BUP diagnose

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt veldig takknemlig hvis noen som arbeider med dette eller kjenner til systemet kunne lese denne posten og evnt gi noen råd.

 

Min ungdom på snart 18 har i et halvt år gått til "behandling" på BUP. Dette for å få hjelp med en spiseforstyrrelse. Det er brukt 10% tid på behandling av dette problemet og 90% på utredning av diagnose. Vi foreldre har vært inne til både enesamtaler og til fellessamtaler med ungdom og behandler.

 

Nå er det satt opp time på nyåret hvor behandler skal gjennomgå diagnosesettingen med ungdommen og oss foreldre. Men så er det slik at ungdommen ikke ønsker at det skal registreres noen diagnose både fordi dette kan skape problemer i forbindelse med livsforsikring, samt kunne bli et problem i forhold til kommende arbeid. Ungdommen mener også at det å sette en diagnose vil bli et hinder for videre utvikling da det er lett å relatere alt til denne evnt diagnosen. 

 

Ungdommen føler allerede at behandler kan ha satt en merkelapp på problematikken som er feil. H*n er utredet for bipolar lidelse, autisme av alle ting??, depresjon og tvangslidelser, mens problemet er en ungdom som ligger langt foran sine jevnaldrene mentalt og derfor sliter sosialt, har gått på en smell i forhold til at h*n ikke klarer å opprettholde karakternivået fra u.skolen(avgangsnitt på 5,7) samt har fått påvist grenselavt stoffskifte trolig pga jodmangel(vegetarianer). Ungdommen virker utbrent, og ikke bipolar eller autistisk.

 

Kan ungdommen nekte at det settes en diagnose? Evnt hva kan gjøres for å få den vekk?

 

Ungdommen avslutter etter nyttår behandlingen ved BUP av eget ønske, både pga fravær fra skole, samt at det ikke skjer noen utvikling i den behandlingen som foretas. H*n ønsker heller å jobbe videre med problematikken med oss foreldre og på egenhånd.(Far har faglig kompetanse.)

Anonymkode: e4449...899

[minister-mio]

Jeg blir kjempeskeptisk når jeg leser dere vil avslutte behandling hos bup for å jobbe med dette hjemme. Hvis far virkelig har faglig kompetanse på området burde han vite at han er far og ikke behandler for eget barn.

[AnonymBruker]

Blir skeptisk.

For meg virker det som om foreldre er redd for diagnose, og dere er ikke enig. Ta i mot all hjelp i stedet for å gå mot dem, dette er faktisk et klokt råd!

De setter ikke autismediagnose uten grunn.

Anonymkode: 7070e...199

[AnonymBruker]

6 minutter siden, mini-mio skrev:

Jeg blir kjempeskeptisk når jeg leser dere vil avslutte behandling hos bup for å jobbe med dette hjemme. Hvis far virkelig har faglig kompetanse på området burde han vite at han er far og ikke behandler for eget barn.

Ungdommen ønsker dette og siden h*n er over 16 og i tillegg snart myndig, er det ikke noe vi kan gjøre for å hindre utskrivning fra BUP. 

Anonymkode: e4449...899

[AnonymBruker]

7 minutter siden, mini-mio skrev:

Jeg blir kjempeskeptisk når jeg leser dere vil avslutte behandling hos bup for å jobbe med dette hjemme. Hvis far virkelig har faglig kompetanse på området burde han vite at han er far og ikke behandler for eget barn.

Enig.

Mor her med faglig kompetanse, ingen behandler for min sønn med autisme. God oppfølging og hjelp fra bup.

Anonymkode: 7070e...199

[minister-mio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ungdommen ønsker dette og siden h*n er over 16 og i tillegg snart myndig, er det ikke noe vi kan gjøre for å hindre utskrivning fra BUP. 

Anonymkode: e4449...899

Det er mulig ungdommen ønsker å bli behandlet at faren i stede for BUP, men det betyr ikke at det er riktig.

[Ulven]

10 minutter siden, mini-mio skrev:

 

Endret 29. desember 2015 av Ulven
sitert feil

[AnonymBruker]

9 minutter siden, mini-mio skrev:

Det er mulig ungdommen ønsker å bli behandlet at faren i stede for BUP, men det betyr ikke at det er riktig.

