Som Cata's dager går......

[Cata]

Kjøleskapsrydding kan være en spennende oppgave. Rene skattejakten kan det være innimellom. Det hender at det skjuler seg noen merkelige greier der inne.

Av og til litt vel spennende, kanskje, men det var ingenting som kastet seg over meg. Det får jeg vel være takknemlig for. Kan ikke huske sist jeg hadde full avising og vask.Til jul kanskje :oops: .

Men nå er det rent og pent. Jeg er også ren og pen. Var ute og spiste middag med en besøkende kollega i kveld og da rant det på med kalorier. Uff. Måtte rett og slett ut og gå en tur for å kvitte meg med noen. Kom visst akkurat i mål på dagens kaloribalanse. Ble såpass svett at det måtte en liten dusj til da jeg kom hjem.

Og en "små-krise" telefon til gubben...... Da min kollega og jeg hadde spist, bestemte vi oss for å gå og kjøpe oss en is til dessert. På vei tilbake, side om side med is i handa møtte vi "lånesønn". Ojsann :o . Lurer på hva guttungen tenkte da han så meg i fredelig is-spisende passiar med en fremmed mann mens faren er utenbys. Og hva han kommer til å tenke når jeg ikke er der sammen med faren i helga??? Jo, jeg syntes absolutt det var på sin plass med en liten telefon til gubben for å be ham ha "følehornene" ute når han treffer guttungen igjen. Greit om han lar det falle en setning slik at gutten skjønner at faren visste om min tilsynelatende "date". Gubben vet jo at jeg av og til går ut og spiser med gjestende mannlige kolleger (og jeg hadde sagt fra at jeg skulle ut i kveld) , men det vet jo ikke gutten, så for ham så det kanskje litt snålt ut.

Huff. Jammen er det mye rart man skal være nødt til å tenke på. Men det er jo litt dumt hvis noe sånt som dette får ungen til å lure på hva som foregår. Har ved en tidligere anledning sett at han så litt bekymret ut da faren hadde vært hos en studievenninne og jobbet, så jeg tror nok helst han ser at vi fortsetter å holde sammen. Men nå er altså gubben advart så han kan komme med en beroligende kommentar om det blir nødvendig.

[Bettie]

Det er litt lurt å ta sånne oppklarende telefoner. Det skjer jo at misforståelser oppstår, og da er det greit å være i forkant.

Snart helg, Cata, og snart ferietur for deg. Ikke dumme utsikter det, vel.

[Cata]

8) Nå går det fort i svingene... I løpet av noen få formiddagstimer har jeg jammen greid å planlegge første feriehelg, til noe helt annet enn det jeg opprinnelig trodde jeg skulle.

Satt og ante fred og ingen fare på jobb da det plutselig tikket inn mail fra venninne med dårlig samvittighet. I 4 år har vi snakket om at hun skulle ha besøkt meg, men så har det aldri helt passet. Enten har hun vært opptatt eller så har jeg det. Javel, jeg listet opp mulige ledige helger utover høsten. Første feriehelg var en av dem, for da ser det ut til at gubben skal hjelpe en av ungene med flyttesjau. H*n skal begynne på folkehøgskole.

Ny mail....skulle min venninne besøke meg eller skulle vi finne på noe sammen? *tenke, tenke, tenke fort* God idé. Vi legger oss inn til oppussing på SPA i en dag eller to. Ny mail - sjekke finansene. Joda, venninne har råd - jeg også.

Plan som følger...hente venninne når jeg kjører avsted på ferie, installere oss på SPA i et par dager og spise godt, gå tur og bli skrubbet og knadd. Yessss! :-) Venninne hjem med kollektive transportmidler og jeg videre på ferietur. God plan. Kan ikke tro at noe går så lett. Og vi som har snakket og snakket og snakket i mange år og så får vi det til i løpet av en formiddag. Gleder meg ja.

Begynner å få planene klare for helga også. Hotellet jeg har valgt ligger ikke fullt så sentralt som jeg trodde, men pyttsan. Det ligger nå innafor byen i allfall og en eller annen buss finner jeg vel. Dessuten skal joggesko være med på tur. Og så er det mulig gubben inviterer meg innom i morgen for å hilse på den besøkende slekta. Vennligst kryss fingre for at jeg klarer holde tann for tunge og ikke sier noe altfor sarkastisk angående min manglende invitasjon. For dumt om jeg skal bli "utagerende barnslig" der og da. Men.....temperamentet mitt stoler jeg ikke helt på.

