Samboeren vil ha flere barn

[Ulrikke]

Jeg skjønner dere begge.... Jeg ble nemlig samboer med en mann som hadde tre barn fra før.... Jeg hadde ingen... Han hadde allerede ett mer enn "planlagt", da sistemann var et "uhell" (samme mor til alle tre altså...)

Jeg ønsket meg to. Samtidig orket vel ingen av oss FEM.... 

Vi har endt opp med ett felles barn. Jeg har vært litt vemodig over det til tider.... Ikke på en sånn måte at det har truet forholdet, men jeg føler at jeg har "forsaket" noe, for å si det sånn. Vi har hatt barna hans mye, og de var veldig små da jeg ble kjent med dem, så de husker ikke at de ikke har kjent meg. Jeg er veldig glad i dem, og trives veldig godt sammen med dem, er stolt av dem og hvem de har blitt osv. Men de er ikke MINE...Det er vanskelig å forklare denne typen savn, tror jeg....

Nå er barnet vårt 10 år, og de siste årene har jeg syntes det har vært så deilig at hun er stor, på en sånn måte at jeg ikke har følt meg klar for å begynne med baby igjen.... Det har "hjulpet" litt på tanken på at jeg bare har ett barn, Jeg skulle innerst inne ønske at jeg hadde to barn, men det har gått så lang tid at jeg har forsonet meg med det.... Hadde han hatt ett eller muligens to barn fra før, tror jeg at jeg hadde stått mye mer på mitt...

Dere hadde en avtale, og avtaler skal man holde. Imidlertid vet man ikke hvordan det føles å bli mamma før man får barn selv, og å inngå en avtale før man egentlig vet hva man avtaler, det er ikke så enkelt det heller.... Jeg mener ikke at du skal gå med på å få et barn til dersom du er fryktelig imot det, men samtidig er det vondt for dere begge om hun går med en vondt, bitter følelse inni seg som hun sikkert vil prøve å undertrykke pga avtalen, men kanskje ikke klarer helt....

Jeg tror forøvrig at du klarer å følge opp det barnet du har fra før, dersom hun er innstilt på at det i perioder blir mye på henne med evt to barn (hvis du er borte i forbindelse med oppfølging av det eldste barnet). Dersom du skal gå med på et barn til, må hun gå med på at du er borte i perioder og alt faller på henne, feks....  Gi og ta for dere begge. Det betyr jo ikke at du er mindre glad i eller mindre interessert i å følge opp de barna du har med henne, men at du synes det er like viktig å følge opp det eldste barnet - og selvsagt er det det!

Dersom dere kan komme fram til en sånn løsning, tror jeg vel innerst inne at det er enklere for deg å få et barn til enn det er for henne å la være - men ikke ta det negativt opp, jeg mener ikke å fortelle deg hva du skal gjøre!

[Juniper]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kunne jeg ha gjort, men huset er såpass belånt, at det ikke er aktuelt pr nå. Kunne kanskje gått ned til 80%, men ikke mer enn det.

Anonymkode: b7cfb...5b1

Trenger dere å bo såpass dyrt som dere gjør? Så langt fra datteren din?

Hva om dere fikk dere en mindre bolig noen år, nær jenta? Da ville du slippe mye bilkjøring i forhold til å følge henne opp, hun kunne få et tettere bånd til søsken. 

Altså, se litt på alternativer her. Hva er dere villige til å ofre for hverandre slik at både du, TS, og samboeren din får oppfylt behovene sine? Kan man bo annerledes? Et annet sted? Jobbe på en annen måte? Hva skal til? 

Hun ønsker et barn til. Du vil ikke bruke mindre tid og ressurser på de du alt har. 

Husk at om svært få år er jenta over på videregående, og din oppfølging av henne kommer til å være på en helt annen måte! 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ulrikke skrev:

Jeg skjønner dere begge.... Jeg ble nemlig samboer med en mann som hadde tre barn fra før.... Jeg hadde ingen... Han hadde allerede ett mer enn "planlagt", da sistemann var et "uhell" (samme mor til alle tre altså...)

Jeg ønsket meg to. Samtidig orket vel ingen av oss FEM.... 

