Når man vet man må gå, men ikke gjør det.

[Serafina.]

Du vet det er galskap, og det eneste du gjør med det er å sitte her og skrive historiene dine om kvelertak, skalling og slåing. Du gjør jo ikke en dritt for å bedre det. Om du har det så fælt så gå, det hjelper ikke å bare sitte og skrive. 

Anonymkode: c4e28...1b2

Det er mye lettere å se en historie om mishandling utenfra enn når man er midt oppi det selv, så det er ikke alltid bare bare å komme seg ut med en gang.

[Serafina.]

det er faktisk ikke bare bare. Jeg sitter med håpet om at han skal endre seg. Være slik han var før jeg ble gravid og flyttet sammen. Lurer på om det er min skyld. Tvilen sliter i meg. 

Anonymkode: e0aeb...58f

Det kommer ikke til å skje av seg selv og det er heller ikke noe du kan gjøre for å endre han. Du må tenke på deg selv og barnet og sørge for at dere er trygge, og dere er ikke trygge ved å fortsette å bo i samme hus som mannen din.

Hvis du har merker på kroppen etter mishandlingen i helgen kan du ta bilder av det for å ha det som dokumentasjon.

[AnonymBruker]

Det er mye lettere å se en historie om mishandling utenfra enn når man er midt oppi det selv, så det er ikke alltid bare bare å komme seg ut med en gang.

Jeg skjønner det, men alle her inne sier "løp", og hun vet det selv. Hva annet kan vi gjøre da? Det hjelper ikke å fortelle historier på historier hvor fæl han er. 

Anonymkode: c4e28...1b2

[Serafina.]

Jeg skjønner det, men alle her inne sier "løp", og hun vet det selv. Hva annet kan vi gjøre da? Det hjelper ikke å fortelle historier på historier hvor fæl han er. 

Anonymkode: c4e28...1b2

Det kan hende det hjelper TS til å se hvor ille det faktisk er. Hjelper henne til å åpne øynene og komme seg ut.

[AnonymBruker]

Det har gått så langt at han har fått deg til å tro eller lure på om det er din skyld. Han har klart å dra deg ned til helvete. Nei det er ikke din skyld i det hele tatt. Det håper du sitter med er også helt normalt men det hjelper ikke å håpe. Du må ha fokuset på hvordan han er nå og hvordan han behandler deg nå. Nå har du fått så mange gode råd i denne tråden om hva du kan gjøre for å lette situasjonen for deg og barnet. Flere har nevnt krise senter og at du skal kontakte den og den instansen. Men alt du tenker på er hva om han endrer seg. Dette er min skyld tenker du. Du får mange tips som jeg ser men vi på Kg kan ikke redde deg fra en voldelig mann. Vi kan ikke sikre deg og ditt barn en trygg framtid. Det er det kun deg selv som må gjøre. Og slik jeg nesten leser svarene dine så virker det nesten ikke som du vil ha hjelp. Slutt å lag unnskyldninger for deg selv. 

hvis du synes det høres fristende ut å bo på krisesenter med masse rare folk, uten sine egne ting og komfort og privatliv så deg om det. Jeg klarer ikke tanken på det. Skulle gjerne hatt mer info om hvordan vi kan bli boende og han må ut. 

Anonymkode: e0aeb...58f

[AnonymBruker]

det er faktisk ikke bare bare. Jeg sitter med håpet om at han skal endre seg. Være slik han var før jeg ble gravid og flyttet sammen. Lurer på om det er min skyld. Tvilen sliter i meg. 

Dette kan du jo glemme først som sist. Toget har gått. Lyset er slukket. Det er intet halmstrå å klamre seg til.

At kvinner ikke gjør det beste for seg selv, er èn ting. Men gjør de ikke det beste for barna sine, så fy f....

Hvorfor ikke snakke med noen på krisesenteret?

