Når man ikke liker mannen til venninna

[AnonymBruker]

Jeg har en bestevenninne og har vært veldig gode venner siden barndommen. Hun betyr mye for meg, også fordi vi har hatt et så langt forhold. Jeg har selv ofret litt for henne, i form av "tilgivelse" pga kjærlighetsforhold som vi begge var involvert i, nettopp fordi jeg ikke ville kaste bort et slikt vennskap pga en mann.

Men så har det seg slik at mannen hun er sammen med, er helt kræsj i mine øyne. Jeg liker han ikke i det hele tatt, måten han er på med henne, og han gjør mange ting som jeg reagerer sterkt på og blir provosert av, og i noen tilfeller er ulovlig. (type ulovlig fiske, jakt osv).  Ha er frekk i kjeften og vanskelig å omgås.

Venninna mi har forandret seg mye i løpet av disse årene hun har vært sammen med han (de har barn sammen også). Hun høres mer og mer ut som han og slekten hans, og hun forsvarer alt han gjør.  Jeg liker det ikke, og det blir lett anspent stemning, og jeg ender somregel opp med å bli oppgitt eller irritert.

Vi har våre fine stunder sammen, når han ikke er i nærheten, og vi gjør helt andre ting. Men alikevel er det ikke som før. Jeg føler ikke at jeg kan være 100 % meg selv lengere med henne, og forholdet er ikke som før, hun er ikke som før. En helt annen type person. Det er trist og føler at det er han som er grunnen.

Jeg vet at hun velger mannen over meg, tvert. Hvis jeg kritiserer han eller forholdet dems, så det blir det ikke til det bedre. Da er blir det meg som blir stengt ute. Noen tenker vel at venninner kan være åpne og si hva de mener til hverandre uansett og det må de tåle, men når det går på mannen, så er det vel en litt farlig grense å tråkke over.

Så jeg må bare bite tennene sammen og holde ut med fyren, hvis jeg skal fortsette å ha et forhold til min venninne. Det er vel ikke stort mer å gjøre. Grunnen til at det er så viktig for meg å bevare vennskapet er fordi hun er min eneste nære venninne. Har ikke så mange andre venner, men er jo litt splittet også føler jeg.

Jeg lurer på om det er flere som har enten mistet en nær venninne pga en mann, eller har noen opplevd andre situasjoner rundt dette?

Hvor langt er dere villige til å gå for å bevare et vennskap?  Og hva er dealbreaker?

 

Hilsen kvinne 35

Anonymkode: 01129...049

[AnonymBruker]

Hva får deg til å forvente at noen skal prioritere en venninne over mann og barn??

Anonymkode: 9b03e...b44

[AnonymBruker]

Hadde hun barn med han? Ting forandrer seg når det kommer barn til verden men sånn er det også med økende alder, venner betyr ikke alt lengre og den vi har det næreste forholdet til er ofte mannen.

Du har jo ingenting med å kritisere familien hennes, det er helt normalt at hun går i forsvarsposisjon da. Hun er lykkelig i forholdet og det må du akseptere. Vennskap og folk forandrer seg. 

Anonymkode: 157fd...029

[AnonymBruker]

Jeg forventer ikke at hun skal velge meg, for det gjør hun ikke. Hun velger han uansett, og jeg kan ikke kritisere det. Det er det jeg prøvde å forklare.   Men mer at hvor langt skal jeg selv strekke meg for dette vennskapet. Se forbi dårlig oppførsel, interessekonflikter osv.  venninna mi ser jo ikke dette siden hun er som han.

Jeg er nysgjerrig på hva folk selv mener er en dealbreaker for et vennskapsforhold. Hva hvis din venninne fikk seg en mann som var rasistisk for eksempel. Eller støttet ting du selv er i veldig mot.  Men du er jo ikke venn men han, men alikevel vil veninna di bli påvirket av han..

 

TS

Anonymkode: 01129...049

[Anglofil]

Man må bare bite det i seg. Vi kan heller ikke forvente av vi klaffer med alle vi møter, sånn er det bare, og da man rett og slett bite det i seg. Tenk om han kanskje ikke liker deg? Han kan jo ikke forvente at hun skal kutte ut sin venninne, like lite som du kan forvente at hun kutter ut sin mann.

