Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så lå jeg våken hele natta igjen. Har blitt avvist mye i det siste, og prøver jo å ikke bry meg, men det er ikke så lett. En venninne spurte meg hvordan det gikk, og fortalte det som det var. Hun kom med en hel masse enkle råd, og jeg prøvde å forklare henne at det ikke er så enkelt som å gå til frisøren eller tenke positiv, og da reagerte hun med "glem det, du er så vanskelig". Det rant vel liksom litt over da, antar jeg, og akkurat nå er selvhatet ganske intenst. At jeg nå ikke kommer til å klare jobb i dag gjør det enda verre.

TS

Anonymkode: 03d0e...5a5

Anonymkode: bce98...77e

[Brimi]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så lå jeg våken hele natta igjen. Har blitt avvist mye i det siste, og prøver jo å ikke bry meg, men det er ikke så lett. En venninne spurte meg hvordan det gikk, og fortalte det som det var. Hun kom med en hel masse enkle råd, og jeg prøvde å forklare henne at det ikke er så enkelt som å gå til frisøren eller tenke positiv, og da reagerte hun med "glem det, du er så vanskelig". Det rant vel liksom litt over da, antar jeg, og akkurat nå er selvhatet ganske intenst. At jeg nå ikke kommer til å klare jobb i dag gjør det enda verre.

TS

Anonymkode: 03d0e...5a5

Nei, det er nok ikke så lett. Men det kan hjelpe å gjøre positive ting altså. Jo mer positive ting du gjør, jo bedre vil du føle deg   Men man må gjøre ting som er positivt for en selv! Hvis du ikke synes det er gøy å gå til frisøren så gjør du ikke det. Du må gjøre noe du liker  Gjør deg så klart ikke frisk, men det kan hjelpe. Det merker jeg selv også.

Det med avvisning er helt vanlig blant mennesker med engstelig unnvikende pf. Vi (i hvertfall noen av oss) ser avvisning overalt, så avviser vi fordi vi er redd for å bli avvist og sånn fortsetter den onde sirkelen. 

 

Jeg husker ikke om du fikk behandling? Hvis ikke så er det noe du bør tenke over. 

Endret 9. februar 2016 av Brimi

[AnonymBruker]

Den 3.12.2015 at 23.47, AnonymBruker skrev:

Dere som har unnvikende pf, er dere slik at dere ofte lager avtaler med venner,de dere dater osv,men alltid ender opp med av avlyse dem?

Anonymkode: c58bc...fa5

Jeg gjør ikke det.

Anonymkode: 71c9e...6ac

[AnonymBruker]

Den 09/02/2016 at 9.51, Brimi skrev:

Nei, det er nok ikke så lett. Men det kan hjelpe å gjøre positive ting altså. Jo mer positive ting du gjør, jo bedre vil du føle deg   Men man må gjøre ting som er positivt for en selv! Hvis du ikke synes det er gøy å gå til frisøren så gjør du ikke det. Du må gjøre noe du liker  Gjør deg så klart ikke frisk, men det kan hjelpe. Det merker jeg selv også.

Det med avvisning er helt vanlig blant mennesker med engstelig unnvikende pf. Vi (i hvertfall noen av oss) ser avvisning overalt, så avviser vi fordi vi er redd for å bli avvist og sånn fortsetter den onde sirkelen. 

 

Jeg husker ikke om du fikk behandling? Hvis ikke så er det noe du bør tenke over. 

Kan ikke gjøre det jeg liker, for ingen vil gjøre det med meg. Sitter stort sett alene og venter på at tida skal gå. Samler mot til å spørre noen av og til, men så sier de selvsagt nei, og da bærer det rett ned i kjelleren.

DPS avsluttet behandlingen i desember, etter tre år med gruppeterapi, individsamtaler og kognitiv terapi, med nullresultat. Fikk beskjed om å snakke med fastlegen om jeg ville prøve noe annet, men aner jo ikke hva det skulle vært.

Anonymkode: 03d0e...5a5

[Brimi]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke gjøre det jeg liker, for ingen vil gjøre det med meg. Sitter stort sett alene og venter på at tida skal gå. Samler mot til å spørre noen av og til, men så sier de selvsagt nei, og da bærer det rett ned i kjelleren.