Det er mulig ungdommen ønsker å bli behandlet at faren i stede for BUP, men det betyr ikke at det er riktig.

Men det er fremdeles ikke noe vi som foreldre får bestemt eller ikke. Hvis ungdommen ønsker at foreldrene skal være medhjelpere og ikke BUP, så er det ikke noe man som forelder kan gjøre fra eller til.

Og som far nekter man ikke barnet sitt å snakke om sine problemer hjemme grunnet fars kompetanse. Da hjelper man som best man kan. 

Men har du et svar til det jeg spurte etter vil jeg bli veldig takknemlig. 

Anonymkode: e4449...899

[Hypnotica]

.

Endret 29. desember 2015 av Hypnotica

[AnonymBruker]

Det virker som dere er mer opptatt av at det ikke settes diagnose enn at ungdommen blir frisk, helt feil fokus. Hvis far har fagkunnskap ville han også prioritert behandling. BUP kan sette diagnose uansett hva dere mener, men det viktigste må da være at den det gjelder får behandling og lærer seg å leve med eller bli bedre av det h*n lider av? Men mindre han søker seg til politihøgskolen eller forsvaret så ber ikke arbeidsgiver om journal fra sine ansatte. Livsforsikring i form av utbetaling for tidlig død ved ulykke eller sykdom kan du få selv om du har vært psykisk syk, men det er reservasjoner mot sykdommen og selvfølgelig mot selvmord (sier det bare da psykisk sykdom har økt risiko for dette). Uføreforsikring og forsikring mot alvorlig sykdom vil vedkommende derimot slite med å få. Mer herlighet for et fokus dere har, forsikring er ikke viktigere enn å få behandling. 

Anonymkode: df021...ac3

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som dere er mer opptatt av at det ikke settes diagnose enn at ungdommen blir frisk, helt feil fokus. Hvis far har fagkunnskap ville han også prioritert behandling. BUP kan sette diagnose uansett hva dere mener, men det viktigste må da være at den det gjelder får behandling og lærer seg å leve med eller bli bedre av det h*n lider av? Men mindre han søker seg til politihøgskolen eller forsvaret så ber ikke arbeidsgiver om journal fra sine ansatte. Livsforsikring i form av utbetaling for tidlig død ved ulykke eller sykdom kan du få selv om du har vært psykisk syk, men det er reservasjoner mot sykdommen og selvfølgelig mot selvmord (sier det bare da psykisk sykdom har økt risiko for dette). Uføreforsikring og forsikring mot alvorlig sykdom vil vedkommende derimot slite med å få. Mer herlighet for et fokus dere har, forsikring er ikke viktigere enn å få behandling. 

Anonymkode: df021...ac3

Hva vi er opptatt er underordnet så lenge det er ungdommen selv som ønsker å avslutte behandlingen og ikke ønsker at det settes diagnose. Vi kan ikke tvinge en ungdom, som øyeblikkelig er myndig, til noe som helst. Ungdommen er ikke fornøyd med BUP og ønsker ikke videre behandling der, og det har ikke vi som foreldre annet valg enn å respektere. 

Forsikring er viktig og det er ganske fortærende for ungdommen at h*n evnt skal bli nektet forsikring mot alvorlig sykdom i all fremtid pga av behandling på BUP. Jeg er selv nektet alle former for livsforsikring pga kreft og må klare meg med de ytelser staten gir. Dette ønsker vi selvfølgelig at ungdommen skal slippe å oppleve.

Anonymkode: e4449...899

[AnonymBruker]

Da virker det som dere allerede har bestemt dere, utrolig synd! Langt flere hadde klart seg bedre hvis de innså de trengte hjelp.

Vi gjorde det tidsnok, og vant alt på det. Forikring kan tegnes før diagnose foreligger.

vi er heldige som bor i et land der det finnes adekvat hjelp og få, vet ikke hvilke diagnose og problematikk eksagtlig med spiseforstyrrelser er alvorlig, nevner de borderline og autisme så hadde jeg aldri i livet motsatt hjelp uansett hvor mye ungdommen krevde det, fremdeles ett barn, deres ansvar.

Anonymkode: 7070e...199

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da virker det som dere allerede har bestemt dere, utrolig synd! Langt flere hadde klart seg bedre hvis de innså de trengte hjelp.

