Hva er din største frykt eller bekymring her i livet?

[Nøste~]

Å bli begravd levende.

Drukne.

Sitte i et fly som styrter.

[Hedda-78]

Min største frykt er at barna mine skal bli bortført eller bli borte på ett eller annet vis. Tanken på hvordan de har det, hvor de er, om de i det hele tatt lever og hvordan de eventuelt døde, om de har det vondt, om de sulter, om de blir torturert eller voldtatt, hadde sannsynligvis gjort meg mentalt syk og traumatisert for livet.

Jeg vil heller VITE at de er døde enn å i årevis tro at de ligger innestengt i en kald og mørk kjeller i sin egen avføring og blir pisket og sultet og misbrukt av onde mennesker. At de roper på meg i desperasjon, ensomhet og dødsangst, uten at jeg som mor er i stand til å ta vare på dem.

[AnonymBruker]

At jeg blir gammel, syk og havner på sykehjem.

Anonymkode: a7abc...5f5

[KatyP]

Min største frykt er at barna mine skal bli bortført eller bli borte på ett eller annet vis. Tanken på hvordan de har det, hvor de er, om de i det hele tatt lever og hvordan de eventuelt døde, om de har det vondt, om de sulter, om de blir torturert eller voldtatt, hadde sannsynligvis gjort meg mentalt syk og traumatisert for livet.

Jeg vil heller VITE at de er døde enn å i årevis tro at de ligger innestengt i en kald og mørk kjeller i sin egen avføring og blir pisket og sultet og misbrukt av onde mennesker. At de roper på meg i desperasjon, ensomhet og dødsangst, uten at jeg som mor er i stand til å ta vare på dem.

å herregud! Jeg fikk fysisk vondt!! Kjenner på samme frykten. Også er jeg bekymret for sykdommer. Hiv,kreft osv. 

Endret 16. november 2015 av KatyP

[Arabella]

Jeg håper at jeg aldri får oppleve at barn eller barnebarn dør før meg. Det vet jeg ikke hvordan jeg ville klare å holde ut.

[AnonymBruker]

At mamma dør før hennes tid. Hun er dessverre veldig syk også, og forholdsvis ung, så det er ganske sannsynlig også.

Anonymkode: 4d542...2ef

[AnonymBruker]

At de jeg er veldig glad i dør før meg. 

 

At jeg blir voldtatt, gravid, holdt fanget i en kjeller til abortfristen gikk ut, og dermed var tvunget til å føde barnet. 

Anonymkode: 11594...9eb

[AnonymBruker]

Min største og ganske reel frykt er å bli døv. Jeg har sagt det til alle rundt meg, den dagen jeg blir døv så tar jeg livet mitt. 
Etter å ha sagt det siden jeg var 9 år så tror de nå på meg. Mamma sa det rett ut at hun forstår meg godt. Vi satt på legevakten og det rant blod fra øret mitt og jeg kastet opp fra smertene. 
Jeg var et typisk ørebarn. 4 operasjoner og venter på operasjon nummer 5. Er 100% avhengig av høreapparat. Har falt ut sosialtsett fordi jeg ble mye mobbet i barndommen. Tørr så vidt å gå på butikken fordi jeg hører dårlig, og folk tar aldri hensyn til det, så det å si noe hjelper ikke skiten. 
Om jeg blir døv eller ei, det vet jeg ingenting om. Kommer an på om jeg får enda flere problemer med hørselen. Kan hende det aldri skjer også. 
Men etter å ha levd med hørsel i 20+ år så blir livet som døv vanskelig. 

Da jeg var 11 tok mamma med meg på besøk til en døveskole. 
Jeg vet godt at døve har et fint liv. Men hva har alle tilfelles? Jo de ble født døv eller ble døv ganske tidlig i livet, og husker ikke noe annet. Jeg står på mitt, og mamma og pappa har lovet meg på tro og ære at de ikke skal stoppe meg. 