Vi har endt opp med ett felles barn. Jeg har vært litt vemodig over det til tider.... Ikke på en sånn måte at det har truet forholdet, men jeg føler at jeg har "forsaket" noe, for å si det sånn. Vi har hatt barna hans mye, og de var veldig små da jeg ble kjent med dem, så de husker ikke at de ikke har kjent meg. Jeg er veldig glad i dem, og trives veldig godt sammen med dem, er stolt av dem og hvem de har blitt osv. Men de er ikke MINE...Det er vanskelig å forklare denne typen savn, tror jeg....

Nå er barnet vårt 10 år, og de siste årene har jeg syntes det har vært så deilig at hun er stor, på en sånn måte at jeg ikke har følt meg klar for å begynne med baby igjen.... Det har "hjulpet" litt på tanken på at jeg bare har ett barn, Jeg skulle innerst inne ønske at jeg hadde to barn, men det har gått så lang tid at jeg har forsonet meg med det.... Hadde han hatt ett eller muligens to barn fra før, tror jeg at jeg hadde stått mye mer på mitt...

Dere hadde en avtale, og avtaler skal man holde. Imidlertid vet man ikke hvordan det føles å bli mamma før man får barn selv, og å inngå en avtale før man egentlig vet hva man avtaler, det er ikke så enkelt det heller.... Jeg mener ikke at du skal gå med på å få et barn til dersom du er fryktelig imot det, men samtidig er det vondt for dere begge om hun går med en vondt, bitter følelse inni seg som hun sikkert vil prøve å undertrykke pga avtalen, men kanskje ikke klarer helt....

Jeg tror forøvrig at du klarer å følge opp det barnet du har fra før, dersom hun er innstilt på at det i perioder blir mye på henne med evt to barn (hvis du er borte i forbindelse med oppfølging av det eldste barnet). Dersom du skal gå med på et barn til, må hun gå med på at du er borte i perioder og alt faller på henne, feks....  Gi og ta for dere begge. Det betyr jo ikke at du er mindre glad i eller mindre interessert i å følge opp de barna du har med henne, men at du synes det er like viktig å følge opp det eldste barnet - og selvsagt er det det!

Dersom dere kan komme fram til en sånn løsning, tror jeg vel innerst inne at det er enklere for deg å få et barn til enn det er for henne å la være - men ikke ta det negativt opp, jeg mener ikke å fortelle deg hva du skal gjøre!

Ber jo om råd, så tar det aldeles ikke ille opp

Føler nok at dersom jeg først åpner for å diskutere at dersom et barn til, så blir det veldig mye på henne, så er det på en måte gjort. At da har man startet noe, som det blir vanskelig å gå tilbake fra. Uansett mange takk for dine og andres tanker om dette. Har vel fått bekreftet at hvis først savnet etter et barn til er der, så er det ingen enkel sak...kan legge til at vi bor et par timer unna besteforeldre og øvrig familie, så noe hjelp på ukedagene er ikke aktuelt + at det uansett er begrenset hvor mye besteforeldre kan bidra uansett grunnet helse. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Juniper skrev:

Trenger dere å bo såpass dyrt som dere gjør? Så langt fra datteren din?

Hva om dere fikk dere en mindre bolig noen år, nær jenta? Da ville du slippe mye bilkjøring i forhold til å følge henne opp, hun kunne få et tettere bånd til søsken. 

Altså, se litt på alternativer her. Hva er dere villige til å ofre for hverandre slik at både du, TS, og samboeren din får oppfylt behovene sine? Kan man bo annerledes? Et annet sted? Jobbe på en annen måte? Hva skal til? 

Hun ønsker et barn til. Du vil ikke bruke mindre tid og ressurser på de du alt har. 

Husk at om svært få år er jenta over på videregående, og din oppfølging av henne kommer til å være på en helt annen måte! 

Jeg kunne nok flyttet både billigere og litt nærmere ja. Samboer har en litt spesiell utdanning, så er nok vanskelig å få jobb annen plass i nærheten. Så vet ikke om det ville blitt mye enklere om hun måtte pendle 1 time før og etter jobb. Men det er jo noe å tenke på. 

Klar over det med at eldstejenta begynner å bli stor, men så var det det med alder, og at skal det være flere barn, så må det skje ganske fort.

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

Før kull to trenger mye transport har jo barn 1 eget sertifikat. 

Anonymkode: 0d031...330

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi, det var lik historie...