Hvis det er en dealbreaker så tenker at det ikke er så mye i vennskapet allikevel at man allikevel kan la være å være venner. Ja, jeg har hatt venninner med kjærester som står langt unna meg både når det gjelder politiske og personlige spørsmål, men så lenge det ikke har gått utover vårt vennskap eller meg direkte er det ingenting man kan gjøre med det.

Men hva legger du i at han velger han uansett? Hun avlyser avtaler for å være med sin mann? 

Altså, jeg hadde ikke giddet å være venn med en som ikke ville prioritert vennskapet vårt, men da har det egentlig ikke så mye med partneren å gjøre som sådan, men heller de valg hun tar som venn.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Forstår godt hva du mener TS. Hvor mye har du igjen for å bevare vennskapet selv føler du? Om hun ikke lenger er den hun var pga mannen, så er hun jo ikke lenger den venninnen du var så glad i.

Det at hun er din eneste nære venninnen gjør det nok ekstra vanskelig, men jeg selv hadde nok valgt å trekke meg unna. Et vennskap skal jo gi deg noe positivt. Eventuelt kan du jo unngå mannen, men du vil jo uansett høre om han, siden han er en så stor del av hennes liv.

Anonymkode: 89fd2...a78

[AnonymBruker]

Du må bare la være å gjøre ham til et tema når dere er sammen. Å fortsette å kritisere hennes mann, far til hennes barn, vil det ikke komme noe godt ut av. Møt henne på tomannshånd, og snakk om alt annet en ham. Om hun snakker om ham, så bare annerkjenner du hva hun snakker om og tar temaet over på noe annet.

Verken jeg eller min man kunne fordra eksen til bestekompisen hans. De var sammen i ti år. Men det var ikke noe stort problem. De fant på ting sammen på tomannshånd eller med andre menn, gutteturer, gikk på byen osv.  Så ble det slutt, og da begynte vi å omgås ham sammen mer igjen (med barn osv). Og nå har han en ny dame, som vi virkelig liker, så nå gjør vi ting som par, som familier også, i tillegg til at de naturligvis fremdeles gjør mye på tomannshånd da

Anonymkode: 84b44...afb

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det er fint å lese hva dere tenker. Hun betyr mye for meg, også fordi uten henne, så har jeg ingen venner i nærheten. Så derfor tviholder jeg nok litt ekstra. Får prøve å være med sammen med henne uten han, prøve å få de gode møtene. Det har skjedd så alt for mange ganger at hun av avlyst ting pga han. Fordi han ikke kan ta vare på barna fordi han vil gjøre andre ting, så ender det opp med at hun må avlyse avtaler, eller at hun aldri kan bli med på noe ekstra (for eksempel. gå ut på byen, ta en venninnehelg)  fordi hun får dårlig samvittighet ovenfor han hvis hun skal gjøre noe moro, og han må sitte igjen med barna.  Så det er litt sånt også jeg kan bli fustrert over, men har lært å aldri ha noe høye forhåpninger.

Ps jeg har aldri kritisert deres forhold, eller kritisert han. bare så det er sagt. Jeg gjør ikke det fordi det ødelegger bare.

TS

Anonymkode: 01129...049

[Gjest Blomsterert]

Jeg forventer ikke at hun skal velge meg, for det gjør hun ikke. Hun velger han uansett, og jeg kan ikke kritisere det. Det er det jeg prøvde å forklare.   Men mer at hvor langt skal jeg selv strekke meg for dette vennskapet. Se forbi dårlig oppførsel, interessekonflikter osv.  venninna mi ser jo ikke dette siden hun er som han.

Jeg er nysgjerrig på hva folk selv mener er en dealbreaker for et vennskapsforhold. Hva hvis din venninne fikk seg en mann som var rasistisk for eksempel. Eller støttet ting du selv er i veldig mot.  Men du er jo ikke venn men han, men alikevel vil veninna di bli påvirket av han..

 

TS

Anonymkode: 01129...049

Du vet jo selv hvor grensene går ifh hva du kan akseptere.Men er du en god venninne selv da når du kritiserer mannen hennes? Det er dårlig,uansett hvor mye du måtte mislike han.Hvorfor bry deg med hva han gjør? Du skriver at du reagerer sterkt på noe av det,men han bør jo ikke oppta deg så mye.Skjønner dog at du føler du har mistet venninnen din som hun var tidligere.Vær med henne alene og ha det gøy fremdeles,du må ikke omgåes han eller de sammen? Og det med valg.Skjønner ikke hvorfor du nevnte det en gang! 