[Cata]

Jaja, nå er kofferten pakket og kamera ligger til lading. Irland, her kommer jeg.....

Havnet ute hos gubben i kveldinga sånn at jeg fikk hilst på slekta hans. OK, det. Hadde en liten jenteprat med "svigermor" som hadde full forståelse for at jeg er trist for at jeg ikke ble invitert som "følge". Synes i det minste det er OK at familien hans vet at det ikke er fordi jeg ikke vil bli med i bryllup at jeg rømmer landet, men snarere tvert i mot. Litt ille om de skulle vært av den oppfatning at jeg prioriterer egen "moro-tur" framfor begivenheter i hans familie. Så nå har de fått kort-varianten av at "jeg kan forstå hvorfor, men synes det er litt trist likevel" -talen. Skal jeg ha svigermorproblemer så skal det i det minste være pga. noe jeg selv har stelt i stand.....

Ble litt mer bakoversveis da vi havnet oppe hos noen naboer for fellesgrill. Siden jeg måtte pakke litt, så var jeg en av de første som brøt opp og dum som jeg er glapp det ut av meg at "jeg måtte hjem og pakke".

Nabo: "Å, skal du reise bort? Men du skal vel i bryllupet først?"

Jeg: "Nei, jeg er ikke invitert".

Nabo(lettere lamslått, og litt ille berørt): :o "Oj, ja jeg skal ikke spørre mer...."

Var litt dumt at det glapp ut vis á vis nabo, men på den annen side er det litt godt å se at folk flest hadde ansett det for helt naturlig å be meg også. Det trøster, mer enn ganske mye annet. For jeg har virkelig følt meg urimelig som har tatt meg så nær av dette. Det er jo sant at det ikke er min sak, men likevel..... Vel, vel, om 2 dager er alt over og da blir det nok noen år til nestemann trekker i bryllupsstasen.

Men nå er det altså ut på tur... og i løpet av denne dagen så har jeg fått enda mer av ferien "i boks". Besøk hos annen venninne (ikke hun med SPA'et) er delvis planlagt og siste helga skal svigermor beæres med et besøk. I det minste har jeg ikke svigermorproblemer . Kan vel ikke si vi er hjertevenner for vi ses ikke så ofte, men hun har antydet at jeg er en forbedring i forhold til min forgjenger (som hun åpenbart ikke hadde verdens beste forhold til). Og jeg synes i det store og hele hun er en hyggelig dame.

[Bettie]

Den planen synes jeg så deilig ut. Koselig med SPA sammen med en venninne. Den må du nyte i fulle drag.

Klarte du å holde tann for tunge? Jeg ville syntes det hadde vært vanskelig. Ønsker deg en god helg. Det var nå du skulle til Irland, var det ikke? God tur.

[Cata]

Jada Bettie, jeg holdt tann for tunge sånn noenlunde. Kostet som sagt på meg en liten jenteprat og sa jeg syntes det var trist å ikke bli invitert, men bortsett fra det holdt jeg meg rolig. Så jeg synes jeg var ganske flink, jeg.

Joda, det er nå jeg reiser.

*for Reidaaaaar reiser snaaaaart....* Øh,nei, det er visst ikke Reidar som skal reise likevel....det er meg. Himmel og hav nå må jeg

[Luise]

:trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste: :trøste:

[Cata]

Hjemme igjen. Ikke at det er noe å grine for, men i går kveld - på hjemveien fikk jeg tid til en liten "date" med gubben. Nå er det virkelig krise under oppseiling.

I løpet av den berømmelige bryllupsfesten hadde han fått høre av"uavhengige kilder" at årsaken til at jeg ikke ble bedt var at giftende datter ikke liker meg. Og det er også grunnen til at hun har vært så lite hjemme hos ham det siste året. Det første er vel ingen bombe. Hadde hun likt meg så ville jeg nok vært invitert. Det andre er en litt større bombe, for det var noe vi (dvs. han) sjekket ut i fjor, da vi syntes hun var "mistenkelig lite hjemme" - og da var svaret "Neida, det er ikke noe sånt".

