Er du husredd?

[Gjest]

Nei, husredd har jeg aldri vært. Nå har jeg bodd for meg i selv i 3 år også, så det ville jo vært kjipt å være det - når jeg bor alene. Jeg har heller ingen problemer med å være i fremmede store hus alene. Hva skulle jeg være redd for? Joda, det finnes innbrudstyver og seriemordere der ute, men begge burde vurdere andre hus enn et jeg befinner meg i! Innbrudstyver burde holde seg helvetes langt unna mitt hjem. Jeg orker ikke tenke på reaksjonen, om jeg våknet eller kom hjem, og fant en innbrudstyv stående med en av mine eiendeler i hånda. Hadde jeg fått tak i vedkommende før personen kom seg unna, hadde det blitt juling! For all del, jeg sier ikke at vold løser noe, men hvis noen prøver å stjele mine ting, hadde det klikket fullstendig for meg! Og når jeg klikker og blir ordentlig sint, er det best at personen jeg er sint på er LANGT unna. Det kunne fort ført med seg stygge konsekvenser å gjøre innbrudd hos meg, spesielt om man ble oppdaget. Etter mine foreldre hadde innbrudd i fjor, har jeg også gått gjennom uttalige mulige situasjoner i hodet, som jeg kan komme oppi om noen bryter seg inn. Jeg har tenkt ut gode løsninger på disse situasjonene, og har også memorisert nøye hvor det finnes potensielle "våpen"  i huset som jeg kan bruke, både for å forsvare meg, og for å hindre personen i å få med seg noe. Saks i nattbordskuffen er heller ingen dårlig ide!

Når det kommer til seriemordere er ikke dette noe jeg tenker mye over altså. Hadde det vært en med pistol eller andre lignende våpen hadde jeg vel ikke hatt stort å stille opp med, men derimot uten kjappe og konkrete våpen, tror jeg fort jeg hadde hatt litt bedre sjanse.

Nå høres jeg sikkert fæl ut, men jeg er i grunn en ganske rolig person, som ikke er noen tilhenger av vold, og jeg blir heller aldri spesielt sint, med unntak av at jeg kan bli litt høyrøstet noen ganger. Derimot om jeg kommer i en situasjon hvor jeg "trenger" å bli sint, handle raskt og beskytte meg selv fysisk, er det veldig lett å switche den knappen, og da blir det mørkt, og jeg er potensielt ganske farlig, og kan være i stand til mer enn det de fleste tror.

Endret 18. desember 2015 av livetsrose

[Clarity]

Jeg var faktisk mer husredd før da jeg hadde samboer, enn hva jeg er nå som jeg bor alene. Rart, men sant. Før var jeg husredd i den forstand at jeg konstant fryktet at noen skulle bryte seg inn i leiligheten dersom jeg var alene hjemme, men nå er det sjeldent at disse tankene streifer meg. 

[Fiberhusk]

Nei, det er jeg ikke. Vokste opp i et digert gammelt trehus som laget mye lyder. Nå har jeg en nabo som har barn som slenger seg i veggen inn til oss slik at man kunne tro huset skulle kollapse, og det er egentlig ganske slitsomt å høre på  Men da er man i det minste ikke "alene"

[Cata]

Av helt oppriktig nysgjerrighet: Tør jeg spørre om hva "dere husredde" er redde for? Overhodet ikke vondt ment, jeg har bare aldri kjent på det, og da er det litt vanskelig å helt få tak på. Er det en eller annen konkret og håndfast ting man frykter, som at et eller annet menneske skal ta seg inn? Eller er det troen på og frykten for et eller annet overnaturlig?

Anonymkode: eb017...ccc

Begge deler, men mest det at noen skal bryte seg inn. Det kommer litt an på hvilket hus. Noen reagerer jeg ikke på i det hele tatt, andre er jeg livredd i. Dessverre er barndomshjemmet mitt i siste kategori. Der kan jeg ikke være alene i det hele tatt, føler jeg. (Joda, jeg har vært det, men det er voldsomt ubehagelig.) Tror det er fordi det er ganske stort og uoversiktlig, så selv om det er midt i en by ligger jeg og lytter etter lyder hele tiden. 

Har opp gjennom årene leid mange leiligheter og har ikke vært husredd i noen av dem for de har stort sett vært så små at jeg har følt jeg har hatt oversikt. Unntaket var en toetasjes leilighet jeg leide en periode, men der var jeg heller ikke redd siden det var flere leiligheter i huset. 