Anonymkode: 1abb4...929

[AnonymBruker]

hvis du synes det høres fristende ut å bo på krisesenter med masse rare folk, uten sine egne ting og komfort og privatliv så deg om det. Jeg klarer ikke tanken på det. Skulle gjerne hatt mer info om hvordan vi kan bli boende og han må ut. 

Anonymkode: e0aeb...58f

Bedre å bli banka av mannen, og ikke minst fortsette å sette barnets liv i fare? really....

Anonymkode: 1abb4...929

[Gjest]

Hvor lenge har dere vært sammen TS? Når begynte du å antydningen til at han forandret som person?

Har det pågått lenge, og gradvis blitt verre og verre er det i bunn og grunn ingen stor sannsynlighet for at det vil snu. Han kommer ikke plutselig en dag til å våkne opp som drømmemannen igjen. Dessverre.

For meg høres det ut som om mannen din er syk. Antakelig uten å forstå det helt selv. Han føler antakeligvis at han faktisk har rett, og har størrelse og sinne nok til å få deg til å tro det samme. Han ser ikke på seg selv som noen tyrann, og skjønner ikke selv dette som du sa tidligere:

Han kan slå hvis jeg skriker, men han kan nekte å høre på hva jeg sier og gjøre meg så frustrert at jeg skriker. 

(Som forøvrig var en veldig god formulering på hva som skjer i helt sikkert enormt mange hjem verden over)

Hvis han nekter å høre på deg, så går det på at han ikke klarer å innse egne feil, fordi innerst inne vet han jo at du har rett - og han føler seg elendig selv. Han orker ikke tanken på å ikke være bra nok for deg, eller seg selv. Han vil jo ikke være sånn, han ønsker ikke å slå, han ønsker ikke å være en drittsekk som tyranniserer hverdagen deres. Men han får ikke gjort noe med det, fordi han vet ikke hva han skal gjøre for å endre verken seg selv, eller hverdagen rundt seg.

Men når naboen kommer for å høre om det går bra med deg, hjelper det ikke om han angrer. Da har det gått for langt. Det har gått for langt allerede første gangen han slo deg.

Og mannen din kommer ikke til å gå. Han kommer til å fortsette å være sitt egen miserable utgave av seg selv, så lenge han kan la sin egen dårliige selvfølelse gå utover deg. Jeg tror ikke noe på at han bevisst lammer deg fra din egen hverdag, for liksom å kunne være en diktator i hjemmet. Det er kun noe som skjer som et resultat av hvordan han behandler deg.

Hvis han skal slutte å være voldelig, manipulativ og kalkulativ så må DU gå. Å ved å gå så redder du både deg selv, barnet deres og han fra å leve miserable liv. Du kan ikke bekjempe problemet med å tenke at det vil ordne seg, så lenge du bare er snill nok.

Jeg skjønner at du kanskje tenker "Ja, men han er jo snill på bunnen også". Og, ja - han er helt sikkert det, men det kommer ikke frem i samlivet hans med deg. Forholdet deres er allerede ødelagt.

Sorry for en litt teit metafor her - men det er noe i den allikevel:

Du kan alltid forsøke å helle vann i en kopp uten bunn, men vannet renner ut hver eneste gang, og du får aldri noe glede av fylle på mer og mer.

Forholdet er ødelagt, og det kan ikke repareres ved at du stadig maser om røykvarslere, kalde middager, lange kontordager, barnevaktordninger og frisørtimer. For å reparere problemet må du finne deg i at du må forlate det. Det høres ut som et tragisk utfall akkurat nå, men det vil være mer tragisk når du sitter å skriver det samme innlegget på kvinneguiden om et år, med en enda større blåveis.

Endret 30. november 2015 av Intruder

[Serafina.]

Her står det litt om hvor du kan få hjelp med ulike ting: https://jurk.no/download/brosjyrer/vold_mot_kvinner/Vold%20mot%20kvinner.pdf

[AnonymBruker]

Hvordan skaffe mot til å gå? Ikke egentlig mot, mer å innse at dette blir ikke bedre. 

