Dårlig relasjon til stemor

[imawesome]

Min stemor og jeg har et dårlig forhold. Jeg prøver alt jeg kan for å like henne men hun gjør det svært vanskelig for meg. I starten synest jeg hun var grei å omgås med men etter som tiden har gått har det blitt dårligere og dårligere. Det virker som om hun skal ha kontroll på alt og blander seg i det meste.

Det hele forverret seg da jeg en sommer ble med dem til hytten hennes, hun sa hun hadde lyst til å stoppe innom en tur på besøk hos søsteren hennes, hun sa at det skulle bare være et kort besøk menst jeg var sliten så jeg hadde ikke særlig lyst, da ble hun utrolig irritert og sa at jeg hadde ikke noe valg og måtte bli med inn ettersom at jeg tidligere hadde trykket på startknappen til bilen (ville høre på radio)   og vanligvis så er jo biler i fri når man setter fra seg bilen, jeg hadde beklaget hendelsen og sagt jeg ikke skulle gjøre noe lignende igjen, hun sa at det holder ikke, fra nå av fikk jeg ikke lov til å sitte alene i bilen hennes (jeg var 16år på den tiden). Det ble et stort styr ut av det hele der jeg blånektet å bli med inn, tilslutt smekket hun igjen døren og kjeftet på faren min for at han ikke støttet henne.

Hun kan finne på å ringe meg på bursdagen til faren min å si til meg at jeg må huske på å gratulere faren min med bursdagen noe jeg seffølgelig kommer til å gjøre uansett, samme gjelder farsdag. Jeg synest det er spydig at hun skal behandle meg som et lite barn som ikke kan verken takk eller de vanlige manerene.

Det virker som om hun skal blande seg i alt og kverulere så fort hun får mulighet til den slags. Jeg er vegetarianer og da skal hun blande seg i hva jeg spiser og jeg får ofte ''får du i det nok vitaminer?'' ''får du i deg nok proteiner?'' ''jeg tror ikke du får i deg nok næring'' 

Jeg har sagt tusenvis av ganger at blodprøvene mine er helt fine og at jeg vet hva jeg gjør, merk at hun har holdt på sånn i snart nærmere et år nå. 

Julen og nyttårsaften i fjor tok derimot kaken. På juleaften ble jeg syk og da presterte hun å presse meg til å spise kjøtt fordi hun trodde jeg ikke fikk i meg nok proteiner og fett, tror ikke jeg kommer til å feire jul der mer for å si det sånn når jeg ikke kan få spise det jeg har lyst til selv uten at jeg får fred. 

Når jeg satt oppe på natten og så på tv i stua spurte hun meg om jeg var ruset på noe illegalt, jeg ble helt sjokkert at noen kan si noe sånt. 

På nyttårsaften under middagen sa hun at kanskje moren min var psykisk syk fordi hun ga meg masse usunn mat som f.eks cola og pizza. Dette fant jeg meg ikke i fordi jeg vet selv hvordan min mor er, det gjør ikke hun. Hun har aldri møtt min mor eller snakket med henne.  Jeg sa at selv om min mor ga meg usunn mat så var hun ikke psykisk syk av den grunn og at det hadde ingen relevans. Hun fortsatte med å si denne påstanden 3-4 ganger før jeg tilslutt sa til henne at hun skulle slutte å snakke om dette, denne gangen forsvarte faren min henne og sa ''hun vil bare hjelpe'' Dette kaller jeg ikke hjelp på noen som helst måte og man sier ikke sånt rundt bordet og har så bastante meninger om noe man absolutt ikke vet.

