Når vet man at avliving er det riktige?

[ullstrømpe]

Nei, desverre... Hun har slitt med noe gjennom hele sitt liv, enten det er små eller store ting. Dette har gjort at hun ikke har hatt lang nok tid som sammenhengende frisk som de forlanger ved kjøp av forsikring, så derfor er hun ikke forsikret.

 

Hun har også gått ned en del kilo i det siste, og drikker mye. Hun har også fått flere infeksjoner og hun lukter, til tross for at hun nå (igjen!) går på knallhard medisinering. Så jeg TROR det beste er avliving... Det høres så lett ut, men med tanke på at jeg har brukt ca 65 000kr på henne på 5 år, så tror jeg nok er nok. Noen innspill på akkurat dette? Jeg er så usikker.

Skal ta blodprøve for å sjekke for sukkersyke og lever/nyre-skader pga medisineringen om et par dager, er veldig spent på akkurat dette. Jeg frykter at nyrer begynner å svikte, og hvis de gjør det så er valget litt enklere. Det samme gjelder om hun har sukkersyke. Men lett er det uansett ikke.... 😢

 

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hva slags rase det er?

Anonymkode: 60781...52c

[ullstrømpe]

Blanding.... Rottweiler, doberman og en anelse engelsksetter.

Hvordan det?

[AnonymBruker]

Det er du som kjenner henne best og ser henne hver dag. Men jeg vet at det er lett å se seg blind på helsen til et kronisk sykt dyr. Man begynner etterhvert å måle ut fra en "ny normal", og tenker at alt som er en forbedring er positivt. Selv om helheten kanskje har vært veldig dårlig lenge.

Det inntrykket jeg har er at det er ansett som greit å avlive et kronisk sykt dyr som ikke kan stabiliseres på en ok måte for dyr og eier. De bør ha et godt liv, de lever jo kun i nuet. Jeg skummet litt tilbake i tråden og leste at du ble fortalt av veterinær i januar at du måtte tenke på avliving hvis den første antibiotikakuren ikke virket. Jeg sier ikke det for å gi deg dårlig samvittighet, tvert i mot mener jeg at du virkelig har gjort en stor innsats og stått på for hunden din. Du har fortsatt å prøve når mange andre ville gitt opp! Derfor mener jeg også at det er ok å si at nok er nok nå, dersom det er det du bestemmer deg for.

I situasjoner hvor jeg har vært i tvil har jeg spurt veterinærene hva de ville gjort i samme situasjon (kun fokus på hva som er best for dyret). Det har hjulpet meg å tippe vekten den ene eller andre veien. En gang gikk jeg mot veterinærens råd. Det så ille ut på papiret, men hun så ut til å ha det veldig fint hjemme. Våkne øyne, kvikke bevegelser, oppsøkte oss for kos, var interessert i lek og hadde god appetitt. Hun fikk leve en måned ekstra, før hun fikk enda en sykdom. Det var et ungt dyr som fortjente å ha et langt, godt liv men jeg måtte innse at det ikke ble hennes skjebne.

Anonymkode: 60808...da5

[ullstrømpe]

Jeg snakket med dyrlege senest forrige uke om akkurat dette med avliving. Hun sa at det var jeg som kjente henne best, og alt var i mine hender. Hun var veldig interessert i å fortsette behandling, men så er hun over snittet interessert i hud og pyodermi også da, så hun håper selvfølgelig at jeg skal fortsette for å se hvordan det går. 

 

Hun virker jo ganske frisk EGENTLIG. Sånn i det store og hele. Men med kroniske tilstander og vel vitende om at om vi får bukt med betennelsene på leppene og ellers i kroppen, så er det flere ting som gjør at hun ikke får levd et optimalt hundeliv, som f.eks hyperalleri. Der venter det flere prøver og flere behandlinger. Så når det ene er ferdigbehandlet (HVIS det noen gang vil bli ferdigbehandlet) så venter noe nytt på behandling... 

 

Huff, livet er så jævlig urettferdig til tider at det er til å bli sprø av!!

Det er sant det som blir sagt; De fineste blomstene blir som oftest plukket først

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, ullstrømpe skrev:

Blanding.... Rottweiler, doberman og en anelse engelsksetter.

Hvordan det?

Bare mtp om det kunne være sykdom/plager typisk for en spes rase. Det kunne kanskje ha påvirket hva jeg mente om situasjonen.

Må si jeg er veldig på linje med det AB'en over her skriver. Også synes jeg kanskje det er litt spesielt at veterinæren ivrer sånn for videre behandling. Har hun sa riktige prioriteringene i det hun sier da? Eller er det "forskeren" i henne som snakker? Jeg ser jo helt klart det interessante i å forsøke videre, og kanskje til og med finne noe som fungerer. Det ville jo ikke være vært positivt for hunden din og deg,  men også for andre hunder i fremtiden, med samme plager. Men førsteprioritet må jo uansett være at hunden kan leve fint med dette, uten å være plaget. Hadde jeg vært der mindre i tvil om det, så ville jeg avlivet. 

Kostnader er jo også er tema her. Du har brukt svimlende summer alletede. Kan veterinæren anslå hvor store sjanser hun tror det er for at hunden din kan gjennomgå videre behandling smertefritt, og faktisk bli helt frisk? Er det størst mulighet for det motsatte, så ville jeg valgt avliving.

Jeg tenker jo også at dette har vært en enorm påkjenning for deg. Du risikerer seigpining for hunden - og for deg selv. Jeg tror ikke det er verst det. 