DPS avsluttet behandlingen i desember, etter tre år med gruppeterapi, individsamtaler og kognitiv terapi, med nullresultat. Fikk beskjed om å snakke med fastlegen om jeg ville prøve noe annet, men aner jo ikke hva det skulle vært.

Anonymkode: 03d0e...5a5

Hva er det du liker å gjøre? Det er ting man kan gjøre alene. Det er trist å høre at de ikke vil gjøre noe med deg. Du kan også søke om støttekontakt. Det har jeg vurdert, men føler meg ikke syk nok og at jeg tar plassen til noen andre. Hvis du bor i Vestfold området så kan jeg være med på ting om du vil   Bare det ikke er veldig fysisk anstrengende ting  

Da ville jeg ha spurt fastlegen om en henvisning til en privatpsykolog med avtale (Husker ikke hva det heter, men spør fastlegen) Da betaler du egenandel og når du får frikort betaler du ingenting.

 

 

[AnonymBruker]

Går du til behandling? Får du medisiner? 

Nei, det er ikke så enkelt som å tenke positivt og det er ikke så enkelt for en som ikke har opplevd det selv å forstå. Jeg vil anbefale deg å lære deg en ting, og det er å la ting fare. Glem slike ting som blir sagt. Ikke ta det innover deg, de vet jo ikke hva de snakker om. Venner av deg vil jo ditt beste, så selv om de ikke forstår hva de prater om må du ta det som at de ønsker deg vel og vil hjelpe. Ikke vri det til noe negativt med en gang. 

Vi som er unnvikende har en tendens til å se fare over alt. En del av det å være frisk er å gi faen i ubetydelige ting. Prøv det noen ganger fremover. Drit i det som ikke er viktig, det hjelper mye! Det er viktig å lære seg teknikker for å endre tankemønster, vurdere hva som er viktig og uviktig og å foreta handlinger som er riktige for deg. Oppsøk noen som driver med kognitiv adferdsterapi. Det tror jeg du har godt av.

Anonymkode: a9288...763

[AnonymBruker]

Den 11.2.2016 at 9.37, Brimi skrev:

Hva er det du liker å gjøre? Det er ting man kan gjøre alene. Det er trist å høre at de ikke vil gjøre noe med deg. Du kan også søke om støttekontakt. Det har jeg vurdert, men føler meg ikke syk nok og at jeg tar plassen til noen andre. Hvis du bor i Vestfold området så kan jeg være med på ting om du vil   Bare det ikke er veldig fysisk anstrengende ting  

Da ville jeg ha spurt fastlegen om en henvisning til en privatpsykolog med avtale (Husker ikke hva det heter, men spør fastlegen) Da betaler du egenandel og når du får frikort betaler du ingenting.

 

 

Jeg tror ikke støttekontakt er ting. Fremstår ikke som syk for andre, og folk blir som regel svært overrasket om jeg deler dette problemet. Enten så legger de ikke merke til det i det hele tatt (har jo lært teknikker for å skjule det), eller så mistolker de det som arroganse.

Men kanskje jeg burde snakke med legen. Er bare så vanskelig å få bestilt en time. Vet liksom ikke hva jeg skal be om.

Den 12.2.2016 at 1.14, AnonymBruker skrev:

Går du til behandling? Får du medisiner? 

Nei, det er ikke så enkelt som å tenke positivt og det er ikke så enkelt for en som ikke har opplevd det selv å forstå. Jeg vil anbefale deg å lære deg en ting, og det er å la ting fare. Glem slike ting som blir sagt. Ikke ta det innover deg, de vet jo ikke hva de snakker om. Venner av deg vil jo ditt beste, så selv om de ikke forstår hva de prater om må du ta det som at de ønsker deg vel og vil hjelpe. Ikke vri det til noe negativt med en gang. 

Vi som er unnvikende har en tendens til å se fare over alt. En del av det å være frisk er å gi faen i ubetydelige ting. Prøv det noen ganger fremover. Drit i det som ikke er viktig, det hjelper mye! Det er viktig å lære seg teknikker for å endre tankemønster, vurdere hva som er viktig og uviktig og å foreta handlinger som er riktige for deg. Oppsøk noen som driver med kognitiv adferdsterapi. Det tror jeg du har godt av.