At hun ikke "liker trynet mitt" må hun jo forsåvidt få lov til, men siden vi ikke har truffet hverandre så ofte og siden jeg attpå til har ligget lavt i terrenget når vi har vært der samtidig - nettopp for å ikke "overskygge" samtalen - så skjønner jeg ikke hva jeg kan ha sagt eller gjort som har ført til sånn motvilje. Hverken jeg eller han begriper det.

Så akkurat nå når jeg hadde håp om lettere tider og mer stabilitet så skjer altså dette. :cry: For det koker naturligvis ned til at hvis det kommer til et valg - henne eller meg - så velger han henne. Forstår det jo på sett og vis, men det virker så absolutt urimelig at en voksen (og nå gift) datter skal gjøre seg selv til herre over sin fars liv på dette viset. Hun skal jo starte sitt eget voksenliv for svingende, og siden vi ikke bor sammen - ja for tiden i forskjellige byer til og med - så må det jo være rikelig anledning for dem å treffes uten at jeg er tilstede. Faktisk har de som oftest truffet hverandre uten meg til stede, for jeg har jo ikke akkurat bodd der.

Han skal ha en alvorsprat med avkommet i helga når de treffes og så får vi se hva som skjer. Jeg forbereder meg på det verste, og veksler mellom tårebyger og skummende raseri.

[Cata]

I kveld er det duket for nok et kapittel i "Catas klagesang". Ja, for jeg burde nok døpe om boken min - det blir mye syt og klag her.

Det siste døgnet har jeg satt verdensrekord i tårer. Jeg gråt halve natta, jeg fortsatte i morges. Så kom det en ny byge på jobb og den varte til langt utpå ettermiddagen. Synes synd på den mannen som stakk innom kontoret mitt og fant en temmelig rødøyet Cata som han liksom skulle diskutere fag med. Og jeg har grått i kveld. Stopper det ikke snart?

Og foreløpig med bare delvis god grunn. For "giftende datter" er ennå ikke kommet hjem, og gubben har ikke snakket med henne så vi vet fremdeles ikke hvorfor hun misliker meg slik. Men jeg gråter likevel. For siden like før jul så har elendigheten bare økt på så jeg tror ikke lenger på at noe kan gå bra her.

Og jeg orker ikke leve uten ham. Ikke helt uten. Men jeg kan jo naturligvis ikke gå hen og ta livet av meg heller. Uansett hvordan det går, så er jeg ikke moden for noe slikt. Det er rett og slett under min verdighet, for jeg er "damen som aldri gir opp". Så den løsningen er uaktuell. Hva i all verden gjør jeg da? Hvis alt går galt og han må velge. For jeg kommer ikke til å bli valgt, og da elsker han meg ikke høyt nok. Men det er også et umulig valg. For en ung dame som nettopp har giftet seg kan bare ikke styre sin fars liv slik og sette oss opp mot hverandre slik. I min verden er det umulig, men jeg vet ikke om det er like umulig i deres.

Så jeg gråter på grunn av det jeg kanskje får høre i helgen og fordi jeg ikke kommer til å takle den verste løsningen. Og fordi jeg ikke kan påvirke situasjonen. Det jeg kan gjøre, er å dukke opp i egen person og gi jentungen en skyllebøtte dersom det verste skulle skje, for da har jeg ingenting å tape. Og hun kan ha godt av å høre min versjon også - selv om hun ikke liker det. Og jeg vil kanskje, bare kanskje, føle meg bedre. Litt bedre.

Jeg vil ha livet tilbake slik det var i fjor.

Men vi kan ikke gå tilbake, og kanskje er det godt. Vi må bare henge med i svingene. Jeg har gjort det så ofte før når verden har rast sammen på andre fronter. Men før eller senere klarer jeg ikke beholde taket og holde meg fast. Hva da? For hvis det skjer denne gangen så vil han ikke være der og holde meg oppe han som en gang lovet at han skulle gjøre nettopp det, dersom jeg ville gjøre det samme for ham.