Jeg bor med en mann som aldri, aldri kan gjøre noe uten at man maser 1000 ganger. Det ender opp med at jeg gjør det meste. Men jeg må jo fortsatt mase, f.eks på å få igjen penger for regninger jeg betaler (siden han ikke gidder). 

Vi tjener like godt, men hans jobb er viktigere enn min, tror han i hvert fall. Han reiser mye i jobb. Når jeg trenger å reise en gang eller to i året, skriver han det ikke i kalenderen, og plutselig går det ikke fordi han har glemt å be søsteren om barnevakt, slik han skulle (han greier ikke hente og levere i barnehagen pga den viktige jobben sin). 

Han sexchattet med en annen kvinne i sommer. Han skrev i en mail til henne at barnet vårt var et uhell jeg hadde insistert på å beholde (blank løgn).

Vi må montere røykvarslere. Denne ene tingen skulle han fikse da vi flyttet for et år siden. Det er ennå ikke gjort, tross at jeg til og med har grått og fortalt at jeg er redd for barnets og egen trygghet når vi sover om natten. Det bare skjer ikke! Han gjør ingenting! Eller, han skiftet dekk på bilen min. Det skal han ha. 

Vi har fine perioder. Etter fødsel, var han en drøm i noen uker. Så begynte han på jobb igjen, og begynte som før. Jobber lange dager, sier aldri fra når han kommer hjem. Bare forventer at jeg skal være hjemme med barn, og vente med middag til han tilfeldigvis gir beskjed om at han drar fra kontoret. 

Jeg blir så frustrert over at han aldri, aldri hører hva jeg sier. Så ender det til slutt med at jeg skriker til han. Da slår eller spytter han. For man skriker jo ikke. Skriker man, opptrer man så ufyselig at man fortjener å bli slått. I dag har jeg vært på legevakten med tåkesyn pga slag, løy og sa det var en ball som traff meg i øyet. 

Merker at jeg ikke er meg selv lenger. Mister venner. Har ingen å snakke med, fordi de jeg fortalte det til, nå ikke vil snakke med meg siden jeg ikke har gatt fra han. Og jeg vil ikke gå. Vil ha det perfekte livet jeg håper vi kan ha. 

Anonymkode: e0aeb...58f

Du kan jo tenke sånn: kommer dette noen gang til å forrandre seg? Jeg regner med du forstår at svaret er nei, og da bør du vurdere om dette er sånn du vil ha det. Er det sånn du vil bli behandlet? Som en som ikke er viktig? I tillegg kommer datteren din til å vokse opp i en familie der far ikke respekterer mor og der vold er konfliktshåndteringsløsning. Syns du dette er bra? Hva taper du på å dra? Etter mitt syn ingen ting.

Du klarer deg mye bedre på egenhånd. Da hadde røykvarsleren blitt hengt opp for lenge siden. Og du hadde ikke vært på legevakten i dag.

 

Anonymkode: bd6b5...c99

[AnonymBruker]

Det er nevnt tidligere, men du vet at de på legevakta egentlig mistenker vold i hjemmet? Og du vet også egentlig at naboen vet hva som skjer hjemme hos dere? Det er med andre ord minst to mennesker som vet. Er det du selv som skal be andre om hjelp, eller vil du risikere å sitte på møte med barnevernet og lyve foran de også?

Jeg foreslår at du tar med deg barnet ditt og banker på hos naboen. Vedkommende vet hva som skjer, og kanskje det er lettere å åpne seg for en som allerede vet? Få dokumentert skadene, og kom deg til et krisesenter/familie/venner.

 

Jeg har vokst opp med vold i hjemmet. Det var som hos dere. Min mor sa noe, og min far slo. Dette foregikk i ÅREVIS, og folk visste -uten å gjøre noe! Jeg har ett søsken som idag er helt fullstendig ødelagt pga alt vi barna har hørt og sett i oppveksten. Du velger ikke bare for deg selv lenger, nå er du mamma, og valgene du tar vil påvirke barnet ditt! Valget er rett foran deg, det er bare en riktig ting å gjøre. Ring noen nå ikveld, be de komme over, så tar du barnet med deg og går ut av døren og starter et nytt liv.