Min mor døde også for et par årsiden og derfor mener jeg at man ikke sier sånt uansett. Jeg gikk tidlig fra bordet fordi jeg ikke taklet å sitte der mer etterfølgt av at jeg gikk inn på gjesterommet for å sove/gråte. Etter en stund dro jeg på toalettet for å pusse tennene og gjøre meg klar for kvelden, jeg så ingen vits i å feire nyttårsaften med en gjeng som snakket sånt om min mor og det var rett og slett sårenes på alle mulige måter. Min stemor spurte meg om jeg kunne komme inn på stuen igjen fordi hun ville prate med meg men jeg nektet, deretter fulgte hun etter meg før jeg kunne lukke igjen døren på soverommet. Jeg husker ikke eksakt hva hun sa til meg men jeg tror hun sa at jeg var frekk/sur og at det ville ikke hun ha noe av på nyttårsaften. Jeg klikket og sa ''Ja og så da? du snakker stygt om min mor'' 

Hun ble veldig sint og nektet å si unnskyld for sine handlinger og begynte å kjefte mye på meg, så kom faren min og sa ''du har ødelagt hele nyttårsaften'' stemoren min sa ''vet du hva? om du du skal være på den måten så kan du bare droppe å komme hit neste gang for da kan jeg og din far feire nyttårsaften på hotell istedenfor'' 

Jeg ba de om å la meg være i fred for at jeg ville sove og forklarte at det var utrolig sårenes for meg at hun sa det hun sa under middagen.Det er veldig lytt i veggene i huset hennes så jeg kunne høre at de snakket nedlatende om meg menst jeg lå der å gråt. 

 

 

Mitt spørsmål er om jeg har rett til å føle det jeg føler for henne?

[AnonymBruker]

Du har jo selvfølgelig lov til å føle hva du vil, men jeg har en mistanke om at denne saken ville sett helt annerledes ut om vi hadde fått høre din stemors eller din fars side.

Du høres veldig egoistisk, umoden og bortskjemt ut. Noe også nicket ditt bekrefter.

Anonymkode: 449eb...f2a

[imawesome]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har jo selvfølgelig lov til å føle hva du vil, men jeg har en mistanke om at denne saken ville sett helt annerledes ut om vi hadde fått høre din stemors eller din fars side.

Du høres veldig egoistisk, umoden og bortskjemt ut. Noe også nicket ditt bekrefter.

Anonymkode: 449eb...f2a

Hvordan kan du bekrefte at jeg er barnslig ut ifra et nick? 

[AnonymBruker]

Jeg tror at stemoren din tror at hun hjelper deg. Og at du ikke er enig. Virker som det er tenåringsfakter med her. 

Hun burde kanskje ikke fulgt etter deg, og hun burde i hvert fall ikke presset deg til å spise kjøtt. Men hun er muligens bare bekymret for deg når hun maser om vitaminer og mat osv. 

Jeg skjønner ikke tidslinjen helt i dette her. Hvor bor du? Hvor gammel er du og når var det moren din døde? Det er ikke spesielt pent å snakke nedsettende om moren din til deg uansett, men i hvert fall ikke når hun er død. 

Men ja, dine følelser har du rett på, men hvordan du uttrykker dem er jo en annen sak. 

Anonymkode: c5d2b...949

[AnonymBruker]

15 minutter siden, imawesome skrev:

Hvordan kan du bekrefte at jeg er barnslig ut ifra et nick? 

Vet ikke hvor du leser ordet barnslig, ikke i innlegget mitt  ihvertfall, for det glemte jeg å skrive.

Men det høres ut som du vil behandles som en prinsesse og tar nicket " I`m awesom" da sier nesten resten seg selv.

Anonymkode: 449eb...f2a

[imawesome]

hun døde for 2årsiden. Jeg føler ikke for å oppgi alder men jeg er voksen nå ihvertfall.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske at min stemor viste så mye omsorg jeg da. Sånn rent bortsett fra kommentaren om moren din (som sikkert er litt annerledes om vi hadde hørt de voksnes versjon) så oppfører hun seg jo bare som en omsorgperson som vil deg vel. Forøvrig er det fullstendig barnslig å være frekk/sur og smelle igjen døra når noen sier noe feil i stede for å ha en dialog. Derfor gjetter jeg på at du er tenåring.

Anonymkode: c739e...ba8

[imawesome]

voksnes versjon? jeg er myndig jeg også.

[Gjest chisandra]

Tror som andre her at denne historien har minst èn side til.

For meg så høres det faktisk ut som hun oppriktig bryr seg om deg.

