Den evige klagingen over stebarn

[Gjest Wanda Maximoff]

Nope, man blir ikke synsk av å bli forelsket i en som allerede har barn. Man får ingen magisk innsikt i hvordan en selv, partner, hans ekspartner og barnas stebarn vil håndtere ulike situasjoner, eller hvordan barna vil stille seg og bidra positivt eller negativt. 

 

Det forundrer meg at så mange påstår at man vet hva man går til. Vi vet vel like mye som dere visste da dere gikk inn i et forhold med mannen før det ble barn in the first place. Dere visste ikke alt om hvordan skoen kom til å trykke, og dere fikk ikke forholdet til å fungere, selv om det ikke var utfordringer knyttet til særkullsbarn der engang. Ikke forvent så mye mer av en annen kvinne. 

 

[AnonymBruker]

Hvem bærer konsekvensene av den opprinnelige skilsmissen, tror du? Hvorfor tror noen at foreldre kan gjøre som de vil, mens steforeldre skal være perfekte og utelukkende altruistiske, uansett hvordan de selv blir behandlet?

Men kjære deg - man kan kontrollere seg selv. Ingen kan gjøre mer enn det. Er du stemor, har du tatt et valg som du også må ta konsekvensene av. Din jobb blir da å ha en meningsfull relasjon til dine stebarn og bekrefte deres tilhørighet i familien. Det er ikke din jobb alene, men du kontrollerer deg selv og gjør din del. Far kontrollerer seg selv og gjør sin del osv osv.

Hva mener du med uansett hvorden du blir behandlet? Behandlet av hvem?

Anonymkode: 3aa55...849

[AnonymBruker]

 

Er dette noe å lovprise?

Hvis du ikke klarer å håndtere hvordan dette ble, får du vel gå ut av relsajonen da!

Det som skrives om at stebarna bidrar negativt eller positivt; om de gjør det ene aller det andre kommer jo helt ann på i hvilken grad de voksne har gitt de tid til å godta situasjonen før de ble drasset inn i noe nytt. Uansett må voksne være voksne og ta konsekvensen av valgene de har tatt. Om det er å bidra positivt eller fjerne seg selv fra situasjonen.

Anonymkode: 3aa55...849

[Gjest Wanda Maximoff]

Hvis du ikke klarer å håndtere hvordan dette ble, får du vel gå ut av relsajonen da!

Anonymkode: 3aa55...849

Er det litt fordommer som er ute og går?  

[AnonymBruker]

Vel, men den kan man snu på: den nye kjerringa til faren/mannen til mora ba ikke om å få bonusbarn heller...

Jo, da hun valgte en mann med barn så valgte hun mannen + bonusbarna. Mange stemødre sitter dessverre i ettertid og innrømmer at de egentlig bare var så forelsket og tenkte at barna ble med på kjøpet, men mener at de ikke ville valgt det på nytt. Da er det allerede for sent. Sånne ting må man tenke gjennom FØR man blir kjæreste med en som har barn. For velger du en far, så velger du å få bonusbarn.

Anonymkode: 1b392...00d

[AnonymBruker]

Er det litt fordommer som er ute og går?  

Hvilke fordommer tenker du på da?

Anonymkode: 3aa55...849

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med haugevis av stemødre som har måttet ha hjelp for å prøve å få det til, og det som går igjen hos 95% er sjalusi. Rett og slett at de føler at han er mer glad i noen andre. Dette tenker de ikke over i begynnelsen, ikke før de ser det i praksis. 

Anonymkode: e97b0...478

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med haugevis av stemødre som har måttet ha hjelp for å prøve å få det til, og det som går igjen hos 95% er sjalusi. Rett og slett at de føler at han er mer glad i noen andre. Dette tenker de ikke over i begynnelsen, ikke før de ser det i praksis. 

Anonymkode: e97b0...478

Det er vel ikke en fordom?