Anonymkode: 60781...52c

[Auri]

Jeg ville vurdert å snakke med en annen dyrlege, om jeg var deg. Ikke fordi jeg tviler på kompetansen til din dyrlege! Men fordi det kan være lettere for en tredjepart å se objektivt på situasjonen.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Bare mtp om det kunne være sykdom/plager typisk for en spes rase. Det kunne kanskje ha påvirket hva jeg mente om situasjonen.

Må si jeg er veldig på linje med det AB'en over her skriver. Også synes jeg kanskje det er litt spesielt at veterinæren ivrer sånn for videre behandling. Har hun sa riktige prioriteringene i det hun sier da? Eller er det "forskeren" i henne som snakker? Jeg ser jo helt klart det interessante i å forsøke videre, og kanskje til og med finne noe som fungerer. Det ville jo ikke være vært positivt for hunden din og deg,  men også for andre hunder i fremtiden, med samme plager. Men førsteprioritet må jo uansett være at hunden kan leve fint med dette, uten å være plaget. Hadde jeg vært der mindre i tvil om det, så ville jeg avlivet. 

Kostnader er jo også er tema her. Du har brukt svimlende summer alletede. Kan veterinæren anslå hvor store sjanser hun tror det er for at hunden din kan gjennomgå videre behandling smertefritt, og faktisk bli helt frisk? Er det størst mulighet for det motsatte, så ville jeg valgt avliving.

Jeg tenker jo også at dette har vært en enorm påkjenning for deg. Du risikerer seigpining for hunden - og for deg selv. Jeg tror ikke det er verst det. 

Anonymkode: 60781...52c

Beklager en del tastefeil, men jeg skriver fra mobil, og autokorrekt lever visst sitt eget liv.

Anonymkode: 60781...52c

[ullstrømpe]

3 minutter siden, Auri skrev:

Jeg ville vurdert å snakke med en annen dyrlege, om jeg var deg. Ikke fordi jeg tviler på kompetansen til din dyrlege! Men fordi det kan være lettere for en tredjepart å se objektivt på situasjonen.

Har vært til 3 forskjellige dyrleger. Den ene mente hun hadde fôrallergi, en annen mente hun hadde eksem og hun 3., som jeg holder fast til nå, er den eneste som faktisk har tatt dette på alvor med både biopsier og dyrkeprøver, samt kontaktet en spesialist i pyodermi for å sammen komme frem til riktig behandling. 

Siden dette tilfellet var enormt sjeldent, så hadde heller ikke denne eksperten et eksakt svar på om behandlingen vil fungere, men også hun vil jo selvfølgelig at jeg skal fortsette med behandling for å se hvordan det går.

[Skywise]

Noen spørsmål som kanskje kan hjelpe deg å sett ting i perspektiv; Hvilket hundeliv har denne hunden nå? Hvilket liv har den hatt? Hvilket liv kan den i beste fall få, hvis medisinen fungerer mot betennelsene? Bivirkninger av medisinene? Smerter?

[ullstrømpe]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare mtp om det kunne være sykdom/plager typisk for en spes rase. Det kunne kanskje ha påvirket hva jeg mente om situasjonen.

Må si jeg er veldig på linje med det AB'en over her skriver. Også synes jeg kanskje det er litt spesielt at veterinæren ivrer sånn for videre behandling. Har hun sa riktige prioriteringene i det hun sier da? Eller er det "forskeren" i henne som snakker? Jeg ser jo helt klart det interessante i å forsøke videre, og kanskje til og med finne noe som fungerer. Det ville jo ikke være vært positivt for hunden din og deg,  men også for andre hunder i fremtiden, med samme plager. Men førsteprioritet må jo uansett være at hunden kan leve fint med dette, uten å være plaget. Hadde jeg vært der mindre i tvil om det, så ville jeg avlivet. 

Kostnader er jo også er tema her. Du har brukt svimlende summer alletede. Kan veterinæren anslå hvor store sjanser hun tror det er for at hunden din kan gjennomgå videre behandling smertefritt, og faktisk bli helt frisk? Er det størst mulighet for det motsatte, så ville jeg valgt avliving.

Jeg tenker jo også at dette har vært en enorm påkjenning for deg. Du risikerer seigpining for hunden - og for deg selv. Jeg tror ikke det er verst det. 

Anonymkode: 60781...52c

I følge dyrlegen, som har snakket med en av Norges ledende ekspert i pyodermi om dette tilfellet, så er det ganske vanlig for Rottweilere å få lignende hudlidelser på lepper og labber. Men hun hadde aldri vært borti et så alvorlig og betent tilfelle som hunden min har. Hun har heller aldri opplevd at antibiotika, som hun går på nå, ikke har fungert. Den første kuren hun gikk på fungerte. Den hun har gått på i 3 uker nå har ikke fungert i det heletatt og hun har faktisk fått flere områder med betennelse. Veldig rart...

 

Det er nok forskeren i henne som snakker, det er jeg ganske så sikker på. Altså, jeg vil jo selvfølgelig få huden min frisk, men jeg ser også at hun ikke har det bra.

Selv har jeg en betent kvise på leppekanten, synes den er ille nok. Så kan bare tenke meg til hvordan hun har det med sine opphovnede lepper full i puss og verk. Hun har også betent tannkjøtt, trolig som følge av dette. Og hun har betennelser på albuer og bein som ikke vil gå tilbake. Hun røyter og flasser noe enormt gjennom hele året, noe som tyder på stress. Stress kan komme fordi hun er syk. 