Altså, blir jeg døv på ett øre så tar jeg ikke livet mitt. Men blir jeg 100% døv og ingen operasjoner i verden kan hjelpe meg, da tar jeg mitt eget liv. 

 

 

Anonymkode: c346f...c27

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 13. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[Teethgrinding]

Min største frykt er uten tvil at min familie og de jeg kjenner skal dø eller lide. Alt annet blir subsidiært. Penger, hus, mat, kjærlighet. Alt blir uvesentlig dersom de jeg er glad i dør eller lider. Min største frykt er å ikke kunne være i stand til å hjelpe eller å ikke kunne være der når det skjer. 

[Papirfly]

Min største frykt er å dø mens datteren min enda er et barn, for jeg tror ikke mannen min vil klare å ta seg av henne alene.

Og å havne i en bilulykke.

[Gjest incognita]

Min største frykt er at jeg skal miste forstanden. Noen ganger kjennes det som om jeg er helt på vippepunktet, men jeg vipper alltid tilbake. Jeg er oppriktig redd for at det skal tippe over en dag og at jeg faktisk vil bli gal.

Jeg er også redd for å miste kjæresten min, enten ved at noe skal tilkomme en av oss, eller at han skal velge å ikke bli hos meg. Jeg har aldri noensinne følt meg avhengig av et annet menneske, men nå som jeg omsider har fått sett hva det vil si å ha noen så nær, noen som er der uansett hva, så har jeg vanskelig med å se for meg livet uten ham. Det er veldig deilig og veldig, veldig skummelt. 

Jeg er også redd for uoppdagede asteroider som kan passere farlig nært planeten vår helt uten vår viten. 

Endret 17. november 2015 av incognita

[Gjest Franke Ann]

Å kalle det en "frykt" er kanskje å overdrive, men jeg er ihvertfall "litt bekymret" for at jeg alltid vil gi i overkant mye faen når det kommer til det aller meste i livet. Jeg beundrer/misunner mennesker som blir skikkelig engasjerte i selv de mest trivielle ting. F.eks. har en del av kompisene mine blitt veldig opptatte av ølbrygging, noe som er bare så utrolig uinteressant for min del. Altså, jeg liker øl, men det stopper liksom der. Samme med f.eks. musikk. Jeg er glad i musikk, og vil påstå jeg er langt over gjennomsnittlig kompetent hva angår musisering, men igjen er jeg totalt uinteressert i alt rundt, som f.eks. hva trommisen til det og det bandet heter, og hvilket år den og den skiva kom ut, hvor mange sonater Beethoven har skrevet o.s.v. Min mangel på interesse over ting jeg oppfatter som trivielle gjør at jeg ofte kjeder meg sammen med andre (men aldri alene), og ender opp med å jatte med  - og late som jeg er mer interessert enn jeg er - bare for å kunne fungere sosialt. Det hadde vært fint å være litt mer genuint opptatt av de samme tingene som folk rundt meg er. Det skal liksom så veldig mye til* for å virkelig engasjere meg, noe som gjør livet litt "jobbig".

*Det blir kanskje feil å si at det "skal så mye til", når jeg ironisk nok er mer engasjert i hva som skjer på KG, enn det som f.eks. skjer på konsertfronten i nærmeste fremtid. "Asosial underholdningsjunkie", tenker jeg vi sier. Uansett, det vil komme til å kreve en del arbeid å snu tankesettet mitt til å bli litt mer utadvendt, og mindre selvopptatt, og jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang vil komme til å gidde, når sant skal sies. Og det er litt bekymringsfullt. Ser f.eks. at mange her nevner "andre mennesker" som kilder til sine bekymringer, det å være redd for å miste dem, rett og slett fordi man er glad i dem. Skulle gjerne vært mer sånn, for det er tross alt et sympatisk trekk. Men jeg er for opptatt av meg selv (noe dette innlegget beviser). Blir f.eks. aldri spesielt bekymret over familiemedlemmers sykdom og den slags. Altså, jeg ønsker dem vel, og kan gjerne stille opp, men det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Tenker snarere at "sånn er livet" og "det er uansett ikke noe jeg får gjort med det". Dersom reinkarnasjon er et reelt fenomen, tror jeg kanskje jeg har levd en gang for mye. Been there, done that, skulle egentlig ha hoppa av karusellen etter forrige runde.