Uansett, jeg helt enig i og det er helt naturlig. Det er synd at det er så tabubelagt da dette burde være noe man kunne prate åpent om med partneren sin. Og det som ofte også skjer, tror jeg, er at når de får barn sammen, ønsker hun å se at han er mer glad i deres felles barn som en bekreftelse på at deres kjærlighet er bedre enn den han hadde med eksen.

Man må gå inn og være klar over og åpen om at hun ikke vil være like glad i hans barn, som i sine egne. Det skaper vanskelige følelser da det ikke er akseptert, hos veldig mange i alle fall. Stemor føler seg mislykket som om hun ikke klarer dette, i steden for at hun er forberedt på at dette kommer og møter det med åpne øyne og håndterer det og er bevisst på det slik at det ikke blir forskjellsbehandling.

Anonymkode: 3aa55...849

[AnonymBruker]

Er dette noe å lovprise?

Hvis du ikke klarer å håndtere hvordan dette ble, får du vel gå ut av relsajonen da!

Det som skrives om at stebarna bidrar negativt eller positivt; om de gjør det ene aller det andre kommer jo helt ann på i hvilken grad de voksne har gitt de tid til å godta situasjonen før de ble drasset inn i noe nytt. Uansett må voksne være voksne og ta konsekvensen av valgene de har tatt. Om det er å bidra positivt eller fjerne seg selv fra situasjonen.

Anonymkode: 3aa55...849

definitivt noe å lovprise. Et flott innlegg som enkelt forklarer det slik det er.

Jeg trodde som så mange at jeg visste hva jeg gikk til. Og som så mange andre tok jeg inderlig feil. Ikke visste vel jeg at jeg var en rød klut for barnets mor. Ikke visste vel jeg at hun daglig skulle skrike til mannen min på telefon i en lengre periode. Ikke visste vel jeg at hvert minutt med samvær skulle innebære en kamp av dimensjoner over lengre tid. Jeg visste ikke disse tingene....

Det jeg visste var at min mann har noen som alltid vil bety mest, at jeg høyst sannsynlig velger å ikke få barn selv av hensyn til hans barn og mine egne følelser rundt det hele. At det var et lite menneske å ta hensyn til, plamlegge rundt, et lite menneske som er min manns kjøtt og blod. Jeg er glad i barnet og er så heldig at mannen min evner å snakke om to forskjellige typer kjærlighet om at hjertet rommer to førsteplasser selvom i praktiske gjøremål vil barnet måtte være pri 1.

Det nederste avsnittet valgte jeg. Jeg valgte også at et menneske han har elsket før for alltid vil være en del av livet mitt. Og det snakket vi om. Vi snakket så mye, men ingen av oss forsto at det kom til å bli en så brå endring til det verre i deres samarbeid den dagen jeg fikk hilse på barnet. Hadde vi sluttet å snakke den dagen kan det godt hende at jeg hadde flyttet de vonde følelsene for barnets mor over på barnet. Men fordi vi snakket så slapp jeg det. 

Men ja, hadde jeg visst at barnets mor skulle oppføre seg sånn kan det hende jeg hadde valgt annerledes. Valgt å ikke måtte høre fortvilelsen hos mannen min, se og tørke tårene hos barnet som ikke kunne forstå hvorfor det måtte hjem før vi hadde rukket alt vi skulle den helgen som ble så kort fordi barnet MÅTTE ditt eller datt med mor...

Det må to til for p danse tango. Det nytter ikke når bare en av partene vil samarbeide. Heldigvis har mor kommet til fornuften og samarbeider nå til det beste for barnet sitt, og ting virker. Om det er far som stikker kjeppene i hjulene eller om det er mor er likegyldig, men jeg tror manges stress og vanskeligheter med stebarn kommer av relasjonen mellom partner og ekspartner. Og den er ikke alltid like lett å forutse og "vite hva man får" før man står oppi det. 

 

Anonymkode: 0635e...aa4

[AnonymBruker]

Kanskje det beste hadde vært om disse stemødrene finner noen som er barnløse, så kan vi aleneforeldre holde oss single til barna er voksne? Barna skal ikke ta flere konsekvenser av bruddet enn nødvendig, og de kan ikke velge om det skal flytte fremmende mennesker inn i deres hjem. Synes det er beint frem ufordragelig å gi barna sine steforeldre. Steforeldre vil aldri blir like glad i barnet som foelderen og familien ellers, så hvorfor skal dette mennesket inn i barnets hjem?