Vi gjorde det tidsnok, og vant alt på det. Forikring kan tegnes før diagnose foreligger.

vi er heldige som bor i et land der det finnes adekvat hjelp og få, vet ikke hvilke diagnose og problematikk eksagtlig med spiseforstyrrelser er alvorlig, nevner de borderline og autisme så hadde jeg aldri i livet motsatt hjelp uansett hvor mye ungdommen krevde det, fremdeles ett barn, deres ansvar.

Anonymkode: 7070e...199

Les det jeg skriver er du snill.  Ungdommen har bestemt seg, ikke vi. Ungdom over 16 bestemmer selv over sin medisinske behandling. Vi foreldre kan si og mene mye, men det er allikevel ungdommen selv som sitter med avgjørelsen. Vi kan sitte med behandler og protestere vilt og inderlig mot det ungdommen avgjør, men vil ikke ungdommen er det ikke noe hverken foreldre eller behandler kan gjøre.

Som foreldre til en bestemt ungdom jobber man med og ikke mot. Vi er foreldre til en oppegående sterk ungdom som ser at den behandlingen h*n får på BUP ikke er tilfredstillende. Da blir det helt feil å prøve å tvinge ungdommen til å fortsette behandlingen.

Det er forøvrig ikke snakk om borderline, men bipolar. Autismediagnosen var et skudd i blinde og er avkreftet, men at det skulle brukes tid på den overhodet, var meningsløst.

 

 

Anonymkode: e4449...899

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde blitt veldig takknemlig hvis noen som arbeider med dette eller kjenner til systemet kunne lese denne posten og evnt gi noen råd.

 

Min ungdom på snart 18 har i et halvt år gått til "behandling" på BUP. Dette for å få hjelp med en spiseforstyrrelse. Det er brukt 10% tid på behandling av dette problemet og 90% på utredning av diagnose. Vi foreldre har vært inne til både enesamtaler og til fellessamtaler med ungdom og behandler.

 

Nå er det satt opp time på nyåret hvor behandler skal gjennomgå diagnosesettingen med ungdommen og oss foreldre. Men så er det slik at ungdommen ikke ønsker at det skal registreres noen diagnose både fordi dette kan skape problemer i forbindelse med livsforsikring, samt kunne bli et problem i forhold til kommende arbeid. Ungdommen mener også at det å sette en diagnose vil bli et hinder for videre utvikling da det er lett å relatere alt til denne evnt diagnosen. 

 

Ungdommen føler allerede at behandler kan ha satt en merkelapp på problematikken som er feil. H*n er utredet for bipolar lidelse, autisme av alle ting??, depresjon og tvangslidelser, mens problemet er en ungdom som ligger langt foran sine jevnaldrene mentalt og derfor sliter sosialt, har gått på en smell i forhold til at h*n ikke klarer å opprettholde karakternivået fra u.skolen(avgangsnitt på 5,7) samt har fått påvist grenselavt stoffskifte trolig pga jodmangel(vegetarianer). Ungdommen virker utbrent, og ikke bipolar eller autistisk.

 

Kan ungdommen nekte at det settes en diagnose? Evnt hva kan gjøres for å få den vekk?

 

Ungdommen avslutter etter nyttår behandlingen ved BUP av eget ønske, både pga fravær fra skole, samt at det ikke skjer noen utvikling i den behandlingen som foretas. H*n ønsker heller å jobbe videre med problematikken med oss foreldre og på egenhånd.(Far har faglig kompetanse.)

Anonymkode: e4449...899

Direkte skremmende og sjokkerende lesning. En ungdom med spiseproblemer og heller ikke foreldrene, er i stand til å vurdere egen diagnose, styre behandling eller diagnostisering etter eget hode. 

Det vi i tillegg ser her, er en ts som bekrefter den dyssosiale/dysfunksjonelle familiestrukturen ved spiseforstyrrelser. 

 

Anonymkode: 64f59...f58

[Sinsiew]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva vi er opptatt er underordnet så lenge det er ungdommen selv som ønsker å avslutte behandlingen og ikke ønsker at det settes diagnose. Vi kan ikke tvinge en ungdom, som øyeblikkelig er myndig, til noe som helst. Ungdommen er ikke fornøyd med BUP og ønsker ikke videre behandling der, og det har ikke vi som foreldre annet valg enn å respektere. 