Endret 17. november 2015 av Franke Ann

[AnonymBruker]

At samboeren min skal dø fra meg og lille i magen.

En ting er om det blir slutt, men min største frykt er at han dør fra meg/oss. Blir dårlig av bare tanken.

Anonymkode: 445ac...475

[AnonymBruker]

Min største frykt er at jeg skal miste forstanden. Noen ganger kjennes det som om jeg er helt på vippepunktet, men jeg vipper alltid tilbake. Jeg er oppriktig redd for at det skal tippe over en dag og at jeg faktisk vil bli gal.

Jeg er også redd for å miste kjæresten min, enten ved at noe skal tilkomme en av oss, eller at han skal velge å ikke bli hos meg. Jeg har aldri noensinne følt meg avhengig av et annet menneske, men nå som jeg omsider har fått sett hva det vil si å ha noen så nær, noen som er der uansett hva, så har jeg vanskelig med å se for meg livet uten ham. Det er veldig deilig og veldig, veldig skummelt. 

Jeg er også redd for uoppdagede asteroider som kan passere farlig nært planeten vår helt uten vår viten. 

hørtes koselig ut å være så glad i noen  skikkelig ekte kjærlighet (L) hvordan møttes dere? 

Anonymkode: fdece...e3f

[Gjest incognita]

hørtes koselig ut å være så glad i noen  skikkelig ekte kjærlighet (L) hvordan møttes dere? 

Anonymkode: fdece...e3f

Det er virkelig det, ekte kjærlighet på et nivå jeg trodde kun eksisterte i gamle romaner. Vi møttes på et finurlig vis, om du vil vite mer er PM bedre egnet.

 

[Gjest Franke Ann]

Det er virkelig det, ekte kjærlighet på et nivå jeg trodde kun eksisterte i gamle romaner. Vi møttes på et finurlig vis, om du vil vite mer er PM bedre egnet.

 

Nei, lag en tråd om det. Dette vil jeg også høre mer om (lover å ikke surmule i tråden din).

Endret 17. november 2015 av Franke Ann

[Gjest incognita]

Nei, lag en tråd om det. Dette vil jeg også høre mer om (lover å ikke surmule i tråden din).

Bevares, det tør jeg ikke utbrodere for alle og enhver.  

[Arktis]

Min aller største frykt er at de menneskene jeg er mest glad i skal bli veldig syke, lide for så å dø i smerte. At jeg står utenfor helt hjelpeløs og må se de bli tynnere, slappere, svakere til det ugjenkjennelige, og at det er ingenting jeg kan gjøre. Husker jeg leste om ei norsk jente som døde av livmorhalskreft i 20-årene. Familien beskrev den siste tiden med henne på sykehuset, hennes største ønske var å leve sammen med mannen sin og en dag få barn. På slutten pratet hun ikke, og det siste de så før hun døde var en tåre som rant ned kinnet hennes. Jeg kan ikke engang forestille meg smerten til mammaen, pappaen, søsknene og mannen hennes, det må være den verste følelsen.        

  

[AnonymBruker]

Får ikke jobb, jenter avviser meg, venner har aldri tid. Har tatt dårlige valg angående studier, jobb og sosiale ting, sannsynligvis vinglet mellom "det er umulig, ingen sjanse uansett, ingen vits i å prøve" og "det ordner seg av seg selv etterhvert", fremfor å aktivt ta tak i det. Sånn blir man uattraktiv og uansettelig.

Nesten en beskrivelse av meg dette her! Men "hjelper" å tenke på at det er folk der ute i verden som har det mye verre, som feks. krigs flyktninger og barn som har mistet hele sin familie osv.

 

Hilsen TS.

Anonymkode: fd603...63c