Jeg tror min samboer føler det veldig likt som deg, og jeg er redd at hun kan bli bitter, eller at det alltid vil være et savn for henne, og dermed et nag mot meg. Det er vanskelig å forklare helt, uten å dele for mye informasjon her, om du forstår hva jeg mener. Men kan si så mye at annenhver helg + 1-2 ettermidager/kvelder pr uke bruker jeg nesten hele tiden på min datter. Det gjør at min samboer allerede har veldig mye ansvar, og jeg har dårlig nok samvittighet allerede, slik det er nå.

Skal prøve å finne artikkelen

Anonymkode: b7cfb...5b1

Det er nok en ganske vanlig problemstilling du og jeg sitter i. Det er viktig å prate om det, selv om det er vanskelig. 

For mitt vedkommende tenker jeg at ja. Hadde vi fått et barn til nå hadde det vært slitsomt i noen år. Samtidig hadde de to andre etterhvert blitt så store de blir mye mer selvhjulpne. Da er det aktiviteter og lekser som må følges opp men fotfølging trenger de ikke lengre. Din den eldste er snart på videregående og da blir kontakten mellom dere helt annerledes.

Skulle så ønske samboeren min hadde vært villig til å ta på seg noen slitsomme år i begynnelsen for å oppfylle mitt største ønske, hvis du skjønner hva jeg mener. Håper og vil jobbe for at alt skal bli bra til slutt uansett hva som skjer. 

 

Anonymkode: 82f4f...74f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok en ganske vanlig problemstilling du og jeg sitter i. Det er viktig å prate om det, selv om det er vanskelig. 

For mitt vedkommende tenker jeg at ja. Hadde vi fått et barn til nå hadde det vært slitsomt i noen år. Samtidig hadde de to andre etterhvert blitt så store de blir mye mer selvhjulpne. Da er det aktiviteter og lekser som må følges opp men fotfølging trenger de ikke lengre. Din den eldste er snart på videregående og da blir kontakten mellom dere helt annerledes.

Skulle så ønske samboeren min hadde vært villig til å ta på seg noen slitsomme år i begynnelsen for å oppfylle mitt største ønske, hvis du skjønner hva jeg mener. Håper og vil jobbe for at alt skal bli bra til slutt uansett hva som skjer. 

 

Anonymkode: 82f4f...74f

Mye å tenke på nå  mange interessante tanker fra dere

Ja, det er jo de første årene som er aller mest slitsomme, så forstår hva du mener. Samtidig har vi slitt en del med at vi som par har fått lite tid sammen de siste årene, og med en ny liten, så begynner man jo den sirkelen på nytt.

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Før kull to trenger mye transport har jo barn 1 eget sertifikat. 

Anonymkode: 0d031...330

Dere vil jeg skal gå for min samboers ønske skjønner jeg

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mye å tenke på nå  mange interessante tanker fra dere

Ja, det er jo de første årene som er aller mest slitsomme, så forstår hva du mener. Samtidig har vi slitt en del med at vi som par har fått lite tid sammen de siste årene, og med en ny liten, så begynner man jo den sirkelen på nytt.

Anonymkode: b7cfb...5b1

Jeg hadde aldri orket barn nr 3 som 42 åring (deg). Man skal jo leve på andre måter enn via barna også.

OG ha et samliv.

Anonymkode: 3a208...fbe

[Juniper]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere vil jeg skal gå for min samboers ønske skjønner jeg

Anonymkode: b7cfb...5b1

Jeg har stor medfølelse med henne. 

Har selv to barn. 

Men det må jo fungere for deg også. 

[Juniper]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mye å tenke på nå  mange interessante tanker fra dere

Ja, det er jo de første årene som er aller mest slitsomme, så forstår hva du mener. Samtidig har vi slitt en del med at vi som par har fått lite tid sammen de siste årene, og med en ny liten, så begynner man jo den sirkelen på nytt.

Anonymkode: b7cfb...5b1

Må kommentere dette også. 

Tiden sammen er et problem. 
Det jeg foreslo i sted, å flytte nær datteren din kan være gjennomførbart. 
Det er mulig din samboer er villig til å svelge en times reisevei til og fra jobb. Kanskje har hun en jobb der hun kan ha hjemmekontor en eller to dager i uka, om hun har flaks. 

Men om hun er i en sånn sinnstilstand der savnet av barnet hun ikke har er en ting hun plages mye med, så vil hun trolig gå med på hva som helst, love deg månen på et sølvfat, om du bare er med på å få et barn til.