[Gjest Nanne70]

Det er ikke alltid lett, dette med stemødre og stebarn, og noen gnisninger må man nok regne med. Men - en del av det å bli voksen, er å legge bak seg slike hendelser som den du beskriver fra du var 16 år. I den alderen er man jo ofte i opprør mot foreldrene og andre voksne, så jeg tror ikke at du skal betrakte denne hendelsen som avgjørende for hvordan du oppfatter stemoren din, såpass mange år etterpå.

Jeg pleier faktisk å ringe eller sende melding til min stedatter om ting hun skal huske på - selv om hun er 25 år - fordi hun er en person som lett glemmer slike ting som f.eks. fødselsdager etc., og hun setter heldigvis pris på at jeg gjør det.

Du skriver at du er voksen, men jeg må nesten si meg litt enig med de andre som har svart her, at du reagerer ganske umodent. Som voksen vil man også oppleve å bli utsatt for ting som er urettferdige og sårende, men man har gjerne en litt annen måte å håndtere disse tingene på enn slik du beskriver.

Hvis jeg kan få komme med et forslag, så er det å sette deg ned i fred og ro og ta en prat med din stemor. Forklar henne på en saklig måte at du synes det er sårende at hun snakker negativt om din mor, at du forventer at hun viser respekt for det valget du har gjort mht kosthold osv. Jeg har litt i bakhodet at hun kanskje vil behandle deg som en voksen dersom du oppfører deg som en voksen, men jeg vet ikke. Uansett har du ingen ting å tape på å forsøke. Det er kanskje ikke mulig for dere å få et veldig varmt og nært forhold, men dere kan begge gjøre noe aktivt for at forholdet deres skal bli best mulig.

[AnonymBruker]

45 minutter siden, imawesome skrev:

voksnes versjon? jeg er myndig jeg også.

Hva mener du med voksen? 18 eller 30? 

Anonymkode: c739e...ba8

[AnonymBruker]

Jeg er både mor og stemor til jenter i 20-årene. Jeg har mast like mye på min stedatter som min datter om å spise nok fisk, ta vitaminer, og lage generell sunn studentmat. Jeg har minnet like mye på min stedatter som min datter når det er bursdager eller andre merkedager i familien, og har forsøkt å være lik ovenfor begge. Ut fra det jeg leser, så tror jeg nok intensjonen til din stemor er god, hun ser en tenåring som blir voksen, og vet nok av erfaring hvor lett ting glepper i disse årene, og at man trenger moderlige råd på veien. En ting som ikke er greit, det er å presse i deg kjøtt, har selv en sønn som er vegetarianer, og jeg maser nok litt ekstra på han for å få i seg protein, tror at maset er godt ment - men å tvinge deg til å spise kjøtt er ikke greit. Det er heller ikke ok å snakke stygt om din mor. 

Mitt råd er at du ser på maset som moderlig, og at det er godt ment, særlig med tanke på at din mor dessverre er død. Mulig din stemor tenker at hun vil følge deg opp slik en morsfigur gjør (beklager til alle menn/fedre, men det er litt forskjell på oss) 

Snu heller på tankegangen din, og takk henne når hun minner deg på ting (min egen mor minner meg fremdeles på bursdager i slekten, og det synes jeg foresten er greit, da jeg ikke klarer å huske når tante Guri fyller 80 år osv) og ta heller en prat med henne om ditt valg av kosthold, og si at du setter pris på omtanken, men at du har vært bekymret nok til bla dette med å få i seg nok protein/vitamin at du har lest det opp til dette selv, og at du har full kontroll. 

Vær glad du har en stemor som bryr seg, håper forholdet deres kan endres til noe positivt! Lykke til!

Anonymkode: 951b9...d99

[Gjest Saurus]

Jeg synes kommentaren om moren din var helt uholdbar. 

Ellers synes jeg eksemplene virker som om det er to sider av saken, hvor jeg får en følelse av at hun nok overdriver litt samtidig som du nok kanskje er i overkant utfordrende og glemmer at du også må innrette deg på samme måte som alle andre.

Jeg vet jo ikke, men utfra det du sier så virker det slik. 

Jeg tror du blir ekstra frustrert fordi du sørger over mammaen din, kanskje du i tillegg føler deg "berettiget" til å oppføre deg som du vil og kun definerer ekstreme ting som over kanten.

