BUP diagnose

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva vi er opptatt er underordnet så lenge det er ungdommen selv som ønsker å avslutte behandlingen og ikke ønsker at det settes diagnose. Vi kan ikke tvinge en ungdom, som øyeblikkelig er myndig, til noe som helst. Ungdommen er ikke fornøyd med BUP og ønsker ikke videre behandling der, og det har ikke vi som foreldre annet valg enn å respektere. 

Forsikring er viktig og det er ganske fortærende for ungdommen at h*n evnt skal bli nektet forsikring mot alvorlig sykdom i all fremtid pga av behandling på BUP. Jeg er selv nektet alle former for livsforsikring pga kreft og må klare meg med de ytelser staten gir. Dette ønsker vi selvfølgelig at ungdommen skal slippe å oppleve.

Anonymkode: e4449...899

Sikker på at det ikke er dere som foreldre som har overført deres ønsker og holdninger til ungdommen? Høres nemlig mer ut som dine bekymringer enn din sønns. Han hadde aldri kommet på alt dette med forsikring osv alene. 

Et familiemedlem kan aldri være objektiv, og bør derfor ikke behandle sine egne barn. Diagnosen er tydeligvis allerede satt og mesteparten av utredningen gjort. Da er det allerede for sent i fht forsikring (i alle fall uføreforsikring), om dere ikke har det allerede. Journaler kan ikke slettes eller rettes hvis det ikke er feilaktige opplysninger, og da kun i helt spesielle tilfeller.

sønnen deres sliter og er midt i en utredning. Det beste er å ta i mot den hjelpen man tilbys, og da heller motivere sønnen for behandling enn det motsatte. 

Anonymkode: 9b3cb...3e5

[minister-mio]

Jeg syntes den ansvarsfraskrivelsen TS holder på med er ganske drøy. Hvis barnet til TS skulle bli manisk eller spiseforstyrrelsen verre skal TS bare fortsette å rope "h'n er over 16 og velger medisinsk behandling selv!"

[Tøysejenta]

Dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av meg selv som 18-åring (og forsåvidt også fortsatt). Jeg forstod ikke selv hvor syk jeg var før jeg fikk hjelp, og skulle behandle meg selv. Jeg var som henne langt mer moden enn andre på min alder, noe som gjorde meg desto flinkere til å skjule problemene for de rundt meg. Din sønn/datter må gjerne ta kontakt med meg om h*n trenger å snakke med en person i samme situasjon. Blant annet er min spiseforstyrrelse relatert til en tvangslidelse, noe jeg vil tro er det BUP også har prøvd å finne ut av med ditt barn. Dette får jeg nå også medisiner for, og har det mye, mye bedre. Jeg er overhodet ikke i posisjon til å hjelpe han/henne med å bli bedre, men jeg forstår i det minste hvordan man ofte tenker i en slik situasjon. 

[AnonymBruker]

Siden faren er en fagperson innen denne problematikken, bør han også vite alt om diagnoser, utredninger, journaler og behandling. Hvorfor spør dere her da?

Anonymkode: b66d4...05b

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Les det jeg skriver er du snill.  Ungdommen har bestemt seg, ikke vi. Ungdom over 16 bestemmer selv over sin medisinske behandling. Vi foreldre kan si og mene mye, men det er allikevel ungdommen selv som sitter med avgjørelsen. Vi kan sitte med behandler og protestere vilt og inderlig mot det ungdommen avgjør, men vil ikke ungdommen er det ikke noe hverken foreldre eller behandler kan gjøre.

Som foreldre til en bestemt ungdom jobber man med og ikke mot. Vi er foreldre til en oppegående sterk ungdom som ser at den behandlingen h*n får på BUP ikke er tilfredstillende. Da blir det helt feil å prøve å tvinge ungdommen til å fortsette behandlingen.

Det er forøvrig ikke snakk om borderline, men bipolar. Autismediagnosen var et skudd i blinde og er avkreftet, men at det skulle brukes tid på den overhodet, var meningsløst.

 

 

Anonymkode: e4449...899

Nei, barn så lenge de er under 18- foreldrene som bestemmer uansett hvor mye ungdommen sier nei, de har ikke grunnlag til og forstå at langt større konsekvenser kan komme som føle av ikke behandling senere i livet. 

Jeg har sett og erfart så mye, at jeg vet man aldri skal gamble på det. Dere er de voksne, dere som tar grep, er trygge og setter adekvate grenser!

En sterk oppegående ungdom utvikler ikke spiseforstyrrelser, jeg må nesten realitetsorientere deg her, for du skyver vekk DITT ANSVAR på en ungdom som du mener er sterk og oppegående. Det er en årsak til henvisning/behandling hos Bup-og med de holdningene du representerer forstår jeg hvorfor ikke behandling virker.

Jobb med, ikke mot.

Anonymkode: 7070e...199

[AnonymBruker]

Som en oppsummering til alle som føler seg kompetente til å mene mye ut fra noen få linjer i TS. 

1: Vi har sjekket med behandler om vi kan "tvinge" ungdommen til behandling. Det kan vi da ikke siden det ikke dreier seg om en alvorlig diagnose. Ungdommen bestemmer selv hva som skjer videre og det er ikke noe vi kan gjøre med dette juridisk. Dere kan mene mye om det å tvinge en ungdom til behandling, men i det virkelige liv er det ikke så enkelt som det dere ønsker å tro.

2: Dere har dere ingen forutsetning for å mene noe om vi har motivert ungdommen eller ikke ut fra det jeg har skrevet. Dere kan faktisk ikke mene noe som helst for dere kjenner hverken meg eller ungdommen. 