Hva som skjer etterpå er jo en helt annen ting, når hverdagen biter dere i rompa igjen. 

Ja, dere kan flytte nærmere de neste årene. Selge eller leie ut huset dere har nå, finne noe rimelig nær datteren din, du får mindre tid i bil, hun får mer. Kabalen med henting og levering av unger etter at permisjoner er brukt opp kan pusles sammen. 
Men totalt så blir det mye tid som går bort i reising fortsatt. 

Det kan fort hende at hun uttrykker missnøye med bostedet etter en stund, og vil tilbake dit dere bor nå. Og hva da? 
Det avhenger veldig av henne som person.

Det du må ta i betraktning er at hun faktisk respekterer avtaler dere i mellom. 
Hun uttrykker et ønske om et barn til, men hun maser ikke om det.
Hun forholder seg til det dere har blitt enige om.
Derfor er det en god sjanse for at hun vil forholde seg til en ny avtale om du går med på å reforhandle den dere har. 

Tidsbruk kan man se på. 
Er det mulig at enkelte "kjedelige" ting outsourses? Vaskehjelp en gang i uken? 
Er datteren din villig til å hente i barnehagen og passe en gang i uka (om et par års tid, så det nytter ikke spørre nå) og passe søsken på ettermiddagen mot litt ekstra lommepenger? Kan hun ha interesse av å være barnevakt? Det vil i tilfelle knytte båndene sterkere søskenene imellom. 
Er du og samboeren villig til å leve med litt kaos innimellom for å sette av tid til hverandre, å bare være sammen? 

Jeg har forståelse med dere begge her, men kjenner nok at hjertet mitt blør for samboeren din, TS. 
Det er vondt å lengte etter barn. 
Nå var jeg heldig med min situasjon (og mann) så det var aldri noe spørsmål om å få de to jeg ønsket meg. 
Har bare sett på nært hold hvordan enkelte sliter på grunn av savn av barn. 

[AnonymBruker]

Jeg håper for guds skyld at du tar ansvar for prevensjon selv...

En avtale er en avtale, men jeg syns ikke at slike avtaler er verdt noe. Gifte par lover seg evig troskap og så skilles de likevel. Det må være lov å forandre mening når man har opplevd hva det innebærer å få barn. Hva gjelder antall barn finnes det ingen kompromisser, og helt ærlig, dersom mitt barneønske hadde vært veldig sterk så hadde jeg nok revurdert forholdet. Jeg ønsker ikke sitte som 50 åring og være bitter at jeg ikke gjorde noe med ønske mitt.

Løsningen er nok at en av dere gir etter eller at dere skiller lag.

PS. Jeg ble uplanlagt gravid da jeg var 39 og mannen 44. Ingen av oss ville i utgangspunkt beholde, vi følte oss for gamle og ikke minst at familien var komplett, men jeg klarte likevel ikke ta abort etter jeg så hjertet slå. Det med barn er ikke alltid så rasjonelt.

Anonymkode: 9fbe2...4a0

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Før kull to trenger mye transport har jo barn 1 eget sertifikat. 

Anonymkode: 0d031...330

Jeg skjønner heller ikke helt de store praktiske innsigelsene. Å følge opp tre barn, hvorav to er små og nært i alder, og ett er ganske stort og selvgående, er ikke så vanskelig (vi har 3 + 2, til tider hektisk men aldri sånn at det føles umulig)

Men samtidig er det jo sånn at hvis man virkelig ikke har lyst på flere barn, spiller det ingen rolle om det praktiske lar seg løse eller ei. Dere hadde en avtale, og at hun har problemer med å holde den i ettertid er aller mest hennes problem, hvis du ser prinsipielt på det. Samtidig er det som mange sier, vanskelig å styre følelser rundt dette med å ha barn.

Mannen min tenkte nok mye som du. Og jeg følte at jeg tok en risiko da jeg trumfet igjennom ønsket om et tredje barn, samtidig som han følte at han ville gjort det samme dersom han ikke ble med på det... For vår del fant vi ut at det var viktigere for meg å få et barn til enn det var for ham å la være. Det ble tungen på vektskålen, i tillegg til at jeg tok mannens praktiske bekymringer på alvor, så han ikke bare følte seg avfeid. Men det var vår løsning, er det en situasjon som må tilpasses hver enkelt familie må det være denne.