 

Enorme summer har det jo blitt. Men hva gjør man vel ikke for kjæledyret sitt? Selv har jeg lagt ut en halv årslønn for henne, men sånn er det å ha dyr. Koste hva det koste vil sier jeg bare... Hun kunne ikke si hva prognosene er da dette ikke er blitt prøvd i Norge før. Så det var veldig vanskelig å si. Hadde jeg hadd en prosent å gått etter så hadde drt jo vært enklere. Men hun kunne ikke si noe.. Tenker også på at ettersom det er på utprøvelsesstadiet så må det da være noen innenfor dyrehelsen som må være interessert i å "sponse" oss på noe slags vis...? De kan vel ikke kreve at jeg skal sitte med hele beløpet hvis de insisterer på st jeg skal fortsette behandling? For det gagner jo alle andre, både i fortid og fremtid, som har eller har hatt hunder med slik hudlidelse som min har.

[ullstrømpe]

2 minutter siden, Skywise skrev:

Noen spørsmål som kanskje kan hjelpe deg å sett ting i perspektiv; Hvilket hundeliv har denne hunden nå? Hvilket liv har den hatt? Hvilket liv kan den i beste fall få, hvis medisinen fungerer mot betennelsene? Bivirkninger av medisinene? Smerter?

Har tenkt på dette allerede, og har egentlig sagt ifra både til samboer og mine foreldre om at hun mest sannsynlig blir avlivet ganske snart.  Jeg har forklart hvordan hun oppfører seg, og de jeg har snakket med som kjenner hunden, mener jeg tar rett avgjørelse. 

Om det er medisinene som gjør det eller om det faktisk er sånn hun er blitt er vanskelig å si. Men et eksempel: Vi gikk/jogget litt over 6km en dag her, det har aldri vært noe problem før. Da vi kom hjem, lå hun i sofaen med ryggen ut mot der vi satt og viste over hode ingen interesse av å "snakke" med oss. Hun elsker kos, får aldri nok, men sukket bare hvis vi var borti henne og prøvde å få henne med ut. 

I dag ser jeg at hun har slikket seg en del på "håndleddene" og ribbeina. Virker som noe plager henne. Nå har vi ikke fått veid henne, men ribbeina hennes har begynt å vises ganske godt. Jeg antar at hun er ca 38-39kg, hun ligger vanligvis mellom 43-45kg. Hun er blitt nesten like tynn som da hun fikk livmorbetennelse og mistet 8kg. Det er MYE på en mnd! Bare DET gjør meg veldig bekymret, særlig siden hun får RC's jaktfôr med mye fett. Hun spiser bra så hun har ingen grunn til å miste så mye kroppsfett.

 

Hele greia er veldig stressende, både for meg og hunden. Hun merker nok at jeg gjør alt jeg kan for henne, men når ikke en gang dyrlegene helt vet hva det er som plager henne, så er det jo veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre. I allefall når man bare har utbetalt 11 000kr i mnd, så en sånn behandling er ikke bare-bare for lommeboka mi heller. Og helt sikkert ikke for hunden! 

 

Aner jo heller ikke om hun noen gang vil bli frisk. Men samtidlig så har jeg ikke gitt opp håpet. Spørsmålet er barehvor langt jeg skal dra det... Føler det begynner å nærme seg slutten, men samtidlig så vil jeg ikke gi opp min beste venn...

[AnonymBruker]

Den 13.11.2015 at 0.19, ullstrømpe skrev:

Sitter her og gråter. Hsr vel egentlig gjort det i noen dager nå.. 

Har ei tispe på 10år som jeg har hatt siden hun var 15mnder gammel, og hun har i det siste fått flere kuler på kroppen. En kul var skremmende lik en kreftkul, og den har vokst en god del i det siste så var til dyrlegen tidligere denne uka og fikk sett litt på henne. For å få svar på om det faktisk er kreft, må hun i narkose og fjerne kulen, noe som visstnok er ganske hardt for en så gammel hund i følge dyrlegen. Hun anbefalte ikke å få den fjernet, nettopp pga dette.

 

På undersøkelsen hos dyrlegen ble det funnet enda en kul, denne var i et av jurene... Hun har 2 andre kuler under huden som mest sannsynlig er fettkuler og hun har en stor en på den ene hofta. Hun er oppegående og sprek,men drikker enorme mengder vann, slikker seg oppover labbene (noe som kan indikere at hun har vondt i føttene) og hun har en liten ulyd på lungene. I forbindelse med en uvi på denne tiden i fjor, ble det tatt blodprøver og urinprøver, og det viste seg at hun også har nedsatte leververdier. Ikke mye, men litt. Hun er med andre ord en gammel dame...

 

Jeg har grublet og tenkt veldig. Hva skal jeg gjøre, skal jeg avlive henne - hun som virker ganske frisk og rask? Hun er gladelig med på lange skogs-/fjellturer, men kan bli så utmattet at hun rett og slett legger seg ned for å sove. Hun blir også ganske stiv og støl, vil nesten ikke ute på tisserunde osv.

Skal jeg se det an? Eventuelt hvor lenge...? Hun er jo frisk og rask i toppen, hører etter, spiser godt også. Vil gjerne leke, men etter å ha lekt i 30 sekunder så slutter hun. Dette er noe hun har bynt med for rundt 1-2 år siden.