3: Far har kompetanse, men ingen erfaring fra den siden av psykiatrien som har med diagnose og lignende å gjøre. Vi ble sittende å snakke om dette i julen og istedet for å vente til BUP åpner tenkte jeg det kunne ha noe for seg å stille et spørsmål til evnt fagfolk der ute. 

4: Det er ikke slik at vi motarbeider vår ungdoms behandling, men vi ser at å gå hardt inn for at behandlingen skal fortsette når ungdommen ikke har ønske om dette har lite for seg. Hvis dere hadde hatt kompetanse på psykiatri ville dere visst at det ikke har mye hensikt å prøve å behandle en pasient som motsetter seg behandling. 

5: Det er ikke snakk om alvorlig psykiatri, men en lett spiseforstyrrelse. Og denne spiseproblematikken er langt på vei overstått, så det er ikke noen fare for hverken innleggelse eller annen alvorlig tilleggsproblematikk. Hadde dette vært tung psykiatri skal jeg love for at ting hadde skjedd raskere, og at ungdommen hadde fått mer enn 45 minutter behandling hver 14-20 dag. 

6: Dette er en ungdom med en modenhet som ligger foran sine jevnaldrende. Da er det lett å slite sosialt når vennene snakker om alkohol, fester, russefeiring og sex, mens denne ungdommen er opptatt av litteratur, film, skolegang, klimaspørsmål, politikk, dyrevelferd og andre temaer som appellerer til en lang mer voksen aldersgruppe. Dette betyr allikevel ikke at ungdommen er hverken autist eller asperger eller har annen sosial problematikk som kan relateres til spiseforstyrrelsen. 

For å si det slik er jeg sjokkert, men ikke overrasket over hva man kan få slengt etter seg inne på dette forumet av usakligheter og karakteristikker. At dere kan mene det ene og det andre både om en ungdom dere aldri har møtt, eller dennes foreldre, basert på noen få innlegg er skremmende og jeg ber dere tenke dere om hva dere skriver til neste bruker som ber om svar på et konkret spørsmål. 

Anonymkode: e4449...899

[AnonymBruker]

Jeg synes du fikk mange saklige svar, jeg. De var bare ikke slik du ønsket, fordi du nekter for at ungdommen trenger hjelp til tross for symtomer (spiseforstyrrelse og mulig depresjon) og fallende funksjonsnivå (fallende karakterer). Det virker primært pga redsel for manglende forsikringsutbetalingen i fremtiden, dersom diagnose settes. Eller har jeg misforstått?

Antakelig er det allerede satt en diagnose, siden hn er utredet, men dette kan du få vite ved å få journalen. Uansett kan et forsikringsselskap kreve journalopplysninger, og selv om en diagnose ikke er satt. Og der fremkommer jo de psykiske plagene uansett, ellers hadde ikke hn blitt utredet i utgangspunktet. 

Hvis far har så mye kompetanse om psykiatri, er det merkelig at han mangler kompetanse om diagnoser. Han er ikke nødvendigvis kompetent til å sette diagnoser, men om han arbeider i psykiatrien, burde han likevel gjenkjenne delresjonssymptomer og spiseproblematikk. 

Selvsagt har man rett til å nekte behandling, men dersom funksjonsfallet fortsetter er det jo veldig synd å ikke få hjelp i tide. Da kan man virkelig oppleve hva det vil si å være psykisk syk. Og det ønsker du sikkert ikke for barnet ditt. Hadde det vært mitt barn, ville jeg gjort alt for å MOTIVERE hn til å fortsette i behandling.

Anonymkode: 9b3cb...3e5

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Les det jeg skriver er du snill.  Ungdommen har bestemt seg, ikke vi. Ungdom over 16 bestemmer selv over sin medisinske behandling. Vi foreldre kan si og mene mye, men det er allikevel ungdommen selv som sitter med avgjørelsen. Vi kan sitte med behandler og protestere vilt og inderlig mot det ungdommen avgjør, men vil ikke ungdommen er det ikke noe hverken foreldre eller behandler kan gjøre.

Som foreldre til en bestemt ungdom jobber man med og ikke mot. Vi er foreldre til en oppegående sterk ungdom som ser at den behandlingen h*n får på BUP ikke er tilfredstillende. Da blir det helt feil å prøve å tvinge ungdommen til å fortsette behandlingen.

Det er forøvrig ikke snakk om borderline, men bipolar. Autismediagnosen var et skudd i blinde og er avkreftet, men at det skulle brukes tid på den overhodet, var meningsløst.

 

 

Anonymkode: e4449...899

Hvis du blir så sjokkert over svar så hvorfor spør du? Jeg leser fort gjennom linjene, ambivalente holdninger, ansvarfraskyvelse og "lett spiseforstyrrelse" .. spiseforstyrrelser er ikke adekvat, det er alltid en bakforliggende årsak til handling.. og slite sosialt fordi andre ungdommer tar andre valg er heller ikke adekvat, mange ungdommer der ute som er i stand til å ta gode valg...

Min tenåring sliter litt sosialt, han er som din veldig oppegående, ressursterk, har positive sunne interesser, ingen spiseproblematikk, får veldig gode karakterer på skolen. Han kan lure de fleste. Likevel er han en høytfungerende autist.. vi har derimot tatt i mot all hjelp med glede, samarbeidet..og samarbeidet litt til- det gir fantastiske resultater.. i starten var jeg derimot slik som deg i mine innlegg, kjenner meg igjen..og det er overhode ikke vondt ment, ønsker dere lykke til.

Anonymkode: 7070e...199

[Nordvesta]

Tråden ryddet for persondebatt

Nordvesta, mod.