Vil understreke at særboere er noe helt annet. Men å prioritere eget kjærlighetsliv over barnets gode hjem er riv ruskende galt.

Anonymkode: 23e71...820

[AnonymBruker]

definitivt noe å lovprise. Et flott innlegg som enkelt forklarer det slik det er.

Jeg trodde som så mange at jeg visste hva jeg gikk til. Og som så mange andre tok jeg inderlig feil. Ikke visste vel jeg at jeg var en rød klut for barnets mor. Ikke visste vel jeg at hun daglig skulle skrike til mannen min på telefon i en lengre periode. Ikke visste vel jeg at hvert minutt med samvær skulle innebære en kamp av dimensjoner over lengre tid. Jeg visste ikke disse tingene....

Det jeg visste var at min mann har noen som alltid vil bety mest, at jeg høyst sannsynlig velger å ikke få barn selv av hensyn til hans barn og mine egne følelser rundt det hele. At det var et lite menneske å ta hensyn til, plamlegge rundt, et lite menneske som er min manns kjøtt og blod. Jeg er glad i barnet og er så heldig at mannen min evner å snakke om to forskjellige typer kjærlighet om at hjertet rommer to førsteplasser selvom i praktiske gjøremål vil barnet måtte være pri 1.

Det nederste avsnittet valgte jeg. Jeg valgte også at et menneske han har elsket før for alltid vil være en del av livet mitt. Og det snakket vi om. Vi snakket så mye, men ingen av oss forsto at det kom til å bli en så brå endring til det verre i deres samarbeid den dagen jeg fikk hilse på barnet. Hadde vi sluttet å snakke den dagen kan det godt hende at jeg hadde flyttet de vonde følelsene for barnets mor over på barnet. Men fordi vi snakket så slapp jeg det. 

Men ja, hadde jeg visst at barnets mor skulle oppføre seg sånn kan det hende jeg hadde valgt annerledes. Valgt å ikke måtte høre fortvilelsen hos mannen min, se og tørke tårene hos barnet som ikke kunne forstå hvorfor det måtte hjem før vi hadde rukket alt vi skulle den helgen som ble så kort fordi barnet MÅTTE ditt eller datt med mor...

Det må to til for p danse tango. Det nytter ikke når bare en av partene vil samarbeide. Heldigvis har mor kommet til fornuften og samarbeider nå til det beste for barnet sitt, og ting virker. Om det er far som stikker kjeppene i hjulene eller om det er mor er likegyldig, men jeg tror manges stress og vanskeligheter med stebarn kommer av relasjonen mellom partner og ekspartner. Og den er ikke alltid like lett å forutse og "vite hva man får" før man står oppi det. 

 

Anonymkode: 0635e...aa4

Her forstår jeg alt du skriver, mens jeg leste innlegget du lovpriste som en unnskyldning for å ikke oppføre seg som den voksne og ta konsekvensene av et valg, om en uvitende.

Jeg synes det virker som om du tar de uventede konsekvensene og gjør det beste for ditt stebarn. Faren må gjøre sitt beste og moren må gjøre sitt beste, og ingen av dere kan gjøre annet enn å ta sin del og feie for sin egen dør.

Jeg er helt enig i at man ikke aner hvilket valg man har tatt før man sitter dypt i det. Poenget mitt er at barna ikke kan ta konsekvensen av at voksne har tatt valg de ikke forutså konsekvensene av.

Anonymkode: 3aa55...849

[AnonymBruker]

Kanskje det beste hadde vært om disse stemødrene finner noen som er barnløse, så kan vi aleneforeldre holde oss single til barna er voksne? Barna skal ikke ta flere konsekvenser av bruddet enn nødvendig, og de kan ikke velge om det skal flytte fremmende mennesker inn i deres hjem. Synes det er beint frem ufordragelig å gi barna sine steforeldre. Steforeldre vil aldri blir like glad i barnet som foelderen og familien ellers, så hvorfor skal dette mennesket inn i barnets hjem?