Gråter igjen! Dette er ikke normalt. Ikke på noen måte. Jeg har åpenbart ett eller annet slags sammenbrudd. Man kan ikke gråte mange timer hver dag hvis man har en normal oppførsel. Så jeg har bestemt meg. Jeg skal klare meg gjennom helgen til jeg får høre hvordan dette blir, og så får jeg heller oppsøke lege i neste uke. For dette går ikke. Om jeg så må "dopes ned" i noen uker så er det verdt det for å slippe unna disse følelsesstormene som ser ut til å ta helt av.

Jeg vil være sterk. Jeg vil være usårlig. Jeg vil ha mot til å gi slipp, dersom det er slik det blir. For det har alltid vært min filosofi når livet har gjort ufine ting mot meg. Men denne gangen klarer jeg ikke å gjøre det med verdighet. For jeg vil så gjerne leve med denne mannen. Alltid. Ikke en mann, men akkurat denne.

"Herre - gi meg tålmodighet til å utholde de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og visdom til å se forskjellen"

Er det ikke omtrent slik den bønnen lyder? Jeg er ikke spesielt religiøs, men akkurat den ordlyden bærer mye visdom i seg og jeg har ofte prøvd å gjøre den til min.

Klarer jeg det nå?

[Bettie]

Kjære, kjære Cata

Du har det ikke greit nå.

Du har levd under et sterkt press lenge nå.Du har ventet og ventet og håpet og håpet. Og du har tatt mange utfordringer på ganske så strak arm.

Det er ikke rart du er sliten.

Spørsmålet er vel om du kanskje burde ta kontakt med legen allerede nå, før du blir for utslitt.

Den datteren høres ikke god ut. Hun er jo voksen, og burde ikke ha noe med hvordan faren lever sitt liv. Hun høres en smule bortskjemt ut. Og en voksen mann skulle ikke behøve¨å gjøre slike valg.

Det er ikke så mye jeg kan si for å trøste deg, men jeg tenker på deg.

[Cata]

Kjemp for alt hva du har kjært......

Fytterakkern. Det har jeg virkelig gjort, -kjempet altså. Nå har gubben og jeg sittet i timesvis i telefonen og jeg har prøvdt å gjøre ham det begripelig at det finnes andre veier enn å gå til fullt brudd i forhold selv om datter ikke liker meg. For selv om datter ikke liker meg, så må det være basert på sviktende grunn når hun ikke har hatt tid til å bli kjent med meg. Og den mest sannsynlige årsak til at hun ikke tåler trynet på meg da, er at hun føler at jeg har "stjålet" faren.

Fullt brudd er sikkert en fin måte å gå botsgang på, men ikke nødvendigvis den lureste.

Så i løpet av mange timer i telefonen har jeg lansert og lokket og forklart det jeg betrakter som "samarbeidsprinsippet" -som i korte trekk går ut på at hvis datter føler hun blir sett og forstått og at vi (ikke bare gubben, men vi) er lei oss for at det har blitt slik - så kan vi kanskje få åpnet for litt kommunikasjon her. Begge veier. Ikke bare "far legger seg flat og ofrer resten av livet for voksen datter".

Har omsider fått gjennomslag for min plan/argumentasjon som bør kunne brukes - med mindre justeringer - uansett hva problemet er, enten det nå er sjalusi, "tilsidesatthet" eller "tåler ikke trynet på". Planen min åpner for mer "far-datter" tid (helt til datter blir for opptatt av eget voksenliv) samt aksept for at vi fremdeles er sammen når det ikke går utover henne.

Phu.... Mannfolk kan være utrolig sta.

Men som sagt tror jeg jeg har fått gubben over på mitt "lag" på en slik måte at vi ikke forsterker de konfliktene som åpenbart er til stede uten at vi har vært klar over det. Men det var en tøff fight - for "ofre seg" syndromet var sterkt inne i bildet en tid. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av at noen ofrer seg. Selv om han gjør det med glede så vil datteren etterhvert begynne å tenke på hva det faktisk er han kan ha ofret og da kan det bli en ny konflikt igjen. Men med bare mer eller mindre voksne mennesker involvert så bør det være mulig å komme til minnelige løsninger, -og jeg tror min/vår skisse åpner for akseptable løsninger hele veien. Og gir rom for justering underveis.

Jeg er sliten i hodet. Men veldig fornøyd med at jeg har fått mannen tilbake til "vi har et problem" heller enn "jeg har et problem".