Ønsker dere lykke til i alle fall. Det er tungt å være uenige på dette feltet, og kanskje vanligere enn vi tror?

Anonymkode: 1e745...657

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg forstår det, og er ikke sint fordi hun føler det hun føler. Det er mer det at det fører til noe usagt og vanskelig mellom oss.

Anonymkode: b7cfb...5b1

Ja det fører til at det blir vanskelig mellom dere, og det er jo kjipt, men man kan ikke klandre henne for disse følelsene uansett hva hun har lovet på forhånd. 

Anonymkode: 2595a...1bf

[Gjest Sisti]

Vanskelig problemstilling, uten noen riktig løsning, dessverre.

Men jeg vil bare påpeke at jeg syns du ser utrolig pessimistisk på det at du har et barn fra før som trenger "mye" oppfølging...?!? Annenhver helg + 1-2 dager i uka? Altså...? Er du klar over hvor lite arbeid det egentlig er, i forhold til "vanlige" familier med 3 barn i samme hus, hele tiden? Du må gjerne si at du ikke ønsker flere barn, det er lov, men jeg syns de praktiske protestene dine er litt for dårlige - du vil da helt fint klare å ta vare på to små barn + en tenåring noen dager i måneden, hvis du går inn for det. Å ikke få barn nr 2 fordi du har en 13-åring som skal kjøres på trening 1-2 dager i uka er en dårlig grunn! Og det er ikke meningen at du skal tilbringe helgene kun med 13-åringen, 13-åringen skal da være en del av familien, og få være med å ta sin del av ansvaret for både hus og småsøsken? Det er ikke slik at din partner vil bli etterlatt helt alene med 2 barn hver gang du skal ha samvær med 13-åringen, i så fall har du misforstått noe. 

Beklager om jeg virker krass, men jeg syns bare du trenger en reality check.  Som sagt - ønsker du ikke flere barn så er saken grei (for deg). Men du bør tenke bedre gjennom årsakene til hvorfor du ikke ønsker flere barn. Det er forskjell på å være ærlig og si "jeg liker en enkel hverdag og vil derfor ikke ha flere barn" og lyve til seg selv og si "nei det blir så vanskelig å gjennomføre samvær hvis jeg får flere barn". Siste skyldes bare at du har et snodig syn på samvær. 

[AnonymBruker]

Få et barn til <3

Anonymkode: 05c36...d8c

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt lyst på minst fire barn. Mannen syntes at to var perfekt. (Jeg er enebarn, mannen har et søsken)

Jeg gikk med på at to var greit. Etter å ha fått nr to fikk jeg veldig lyst på et tredje barn. Mannen var veldig bestemt på at to var nok, og siden vi tidligere var blitt enige om det ga jeg meg.

Nå er barna våre 18 år og 14 år, og jeg har hele tiden savnet flere barn. Først de siste par årene har mannen sett min side av saken og han har sagt at vi kan prøve å få et eller to barn til.

Dessverre kom dette tilbudet "for sent" for meg. Å begynne helt på nytt med nattevåk og bleieskift 14 år etter sist, har jeg ikke overskudd til. Det er forskjell på å være under 30 og nå når vi er over 40 år. Nå angrer han på at han ikke hørte på meg og mine ønsker for alle de årene siden. Han kunne godt tenke seg flere barn....

Tenk deg skikkelig godt om før du sier fullstendig nei.

Anonymkode: 682b0...8c0

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor så mange henviser til avtalen uten å tenke over hva den faktisk innebærer.

Slik jeg ser det er det ikke greit å legge opp til en situasjon hvor en forelder har langt mer ansvar enn den andre for å oppfylle egne behov.

Barnet har nemlig behov for pappaen sin akkurat som tenåringen(og den imellom).

Jeg ville selv vurdert situasjonen nøye selvsagt, men barn handler også om kapasitet. Man skal jo kunne følge dem opp alle sammen, på hvert sitt vis.

Dersom valget viser seg å være dagens situasjon er det viktig å formidle hvorfor avtalen ble lagd, ikke bare at det er en tilfeldig avtale.

Anonymkode: d2788...2bf

[AnonymBruker]

10 timer siden, Juniper skrev:

Må kommentere dette også. 

