b7cfb...5b1

Da ligger spørsmålet mer på om du stoler på samboeren din nok til å la henne styre prevensjon. P-piller er ikke trygg prevensjon av den enkle grunn at man "plutseøog" blor gravid, selv om hun sier "jeg har ikke glemt pillen, jeg skjønner det ikke". 

Steriliser deg om du er bevisst på at du ikke ønsker flere barn. Hvis ikke kan det skje, og da får man ta konsekvensen av å være trebarnspappa. Å være gravid med nummer to er vanskeligere, fordi man fortere blir sliten (siden en allerede har en som trenger mor). Når barnet er født, vil det kreves av deg at du bidrar mer hjemme for de to med samboer. 

Da er spørsmålet om du er villig til å "ofre" din eldste datter eller samboer + barn og hvem du vil prioritere. Prioriterer du datteren, vil det bli svært tungt for samboeren din. Prioriterer du ny familie, så mister du en del av oppfølging av eldste. 

Som sagt, dette er grunnen til at jeg og mannen kun vil ha én. Hans datter skal også følges godt opp. Klart det finnes de som har fem barn, men igjen, så er alle forhold ulike. Gå inn i deg selv og se hva du virkelig ønsker. Om ett barn til skulle skje, hvordan ville du taklet det? 

Anonymkode: f8aba...f43

[Susa]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Steriliser deg om du er bevisst på at du ikke ønsker flere barn.

Jeg tror kanskje ikke det rette rådet er å be han sterillisere seg akkurat nå. Det han må gjøre er å sette seg ned og prate med samboeren. Si det han sier her, at han er redd for at hun blir mye alene med barna, si at han vurderer å sterillisere seg fordi han er redd for den ekstra ansvarsbyrden det blir med et barn til. 

Jeg er litt i samme situasjon, og hadde min mann bare plutselig gått hen og sterillisert seg uten å diskutere det med meg først, så hadde jeg blitt veldig skuffet! Vi har to barn, og jeg ønsker meg veldig en til. Ikke nå, men om noen år. Min mann syns det å få nummer to har vært tøft, så han vil aldri ha flere. Det skjærer meg i hjertet og jeg tenker på det ofte. Jeg håper virkelig han ombestemmer seg etterhvert, for jeg tror det kommer til å være et savn etter et barn til som jeg vil bære med meg resten av livet. Kommer jeg en gang til å bli bitter på han fordi han nektet meg et barn til?

[Gundaen]

Denne situasjonen hørtes kjent ut. Vi var også "uenige" om hvor mange barn vi skulle ha. Da vi hadde fått to var i grunnen mannen min godt fornøyd. Jeg derimot hadde et sterkt ønske om en til. Og den følelsen, den intense følelsen at du savner noe du ikke har, et ønske om et barn til som skal være lillesøster/lillebror, den er ubeskrivelig. Jeg så h*n som en del av en søskenflokk, uten at vi hadde blitt enige om at vi skulle ha tre. Mannen min var en del fram og tilbake, men hos oss ble det en til. Det var et større ønske for meg å få den siste, enn det var for han å ikke få.

Jeg jobber med flere som har to barn, men som angret på at de ikke fikk den tredje før det var for sent. Og det ligger også noe her. Man angrer ikke på et barn man har fått, men man kan angre på et barn man ikke fikk.

Du nevner at hun er en del alene nå, og at hun vil kunne bli en del alene med to. Det er ikke sikkert hun ser på det på den måten. For min del var det ofte lettere å ha to enn en, for de har selskap i hverandre. De kan leke sammen, være sammen og på den måten også avlaste. Det kan også være at hun føler på et savn for deres felles barn, at hun ikke bare ønsker et barn til "seg selv", men en som deres felles barn er sammen med i det daglige. 

Mitt synspunkt her er dårlig skjult, men jeg har følt sånn på det brennende ønsket selv, og forstår henne så godt. Vi har heller ingen familie i nærheten som kan avlaste, men vi har blitt kjent med noen veldig flinke jenter i 16-17-årsalderen som mer enn gjerne hjelper oss om vi trenger det. Det kan jo være noe for dere og.