Vil understreke at særboere er noe helt annet. Men å prioritere eget kjærlighetsliv over barnets gode hjem er riv ruskende galt.

Anonymkode: 23e71...820

Jeg lever i en minde-dine-våre-familie. Det har vært en prosess, men en berikelse for barna.

Anonymkode: 3aa55...849

[Gjest O.G.]

Jo, da hun valgte en mann med barn så valgte hun mannen + bonusbarna. Mange stemødre sitter dessverre i ettertid og innrømmer at de egentlig bare var så forelsket og tenkte at barna ble med på kjøpet, men mener at de ikke ville valgt det på nytt. Da er det allerede for sent. Sånne ting må man tenke gjennom FØR man blir kjæreste med en som har barn. For velger du en far, så velger du å få bonusbarn.

Anonymkode: 1b392...00d

Enig.

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så enkelt. Det kommer an på mange ting om det å bli stemor blir bra eller dårlig for både barna og stemor.
Det er viktig at alle parter blir ivaretatt uansett hva noen måtte mene. De kan skrike til de blir blå at barna kommer først. Men det er ikke til barnas beste at en av deres omsorgs personer alltid skal føle seg som nr to i eget hjem. Jeg forstår egentlig ikke at det må rangeres i det hele tatt.
Og dette kommer ofte fra de som mener at er ikke mor lykkelig eller har det bra så har ikke barna det heller. Men stemor er det ikke så nøye med, hun kan både være ulykkelig ( eller kanskje helst det) og hun må vite sin plass. Hun skal vite at i sitt eget hjem, og av sin livsledsager er hun og blir hun nr to etter barna hans. 
For meg høres det ikke sunt ut for barna i det hele tatt. Og jeg ville aldri ha funnet meg i være nr to i eget hjem. I en familie er alle like viktige, alle skal føle seg hørt og tatt vare på, Lykkelige voksne, gir lykkelige barn.
Det er faktisk veldig viktig hvordan stemor blir møtt også, både av barna og av mor til barna. Og far må være tydelig på at stemor er en del av familien og er viktig for ham.
En jeg kjenner skilte seg for flere år siden, mens ungene hans var i fra 8-16 år. Han var veldig klar fra første dag på at stemor var viktig for ham og han forlangte at ungene hans viste henne respekt og dette forlangte han både av barna og av barnas mor. Han var utrolig inkluderende og beskyttende ovenfor henne. Hun var med på avgjørelser fra dag en, og de fungerte som nettopp det de var, en familie. 
I dag er dette en veldig harmonisk og trygg familie, hvor barna er veldig glad i sin stemor og hun i dem. 
Jeg tror ikke de en gang hadde vært sammen hvis far hadde hatt en svakere rolle og satt barna først i ett og alt, og stemor ikke ville følt seg som hjemme i eget hjem.
Det mange ikke forstår, men som denne pappaen forsto, var at han ved å ta vare på voksnepersonene i livet til barna, og ved å ta vare på lykken ved det å ha  en partner i livet sitt, skapte verdier hos barna og gjorde dem lykkelige. På den måten ble alle ivaretatt.
I en familie er alle like viktige, og er man ikke klar for det, så er man ikke klar til å dele hus og hjem med andre, mener jeg.

Anonymkode: 028e0...ae2

[SRC]

Jeg er helt enig med deg TS, men jeg ser ofte at stemødre blir angrepet når det er motsatt. At man viser omsorg for barnet og har et godt forhold, fordi det er ikke deres plass å ha den rollen. Synes synd i stemødre jeg, de blir jo angrepet nesten uansett hva de gjør.

[AnonymBruker]

Å være stemor er egentlig ikke så vanskelig hverken fysisk eller psykisk. Man møter mannen og det klaffer. Man får så møte barnet som venninne av faren, og det klaffer. Så snakker man sammen om hvordan ting vil bli fremover,  får en innsikt i hvordan kommunikasjon er mellom han og mor, og går ROLIG fremover. 