 

Hva om hun har skikkelig vondt nå? Eller hva om hun IKKE har vondt i det heletatt? Hva om jeg avliver en frisk hund som bare har mange kuler og er veldig tørst? Hva om jeg avliver henne nå, også viser det seg at kulene ikke er kreft? Om jeg avliver nå, hvor mange år kunne hun ha levd fortsatt om jeg ikke hadde gjort det?

 

Et lass med spørsmål, men får bare flere spørsmål jo flere jeg stiller meg selv...

 

Mange vil vel si at dette "bare er en hund", eller at "du kjenner hunden din best". Hun er grunnen til at jeg lever i dag, hun har holdt meg i live bare ved å selv være i live. Hvordan kan jeg da "takke" henne med å avlive henne, og det helt uten at jeg faktisk vet om hun har vondt, er syk og lider!? Jeg kjenner henne kanskje best, men akkurat nå er jeg litt i tvil. Jeg klarer bare ikke å lese henne lengre... For enkelte ganger er hun jo som en valp, andre ganger virker det som hun bare vil ligge i sofaen og kose. Det varierer så enormt fra dag til dag...

 

Uff, det er sannelig et vanskelig valg å ta - dette med å ha livet til noen andre i mine hender.

Jeg skev først et lengre svar til deg, før jeg innså at dette var en gammel tråd og tispa di allerede var avlivet:

Sitat

 

Tispa di høres omtrent nøyaktig lik ut som tispa mi. Min hund er tretten og et halvt, og har hatt kuler rundt forbi på kroppen i mange år nå (siden 2011). Hun har mange i jurene, men også en del i brystet og i lårene, samt noen på ryggen og én på fremfoten. Vi har vært hos dyrlegen flere ganger på grunn av dette, men konklusjonen har til slutt blitt at vi bare skal ignorerere dem frem til hunden begynner å oppføre seg som om den faktisk lider på grunn av dette. Sannsynligvis (i følge dyrlegen) er det enten matallergi eller fettkuler. Hunden min drikker også mye (hun har kronisk urinveisinfeksjon), og slikker seg mye på labbene. Jeg har dog til overs å se at hun ellers viser tegn på å ha vondt i føttene eller noen annen plass, da hun er veldig aktiv og elsker å gå lange turer, særlig på andre steder enn i nærområdet. For en del år siden (når hun var ca. 8 år tror jeg?) hadde hun kreftig nedsatte leververdier, og både vi og dyrlegen fryktet det verste. Hun fikk spist en sekk med Royal Canin Hepatic, og de nye prøvene viste strålende verdier godt innenfor det normale. Hun har aldri hatt unormale leververdier siden, men vi går til dyrlegen én gang i året (med mindre det oppstår synlige symptomer) for å få ta en full sjekk av alle blodverdier. Hunden min syter også en del, men alltid i forhold til at ting er kjedelige/at jeg sitter og holder på med PCen for lenge av gangen uten å bry meg om henne. Dette har blitt verre med årene, men jeg tolker det ikke dithen at hun syter fordi hun har det vondt. Det er ikke naturlig å forvente at en eldre hund ønsker å leke med yngre hunder. Søsteren min har to ganske unge hunder, og det hender hunden min er interessert i lek med dem, men det gjelder langt i fra alltid. Det kommer an på dagsformen. Jeg tror heller ikke at det er et tegn på at hun har det vondt, da jeg vil tro det er normalt at eldre hunder ikke er like interesserte eller fascinerte av leker som valper. Livskvalitet er ikke bare lek. Hos mennesker er det som regel barn som leker, mens vi leker mindre jo eldre vi blir. Jursvulster er veldig vanlige hos eldre hunder, og de er som regel godartede. Fra smadyrklinikken.net: 

 

Sitat

Jursvulster forekommer ofte hos hund. Det er en 25 % risiko for jursvulster hos tisper som ikke er steriliserte. Faren for å få en godartet svulst er estimert å være 2-5 ganger høyere enn å få en ondartet svulst.

Den forrige tispen vi hadde fikk også masse jursvulster når den begynte å bli gammel, men det var ikke dødsårsaken, så jeg ville absolutt ha avventet. 

 

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at det er "så masse småting som gjør at du vil avslutte med en gang". Det virker som en vanskelig tankegang for min del. Jursvulstene er mest sannsynlig godartede, hunden din har blitt eldre så den er ikke like leken som hunden din på fire år (noe som er helt naturlig og burde forventes), og en av hundene dine har tisset på gulvet men du vet ikke hvilken av dem(?) Dette virker som svært tynt grunnlag for å avlive en hund. 

Poenget mitt er: ikke avliv hunden din, med mindre den gir tydelig uttrykk for at den har store smerter og manglende livsglede. Kulene du kjenner trenger ikke være kreft, leververdiene kan stabilisere seg igjen, og slikkingen på potene trenger ikke nødvendigvis å være smerterelaterte. 

 

Når det gjelder den yngste hunden din så synes jeg ikke du burde avlive den heller før den begynner å vise tydelige tegn på å ikke ønske å leve, som for eksempel å nekte å spise eller å nekte å gå ut for å tisse. Vet ikke helt hva du legger i ordet "verkebyller" Hunden min har hatt e coli, og hadde store sår rundt munnen i lengre tid. Vi prøvde det meste av salver og antibiotika før vi snakket med nok en dyrlege og ble tipset om å bytte fór. Vi har vært gjennom en del ulike fór nå. Hun gikk på hypoallergenic en stund, men begynte å reagere på det etter et halvt års tid, og da gikk vi over på anallergenic. Det funker bra enn så lenge, og sårene er så godt som kurerte. Synes det er rart at du virker å være såpass opptatt av pengene når det gjelder dyrlegeregningene som nødvendigvis følger det å ha et kjæledyr, til det punktet at du ønsker å få dyrlegen til å betale for avliving. Det er din hund, og ditt valg om du velger å sette den på en medisin som du vet at er eksperimentiell. Det er ikke sikkert at noen medisiner fungerer, men det er uansett verdt forsøket for å redde et liv, synes jeg.