Anonymkode: a9288...763

Som sagt, behandlingen ble avsluttet i desember, etter fire år. Er ikke medisinert. Det har blitt vurdert flere ganger, og ansett som uhensiktsmessig.

Hvordan glemmer man ting, da? Jeg holdes ofte våken av ting som skjedde 5-10-15 år siden, og skjønner liksom ikke hvordan jeg bare kan la være å tenke på det. Det er jo ikke som om jeg oppsøker disse tingene bevisst, de bare dukker opp, og biter seg fast.

Anonymkode: 03d0e...5a5

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har også unnvikende pf, med påfølgende angst og depresjoner. Akkurat nå er jeg inne i en god periode hvor angsten og depresjonen er håndterbar, og da merker jeg godt at pf'en kommer og stikker kjepper i hjulene for meg. Det er en intens kamp mot pf-tankene og fornuften min. For fornuften min prøver å si at det er bare tanker, og tanker er ikke nødvendigvis sanne. For meg er tanken på å bli avvist absolutt skumlest, og i krisesituasjoner har jeg en tendens til å isolere meg fra venner. Frivilige relasjoner er det jeg har størst problemer med. Nå kom jeg i en krise for litt siden etter knute på tråde med kjæresten, og der jeg tdiligere hadde falt helt sammen og havnet i kjelleren så klarte jeg å holde meg flytende. Jeg VET at isolasjon bare gjør tankene sterkere, så for meg er det viktig å komme seg ut og møte andre folk. Ettersom frivillige relasjoner innebærer størst risiko for avvisning (slik jeg ser det) så dro jeg til frisøren, tok en ansiktsbehandling, kjøpte sushi, trente med PT, var på ridetime og lignende. Fikk også ekstra støttetimer på DPS. Det negative er selvsagt at alt dette koster penger, men i en krise så måtte jeg bare gjøre noen tiltak. Å ha avtaler med frisør ol er på en måte mer bindende enn en avtale med en frivillig relasjon, og dermed mye enklere å forholde seg til for meg. Har jeg en avtale med ei venninne så er det liksom større sannsynlighet for at denne dyttes på eller avlyses, og det tåler jeg veldig dårlig. I en periode nå så kommer jeg til å prøve å ha 1 eller 2 avtaler i uken hvor jeg gjør noe som er godt for meg, selv om jeg må bruke litt av sparepengene mine. Den sosiale interaksjonen er gull verdt, og man får fri fra tankene. Også synes jeg det blir lettere å komme seg ut på egenhånd også. Har man vært hos frisøren så føler man seg bedre, man har fått sosial kontakt og selv om jeg blir sliten så får jeg mer energi i det lange løp.

Angående ting som kommer og biter seg fast, så hjelper det for meg å bare akseptere at det kommer. "ok, nå dukket den episoden opp, det er greit, men jeg gidder ikke nå". Man må trene hjernen opp til å filtrere ut det man vil kverne på. Det høres veldig enkelt ut sikkert, men det er jo absolutt ikke det. Det vet jeg alt om. Men jeg har funnet ut at jeg GIDDER IKKE bruke tid på ting som har skjedd i fortiden, for det bringer meg ikke fremover. Jeg setter bare en mental strek og dersom tankene ikke gir seg så setter jeg på Netflix eller løper meg en tur. Eller tar en sovetablett (kanskje ikke helt innafor som råd, men men). Å sitte og vente på at tiden skal gå er ikke holdbart i lengden, ting fikser seg ikke av seg selv. Jeg forstår kjempegodt at det er skremmende å bevege seg "der ute" hvor det er fare på ferde overalt. Det jeg sliter mest med er redselen for å havne i kjelleren igjen. Jeg prøver å lage meg mitt eget kart over hvordan jeg skal navigere rundt i samfunnet på en best mulig måte. Eneste målet mitt er å ha det bra, alt annet komme i annen rekke. 

Kan du ikke si litt om hva du liker å gjøre og sånn så kanskje er det lettere å gi enda mer konkrete råd? Synd at DPS ikke kan hjelpe deg...er det noe annet du tror kunne hjulpet? 