På meg virker det som at du ikke kan miste henne,men går og irriterer deg for ting som de er.Tror du bare må godta og akseptere,og ikke kritiser mannen ovenfor henne.

 

[AnonymBruker]

Det har skjedd så alt for mange ganger at hun av avlyst ting pga han. Fordi han ikke kan ta vare på barna fordi han vil gjøre andre ting, så ender det opp med at hun må avlyse avtaler, eller at hun aldri kan bli med på noe ekstra (for eksempel. gå ut på byen, ta en venninnehelg)  fordi hun får dårlig samvittighet ovenfor han hvis hun skal gjøre noe moro, og han må sitte igjen med barna. 

Hvorfor drar du ikke på besøk til henne? Da kan dere jo treffes uten at hun har behov for at han tar seg av barna.

De vennene jeg hadde som ikke klarte å møtes MED barna noen ganger, som KUN kunne møtes ute, de har jeg ikke lengre. Det er fint å ta seg en tur ut i blant også, selv om man har fått barn. Men det begrenser seg jo. Så for at man skal få til å treffes mye, må en del av treffene inkludere barna eller være hjemme etter at de har lagt seg. 

Anonymkode: 84b44...afb

[Million]

Jeg har vært i en lignende situasjon selv, da min bestevenninne ble sammen med en fyr som vi kan kalle Thomas. Vi var i tyveårene den gangen dette skjedde...

Jeg husker jeg var på jobben første gang min venninne tok "Thomas" med seg til meg for å presentere oss for hverandre. Jeg kastet et blikk på han, og han et blikk på meg, og jeg kunne bare føle at kjemien skar seg fra første øyeblikk. Han så overhodet ikke sympatisk ut, han hadde et slu glimt i øyet og han hadde et sleipt, falsk flir.

Det viste seg at førsteinstinktene mine var riktige. Thomas var en dritt. Han forsøkte etter beste evne å herske over venninnen min, og ville helst ikke at hun skulle omgåes meg i det hele tatt. De kranglet støtt. Han mente jeg plantet gale tanker i hodet hennes, så hun burde holde seg unna meg. Tanker som at kvinner har rett til frihet og egen vilje, for eksempel... Det rare var at min venninne LOT Thomas herske så mye som han gjorde. Hun hadde en god jobb, studerte videre utenom og hadde et klokt hode med planer om høyere utdannelse.

Et eksempel på hva Thomas gjorde for å ødelegge når min venninne hadde planer med meg... :

En lørdag skulle hun og jeg ta en liten tur på byen og ta noen øl, det var så lenge siden sist. Min venninne hadde egen, liten leilighet, men Thomas mer eller mindre bodde der. Så han var der og så henne gjøre seg klar, med stadig større misnøye mens han ble i dårligere og dårligere humør. Min venninne satt i badekaret og vasket seg da han plutselig kom inn på badet og stilte et merkelig spørsmål: "Hvilke sko skal du ha på deg i kveld når du skal ut?" Min venninne svarte på dette, og han snudde og forsvant ut fra badet. Et par øyeblikk senere kom han inn på badet igjen, men denne gangen holdt han nevnte sko i hånden. Han gikk bort til badekaret og kastet dem rett ned i vannet. "Sånn! Der! Nå skal vi se om du får gått på byen i de skoene!"

Min venninne valgte et annet par sko den kvelden, så kvelden ble noe av. Men gleden var litt dempet over at kjæresten hennes kunne finne på sånne ting. En gang kastet han et varmt strykejern mot henne også, og bommet heldigvis. En annen gang slo han henne med knyttneven i ryggen.