Kanskje dere kunne prøvd å snakke sammen hos familievernkontor slik at dere får en utenforstående til å lære dere en bedre måte å kommunisere på?

Er du egentlig interessert i at dere skal komme overens dersom det betyr at du også må gi litt innsats for det? 

[Biloba]

På hvilken måte gjør du alt du kan for å like henne? Du sparer jo på alle feilene hennes.

[Juniper]

Høres ut som om hun med fordel kunne hatt mer respekt for deg og ditt liv. 

Hvis hun vet at du ikke setter pris på påminnelser, så bør hun droppe å mase. Kostholdet ditt styrer du selv. (Selv om jeg kan forstå bekymringer om du ser underernært ut)

Bare ta en pause fra henne, få avstand. Lev ditt eget liv! 

[imawesome]

9 timer siden, Nanne70 skrev:

Det er ikke alltid lett, dette med stemødre og stebarn, og noen gnisninger må man nok regne med. Men - en del av det å bli voksen, er å legge bak seg slike hendelser som den du beskriver fra du var 16 år. I den alderen er man jo ofte i opprør mot foreldrene og andre voksne, så jeg tror ikke at du skal betrakte denne hendelsen som avgjørende for hvordan du oppfatter stemoren din, såpass mange år etterpå.

Jeg pleier faktisk å ringe eller sende melding til min stedatter om ting hun skal huske på - selv om hun er 25 år - fordi hun er en person som lett glemmer slike ting som f.eks. fødselsdager etc., og hun setter heldigvis pris på at jeg gjør det.

Du skriver at du er voksen, men jeg må nesten si meg litt enig med de andre som har svart her, at du reagerer ganske umodent. Som voksen vil man også oppleve å bli utsatt for ting som er urettferdige og sårende, men man har gjerne en litt annen måte å håndtere disse tingene på enn slik du beskriver.

Hvis jeg kan få komme med et forslag, så er det å sette deg ned i fred og ro og ta en prat med din stemor. Forklar henne på en saklig måte at du synes det er sårende at hun snakker negativt om din mor, at du forventer at hun viser respekt for det valget du har gjort mht kosthold osv. Jeg har litt i bakhodet at hun kanskje vil behandle deg som en voksen dersom du oppfører deg som en voksen, men jeg vet ikke. Uansett har du ingen ting å tape på å forsøke. Det er kanskje ikke mulig for dere å få et veldig varmt og nært forhold, men dere kan begge gjøre noe aktivt for at forholdet deres skal bli best mulig.

Jeg har faktisk prøvd å sette meg ned med henne å pratet rolig, men det virker ikke som om hun tar det til seg. Hun er ganske sta. Hun vet godt at det er sårenes når hun sier sånt om min mor til meg men det virker som om hun mener at hennes mening er større enn min og dermed teller ikke min stemme like mye om du skjønner. Jeg vil at hun skal møte meg på halvveien og inngå i kompromisser lettere. 

[AnonymBruker]

Jeg er uenig meg flere her.

Jeg syns stemoren din høres vanskelig ut, som om hun har noe å bevise ovenfor faren din. Og at hun snakker stygt om moren din, som hun aldri har møtt og som er død, er helt forkastelig. Man kaller INGEN psykisk syk uten å ha grunnlag for det. For en drittkjerring.

Anonymkode: c5a7c...ffa

[AnonymBruker]

17 timer siden, imawesome skrev:

Min stemor og jeg har et dårlig forhold. Jeg prøver alt jeg kan for å like henne men hun gjør det svært vanskelig for meg. I starten synest jeg hun var grei å omgås med men etter som tiden har gått har det blitt dårligere og dårligere. Det virker som om hun skal ha kontroll på alt og blander seg i det meste.