 

Synes også det er rart at du sier at det at dyrlegekontoret har glemt å skrive ut en resept er "det verste å tenke på" med saken. Hvorfor ringte du dem ikke opp igjen og minnet dem på det, hvis dette var så forferdelig? Jeg synes at hvis det er som du sier, at hunden virker frisk sånn EGENTLIG, så har du ingenting med å avlive den. Ut i fra beskrivelsene dine virker det bare som om hunden din er sliten etter en over seks kilometer lang joggetur, noe som er helt naturlig, og som ikke er grunn for å avlive et dyr. I forhold til min hunds urinveisinfeksjon, for eksempel, må hun ut og luftes over dobbelt så mange ganger som før og sliter med å holde seg inne om natten, men jeg ser på henne at hun egentlig har det bra på alle andre punkter (dvs. hun leker ikke som om hun var valp, men hun vil ut på korte turer, spiser og logrer med halen), og selv om jeg har vært på ørten undersøkelser for å prøve å finne ut om dette er noe vi kan kurere har jeg ikke tenkt å avlive henne fordi hun har en tilstand som gjør henne litt annerledes enn før. Gjennom å lese hele denne tråden har jeg mistet litt respekten for TS og ser på henne som en person som lett tar det "raske avgjørelsen" på ting (dvs. avliver hunden for å spare penger), heller enn å vente for å se hvordan ting faktisk går. Jeg håper virkelig ikke at du avliver den hunden du har igjen, men at du eventuelt heller omplasserer den til en familie som kan betale for og ta seg av den slik den fortjener. 

Anonymkode: f03b5...255

[ullstrømpe]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skev først et lengre svar til deg, før jeg innså at dette var en gammel tråd og tispa di allerede var avlivet:

Når det gjelder den yngste hunden din så synes jeg ikke du burde avlive den heller før den begynner å vise tydelige tegn på å ikke ønske å leve, som for eksempel å nekte å spise eller å nekte å gå ut for å tisse. Vet ikke helt hva du legger i ordet "verkebyller" Hunden min har hatt e coli, og hadde store sår rundt munnen i lengre tid. Vi prøvde det meste av salver og antibiotika før vi snakket med nok en dyrlege og ble tipset om å bytte fór. Vi har vært gjennom en del ulike fór nå. Hun gikk på hypoallergenic en stund, men begynte å reagere på det etter et halvt års tid, og da gikk vi over på anallergenic. Det funker bra enn så lenge, og sårene er så godt som kurerte. Synes det er rart at du virker å være såpass opptatt av pengene når det gjelder dyrlegeregningene som nødvendigvis følger det å ha et kjæledyr, til det punktet at du ønsker å få dyrlegen til å betale for avliving. Det er din hund, og ditt valg om du velger å sette den på en medisin som du vet at er eksperimentiell. Det er ikke sikkert at noen medisiner fungerer, men det er uansett verdt forsøket for å redde et liv, synes jeg.

 

Synes også det er rart at du sier at det at dyrlegekontoret har glemt å skrive ut en resept er "det verste å tenke på" med saken. Hvorfor ringte du dem ikke opp igjen og minnet dem på det, hvis dette var så forferdelig? Jeg synes at hvis det er som du sier, at hunden virker frisk sånn EGENTLIG, så har du ingenting med å avlive den. Ut i fra beskrivelsene dine virker det bare som om hunden din er sliten etter en over seks kilometer lang joggetur, noe som er helt naturlig, og som ikke er grunn for å avlive et dyr. I forhold til min hunds urinveisinfeksjon, for eksempel, må hun ut og luftes over dobbelt så mange ganger som før og sliter med å holde seg inne om natten, men jeg ser på henne at hun egentlig har det bra på alle andre punkter (dvs. hun leker ikke som om hun var valp, men hun vil ut på korte turer, spiser og logrer med halen), og selv om jeg har vært på ørten undersøkelser for å prøve å finne ut om dette er noe vi kan kurere har jeg ikke tenkt å avlive henne fordi hun har en tilstand som gjør henne litt annerledes enn før. Gjennom å lese hele denne tråden har jeg mistet litt respekten for TS og ser på henne som en person som lett tar det "raske avgjørelsen" på ting (dvs. avliver hunden for å spare penger), heller enn å vente for å se hvordan ting faktisk går. Jeg håper virkelig ikke at du avliver den hunden du har igjen, men at du eventuelt heller omplasserer den til en familie som kan betale for og ta seg av den slik den fortjener. 

Anonymkode: f03b5...255

Først og fremst: Wow! Du kunne virkelig ikke ha lest alt jeg har skrevet om hva som har plaget henne.

En liten oppsummering: Ned mange kilo til tross for at hun spiser greit, verkebyller (som i 3x så store lepper og hud rundt snute og munn som normalt) som er fulle av mange, mange bakterier (til og med dyrlegen var lettere sjokkert),blant annet 3 typer e-coli, hun har hyperallergi mot noe, men uten å vite eksakt hva, håravfall og flass, drikker mye, tisser blankt, blir veldig fort sliten (unormalt for henne å bli så sliten som beskrevet, hun er lett med på 3timers fjelltur uten å bli i nærheten så sliten), betent tannkjøtt til tross for antibiotikakur, hun har også begynt å snorke veldig i våken tilstand, som om hun er tett. Her om dagen hadde hun trøbbel med å reise seg fra liggende til sittende stilling.