[Cata]

Det gikk ikke. Det er slutt. Denne helga har vært den frykteligste i mitt liv, tror jeg. Fredag kom gubben hjem fra studiestedet. Han skulle snakke med datteren i løpet av helga og helt sikkert komme innom meg på lørdag. Jeg ba ham sende en SMS i løpet av fredagskvelden så jeg fikk vite om de hadde snakket sammen. Den meldingen kom ikke.

Lørdag morgen våknet jeg grytidlig. Ingen melding. Jeg tror jeg ble litt gal da. Alt toppet seg. Så jeg sendte melding og jeg ringte. Ingen respons. Flere meldinger, alle med beskjed om at jeg var veldig urolig og om han kunne gi meg et hint om hva som foregikk. Intet svar. Jeg gikk på kjøkkenet og grep kniven. Jeg er åpenbart ingen selvskader for etter et par grunne risp følte jeg meg bare dum. Men vondt gjorde det ikke og slett ikke like vondt som inni.

Jeg kom over på mer konstruktive tanker og bestemte meg for å kjøre til nabobyen, -bare for å ha noe å gjøre slik at jeg slapp å sitte inne og vente i det uvisse. På vei dit kjørte jeg forbi huset hans. Ingen bil. Da ble jeg skikkelig redd. Hadde det skjedd en ulykke? Var det forklaringen på uteblitt tekstmelding og ingen svar?

Jeg kontaktet kjente og de hadde hørt fra ham. Alt var OK i så måte.

Jeg prøvde å ringe flere ganger den dagen. Nå slo signalet rett over til personsøkeren - altså var mobilen slått av.

Midt på dagen oppdaget jeg en melding. Han hadde havnet hos eks'n på fredagskvelden og havnet på en fest der, sammen med de unge nygifte. Nå var han hjemme, -sammen med eks. Det var ikke spesielt beroligende så jeg prøvde å ringe igjen. Intet svar.

Jeg dro hjemover fast bestemt på å konfrontere både mann og unger og eks. Vi har vært sammen i snart to år for søren, og hatt det bra! Man kan ikke overnatte hos eksen da -ikke uten å si fra i hvertfall. Da jeg kom dit var bilene borte.

Jeg fikk "husly" og tilbud om å vente hos naboen over en kopp kaffe for å se om noen kom tilbake. Jeg ventet en times tid - men ingen kom. På den tiden rakk jeg å høre at naboene allerede hadde tenkt å ta en alvorsprat med ham. De syntes han viste meg for lite hensyn. Jeg fikk også tips om at jeg burde kjøre forbi huset til eksen og se om jeg så bilen utenfor. Så lavt kan man synke - jeg gjorde det, og der var bilen. Da var jeg omtrent hinsides sorg og skuffelse så akkurat det gjorde ikke engang vondt.

Jeg ringte tilbake til naboen og ba henne gi meg beskjed hvis noen skulle komme. Hun hadde en bedre ide. Jeg kunne komme bort til dem og vente. De skulle ha en liten nabofest den kvelden, så jeg måtte bare komme. Det lød bedre enn å sitte hjemme og sørge, så jeg takket ja.

Det var deilig å bli tatt på alvor. Naboene gav meg sin helhjertede støtte. 100%. Å gå tilbake til eks - nåja - men å gjøre det uten å skvære opp med meg først, det var for dårlig. Jeg tror ærlig og oppriktig at den støtten jeg fikk den kvelden reddet meg unna et totalt sammenbrudd. Vi forsøkte å ringe flere ganger, men ingen svarte.

Da jeg dro hjem i 3-4 tida om morgenen hadde han ennå ikke kommet hjem.....

På søndag fikk jeg beskjed fra nabo. Hun hadde endelig fått kontakt med ham og han lovet å kontakte meg og skvære opp ansikt til ansikt. Jeg ventet hele søndag. Ingen kom. I 5-tida tok jeg sjansen på å ringe. Da svarte han.

Han hadde bestemt seg for fullstendig brudd. Ingen kontakt overhodet. Aldri mer. Han orket ikke forholde seg både til meg og til den gamle familien. Jeg fikk ham etterhvert til å gå med på å forsøke å beholde vennskapet. Han lovet å prøve. Da var han på vei til studiestedet for han orket ikke være hjemme lenger.