Det hele forverret seg da jeg en sommer ble med dem til hytten hennes, hun sa hun hadde lyst til å stoppe innom en tur på besøk hos søsteren hennes, hun sa at det skulle bare være et kort besøk menst jeg var sliten så jeg hadde ikke særlig lyst, da ble hun utrolig irritert og sa at jeg hadde ikke noe valg og måtte bli med inn ettersom at jeg tidligere hadde trykket på startknappen til bilen (ville høre på radio)   og vanligvis så er jo biler i fri når man setter fra seg bilen, jeg hadde beklaget hendelsen og sagt jeg ikke skulle gjøre noe lignende igjen, hun sa at det holder ikke, fra nå av fikk jeg ikke lov til å sitte alene i bilen hennes (jeg var 16år på den tiden). Det ble et stort styr ut av det hele der jeg blånektet å bli med inn, tilslutt smekket hun igjen døren og kjeftet på faren min for at han ikke støttet henne.

Hun kan finne på å ringe meg på bursdagen til faren min å si til meg at jeg må huske på å gratulere faren min med bursdagen noe jeg seffølgelig kommer til å gjøre uansett, samme gjelder farsdag. Jeg synest det er spydig at hun skal behandle meg som et lite barn som ikke kan verken takk eller de vanlige manerene.

Det virker som om hun skal blande seg i alt og kverulere så fort hun får mulighet til den slags. Jeg er vegetarianer og da skal hun blande seg i hva jeg spiser og jeg får ofte ''får du i det nok vitaminer?'' ''får du i deg nok proteiner?'' ''jeg tror ikke du får i deg nok næring'' 

Jeg har sagt tusenvis av ganger at blodprøvene mine er helt fine og at jeg vet hva jeg gjør, merk at hun har holdt på sånn i snart nærmere et år nå. 

Julen og nyttårsaften i fjor tok derimot kaken. På juleaften ble jeg syk og da presterte hun å presse meg til å spise kjøtt fordi hun trodde jeg ikke fikk i meg nok proteiner og fett, tror ikke jeg kommer til å feire jul der mer for å si det sånn når jeg ikke kan få spise det jeg har lyst til selv uten at jeg får fred. 

Når jeg satt oppe på natten og så på tv i stua spurte hun meg om jeg var ruset på noe illegalt, jeg ble helt sjokkert at noen kan si noe sånt. 

På nyttårsaften under middagen sa hun at kanskje moren min var psykisk syk fordi hun ga meg masse usunn mat som f.eks cola og pizza. Dette fant jeg meg ikke i fordi jeg vet selv hvordan min mor er, det gjør ikke hun. Hun har aldri møtt min mor eller snakket med henne.  Jeg sa at selv om min mor ga meg usunn mat så var hun ikke psykisk syk av den grunn og at det hadde ingen relevans. Hun fortsatte med å si denne påstanden 3-4 ganger før jeg tilslutt sa til henne at hun skulle slutte å snakke om dette, denne gangen forsvarte faren min henne og sa ''hun vil bare hjelpe'' Dette kaller jeg ikke hjelp på noen som helst måte og man sier ikke sånt rundt bordet og har så bastante meninger om noe man absolutt ikke vet.

Min mor døde også for et par årsiden og derfor mener jeg at man ikke sier sånt uansett. Jeg gikk tidlig fra bordet fordi jeg ikke taklet å sitte der mer etterfølgt av at jeg gikk inn på gjesterommet for å sove/gråte. Etter en stund dro jeg på toalettet for å pusse tennene og gjøre meg klar for kvelden, jeg så ingen vits i å feire nyttårsaften med en gjeng som snakket sånt om min mor og det var rett og slett sårenes på alle mulige måter. Min stemor spurte meg om jeg kunne komme inn på stuen igjen fordi hun ville prate med meg men jeg nektet, deretter fulgte hun etter meg før jeg kunne lukke igjen døren på soverommet. Jeg husker ikke eksakt hva hun sa til meg men jeg tror hun sa at jeg var frekk/sur og at det ville ikke hun ha noe av på nyttårsaften. Jeg klikket og sa ''Ja og så da? du snakker stygt om min mor'' 

Hun ble veldig sint og nektet å si unnskyld for sine handlinger og begynte å kjefte mye på meg, så kom faren min og sa ''du har ødelagt hele nyttårsaften'' stemoren min sa ''vet du hva? om du du skal være på den måten så kan du bare droppe å komme hit neste gang for da kan jeg og din far feire nyttårsaften på hotell istedenfor'' 

Jeg ba de om å la meg være i fred for at jeg ville sove og forklarte at det var utrolig sårenes for meg at hun sa det hun sa under middagen.Det er veldig lytt i veggene i huset hennes så jeg kunne høre at de snakket nedlatende om meg menst jeg lå der å gråt. 