I to saumfulle år holdt hun det gående med den fyren, noe jeg fant helt utrolig. Vi omgikkes aldri vi tre sammen, for han og jeg holdt ikke ut synet av hverandre. Jeg var åpen om min mening om forholdet og at hun burde gjøre det slutt pga alt han gjorde mot henne, men alt jeg oppnådde var å gjøre henne fortvilet og splittet i to retninger. Hun hadde lojalitet til både han og meg. Huff, jeg husker jeg var slem mot henne en gang, da jeg var så frustrert over nok en ting han hadde gjort. Hun hadde da mannet seg opp og gjort det slutt med han, til tross for protester og hele pakka fra hans side. Et par uker holdt hun ut bønnene hans, før hun tok han tilbake... Jeg visste ikke dette, og ringte henne bare som vanlig en dag. Husker ikke hva jeg sa, men jeg pratet vel bare om løst og fast før jeg begynte  å merke at venninnen min var merkelig ordknapp og virket unnvikende. Jeg tenkte meg om et sekund og sa "Har du Thomas der, nå?!?" Hun kunne bekrefte at det hadde hun, og forsøkte ynkelig å forklare hvorfor hun hadde tatt han tilbake. Da sprakk det for meg og jeg skrek til henne i telefonen "LIKER du at han slår deg, eller...!!!??" (jeg skammet meg over det i etterkant, ja)

To år med en sånn ekkel, slem fyr. Jeg er sjeleglad hun endte opp med å komme til fornuft og gjorde det omsider slutt med han. Senere traff hun han som ble ektemannen hennes, en snill, ærlig og real fyr som alle liker.

Vi er fremdeles venninner, og har vært det i over 30 år nå.

 

Jeg har ikke noen andre gode råd til deg i din situasjon enn å IKKE gjøre som jeg gjorde. Ikke slit lojaliteten til din venninne i to. Hun lider under det, og det er ikke godt for forholdet deres. Omgåes bare du og henne. Og tenk deg om to ganger før du lar det dryppe noe ufordelaktig om mannen hennes.

[Puny]

Jeg har en bestevenninne og har vært veldig gode venner siden barndommen. Hun betyr mye for meg, også fordi vi har hatt et så langt forhold. Jeg har selv ofret litt for henne, i form av "tilgivelse" pga kjærlighetsforhold som vi begge var involvert i, nettopp fordi jeg ikke ville kaste bort et slikt vennskap pga en mann.

Men så har det seg slik at mannen hun er sammen med, er helt kræsj i mine øyne. Jeg liker han ikke i det hele tatt, måten han er på med henne, og han gjør mange ting som jeg reagerer sterkt på og blir provosert av, og i noen tilfeller er ulovlig. (type ulovlig fiske, jakt osv).  Ha er frekk i kjeften og vanskelig å omgås.

Venninna mi har forandret seg mye i løpet av disse årene hun har vært sammen med han (de har barn sammen også). Hun høres mer og mer ut som han og slekten hans, og hun forsvarer alt han gjør.  Jeg liker det ikke, og det blir lett anspent stemning, og jeg ender somregel opp med å bli oppgitt eller irritert.

Vi har våre fine stunder sammen, når han ikke er i nærheten, og vi gjør helt andre ting. Men alikevel er det ikke som før. Jeg føler ikke at jeg kan være 100 % meg selv lengere med henne, og forholdet er ikke som før, hun er ikke som før. En helt annen type person. Det er trist og føler at det er han som er grunnen.

Jeg vet at hun velger mannen over meg, tvert. Hvis jeg kritiserer han eller forholdet dems, så det blir det ikke til det bedre. Da er blir det meg som blir stengt ute. Noen tenker vel at venninner kan være åpne og si hva de mener til hverandre uansett og det må de tåle, men når det går på mannen, så er det vel en litt farlig grense å tråkke over.

Så jeg må bare bite tennene sammen og holde ut med fyren, hvis jeg skal fortsette å ha et forhold til min venninne. Det er vel ikke stort mer å gjøre. Grunnen til at det er så viktig for meg å bevare vennskapet er fordi hun er min eneste nære venninne. Har ikke så mange andre venner, men er jo litt splittet også føler jeg.

Jeg lurer på om det er flere som har enten mistet en nær venninne pga en mann, eller har noen opplevd andre situasjoner rundt dette?

Hvor langt er dere villige til å gå for å bevare et vennskap?  Og hva er dealbreaker?

 

Hilsen kvinne 35

Anonymkode: 01129...049

Det tenker absolutt ikke jeg. Man har da sperrer og grenser selv om man er være venninner? En slik grense er nettopp kjærlighetslivet til folk. Hvem folk velger å dele livet sitt med er faktisk bare opp til de to. Jeg skjønner ha du mener jeg har også venninner med menn jeg er mindre begeistret for (om enn ikke så ekstremt som i ditt tilfelle), men man må bare bbite det i seg.