Anonymkode: a6181...dec

[AnonymBruker]

Jeg ser det at å gjøre ting og tilbringe tid med folk sikkert er terapeutisk. Problemet er bare at pga. sykdom har jeg altfor lav inntekt til å ha råd til tingene du beskriver, og å få seg kjæreste når man både er syk og fattig virker nesten uoverkommelig. Sparepenger har jeg ikke, har ikke råd til å spare. Det er litt som jeg skrev på forrige side, at jeg tror jeg kunne håndtert problemene ganske bra om jeg hadde hatt et sikkerhetsnett (jobb, kjæreste, etc.), men på grunn av problemene har jeg ikke klart å få det.

Det er mulig jeg burde be legen om sovetabletter, men tidligere har han vært veldig skeptisk til det.

Altså, jeg trenger ikke råd om interesser og aktiviteter. Klarer meg fint der. Det er selve psyken det står på, og hvordan jeg bør gå fremover nå. Mase på legen selv om jeg verken vet hva jeg egentlig spør om eller har noe særlig tro på behandling, eller bare gi opp, søke ufør og håpe jeg blir truffet av en meteoritt etterhvert.

Anonymkode: 03d0e...5a5

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser det at å gjøre ting og tilbringe tid med folk sikkert er terapeutisk. Problemet er bare at pga. sykdom har jeg altfor lav inntekt til å ha råd til tingene du beskriver, og å få seg kjæreste når man både er syk og fattig virker nesten uoverkommelig. Sparepenger har jeg ikke, har ikke råd til å spare. Det er litt som jeg skrev på forrige side, at jeg tror jeg kunne håndtert problemene ganske bra om jeg hadde hatt et sikkerhetsnett (jobb, kjæreste, etc.), men på grunn av problemene har jeg ikke klart å få det.

Det er mulig jeg burde be legen om sovetabletter, men tidligere har han vært veldig skeptisk til det.

Altså, jeg trenger ikke råd om interesser og aktiviteter. Klarer meg fint der. Det er selve psyken det står på, og hvordan jeg bør gå fremover nå. Mase på legen selv om jeg verken vet hva jeg egentlig spør om eller har noe særlig tro på behandling, eller bare gi opp, søke ufør og håpe jeg blir truffet av en meteoritt etterhvert.

Anonymkode: 03d0e...5a5

 

Jeg har absolutt forståelse for at ikke alle har mulighet til å dra til frisøren og sånt altså Men jeg skjønner ikke helt hva du vil vi skal si eller foreslå? Jeg skjønner at det er psyken du sliter med, men det er jo ikke noe fasitsvar for hvordan det skal fikses. For min del er det jo også min psykiske helse som er min utfordring. Og det å ha interesser og aktiviteter er det som holder meg i sjakk. Jeg har heller ikke jobb nå, og det ligger litt frem i tid. Jeg er kjempeheldig som har en kjæreste, for det trodde jeg seriøst aldri skulle skje. Jeg går til behandling på DPS både individuelt og i gruppe, og selv om det i perioder er vanskelig så er det et sikkerhetsnett jeg må ha for ikke å falle helt sammen. Det er også mange aktiviteter som ikke koster noenting. Gå tur, trene yoga til videoer på youtube, dra på museum på søndager, fjellturer, dra på stranden (ikke så aktuelt nå da) etc etc. 

Psyken, den fysiske helsen, interesser, jobb, trening - alt henger sammen. Man kan ikke fikse en ting og så går puslespillet opp. Det er kjempevanskelig å si noe om hvordan psyken din skal bli bedre uten å blande inn andre elementer. 

Har du dyr? Å skaffe meg hund er det lureste jeg har gjort noensinne. Vet at det heller ikke er for alle, men jeg prøver bare å si hva som fungerer for meg. At ting fungerer betyr ikke at det er enkelt eller at alt er bra, for slike løsninger finnes ikke. Jeg er også innstilt på å måtte jobbe med dette resten av livet, men jeg vil ha et godt liv likevel. Om så jeg ikke fungerer 100% i jobb eller sosialt eller hva som helst så prøver jeg å gjøre det beste ut av det. Jeg har store begrensinger i forhold til mange andre, men hvis jeg skulle fokusert på det så kunne jeg jo likesågjerne gitt opp for lenge siden. Man må bestemme seg litt. Man kan fint leve et godt liv med unnvikende pf sålenge man tar hensyn til det og legger opp livet og dagene med ting som gjør en bedre. Hva det er er jo individuelt, og man må prøve og feile litt før man finner ut av det. 