 

 

Mitt spørsmål er om jeg har rett til å føle det jeg føler for henne?

Kjære deg så trist at din far har dratt inn en dame som det der i hjemmet til det som var din mors, fars og ditt! 

Jeg ville ha oversett henne og når hun blandet seg med kommentarer etc så ville jeg ha ignorert alt hun sa. Ikke svar på noe. Veldig ødeleggende at hun okkuperer ditt hjem :-(

Anonymkode: c747a...c8a

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg så trist at din far har dratt inn en dame som det der i hjemmet til det som var din mors, fars og ditt! 

Jeg ville ha oversett henne og når hun blandet seg med kommentarer etc så ville jeg ha ignorert alt hun sa. Ikke svar på noe. Veldig ødeleggende at hun okkuperer ditt hjem :-(

Anonymkode: c747a...c8a

Du burde seriøst gå å oppsøke psykologisk hjelp. Du spammer alle stemorstråder med det svada dritet ditt. Det er ikke normalt. Man kan ikke forlange at voksne skal bli enslige i evig tid og leve i sølibat resten av livet og ende opp som ensomme ulykkelige mennesker kun fordi de har ett barn. Det er altfor mye ansvar å legge på en unge. Du gjør at det teoretisk sett er barnets skyld at mamma og pappa er gamle, ulykkelige og ensomme. Er ikke det litt vel mye ansvar for en unge å bære? Hadde du hatt samvittighet til å bære det selv om du hadde vært voksen?

Det sier seg selv at voksne etablerer seg på nytt når partnereren dør eller etter at forholdet endte. Det rådet du gir her vil føre til at TS blir enda mere fortvilt og lei seg og at hun saboterer for seg selv. Jeg har rapportert deg hundre ganger og jeg vil fortsette med det. Du gir skadelige råd til mennesker i svært sårbare livssituasjoner og burde gå å skamme deg.

Anonymkode: c739e...ba8

[Gjest Blomsterert]

Den Monday, January 04, 2016 at 7.30, imawesome skrev:

Min stemor og jeg har et dårlig forhold. Jeg prøver alt jeg kan for å like henne men hun gjør det svært vanskelig for meg. I starten synest jeg hun var grei å omgås med men etter som tiden har gått har det blitt dårligere og dårligere. Det virker som om hun skal ha kontroll på alt og blander seg i det meste.

Det hele forverret seg da jeg en sommer ble med dem til hytten hennes, hun sa hun hadde lyst til å stoppe innom en tur på besøk hos søsteren hennes, hun sa at det skulle bare være et kort besøk menst jeg var sliten så jeg hadde ikke særlig lyst, da ble hun utrolig irritert og sa at jeg hadde ikke noe valg og måtte bli med inn ettersom at jeg tidligere hadde trykket på startknappen til bilen (ville høre på radio)   og vanligvis så er jo biler i fri når man setter fra seg bilen, jeg hadde beklaget hendelsen og sagt jeg ikke skulle gjøre noe lignende igjen, hun sa at det holder ikke, fra nå av fikk jeg ikke lov til å sitte alene i bilen hennes (jeg var 16år på den tiden). Det ble et stort styr ut av det hele der jeg blånektet å bli med inn, tilslutt smekket hun igjen døren og kjeftet på faren min for at han ikke støttet henne.

Hun kan finne på å ringe meg på bursdagen til faren min å si til meg at jeg må huske på å gratulere faren min med bursdagen noe jeg seffølgelig kommer til å gjøre uansett, samme gjelder farsdag. Jeg synest det er spydig at hun skal behandle meg som et lite barn som ikke kan verken takk eller de vanlige manerene.