Hun har tidligere vært mye plaget med urinveisinfeksjoner og er også sterilisert pga livmorbetennelser. Hun har også slitt med skjelvinger på hodet, nesten som føling, noe ingen dyrleger har funnet årsaken til enda. Jeg har til nå lagt ut mellom 60 000 og 65 000kr på denne hunden for at hun skal leve så godt hun kan. Så å si til meg at jeg bør omplassere hunden til noen som faktisk vil betale for å få henne frisk synes jeg er utrolig stygt sagt av deg i en slik sitasjon! Dyrlegen har heller ikke "glemt" å skrive ut resept. Det var en dyrlege som mente at etter å ga gått på synolux i 1 mnd så gikk det over av seg selv. Jeg FIKK IKKE mer medisin rett og slett, selv om hun ikke var blitt helt frisk. 1 eller 2 uker til med synolux og hunden hadde mest sannsynlig blitt frisk ettersom hun var så godt på vei. Men hva skulle jeg ha gjort da mener du? Forfalsket en resept og tatt ut mer? Er det jeg ønsker jeg hadde gjort. Hadde jeg gjort det så hadde jeg neppe vært i denne knipa som jeg er i nå. Hun har gått 3 uker på synolux igjen nå, uten et eneste tegn til forbedring. Og det er nettopp DERFOR jeg gnåler om at dyreklinikken bør betale for avlivingen eller gi en kraftig kompensasjon! Jeg mister kanskje tross alt min beste venn, kjæledyret mitt pga dette. De gjorde en feil med å ikke skrive ut ny resept til tross for at jeg sa at hun ikke var bra, og er derfor i denne situasjonen ettersom infeksjonene blusset opp på ny. Jeg kan selvfølgelig betale både medisiner og avliving selv, men synes det er mye penger å ut med for medisin som ikke fungerer. Når heller ikke dyrlegen vet hvor godt medisinen vil fungere, og hun også mente hun muligens plages en del, så er jo tanken på avliving i bakhodet. Hun dømmer meg heldigvis ikke hvis jeg faktisk får det gjort. Heldigvis...

En slik avgjørelse er heller ingenting jeg tar lett på. Hunden har tidvis slitt med å tygge (hun svelger maten hel istede for å tygge) og leppene hennes har verket i snart 1 1/2 år nå. Hun har fått behandling og undersøkelser i hytt og pine, byttet fôr, vasket leker, madrasser og matskåler hver dag i håp om at det skulle gå over, at denne dritten skulle forsvinne,men ingenting har fungert. Så hvorfor skal det fungere nå plutselig?! Hvorfor skal denne blandingen av 4 forskjellige tabletter og kremer være så mye annerledes enn det som er blitt prøvd før? Det er DET jeg tenker... og når jeg har bange anelser om at hun har vondt ettersom det jo verker en del og jeg ikke får ta på ansiktet og munnen hennes, og hun ikke vil leke med dra-leken sin lengre, så må man begynne å veie opp hva som er best for hunden. Eller er du ikke enig? For det er vel det som er viktigst her. Samtidig har jeg i bakhodet at det vil alltid være noe annet hun vil slite med, sånn som det har vært hele livet hennes frem til nå. Hvor går grensen? Hvor mye skal verdens beste, snilleste og lydigste hund måtte gå igjennom? Det virker som hun til tider er lei selv...

 

Føler at jeg taler for døve ører her ettersom du tydligvis ikke har fått med deg alt her og tydligvis dømmer meg fordi jeg faktisk tenker som jeg gjør, og vurderer å la hunden slippe mere blodprøver, narkoser, undersøkelser, smerter og generelt alt som har med dyrlege og det å ha vondt å gjøre. For det er det du har gjort. Fremstilt meg som en som ikke bryr meg om dyret mitt. Men det tar du skrekkelig feil! Du aner ikke hvor mye jeg har ofret og grått for denne hunden i de 5 årene hun har levd. Hun har, i følge meg selv og mine nærmeste hatt et verdig hundeliv, så jeg må med hånden på hjertet få skryte av meg selv og mene jeg har vært over snittet interessert i at hunden skal ha det bra. Jeg har levd på suppe og nudler for at hun skal få spise næringsrik hundemat, jeg har levd med tenner uten fyllinger i snart 1 år fordi jeg heller har vært hos dyrlegen med hunden og betalt 15 000 bare i medisiner istede for å fikse tennene mine. Jeg har gått dit jeg skulle istede for å kjøre bil, selv om det har vært 1mil pr vei, bare for å spare bensinpenger så hunden har fått vært hos dyrlegen når hun har plagdes med noe. Så de siste setningene dine kunne du virkelig ha spart deg for. Du vet desverre (eller skal jeg si heldigvis??) ikke en brøkdrl av hva jeg og hunden min har gått gjennom. Du vet bare det jeg har skrevet, og knapt nok det tydligvis. Heldigvis vet jeg alt. Og det er uttolig vanskelig å få skrevet ned og forklart alt sånn som det er...

 

Sånn! Dagens utblåsning..