Om noen måneder tenker du "hvorfor gikk jeg ikke før?", eller "han sa han ikke skulle slå igjen". Hva velger du?

klem til deg, jeg vet du klarer det!!

Anonymkode: 4a24a...e3d

[AnonymBruker]

Jeg leste ikke alt. Men fikk med meg at han slo, ikke gadd noen ting og han har vært utro. Han sexchattet og sa barnet var et uhell?! 

Slike folk ville jeg aldri stolt på! Dette er så dårlige tegn. Det blir fort gjentakelser. Du vil bli fanget i et forhold med mistrivsel og følelelsen av ensidighet og ikke være bra nok. 

Anonymkode: a1bf3...a0e

[AnonymBruker]

Min søster var i noe delvis lik situasjon, hun sa heile tiden han ville endre seg og at han i bunn og grunn av kjempesnill. Et barn har de sammen. Det ble tilslutt så ille at han gikk løs på barnet dems også, men hun satt heile tiden og sa det går bra, han er jo snill til tider...

endte med at barnet ble tatt fra dem og hun er heilt underkuet idag.... 

Er det slik du selv ønsker å ha det? For det risikerer du slik du beskriver det.. Pakk sakene, anmeld til politi og kom deg til nabo eller aller helst på et krisesenter... 

Anonymkode: ba3b5...b66

[AnonymBruker]

hvis du synes det høres fristende ut å bo på krisesenter med masse rare folk, uten sine egne ting og komfort og privatliv så deg om det. Jeg klarer ikke tanken på det. Skulle gjerne hatt mer info om hvordan vi kan bli boende og han må ut. 

Anonymkode: e0aeb...58f

Håper du tuller og er et troll. Men vil du ha han ut må du anmelde han til politiet og spørre om de kan pålegge han besøksforbud. Hvis ikke må du finne en midlertidig leilighet og det kan kanskje familierådgivningskontoret hjelpe deg med. De har kanskje mødrehjem i din kommune? Der får du egen bolig og må ikke bo med "rare" folk som du skrev.

Jeg håper du og alle som er i voldelige forhold får opp øynene og gjenfinner selvrespekten. Se for deg det barnet du en gang var, ville du ha ønsket at hun skulle være i et forhold til en mann som er voldelig? For det er der du er nå.

Og brannalarmen kan du vel montere selv eller spørre en nabo om hjelp? Hvis det begynner å brenne gjelder ikke innboforsikringen, i verste fall kan det gå liv. Snakker om å være ansvarlig, eller er du med på å drive et maktspill hjemme, du har en baby? Kanskje du har en fødselsdepresjon og at det er grunnen til at du finner deg i å bli mishandlet, men det er ingen pute du kan hvile på.

Anonymkode: df7a8...5ca

[Gjest MadameDeRosa]

hvis du synes det høres fristende ut å bo på krisesenter med masse rare folk, uten sine egne ting og komfort og privatliv så deg om det. Jeg klarer ikke tanken på det. Skulle gjerne hatt mer info om hvordan vi kan bli boende og han må ut. 

Anonymkode: e0aeb...58f

Dette provoserer meg. Jeg har erfaring med dette. Vil du heller sitte og risikere å bli drept, og at barnet blir tatt ifra deg istedenfor å motta hjelp på et krisesenter? VET du egentlig hvordan det er på et krisesenter? Syns du skal ringe de jeg. Det er ikke så ille som du tror. Og du får noen å snakke med, som kan gi deg råd, hjelp, og som er der for deg. Det er så lett å skylde på irrelevante ting i sånne situasjoner. Som f eks å fokusere på materielle ting, mens du ikke skjønner at livet ditt står i fare. Og tenk på barnet ditt! Det ser dårlig ut for ungen din slik det er nå. Du sier at du ikke vil bo en periode på krisesenter. Vil du at ditt eget barn skal bo på barnehjem i et par år, og kastes mellom fosterhjem til fosterhjem i oppveksten sin? For det er det som vil komme til å skje nå, om du ikke gjør noe.