Det virker som om hun skal blande seg i alt og kverulere så fort hun får mulighet til den slags. Jeg er vegetarianer og da skal hun blande seg i hva jeg spiser og jeg får ofte ''får du i det nok vitaminer?'' ''får du i deg nok proteiner?'' ''jeg tror ikke du får i deg nok næring'' 

Jeg har sagt tusenvis av ganger at blodprøvene mine er helt fine og at jeg vet hva jeg gjør, merk at hun har holdt på sånn i snart nærmere et år nå. 

Julen og nyttårsaften i fjor tok derimot kaken. På juleaften ble jeg syk og da presterte hun å presse meg til å spise kjøtt fordi hun trodde jeg ikke fikk i meg nok proteiner og fett, tror ikke jeg kommer til å feire jul der mer for å si det sånn når jeg ikke kan få spise det jeg har lyst til selv uten at jeg får fred. 

Når jeg satt oppe på natten og så på tv i stua spurte hun meg om jeg var ruset på noe illegalt, jeg ble helt sjokkert at noen kan si noe sånt. 

På nyttårsaften under middagen sa hun at kanskje moren min var psykisk syk fordi hun ga meg masse usunn mat som f.eks cola og pizza. Dette fant jeg meg ikke i fordi jeg vet selv hvordan min mor er, det gjør ikke hun. Hun har aldri møtt min mor eller snakket med henne.  Jeg sa at selv om min mor ga meg usunn mat så var hun ikke psykisk syk av den grunn og at det hadde ingen relevans. Hun fortsatte med å si denne påstanden 3-4 ganger før jeg tilslutt sa til henne at hun skulle slutte å snakke om dette, denne gangen forsvarte faren min henne og sa ''hun vil bare hjelpe'' Dette kaller jeg ikke hjelp på noen som helst måte og man sier ikke sånt rundt bordet og har så bastante meninger om noe man absolutt ikke vet.

Min mor døde også for et par årsiden og derfor mener jeg at man ikke sier sånt uansett. Jeg gikk tidlig fra bordet fordi jeg ikke taklet å sitte der mer etterfølgt av at jeg gikk inn på gjesterommet for å sove/gråte. Etter en stund dro jeg på toalettet for å pusse tennene og gjøre meg klar for kvelden, jeg så ingen vits i å feire nyttårsaften med en gjeng som snakket sånt om min mor og det var rett og slett sårenes på alle mulige måter. Min stemor spurte meg om jeg kunne komme inn på stuen igjen fordi hun ville prate med meg men jeg nektet, deretter fulgte hun etter meg før jeg kunne lukke igjen døren på soverommet. Jeg husker ikke eksakt hva hun sa til meg men jeg tror hun sa at jeg var frekk/sur og at det ville ikke hun ha noe av på nyttårsaften. Jeg klikket og sa ''Ja og så da? du snakker stygt om min mor'' 

Hun ble veldig sint og nektet å si unnskyld for sine handlinger og begynte å kjefte mye på meg, så kom faren min og sa ''du har ødelagt hele nyttårsaften'' stemoren min sa ''vet du hva? om du du skal være på den måten så kan du bare droppe å komme hit neste gang for da kan jeg og din far feire nyttårsaften på hotell istedenfor'' 

Jeg ba de om å la meg være i fred for at jeg ville sove og forklarte at det var utrolig sårenes for meg at hun sa det hun sa under middagen.Det er veldig lytt i veggene i huset hennes så jeg kunne høre at de snakket nedlatende om meg menst jeg lå der å gråt. 

 

 

Mitt spørsmål er om jeg har rett til å føle det jeg føler for henne?

Utfra det du skriver virker det som om stemoren din bare bryr seg ordentlig om deg.At hun sa at moren din kanskje var psykisk syk er ikke å snakke nedsettende om noen,men det var ubetenksomt! Voksne skal heller ikke baksnakke unger(du hørte de gjorde da du satt på rommet).Hun er jo ikke feilfri,det er ingen.

Kan det være at du sliter med at miren din ikke er der lengre,og at det ligger litt til grunn for hvordan du føler og reagerer? Prøv å tenk litt over det?

Neste gang faren din fyller år eller har farsdag så send meld ved midnatt eller tidlig morgen :-) Hun mener ikke noe vondt med å påminne deg,men da er du henne i forkjøpet uansett :-)