Jeg fikk et bedre liv når jeg klarte å akseptere at pf'en er en del av meg. Jeg orker ikke kjempe mot den, for den kampen tror jeg ikke at jeg vinner. Jeg tenker heller at jeg må lure den litt og vise at jeg faktisk kan ha det hyggelig og fint innimellom selv om jeg har bregrensninger. Jeg skjermer meg selv for mye, feks sosiale medier. Blogger, ukeblader og slike ting som viser glade, lykkelige sosiale mennesker som fremstår som superhelter er triggere for meg. Nå går det lengre perioder uten at jeg er veldig preget, og når jeg da blir dårligere så vet jeg at det mest sannsynlig går over igjen. 

Anonymkode: a6181...dec

[AnonymBruker]

Uteaktiviteter alene er en av de greiene jeg bare ikke takler. Føler alle stirrer på meg og lurer på hvorfor jeg ikke er med noen. Prøver det iblant, det er alltid kjipt, og angrer alltid. Jeg har stort sett brukt hele livet med bøker, filmer og spill, for det meste for meg selv.

Jeg liker dyr, vil gjerne ha en katt, men igjen, jeg har ikke råd. Når jeg allerede går i null hver måned nå kan jeg ikke påta meg ansvar for en skapning som trenger både utstyr og veterinær. Vet ikke helt om jeg føler jeg har plass til det heller, i min bitte lille leilighet. Det er ikke sikkert vi er så ulike, men du må nesten prøve å ta utgangspunkt i hvordan du ville hatt det og hvordan du ville tatt hensyn til personlighetsforstyrrelsen hvis du var helt alene og inntekten var på et absolutt minimum. Det er det jeg sliter med. Jeg tror absolutt ting ville vært mye lettere om jeg hadde hatt en kjæreste og tjente nok til å leve litt, men verken arbeidsgivere eller kvinner vil ha meg. Veldig mange av svarene i tråden har vært av typen "jeg bruker penger og er med kjæresten for å håndtere de dårlige dagene", og det gjør meg ærlig talt ganske motløs.

Anonymkode: 03d0e...5a5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uteaktiviteter alene er en av de greiene jeg bare ikke takler. Føler alle stirrer på meg og lurer på hvorfor jeg ikke er med noen. Prøver det iblant, det er alltid kjipt, og angrer alltid. Jeg har stort sett brukt hele livet med bøker, filmer og spill, for det meste for meg selv.

Jeg liker dyr, vil gjerne ha en katt, men igjen, jeg har ikke råd. Når jeg allerede går i null hver måned nå kan jeg ikke påta meg ansvar for en skapning som trenger både utstyr og veterinær. Vet ikke helt om jeg føler jeg har plass til det heller, i min bitte lille leilighet. Det er ikke sikkert vi er så ulike, men du må nesten prøve å ta utgangspunkt i hvordan du ville hatt det og hvordan du ville tatt hensyn til personlighetsforstyrrelsen hvis du var helt alene og inntekten var på et absolutt minimum. Det er det jeg sliter med. Jeg tror absolutt ting ville vært mye lettere om jeg hadde hatt en kjæreste og tjente nok til å leve litt, men verken arbeidsgivere eller kvinner vil ha meg. Veldig mange av svarene i tråden har vært av typen "jeg bruker penger og er med kjæresten for å håndtere de dårlige dagene", og det gjør meg ærlig talt ganske motløs.

Anonymkode: 03d0e...5a5

Du har fått mange råd her utover å bruke penger og utover det å ha kjæreste. Jeg beklager om rådene mine har gjort deg motløs. Mange av de som har skrevet her har også skrevet at de var på et mye verre sted før, men har det bedre i dag. Jeg er også en av de som har det bedre nå enn før, men det betyr ikke at alt er bra hele tiden eller at ting er lett. 

Steg 1 er at du må ville ha en endring. Og det vil du jo, hvis ikke hadde du ikke opprettet denne tråden  

Hva er det du liker å gjøre? Det har du ikke svart på enda. Hva er det du ønsker å gjøre? Og hva er det som hindrer deg i å gjøre dette? Det er mye man kan gjøre selv om man har unnnvikende, og det trenger ikke å koste penger eller å involvere en kjæreste eller ektefelle. 