-------------------------------------------------------------

Jeg er knust. Ødelagt.Jeg sørger slik jeg aldri har gjort før. For to uker siden hjalp jeg ham med å gjøre i stand huset til bryllupsgjestene. Jeg sydde gardiner. Og så er alt over! Bare med et knips. Ingenting mer. Og jeg forstår ingenting. Hvordan kan det skifte så brått? Jeg elsker den mannen for søren, og han har hatt det godt med meg. Såvidt jeg vet. Hvordan kan det ende sånn? Med en sånn ondskapsfullhet? For det var ondskapsfullt å la meg sitte å vente slik hele lørdagen, når jeg var i en slik tilstand.

Vi skal møtes ansikt til ansikt på torsdag. På studiestedet hans. Jeg gleder og gruer meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, men jeg må. Hvordan kan slik lykke ende så brått i et mareritt? Jeg skjønner ingenting av det som har skjedd. Jeg må få vite.Og mest av alt må jeg redde vennskapet vårt. Om forholdet ryker så er det ille nok, men jeg kan ikke holde ut å aldri få snakke med ham igjen eller sende en melding når det skjer noe viktig i mitt liv. Jeg orker det ikke.

På fredag skal jeg ha time hos familierådgiver. Alene. Kanskje de kan hjelpe meg å forstå.

[Bettie]

Hva kan jeg si, Cata?

Ordene som skulle trøste finnes ikke akkurat nå.

Så godt at naboene stilte slik opp. Jeg forstår at en slik omsorg gjorde godt.

Men - jeg har problemer med å se noen formildende omstendigheter i mannens oppførsel. Han burde vært voksen nok til å snakke med deg først, til å informere deg, forklare for deg. Det er det minste han burde ha gjort. Det er feigt, det han har gjort nå.

Men det er ikke dette du trenger å høre nå.

Du har jobbet så intenst med dette forholdet og har vært så omtenksom at du hadde fortjent noe bedre.

Jeg håper møtet på torsdag får det utfallet du ønsker deg.

- og fra en med erfaring - selvskading er egentlig ingen løsning, det er bare en flukt som virker veldig kort. Så det er godt du ikke velger den "løsningen"

Sender deg mange, varme tanker og en stor klem

[Cata]

Jeg er så trøtt. Så sliten. Jeg klarer nesten ikke gråte mer en gang. Og det er kanskje bra. For i morgen skal jeg treffe gubben - for siste gang. Det føles som jeg er i ferd med å dø litt innvendig. Jammen fikk eks-svigermora hans rett i fjor da hun la inn drapstrussel på svareren min. Hun gav meg beskjed om at innen et år kom jeg til å være død. Fysisk er jeg ikke død, men innvendig er det ingenting igjen.

Det blir kanskje noe en dag, men ikke på lang tid. Det vi hadde var så trygt og varmt og nært - og så viser det seg at han slår om slik. Jeg skal ikke trygle eller be...-jeg lover. Håper bare at tårene holder seg vekk også. Men hvis han er like sliten som jeg tror han er, så kommer jeg til å holde ham inntil meg uten å si noe og så skal jeg gi ham en utskrift av et svar jeg fikk fra en av disse "datadoktorene" på nett. Der beskrev jeg situasjonen og fikk svar. Jeg vil be ham lese det og tenke over det. Jeg burde nok skjelle og smelle og krangle, men jeg orker ikke. For jeg tror han har det like ille som jeg nå - minst. Det høres kanskje dumt ut, men jeg tror faktisk det.

Det er galt dette her, men likevel klarer jeg ikke gjøre det verre for ham. Selv ikke etter alt dette. Er det jeg som er dum? Er jeg dørmatte? Eller er dette den ubegripelige greia som kalles "ekte kjærlighet"? Jeg trodde ikke jeg kunne føle det, men nå begynner jeg jammen å lure.

Jeg håper bare jeg klarer bevare vennskapet. Jeg må det! Mest for min skyld, men også for hans - selv om han ikke forstår det nå.

[Bettie]

Du er ikke dum, Cata, og jeg oppfatter deg ikke som en dørmatte heller. Kjærlighet er en sterk følelse, og den tåler uenderlig mye - samtidig som den er skjør.

Litt av en familie du har hatt å forholde seg til. Den eks-svigermoren kan ikke være helt god.

Lykke til med møtet i morgen. Håper du får noen svar.