Heldigvis kjøpte jeg en "snill" leilighet så jeg er heller ikke redd her jeg bor nå.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Nei, jeg finnes ikke husredd. Hadde ikke klart meg i hverdagen om jeg skulle vært det.  

[Minya]

Jeg er ikke husredd, men jeg er noe annet, som jeg av mangel på et bedre ord kan kalle huskald.
Jeg har nemlig en tendens til å bli kaldere når jeg er alene hjemme. Er HrMinya eller noen andre her, så er jeg som regel ganske lun med en gjennomsnittlig core-temperatur.
Men med en gang jeg er alene, så synker core-temperaturen, og jeg må pakke meg inn i gensere og tøfler og ullsokker og hva det nå måtte være, eller til og med fyre for å holde varmen. oO

[Jeane]

Min bittelille, gamle bestemor fikk det spørsmålet før hun ble så gammel at hun måtte på gamlehjem. Hun hadde mistet sin mann tidlig, og ungene hadde flyttet ut, så hun var helt alene i huset. "Nei, hvorfor skulle jeg være redd i mitt eget hjem?" svarte hun, som om det var den største selvfølge.

Da jeg flyttet hjemmefra selv, lenge etter min bestemor døde, så tenkte jeg på dette hver gang jeg hørte en rar lyd, eller ble litt engstelig. Tanken på den lille, tøffe gamle damen i sitt eget hjem hjalp meg med å bli trygg i mitt nye hjem.

[AnonymBruker]

Den 17. desember 2015 at 0.53, AnonymBruker skrev:

Av helt oppriktig nysgjerrighet: Tør jeg spørre om hva "dere husredde" er redde for? Overhodet ikke vondt ment, jeg har bare aldri kjent på det, og da er det litt vanskelig å helt få tak på. Er det en eller annen konkret og håndfast ting man frykter, som at et eller annet menneske skal ta seg inn? Eller er det troen på og frykten for et eller annet overnaturlig?

Anonymkode: eb017...ccc

Jeg er reddest når det er mørkt ute og lyst inne. Har ingen ekle opplevelser bak meg (jeg er godt voksen, så det er nesten litt flaut), men er livredd for at noen skal stå på utsiden og kikke inn vinduene. Kan plutselig innbille meg at jeg ser et ansikt i vinduet og det skremmer nesten livet av meg. Helt vilt, men sånn er det. Må ha lystette gardiner på alle vindu og passer på at det ikke er noen gliper. Åpner ikke døra hvis det ringer på uten at jeg venter besøk så lenge det er mørkt ute. Unntaket er når det er lyst, da er jeg ikke husredd. Så det er vel en slags redsel for mørket som igjen forsterkes av knirking og andre lyder som finnes i trehus. Bor forøvrig i leilighet, så det er ikke fullt så skummelt.

Anonymkode: 62e4d...156

[Gjest The Lost Dreamer]

Jeg er ikke fullt voksen da, men jeg kan bli litt overdrevent redd når jeg er alene hjemme og det er mørkt ute. Var ille når jeg var mindre så har forbedra meg, men likevel tør jeg ikke gå i enden av gangen I huset (hvor det er to soverom og to boder, det er endrn av huset). Tør så vidt å gå på do og om mulig holder jeg meg bare i stua og på kjøkkenet. Bor i enebolig, mange naboer, men hatt mange mareritt som yngre

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

Noen flere? 

Anonymkode: e196e...ae6

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som kan kategoriseres som ekstremt husredd!

Da mannen begynte i reisejobb fikk jeg helt angst, og det var grusomt å være helt alene i nyinnflyttet hus. Det er så mange uvante lyder man må bli vant til, og før har jeg bare bodd i sentrumsnære leiligheter.

Jeg var/er redd for alt. I begynnelsen var det mer "spøkelser" (gammelt hus), nå er det øksemordere jeg frykter. Det har blitt mye bedre, men får hjertet i halsen om noen skulle finne på å banke på døra på kvelden, eller om jeg hører en lyd ute. Bor på landet, så jeg har fått utfordra meg selv skikkelig, da det er både rever og hjortedyr som plutselig hyler til på natta! 