Forsikring er viktig og det er ganske fortærende for ungdommen at h*n evnt skal bli nektet forsikring mot alvorlig sykdom i all fremtid pga av behandling på BUP. Jeg er selv nektet alle former for livsforsikring pga kreft og må klare meg med de ytelser staten gir. Dette ønsker vi selvfølgelig at ungdommen skal slippe å oppleve.

Anonymkode: e4449...899

Du spør om synspunkter rundt svaret, men er ikke villig til å ta det til deg.

Ditt barn kan velge å avbryte behandlingen, men dere som foreldre har en plikt til å ta vare på barnet deres, så lenge barnet bor under deres tak(og i det hele tatt, ettersom det er deres felles avkom, og er mer verdt for dere enn alt annet på denne jord). Derfor kan dere komme med råd til deres barn. 

Hvorfor gå til BUP med et problem, om dere selv allerede har satt en diagnose? Ungen deres er tydeligvis for intellegent for sitt eget beste, og der har dere satt punktum. Det er grunnen til at deres barn sliter i deres hode.

Depresjon kan ramme alle, spesielt om man sliter sosialt, har dårlig selvtillit eller er blitt utsatt for traumer. Ettersom deres barn har spiseforstyrrelse vitner dette om at det er noe alvorlig galt. Barnet velger kontroll over mat, for å kompensere for den kontrollen som mangler i livet(matmisbruk er jo i bunn og grunn et tegn på følelsesmessige konflikter). Det er helt vanlig å få andre psykiske problemer ved siden av spiseforstyrrelse. Depresjon er et klassisk symptom på både bulimi og overspising, mens det er en medisinsk komplikasjon forbundet med anoreksi. 

Diagnosene, om de er av den alvorlighetsgraden du forklarer, er vel allerede satt av psykolog, og fins i pasientens arkiver? (det skulle absolutt vært slik, så pasienten ikke har mulighet til å trekke seg fordi h*n er redd for å få en diagnose, når det absolutt er et problem) Dette er over hode ikke diagnoser som kan behandles av "nærmeste" familie. Her må dere ha profesjonell hjelp. Far har IKKE faglig kompetanse om han mener dette er noe som ikke behøver videre utredning og eventuell behandling.

Å støtte under at deres barn ikke ønsker utredning, på grunnlag at det ikke senere vil gis livsforsikring, bør ikke en gang være i tankene deres. Det er barnet deres her og nå som gjelder - og det å bli frisk. Ikke om h*n en eller annen gang i fremtiden kan få alvorlige sykdommer o.l og bli ufør. Hva om deres barn nå blir så sykt at dere mister h*n gjennom fingrene, og aldri kan bli frisk igjen? Tenker dere ikke på det? 

Og du, en siste ting,  "ligger langt foran sine jevnaldrene mentalt, og sliter derfor sosialt". Dette er i mine øyne ikke holdbart. Etter det du skriver å dømme, er det noe her som ikke stemmer. Bare det at dere som foreldre lar deres 18 år gamle unge, som mest sannsynlig er alvorlig syk spesielt med tanke på spiseforstyrrelse, bryte med alt en fagperson har forstått gjennom samtaler, gjør at noe skurrer hos meg.  Lurer på hvilken faglig kompetanse far egentlig har?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Direkte skremmende og sjokkerende lesning. En ungdom med spiseproblemer og heller ikke foreldrene, er i stand til å vurdere egen diagnose, styre behandling eller diagnostisering etter eget hode. 

Det vi i tillegg ser her, er en ts som bekrefter den dyssosiale/dysfunksjonelle familiestrukturen ved spiseforstyrrelser. 

 

Anonymkode: 64f59...f58

Men har du et svar på spørsmålet i TS? 