 

 

[ullstrømpe]

Usikker på om dette blir riktig, har aldri lastet opp bilde her før. Men i allefall så er leppene hovne og veldig mye større en vanlig, alt som henger under haka og bort til kjeven er verkebyller. Skikkelig store er de... og tydligvis vonde. Store deler av leppene er hårløse og med fortykket hud. I følge biopsiprøvene så har hun kronisk betennelse og fortykket hud. Om hun noen gang vil bli frisk er usikkert... 

[Skywise]

21 minutter siden, ullstrømpe skrev:

Har tenkt på dette allerede, og har egentlig sagt ifra både til samboer og mine foreldre om at hun mest sannsynlig blir avlivet ganske snart.  Jeg har forklart hvordan hun oppfører seg, og de jeg har snakket med som kjenner hunden, mener jeg tar rett avgjørelse. 

Om det er medisinene som gjør det eller om det faktisk er sånn hun er blitt er vanskelig å si. Men et eksempel: Vi gikk/jogget litt over 6km en dag her, det har aldri vært noe problem før. Da vi kom hjem, lå hun i sofaen med ryggen ut mot der vi satt og viste over hode ingen interesse av å "snakke" med oss. Hun elsker kos, får aldri nok, men sukket bare hvis vi var borti henne og prøvde å få henne med ut. 

I dag ser jeg at hun har slikket seg en del på "håndleddene" og ribbeina. Virker som noe plager henne. Nå har vi ikke fått veid henne, men ribbeina hennes har begynt å vises ganske godt. Jeg antar at hun er ca 38-39kg, hun ligger vanligvis mellom 43-45kg. Hun er blitt nesten like tynn som da hun fikk livmorbetennelse og mistet 8kg. Det er MYE på en mnd! Bare DET gjør meg veldig bekymret, særlig siden hun får RC's jaktfôr med mye fett. Hun spiser bra så hun har ingen grunn til å miste så mye kroppsfett.

 

Hele greia er veldig stressende, både for meg og hunden. Hun merker nok at jeg gjør alt jeg kan for henne, men når ikke en gang dyrlegene helt vet hva det er som plager henne, så er det jo veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre. I allefall når man bare har utbetalt 11 000kr i mnd, så en sånn behandling er ikke bare-bare for lommeboka mi heller. Og helt sikkert ikke for hunden! 

 

Aner jo heller ikke om hun noen gang vil bli frisk. Men samtidlig så har jeg ikke gitt opp håpet. Spørsmålet er barehvor langt jeg skal dra det... Føler det begynner å nærme seg slutten, men samtidlig så vil jeg ikke gi opp min beste venn...

Dessverre så er det jo sånn at prisen for alt det fine disse hundene gir oss, er at vi må bestemme når det er slutt. Som våre beste venner, skylder vi dem å ikke la dem lide. Det er utrolig hardt og vanskelig, det å skulle sette en grense for når de har mer vondter enn gleder i livet. Man kan ikke spørre dem, så det er alltid den følelsen av at man ikke vet. En dag virker de friske og fine, neste dag ikke. Man flytter hele tiden grensen for hva som liksom er godt nok for dem. Mister evnen til å se objektivt på det. At andre er enige i å avlive, er nok en god indikasjon på at det kanskje er på tide dessverre.

Jeg som står på utsiden, tenker at jeg aldri hadde brukt 11 000,- kr og mer til på en hund som du allerede har brukt så mye penger på, og som antagelig med stor sannsynlighet aldri blir frisk. Fra et rent økonomisk perspektiv, for det er faktisk en faktor for de fleste av oss om man vil eller ikke. 
Men fra et dyrevelferds-perspektiv, tenker jeg at en hund som har vært gjennom så mye behandling som du beskriver, faktisk fortjener bedre enn å bli satt på enda en hestekur. Hunder skal få løpe, herje og leke, være med på lange turer og kose seg med andre hunder og eier. Først når de er gamle og har levd et godt liv, kan de få strekke ut og sove bort de siste årene hjemme. En hunds liv burde ikke bestå av turer ut og inn hos veterinæren.

Å dø er faktisk ikke det verste som kan skje en hund, det verste er å leve med smerter. Mange venter alt for lenge med å avlive hundene sine, av rent egoistiske grunner. For det er egoisme når man lar hundene lide til de slutter å spise og logre, og ikke tar hensyn til at de har gått med smerter i måneder og år. Å sammenligne urinveisinfeksjon med allergi og infeksjonene TS beskriver vitner om svært liten forståelse for hva slags sykdomstilstand hunden faktisk har. Hunden blir apatisk av å vekselvis gå/jogge 6 km? Da sier det litt om hvor dårlig det står til.
Jeg kjenner verken TS eller hunden, men utfra det TS skriver ser jeg en svært fortvilet hundeeier som er svært glad i hunden sin, som har brukt mye penger på den og selvfølgelig ikke ønsker å avlive den. Altså er det ikke snakk om noen som gir bikkja på båten for en filleting.