[Bettie]

Hei Cata

Hvordan går det med deg?

[Cata]

Jeg er ødelagt, -men i det minste litt mindre ødelagt enn jeg var....

Jeg møtte mannen på tordag. Kjørte ut til studiestedet hans og møtte ham på hybelen. Han kom litt forsiktig og gav meg en klem. Jeg var litt stiv og reservert. Foreslo vi skulle gå oss en tur sånn at vi fikk tid på tomannshånd.

Det ble til at vi gikk tur langs stranda.

Det ble ikke sagt så mye i starten. Jeg ville ikke stresse det hele. Vi fant oss et rolig sted og satte oss ned og så utover havet. Han begynte å snakke først. Jeg viste ham svaret jeg hadde fått fra denne "nett-terapeuten". Ba ham lese det før han sa noe mer og tenke over det. Da han hadde lest begynte han for alvor å snakke. Om hvordan han hadde opplevd forrige helg, at han hadde "gjemt" seg hos eksen for å slippe å snakke med meg. At han fremdeles var glad i meg, men at dette med datteren som ikke liker meg var blitt så utrolig tungt. Hun føler visst at hun ikke kan snakke med meg. Det blåste og var litt småkaldt og han hadde bare T-skjorte på seg, så etterhvert ble jeg sittende å bare holde rundt ham. Jeg sa ikke så mye.

Jeg hadde time hos en ekte familierådgiver; -jeg ba ham vurdere om han kunne tenke seg å bli med på en time - senere. Han lovet å tenke på det og stilte seg ikke helt avvisende til å bli med. Tror han skjønner at her må det hjelp til. Og han begynner kanskje å innse hva det vil koste å miste meg.

Vi ble enige om å ta noen ukers pause fra hele greia. Karantene-tid så og si. Så han får roet både følelser og hjemmebanen. Jeg skal ikke kontakte ham, men han "får lov" til å kontakte meg. Senere skal vi prøve å bringe det opp på "vennskaps-nivå" igjen. Så får vi se hva som skjer. Jeg håper jo det kan "gå seg til" igjen.

Så dro vi på konsert. Den konserten vi hadde avtalt å gå på for mange uker siden, da det enda var ren lykke. Noen gnisninger pga. stress utover våren, ja, men likevel lykke. Og fra da av ble kvelden fantastisk. Vi sto der i kvelden, tett omslynget som om vi var nyforelskede. Ingen orket slippe for lang tid ad gangen. Den hånden er så god å holde i. På en måte var vi lykkelige igjen, selv om lykken var blandet med sorg over det vi er i ferd med å miste.

Vi dro hjem til hybelen, satt ute litt med vertskapet og gikk omsider til sengs. Jeg hadde fått gjestesenga. Der ble vi liggende å holde hender og snakke. Til slutt krabbet han ut av sin seng og gav meg tidenes beste kjempeklem: "Det føles så mye bedre når vi får snakket". Og "Det var en fin kveld". Og til slutt: "Jeg er glad i deg."

Ja, det var en fin kveld. På sin egen rare måte en av de beste.

Så jeg er ulykkelig og trist, men ikke helt uten håp. Jeg kan ikke gi opp dette. Ikke uten kamp. Om det blir tiden eller en rådgiver som kan hjelpe meg, vet jeg ikke. Men jeg er nødt til å prøve, for det er det eneste som er mulig for meg nå.

Folk vil si jeg er idiot, som fremdeles prøver - etter den behandlingen jeg fikk forrige helg. Kanskje har de rett. Kan hende er det bare dumt å prøve, men jeg kan ikke annet. Jeg ser at jeg går rett i "redde noen-fella", -men jeg er i det minste klar over at jeg begår den dumheten. Mannen har vist sine dårligste sider nå. Han er feig, han stiller ikke opp for meg, han rømmer unna - og likevel.... Jeg kan ikke la være å prøve. For han er min. Med alle sine feil og mangler er han likevel min. For på sitt beste er han varm, kjærlig, intelligent og omsorgsfull- og det teller for meg.

Jeg vil fremdeles ha ham for resten av livet. Med de feil og mangler han måtte ha. Og jeg vil få et godt forhold til alle ungene hans. Kan noen si meg hvordan?