Anonymkode: e4449...899

[Sinsiew]

Forøvrig er her en oversikt over klagemuligheter. Det ser der ut som at deres barn ikke kan nekte at det stilles diagnose, men klage på dette.

https://www.helsetilsynet.no/no/Rettigheter-klagemuligheter/Helse-og-omsorgstjenester-og-helsepersonell/

Jeg håper dere revurderer deres stilling rundt problemet. En 18 åring vet absolutt ikke hva som er best for eget vedkommende og fremtid. Vanskelig tilgang på livsforsikring, er et meget tynt argument når det kommer til å klage på diagnosesetting. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sinsiew skrev:

Forøvrig er her en oversikt over klagemuligheter. Det ser der ut som at deres barn ikke kan nekte at det stilles diagnose, men klage på dette.

https://www.helsetilsynet.no/no/Rettigheter-klagemuligheter/Helse-og-omsorgstjenester-og-helsepersonell/

Jeg håper dere revurderer deres stilling rundt problemet. En 18 åring vet absolutt ikke hva som er best for eget vedkommende og fremtid. Vanskelig tilgang på livsforsikring, er et meget tynt argument når det kommer til å klage på diagnosesetting. 

Takk for svar.

En 16 åring er gitt myndighet til å bestemme i helsesaker, så det er ikke noe vi som foreldre får revurdert i denne saken. Vi har kommet med vår mening og ungdommen har en annen mening. Den må vi bare akseptere. 

Selv om det høres utrolig ut, er en 16 åring, og i dette tilfellet en nesten 18 åring, vurdert som gammel nok til å ta slike beslutninger. En ungdom på denne alderen kan forøvrig nekte foreldrene å få innsyn i utredning og diagnose så lenge dette ikke går utover foreldrenes mulighet til å gi omsorg. 

Anonymkode: e4449...899

[Sinsiew]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

En 16 åring er gitt myndighet til å bestemme i helsesaker, så det er ikke noe vi som foreldre får revurdert i denne saken. Vi har kommet med vår mening og ungdommen har en annen mening. Den må vi bare akseptere. 

Selv om det høres utrolig ut, er en 16 åring, og i dette tilfellet en nesten 18 åring, vurdert som gammel nok til å ta slike beslutninger. En ungdom på denne alderen kan forøvrig nekte foreldrene å få innsyn i utredning og diagnose så lenge dette ikke går utover foreldrenes mulighet til å gi omsorg. 

Anonymkode: e4449...899

Ved slike diagnoser er det feil at en 16-åring har selvbestemmelsesrett. Dette kan lett finnes ut av ved å bruke vår venn Google.

At dere uten videre aksepterer deres barns mening, er hårreisende om psykolog under samtale har kommet frem til disse diagnosene. Jeg får det rett og slett ikke til å stemme. 

Dere kan motivere deres barn til å søke hjelp. Eventuelt vente til barnet er så sykt at det kan vurderes tvangsinnleggelse. Men i ditt hovedinnlegg, og nyere innlegg i tråden, virker det ikke som at dere har jobbet aktivt for at deres barn skal søke hjelp, men heller stelt dere i bakgrunn med tanken "Mitt barn er ikke sykt, og far har faglig kompetanse. Dermed trenger vi ikke hjelp". 

Legger her til: Hilsen en jente i 20-årene med depresjon og sosial angst(etter traumer) som ikke skjønte hvorfor i all verden jeg trengte hjelp.

Jeg hadde heldigvis en mor som ikke ga seg og satte himmel og jord i bevegelse for å skaffe meg hjelp.

Nei, jeg får kanskje ikke livsforsikring, men jeg kan i hvert fall nyte livet mitt som en "frisk" person frem til jeg eventuelt kommer utfor en ulykke, i stedenfor å leve i evig mørke og ha det vondt.

[minister-mio]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

En 16 åring er gitt myndighet til å bestemme i helsesaker, så det er ikke noe vi som foreldre får revurdert i denne saken. Vi har kommet med vår mening og ungdommen har en annen mening. Den må vi bare akseptere. 

Selv om det høres utrolig ut, er en 16 åring, og i dette tilfellet en nesten 18 åring, vurdert som gammel nok til å ta slike beslutninger. En ungdom på denne alderen kan forøvrig nekte foreldrene å få innsyn i utredning og diagnose så lenge dette ikke går utover foreldrenes mulighet til å gi omsorg. 

Anonymkode: e4449...899

Du virker mer opptatt av å vise hva du kan enn at ditt barn får oppfølging for sin spiseforstyrrelse. Uansett hvor lynende intelligent ungen din er kan en spiseforstyrrelse utvikle seg til å bli svært alvorlig.

Endret 29. desember 2015 av mini-mio
Typo