Det er ikke en lett avgjørelse du står ovenfor, men når man først har begynt å tenke på avliving, så er det som regel en god grunn til det. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skev først et lengre svar til deg, før jeg innså at dette var en gammel tråd og tispa di allerede var avlivet:

Når det gjelder den yngste hunden din så synes jeg ikke du burde avlive den heller før den begynner å vise tydelige tegn på å ikke ønske å leve, som for eksempel å nekte å spise eller å nekte å gå ut for å tisse. Vet ikke helt hva du legger i ordet "verkebyller" Hunden min har hatt e coli, og hadde store sår rundt munnen i lengre tid. Vi prøvde det meste av salver og antibiotika før vi snakket med nok en dyrlege og ble tipset om å bytte fór. Vi har vært gjennom en del ulike fór nå. Hun gikk på hypoallergenic en stund, men begynte å reagere på det etter et halvt års tid, og da gikk vi over på anallergenic. Det funker bra enn så lenge, og sårene er så godt som kurerte. Synes det er rart at du virker å være såpass opptatt av pengene når det gjelder dyrlegeregningene som nødvendigvis følger det å ha et kjæledyr, til det punktet at du ønsker å få dyrlegen til å betale for avliving. Det er din hund, og ditt valg om du velger å sette den på en medisin som du vet at er eksperimentiell. Det er ikke sikkert at noen medisiner fungerer, men det er uansett verdt forsøket for å redde et liv, synes jeg.

 

Synes også det er rart at du sier at det at dyrlegekontoret har glemt å skrive ut en resept er "det verste å tenke på" med saken. Hvorfor ringte du dem ikke opp igjen og minnet dem på det, hvis dette var så forferdelig? Jeg synes at hvis det er som du sier, at hunden virker frisk sånn EGENTLIG, så har du ingenting med å avlive den. Ut i fra beskrivelsene dine virker det bare som om hunden din er sliten etter en over seks kilometer lang joggetur, noe som er helt naturlig, og som ikke er grunn for å avlive et dyr. I forhold til min hunds urinveisinfeksjon, for eksempel, må hun ut og luftes over dobbelt så mange ganger som før og sliter med å holde seg inne om natten, men jeg ser på henne at hun egentlig har det bra på alle andre punkter (dvs. hun leker ikke som om hun var valp, men hun vil ut på korte turer, spiser og logrer med halen), og selv om jeg har vært på ørten undersøkelser for å prøve å finne ut om dette er noe vi kan kurere har jeg ikke tenkt å avlive henne fordi hun har en tilstand som gjør henne litt annerledes enn før. Gjennom å lese hele denne tråden har jeg mistet litt respekten for TS og ser på henne som en person som lett tar det "raske avgjørelsen" på ting (dvs. avliver hunden for å spare penger), heller enn å vente for å se hvordan ting faktisk går. Jeg håper virkelig ikke at du avliver den hunden du har igjen, men at du eventuelt heller omplasserer den til en familie som kan betale for og ta seg av den slik den fortjener. 

Anonymkode: f03b5...255

I alle dager. De aller fleste av oss ville gitt opp lenge før der ullstrømpe er nå. Omplassere den til en familie som var villige til å betale for den og ta seg av den slik den fortjener? Hva i huleste er det ullstrømpe har gjort? 65.000 er ikke småpenger. Og hvilken familie vil overta en utgiftaspost som dette tror du? Og hva fortjener hunden egentlig? Noen som evner å se dens behov, og få slutt på lidelsene, eller noen som menneskeliggjør dyr gjennom å tenke ut ifra menneskeperspektive om hva som er et verdig liv, og behovet for å leve? Helt ærlig ville jeg aldri betalt såpass mye penger for behandling for en hund med slike plager. Jeg hadde en hund som fikk diabetes. Jeg målte blodsukker og medisinerte flere ganger daglig, i nesten ett år. Alt dreide seg om hunden. Ungene gikk og var engstelige for å finne henne død når de sto opp om morgenen. Da vi ikke lenger greide å få i henne søtt når hun fikk føling sa jeg stopp. Jeg skulle ha gjort det lenge før, allerede da hun fikk diagnosen. Det er ingen lett avgjørelse, men man må bruke fornuft, og man må ha medfølelse for dyret. Dyret har ingen tanker eller følelser rundt liv eller død, det lever her og nå, og det de i hvert fall er fullt ut i stand til, er å kjenne på fysisk og psykisk ubehag og smerte. Skam deg for å kritisere en hundeeier som virkelig har gjort langt mer enn hva de fleste andre ville ha gjort, og som har slitt så mye med egne følelser og samvittighet, først med den eldste hunden, og nå altså med den yngste. Du er direkte slem.

Anonymkode: 60781...52c

[ullstrømpe]

Takk for støttende ord, Anonym og Skywise. Gruet meg til å åpne tråden igjen i dag, redd for at andre også mente at jeg er en dårlig hundeeier. Heldigvis fikk jeg se svarene deres. 

Jeg er faktisk VELDIG redd for å bli kalt dårlig hundeeier som gir henne opp såpass fort. Men man må ha et realistisk syn på det hele. Hva som er best for hunden. Og jeg tror jeg har kommet fram til akkurat det. Synd og skam, men jeg vil nok ikke selv helt innse hvor vondt hun har det, jeg klarer ikke helt å forsvare avliving. For hun er jo en så utrolig bra hund! Men når jeg selv leser hva jeg skriver så tror jeg nok at det beste (for henne) blir å få avslutte. 

Sliter enda med skyldfølelse overfor gamlemor som måtte avslutte pga nyresvikt og andre ting, men det var nok det riktige valget. Jeg må nok bruke mye mye lengre tid på å få overbevist meg selv om at det var riktig gjort med minstemann når/hvis det blir avliving. Men til syvende og sist så er det nok det beste med tanke på hvor mye hun har vært gjennom, og trolig kommer til å må gå gjennom. For disse byllene er ikke bare-bare å bli kvitt, det har dyrlegen poengtert selv. 

 

Huff.... Det har vært en tøff tid hittill, men det verste blir nok å leve uten hund fremover.