Å gå inn i et forhold med en mann som har barn tilsier en ting: Barnet kommer først! Og om en kvinne ikke klarer å sette seg selv i andre rekke, så har hun ingenting i forholdet å gjøre. 

Anonymkode: a82e3...0ac

[AnonymBruker]

Å være stemor er egentlig ikke så vanskelig hverken fysisk eller psykisk. Man møter mannen og det klaffer. Man får så møte barnet som venninne av faren, og det klaffer. Så snakker man sammen om hvordan ting vil bli fremover,  får en innsikt i hvordan kommunikasjon er mellom han og mor, og går ROLIG fremover. 

Å gå inn i et forhold med en mann som har barn tilsier en ting: Barnet kommer først! Og om en kvinne ikke klarer å sette seg selv i andre rekke, så har hun ingenting i forholdet å gjøre. 

Anonymkode: a82e3...0ac

I en familie er alle like viktige. Det er dømt til å gå feil vei hvis stemor eller stefar blir nedprioritert hele tiden.

Anonymkode: c3a28...822

[Gjest Nanne70]

Kanskje det beste hadde vært om disse stemødrene finner noen som er barnløse, så kan vi aleneforeldre holde oss single til barna er voksne? Barna skal ikke ta flere konsekvenser av bruddet enn nødvendig, og de kan ikke velge om det skal flytte fremmende mennesker inn i deres hjem. Synes det er beint frem ufordragelig å gi barna sine steforeldre. Steforeldre vil aldri blir like glad i barnet som foelderen og familien ellers, så hvorfor skal dette mennesket inn i barnets hjem?

Vil understreke at særboere er noe helt annet. Men å prioritere eget kjærlighetsliv over barnets gode hjem er riv ruskende galt.

Anonymkode: 23e71...820

Så "disse stemødrene" tvinger seg på fraskilte menn med barn og får dem til å bli forelsket i seg mot deres vilje? Jeg er helt enig i at barn skal holdes så skadesløse som overhodet mulig ved et samlivsbrudd, men når det gjelder det å inngå et nytt forhold, så er da begge parter like "skyldige".

[lovedrug]

Jeg syns at alle skal bli hørt å sett i sitt eget hjem ,uansett om det er  barna eller de voksne.

[AnonymBruker]

Kanskje det beste hadde vært om disse stemødrene finner noen som er barnløse, så kan vi aleneforeldre holde oss single til barna er voksne? Barna skal ikke ta flere konsekvenser av bruddet enn nødvendig, og de kan ikke velge om det skal flytte fremmende mennesker inn i deres hjem. Synes det er beint frem ufordragelig å gi barna sine steforeldre. Steforeldre vil aldri blir like glad i barnet som foelderen og familien ellers, så hvorfor skal dette mennesket inn i barnets hjem?

Vil understreke at særboere er noe helt annet. Men å prioritere eget kjærlighetsliv over barnets gode hjem er riv ruskende galt.

Anonymkode: 23e71...820

Hvis en aleneforelder er avhengig av at en annen person holder seg unna for at h*n ikke skal ende opp i et i utgangspunktet uønsket forhold, er det han eller hun som har en utfordring. 

Dessuten er det ikke gitt stemødre ikke også er mødre, ei heller er det gitt at det er stemorens feil at stefamilien ikke fungerer.

I Steforelderboka (Berit Almendingen) anslås det at det tar 2 til 7 år før medlemmene i en stefamilie føler at de trives. Stefamilier krever anstrengelser for å fungere, forsåvidt på samme måte som foreldre i en kjernefamilie må anstrenge seg. Noen ganger går det ikke bra og man skilles selv om man har barn sammen, på samme måte som det noen ganger ikke går bra i stefamilien.

Til slutt vi jeg si at det ikke er alle barn som har det bra i familien sin selv om de lever i en kjernefamilie eller med skilte foreldre som ikke har en ny kjæreste.

Anonymkode: 35304...a36