Endret 1. desember 2015 av MadameDeRosa

[AnonymBruker]

Hvorfor skriver du "vi", når du mener "han"? Det er jo helt sykt at du ikke tar den saken i egne hender! Enten gjøre det selv, det er ikke så vanskelig, eller be andre om hjelp. Å gråte og si til han at du er redd for barnas trygghet er tafatt. Gjør det selv!

Mange er så vant til at menn fikser ditt og datt, at de ikke begriper at mye faktisk er ganske enkelt å få gjort....

 

Sånn ellers er det bare å bestemme seg. Du har bare et liv, og du har brukt mer enn nok tid med denne fjotten allerede.

Anonymkode: 1abb4...929

Skal hun gjøre alt selv da? Her er det jo hun som fikser det meste, NOE må hun kunne forvente at han også gjør. Og røykvarslere er ofte lettest for den som er lengst, også fra en gardintrapp. 

Mena altså; denne mannen har større problemer enn at han er lat, han er bade egoistisk og åpenbart uten omsorg og empati. Kjære TS;

har du sagt fra til hama t du vil gå og hvis ja, hva sier han? Virker som han tror han har full kontroll over deg.

Men du må legge en plan;

- søke støtte, enten hos fastlege, familievernkontor, venn eller familiemedlem, kanskje kombinasjon (feks både fastlege og venn)

- finne ut hvor du kan bo eller leie, inntil boligen er solgt/elere den ene har jøpt den andre ut - har du noen du kan bo hos?

- regne på økonomien; hvilket økonoisk handlingsrom har du mht boligjakt

- finne ut hvordan du kan formidle til ham at du går, uten å sette deg selv I fare - kanskje på telefon eller mail, elelr et sted I offentligheten (på tur)

- vurdere om/når du skal fortelle sjefen din og evt lærer/barnehagestyrer at du star I et samlivsbrudd, slik at de leser situasjonen din og gir deg litt slingrignsmonn og støtte til barn.

Du bør skrive ned alt du har av hendelser (som legevaktbesøket spesielt, men også tilfeller der andre kan ha market noe - skole eller venner) har du noen I nærheten du kan alliere deg med, en venninne, foreldre eller søsken du kan avtale å flytte inn hos, mens du venter på ledig bosted.

Andre har klart det før deg, og er det en ting some r sikkert; denne mannen har ikke omsorg for familien sin og da kommer han aldri til å få det. Kom deg vekk, åde for egen del men sist men ikke minst, for barnas del.

 

Anonymkode: bf8d5...9e7

[AnonymBruker]

Du kunne sagt han hadde likhetstrekk med en hvilken som helst diagnose, hvilken spiller ingen rolle, poenget mitt er at det er feil å bidra til å ytterligere stigmatisere psykisk syke ved å ilegge dem handlinger gjort av andre. Dette gjøres av media og samfunnet generelt igjen og igjen.
Jeg har ikke satt en diagnose på deg. Det er mulig jeg uttrykte meg litt uklart, det jeg mente å si var: "Dersom du hadde en diagnose, hvordan ville du følte det om enhver voldelig person ble assosiert med din diagnose?" Jeg beklager misforståelsen. Poenget mitt gikk tydeligvis også hus forbi.

Når folk ser en uoppdragen drittunge sier de at den har ADHD, eller at det virker som den har ADHD. Dette er akkurat det samme som du gjør, du assosierer negative trekk med en diagnose, uten at det ligger i grunn tilstrekkelig informasjon til å sette diagnosen. Hvorfor nevne den i det hele tatt? Hvordan bidrar det til diskursen vår?

Her synes jeg du er på jordet, sammenlikningen med ADHD er noe helt annet, fordi ADHD-barn ikke er de verste, men blir omtalt som om de er det. 