Så inntil jeg er 110% sikker på at det ikke er mer å håpe på, så skal jeg vente. Er det verdt det? Sannsynligvis ikke. Jeg er allerede blitt skjelt ut for å være mer enn rimelig dum som ikke løper så fort bena kan bære meg. Kanskje det. Men jeg må, for noe annet er umulig for meg. Så får jeg bare ta det som måtte komme. For jeg tror han er glad i meg, selv om omstendighetene har gjort at han "må" trekke seg tilbake. Og jeg har sett svakhetene hans og vet at om vi får lappet sammen, så blir det for all fremtid jeg som må vise styrke. Da får det bare bli slik. Noe annet enn å prøve er umulig, spesielt etter den kvelden, og når magefølelsen min er så sterk som dette, ja da lytter jeg.

Så nå skal jeg vente. På at datter skal på hybel, på at han skal kjenne på både ensomhet og savn og på hvordan det er å være alene. Antakelig var det det han skulle gjort før vi innledet et forhold. Men han gjorde det ikke og det får vi svi for nå.

Men jeg skal satse, -for i dag kan jeg ikke annet.

[Cata]

Bor datteren hos faren?

Jeg syns du skulle ta tiden litt til hjelp, og vente og se hvordan ting utvikler seg. Du kan trøste deg med at uansett hvilken dame han hadde vært sammen med, så hadde datteren hatet henne.

←

Nei, hun bor ikke hos ham -dvs akkurat nå gjør hun faktisk det - i påvente av at en leilighet på studiestedet skal bli pusset opp. De barna som har bodd hos ham har akseptert meg, -ja, jeg våger faktisk å tro at den ene liker meg godt og den andre har et normalt forhold til meg....liker meg når vi spøker og ler og liker meg mindre bra når vi er uenige om noe.

Jeg er nokså sikker på at det bare er tilfeldigheter at nettopp jeg er blitt upopulær. Det jeg har snakket med av fagfolk osv. er også klare på at jeg sannsynligvis bare er den som er "kommet i veien". Det som er synd er at jeg aldri har fått sjansen til å bli kjent med denne datteren. Tror mye kunne ha vært vunnet da. For såvidt meg bekjent er det ikke så mange mennesker som direkte misliker meg. Og selv om datteren ikke direkte liker meg så mener jeg det burde vært mulig for henne å akseptere meg.

[Cata]

Ny dag, nye tårer. Skikkelig grinerunde midt på dagen (for ett år siden dro mannen og jeg på ferie sammen) - minnene er tøffe å takle. På den annen side....for ett år siden våknet vi også opp til drapstrusler fra ex-svigermora hans på telefon. Hun hevdet at jeg kom til å være død innen et år..... Det har jeg nå i hvertfall motbevist! Selv om jeg føler meg litt død innvendig.

Men jeg har gått tur med venninne som også sliter litt og vi skal tilbringe lørdagskvelden sammen med gjensidig trøst og oppmuntring. Det skal vi, det så!

Og jeg har bestemt meg for å begynne å skrive. Hele denne rare, søte, vemodige og sære historien om "mannen og meg" skal ned på papiret - unnskyld - skjermen. Men ikke her på forumet, for i den historien skal også alle de finere detaljer med. Kanskje får han lese det en gang, kanskje ikke, men jeg tror det vil være bra for meg å skrive. Det er en anerkjent del av sorgarbeid, såvidt jeg har forstått. Og historien hadde en like forvirrende start som slutt, hvis nå dette er slutten. Så jeg skal begynne å skrive og se hva det blir til. I morgen.

[Bettie]

Kjære Cata

For det første er du ikke dum. Du har følelser som du velger å følge, og for deg er det riktig. Ingen kan si at det er feil av deg å føle sånn eller slik. Følelsene dine er er bare dine. Og jeg har erfaring med at selv store svik kan tilgis og tillit kan repareres - når viljen er til stede.

Men jeg forstår at det er vanskelig å å være deg, for savnet er nok tungt å bære.

Skulle ønske jeg kunne si noe klokt til deg, noe som kunne være til trøst, men det har jeg ikke i den situasjonen du er.

Det er ikke dumt å skrive. Det er en fin måte å sortere tanker og minner på. Det har i hvert fall hjulpet meg.

Jeg ønsker deg noen rolige dager.