Hvis du ikke liker uteaktiviteter fordi du føler du blir beglodd kan det kanskje være en ide å drive på utendørs på en plass man ikke møter folk? Jeg går ikke tur i folkerike områder for å si det sånn. Men jeg vet at frisk luft og bevegelse er bra for psyken, så da prøver jeg å tilrettelegge for å få det til. Kanskje jeg må gå utenfor stien eller dra et stykke for å komme til et litt mer øde område, men det får bare bli sånn. Å drive med noe en liker (selv om man gjør det alene) gir energi til å takle problemer. 

Jeg har også vært helt alene og uten noe særlig med penger. Så jeg vet hvordan det er og hvilke utfordringer det medfører. Jeg var fosterhjem for en katt fra dyrebeskyttelsen for å få dyr inn i livet mitt - da dekket dyrebeskyttelsen alt av mat og utstyr til denne katten. Såklart det var vanskelig å gi den fra seg igjen, men jeg fikk en god følelse av å gjøre en god gjerning samtidig som katten gav meg mye glede de 2 mnd jeg passet den. Det gav meg også motivasjon til å ville skaffe meg mitt eget dyr, og det klarte jeg etterhvert. Det finnes mange løsninger der ute, men uansett hva folk foreslår så avfeier du det og ser det negative. Jeg svever ikke rundt på en rosa sky og tror at alt løser seg med litt positivitet altså, men ikke avfei alle andre med å tro at du har det så mye verre enn dem. Du har tydeligvis en god venninne som prøver, hva med å si ja til et av forslagene hennes som en start? Man må ha litt viljestyrke og tørre å stå i det som er ubehagelig en liten stund. Jeg sliter i perioder med å komme meg ut døren og kan gå dager uten mat fordi jeg ikke klarer å dra på butikken av frykt for at folk skal bekrefte at jeg er den verdiløse undersåtten som jeg føler meg som. Så kan du jo prøve å ta utgangspunkt i det? 

 

 

 

Anonymkode: a6181...dec

[Brimi]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke støttekontakt er ting. Fremstår ikke som syk for andre, og folk blir som regel svært overrasket om jeg deler dette problemet. Enten så legger de ikke merke til det i det hele tatt (har jo lært teknikker for å skjule det), eller så mistolker de det som arroganse.

Men kanskje jeg burde snakke med legen. Er bare så vanskelig å få bestilt en time. Vet liksom ikke hva jeg skal be om.

Som sagt, behandlingen ble avsluttet i desember, etter fire år. Er ikke medisinert. Det har blitt vurdert flere ganger, og ansett som uhensiktsmessig.

Hvordan glemmer man ting, da? Jeg holdes ofte våken av ting som skjedde 5-10-15 år siden, og skjønner liksom ikke hvordan jeg bare kan la være å tenke på det. Det er jo ikke som om jeg oppsøker disse tingene bevisst, de bare dukker opp, og biter seg fast.

Anonymkode: 03d0e...5a5

Det at andre ikke legger merke til det er ikke en grunn til å ikke få støttekontakt, men om du mener det ikke er noe for deg så er det noe helt annet.

 

Hvorfor ikke be om en privatpraktiserende psykolog som har avtale? 

 

Har du forresten prøvd å skrive ned tankene dine? Det funker for meg i hvertfall. Da kverner de ikke oppe i hodet for da er det skrevet ned liksom. Ikke alltid det hjelper, men det hjelper noe i hvertfall.

[AnonymBruker]

Ang støttekontakt, jeg har miljøterapeut som tar meg med ut på tur en gang i uken. Jeg er uføretrygdet og sliter skikkelig med å komme meg ut når jeg må gå alene. Jeg har henne en time hver uke, ikke mye men få luftet meg litt samtidig som jeg har noen å prate med. Kommunen skal ha et søknadssjema og det er lavterskeltilbud. Tok 1,5 uke å få det innvilget.

Du skrive at du ikke kan ha hund, men til andre er det et godt råd. Helsen min var mye bedre nå jeg hadde hund siden jeg ikke kunne isolere meg like mye da. Jeg måtte ut. Han ble desverre syk og måtte avlives. Nå har jeg en utrolig dårlig periode psykisk, men når jeg kommer meg litt skal jeg ha hund igjen. Ingenting gør bedre for meg en en hund. God trøst er det også i dem

Anonymkode: e55e8...963