Det kan man ikke si gjelder sosiopater, for de er jo de verste - sosiopater blir ikke stigmatisert fordi ikke-sosiopater blir kalt sosiapoater; sosiopatene klarer å lage stigmaet sitt selv. Ingen  av de verste krigsforbryterne slipper unna den diagnisen. Det er vel snarere det at de som blir kalt det uten å være det, som det er synd på, ikke de ekte sosiopatene.  

Anonymkode: bf8d5...9e7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg blir veldig redd for barnet ditt. Han virker så syk at han kan være troendes til å skade  barnet ditt, for å skade deg.

Spør naboen om hjelp. Eller en kollega, elelr familie, elelr venninne. Hvem som helst som du har inntrykk av er en empatisk person. Pakk en bag. Mange har klart det, selv uten å ha egen inntekt en gang.

Nabo vet og tilbød seg å hjelpe. Hvis du ikke kommer deg ut, risikerer du at barnevernet kommer fr elelr siden (barnehage vil reagere, for barnet vil li preget - eller naboer vil varsle).

Men mannen din er ikke glad I deg og han eier ikke empati, alt abrnet har; er din omsorgsevne -  ved at du blir, mister barnet den også.

Anonymkode: bf8d5...9e7

[AnonymBruker]

Jeg må først beklage at dette innlegget kan virke ufølsomt. Men hva faen? Det virker absurd at du bryr deg om røykvarslere, han har gått til fysisk angrep på deg og du bryr deg om røykvarslere? Du føler deg utrygg, ikke fordi du har en voldelig person i huset ditt, men fordi røykvarslerne ikke er forskriftsmessig montert? Du fokuserer på helt feil ting, noe som forsåvidt er forståelig mtp din situasjon, men hallo!

Vold i nære relasjoner er FARLIG, du risikerer livet ved å ikke dra. Jeg blir litt frustrert når jeg leser dette, for jeg vet hvor jævlig det er å bli utsatt for vold, men også fordi jeg ikke vet hva jeg kan fortelle deg for å få deg til å se situasjonen fra noen andres perspektiv.

Les posten din, tenk at det var datteren din som skrev dette. Hva ville du rådet henne til å gjøre? Hvordan ville du hjulpet henne?

røykvarslerne er jo mer som symbol på hans fraværende normal ordning av ting i hus og hjem. Han er giddalaus og lover mye uten å holde ord. Hun blir drittlei og sier fra, og han guttevalpen tåler ikke å bli pratet til eller skjønner at hun blir frustrert over oppførselen hans som ender opp med skriking /kjeft. Hadde han hatt selvinnsikt så hadde han heller fått ræva i gir og vært ydmyk ovenfor henne. Ingen skal behøve å mase og bli grinete på voksne folk som burde vite bedre å ordne ting når han /hun har sagt de skal gjøre det. Og ingen skal slå el bli voldelig bare fordi noen blir drittlei fordi de ikke gjør en dritt.... 

Anonymkode: f3d61...29e

[ajarRun]

røykvarslerne er jo mer som symbol på hans fraværende normal ordning av ting i hus og hjem. Han er giddalaus og lover mye uten å holde ord. Hun blir drittlei og sier fra, og han guttevalpen tåler ikke å bli pratet til eller skjønner at hun blir frustrert over oppførselen hans som ender opp med skriking /kjeft. Hadde han hatt selvinnsikt så hadde han heller fått ræva i gir og vært ydmyk ovenfor henne. Ingen skal behøve å mase og bli grinete på voksne folk som burde vite bedre å ordne ting når han /hun har sagt de skal gjøre det. Og ingen skal slå el bli voldelig bare fordi noen blir drittlei fordi de ikke gjør en dritt.... 

Anonymkode: f3d61...29e

Å være lat kan jeg forsvare, noen ganger blir ting liggende uten at man tar tak i det. Å være lat er normalt ved enhver rimelig definisjon av ordet. Å slå eller være voldelig er ikke normalt, og det er dette TS bør ta tak i.