Tiden sammen er et problem. 
Det jeg foreslo i sted, å flytte nær datteren din kan være gjennomførbart. 
Det er mulig din samboer er villig til å svelge en times reisevei til og fra jobb. Kanskje har hun en jobb der hun kan ha hjemmekontor en eller to dager i uka, om hun har flaks. 

Men om hun er i en sånn sinnstilstand der savnet av barnet hun ikke har er en ting hun plages mye med, så vil hun trolig gå med på hva som helst, love deg månen på et sølvfat, om du bare er med på å få et barn til.

Hva som skjer etterpå er jo en helt annen ting, når hverdagen biter dere i rompa igjen. 

Ja, dere kan flytte nærmere de neste årene. Selge eller leie ut huset dere har nå, finne noe rimelig nær datteren din, du får mindre tid i bil, hun får mer. Kabalen med henting og levering av unger etter at permisjoner er brukt opp kan pusles sammen. 
Men totalt så blir det mye tid som går bort i reising fortsatt. 

Det kan fort hende at hun uttrykker missnøye med bostedet etter en stund, og vil tilbake dit dere bor nå. Og hva da? 
Det avhenger veldig av henne som person.

Det du må ta i betraktning er at hun faktisk respekterer avtaler dere i mellom. 
Hun uttrykker et ønske om et barn til, men hun maser ikke om det.
Hun forholder seg til det dere har blitt enige om.
Derfor er det en god sjanse for at hun vil forholde seg til en ny avtale om du går med på å reforhandle den dere har. 

Tidsbruk kan man se på. 
Er det mulig at enkelte "kjedelige" ting outsourses? Vaskehjelp en gang i uken? 
Er datteren din villig til å hente i barnehagen og passe en gang i uka (om et par års tid, så det nytter ikke spørre nå) og passe søsken på ettermiddagen mot litt ekstra lommepenger? Kan hun ha interesse av å være barnevakt? Det vil i tilfelle knytte båndene sterkere søskenene imellom. 
Er du og samboeren villig til å leve med litt kaos innimellom for å sette av tid til hverandre, å bare være sammen? 

Jeg har forståelse med dere begge her, men kjenner nok at hjertet mitt blør for samboeren din, TS. 
Det er vondt å lengte etter barn. 
Nå var jeg heldig med min situasjon (og mann) så det var aldri noe spørsmål om å få de to jeg ønsket meg. 
Har bare sett på nært hold hvordan enkelte sliter på grunn av savn av barn. 

Når det gjelder min datter, så forutsetter medvirkning at vi i så fall flytter nærmere henne. Og som du sier, så er det vanskelig å si hvordan ting er 2-3 år i fremtiden i forhold til henne. Men er det opp til meg, så ønsker jeg selvfølgelig at hun skal komme nærmere sin bror / evt flere søsken. 

Anonymkode: b7cfb...5b1

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper for guds skyld at du tar ansvar for prevensjon selv...

En avtale er en avtale, men jeg syns ikke at slike avtaler er verdt noe. Gifte par lover seg evig troskap og så skilles de likevel. Det må være lov å forandre mening når man har opplevd hva det innebærer å få barn. Hva gjelder antall barn finnes det ingen kompromisser, og helt ærlig, dersom mitt barneønske hadde vært veldig sterk så hadde jeg nok revurdert forholdet. Jeg ønsker ikke sitte som 50 åring og være bitter at jeg ikke gjorde noe med ønske mitt.

Løsningen er nok at en av dere gir etter eller at dere skiller lag.

PS. Jeg ble uplanlagt gravid da jeg var 39 og mannen 44. Ingen av oss ville i utgangspunkt beholde, vi følte oss for gamle og ikke minst at familien var komplett, men jeg klarte likevel ikke ta abort etter jeg så hjertet slå. Det med barn er ikke alltid så rasjonelt.

Anonymkode: 9fbe2...4a0

Jeg har tenkt tanken, på at det i verste fall kan ødelegge forholdet. Det er vel derfor jeg søker råd, fordi jeg forstår at det nærmer seg at dette må snakkes igjennom en gang for alle. Jeg merker jo at det er et tema som ligger der, men som ikke prates om. På et tidspunkt må det snakkes om elefanten i rommet.

Jeg tenkte faktisk å ''snitte'' meg (sterilisering) etter nr.2 kom, men det ble ikke slik.

Anonymkode: b7cfb...5b1