Anonymkode: 20a24...588

[AnonymBruker]

Den 22/12/2015 at 22.57, AnonymBruker skrev:

Jeg er reddest når det er mørkt ute og lyst inne. Har ingen ekle opplevelser bak meg (jeg er godt voksen, så det er nesten litt flaut), men er livredd for at noen skal stå på utsiden og kikke inn vinduene. Kan plutselig innbille meg at jeg ser et ansikt i vinduet og det skremmer nesten livet av meg. Helt vilt, men sånn er det. Må ha lystette gardiner på alle vindu og passer på at det ikke er noen gliper. Åpner ikke døra hvis det ringer på uten at jeg venter besøk så lenge det er mørkt ute. Unntaket er når det er lyst, da er jeg ikke husredd. Så det er vel en slags redsel for mørket som igjen forsterkes av knirking og andre lyder som finnes i trehus. Bor forøvrig i leilighet, så det er ikke fullt så skummelt.

Anonymkode: 62e4d...156

Jeg også hater når det er mørkt ute og lyst inne. 

For dere som vil vite hvorfor, her er historien: 

Da jeg var liten, bodde vi i en bygård med ganske store balkonger. Utgangen til balkongen var fra stua, men mitt soverom hadde også et vindu ut mot balkongen. Jeg var vel rundt 10 år eller noe sånt. Det var nyttårsaften og mamma og pappa hadde fest. (Helt greit det, jeg sov vanligvis greit mens sånt pågikk. Hadde ingen fæl barndom fordi foreldrene festet. Bare for å få ha sagt det). 

Men denne natta var det annerledes. En av festdeltagerne ble litt full, og gikk for å hvile på en benk som sto på balkongen - like under vinduet til mitt soverom. 

Så jeg våkner opp langt på natt fordi jeg hører noen rare lyder fra balkongen. Trekker tilside gardinene for å se ut - og ser et kjempestort ansikt omtrent limt inntil vindusruta. Jeg skrek og tisset på meg. Og det gjør jeg nesten nå også, bare ved å tenke tilbake på det. Og det er rundt 40 år siden. 

Altså: Jeg trekker for alle gardiner når det er mørkt ute. Fremdeles. 

Anonymkode: e327e...721

[AnonymBruker]

Nei. Men var litt husredd en stund da vi leide hus med 2 etasjer, var så mange inngangsdører i begge etasjene så var litt mye å holde styr på.

Anonymkode: 55065...2e7

[AnonymBruker]

Jeg var veldig husredd før. Ikke for noe spesielt, men alle lyder jeg hørte ble automatisk til veldig skumle greier. 

Anonymkode: 786ec...b19

[Gjest Raindrops]

Nei. Har vokst opp langt ute i gokk, og vært mye hjemme alene i et digert, gammelt hus midt i skauen, da kan man ikke være pysete. Dessuten flyttet jeg ut da jeg var 15 og har stort sett bodd alene siden den gang.

[Gjest Cartina]

Stort sett ikke, men det er fordi jeg bor i flermannsbolig og har folk rundt meg på alle kanter. Jeg kunne ikke bodd i noe annet så lenge jeg bor alene.

 

Edit: Det har også mye å si at jeg bor opp fra bakken. Jeg kunne aldri ha bodd i 1. etg. alene.

Endret 30. desember 2015 av Cartina

[Gjest Belle âme]

Vel, etter å ha sett ein episode med stalkerene(eller andre sånne program) og åndenes makt, er eg liiiiiiittegranne husredd.

Ellers, næh.

[Gjest Cartina]

 

Den 17. desember 2015 at 0.53, AnonymBruker skrev:

Av helt oppriktig nysgjerrighet: Tør jeg spørre om hva "dere husredde" er redde for? Overhodet ikke vondt ment, jeg har bare aldri kjent på det, og da er det litt vanskelig å helt få tak på. Er det en eller annen konkret og håndfast ting man frykter, som at et eller annet menneske skal ta seg inn? Eller er det troen på og frykten for et eller annet overnaturlig?

Anonymkode: eb017...ccc

For meg handler det ikke om overnaturlige ting, jeg er rett og slett redd for at det skal være noen utenfor eller som prøver å ta seg inn som ikke har gode hensikter. Jeg føler meg rett og slett utrygg alene.

[SardintrollReturns]

Er ikke akkurat husredd, men jeg er ingen fan av hus. For mye vedlikehold og hagearbeid. Æsj. Foretrekker leilighet.

[letterbomb]

Jeg kan nok være litt husredd innimellom ja..