lykke bare et valg?

[AnonymBruker]

er lykke virkelig et valg? 

Hva tenker du som er positiv og glad, når du står opp om morgenen?

Hva tenker du når du møter motgang?

Anonymkode: a10b2...1a7

[AnonymBruker]

Jeg mener at i hvert fall delvis så er lykke eget valg. Veldig mye har å si med hvilken holdning man har til livet, både i medgang og motgang. Velger man å se det positive eller det negative i hverdagen?

De gangene jeg har en utfordring eller et problem i livet, så tenker jeg som følger:

1. Kan jeg løse dette nå? Noen problemer kan løses ganske kjapt hvis man bare tar tak i det. Kan jeg det, så gjør jeg det.

2. Kan jeg løse det, men det vil ta tid? Enkelte problemer kan løses, men ikke over natten. Da legger jeg en plan med kortsiktige og langsiktige mål.

3. Kan eller orker jeg ikke å løse dette, så forsøker jeg å finne det positive i situasjonen slik at jeg kan leve med det på best mulig måte.

Anonymkode: d25c1...e88

[Brunhilde]

er lykke virkelig et valg? 

Hva tenker du som er positiv og glad, når du står opp om morgenen?

Hva tenker du når du møter motgang?

Anonymkode: a10b2...1a7

Har du sett på "Broen" nå?

Jeg tror lykke kan være et valg. Jeg tror det er mulig å fokusere på det positive heller enn det negative, men jeg tror ikke det er et mål i seg selv å aldri være ulykkelig.

 

[AnonymBruker]

Har du sett på "Broen" nå?

Jeg tror lykke kan være et valg. Jeg tror det er mulig å fokusere på det positive heller enn det negative, men jeg tror ikke det er et mål i seg selv å aldri være ulykkelig.

 

Jeg tenkte også på broen 😁

Anonymkode: af967...148

[AnonymBruker]

hva med Broen? har ikke sett den siste sesongen

Anonymkode: a10b2...1a7

[Brunhilde]

hva med Broen? har ikke sett den siste sesongen

Anonymkode: a10b2...1a7

Det er en som holder foredrag om at man kan velge lykke.

 

[Gjest Castielz]

Man er sin egen lykkes smed, er det ett ordtak som sier.
Og det er nok mye sant i det.
Slik jeg har forstått livet til nå, så handler det om å gjøre valg, hele tiden.
For noen kommer det å velge riktig naturlig, og disse møter dermed veldig lite motgang og er, ja, lykkelige.
Mens andre snubler gang på gang, det er nesten litt fascinerende.

Men det er viktig å huske på, at selv om man snubler, så er man ikke mindre verdt, eller ett "dårlig" menneske, det er lov å mislykkes, det som teller er hvordan man handler når det skjer.
Alle problemer kan løses, men det krever innsikt, innsats og noen ganger profesjonell hjelp.

Livet er vanskelig, men aldri umulig!

[Alice123]

Jeg syntes det er et veldig vanskelig spørsmål. Vi er vår egen lykkes smed i stor grad, men samtidig må vi ha kunnskapen og verktøyet til det. Om man sldri har lært å ta de gode og riktige valgene, er det ikke så lett og man kan snuble gang på gang uten å forstå hvorfor eller hvordan man skal forbedre situasjonen sin.

[AnonymBruker]

Jeg har sett en liste over hvordan lykkelige mennesker prioriterer. Bl.a bruker lykkelige mennesker sjelden mye tid på ting de ikke kan gjøre noe med. (Grubling). Og de bruker ikke tid på å henge seg opp i bagateller. Det er en kunst å leve her og nå. Man velger i stor grad hvordan man vil reagere på ting. Lar du deg lett hisse opp, eller klarer du å telle til ti og vurdere om det er verdt å bruke energi på å bli sint? Har det noen hensikt? Oppnår du noe ved å bli sint? Det samme gjelder det å ta kontroll over situasjoner. Av og til kan man føle at verden kaster mange uhåndterlige baller i din retning. Man føler man mister kontrollen. Da er det opp til deg selv å ta tilbake kontrollen og gjøre noe. Om du fysisk ikke klarer å gjøre noe, kan du mentalt handle, ved å la være å bry deg med de ballene som faller i bakken. Du får ikke gjort noe med alt uansett. 

Lykke er noe vi må skape selv. Vi må sette av tid til de tingene som gir verdi og prioritere bort det som er unødvendig. 

Anonymkode: 28e09...d63

[AnonymBruker]

Jeg har sett en liste over hvordan lykkelige mennesker prioriterer. Bl.a bruker lykkelige mennesker sjelden mye tid på ting de ikke kan gjøre noe med. (Grubling). Og de bruker ikke tid på å henge seg opp i bagateller. 

Anonymkode: 28e09...d63

Dette tror jeg er helt sentralt..De som virker lykkelige for meg, er de som ikke straffer seg selv når de gjør feil, går raskt videre og ikke grubler

Anonymkode: a10b2...1a7

[Gjest FruPotter]

Jeg syntes det er et veldig vanskelig spørsmål. Vi er vår egen lykkes smed i stor grad, men samtidig må vi ha kunnskapen og verktøyet til det. Om man sldri har lært å ta de gode og riktige valgene, er det ikke så lett og man kan snuble gang på gang uten å forstå hvorfor eller hvordan man skal forbedre situasjonen sin.

Dette tenker jeg også.

 

Og noen har også rett og slett skikkelig uflaks i livet. Min bestefar var en av disse personene, som var syk store deler av livet sitt. Han fikk problemer med hjertet, så brakk han ryggen, og det var operasjoner etter operasjoner. Så mistet han hukommelsen, så brakk han ryggen igjen. Og mye av dette skjedde i ung alder, ikke bare som eldre. Han kunne rett og slett ikke kontrollere dette, så en god del av livet hans var surt... Han var i alle fall positiv, men lykkelig tror jeg ikke han klarte å være. 

 

Men det er et vanskelig spørsmål det der. Jeg tror egentlig det ikke er så nødvendig å gruble for mye over det, for det er slettes ikke sikkert at vi får et ordentlig svar på det.

[AnonymBruker]

slutte å gruble ja, det hadde vært noe.

Tror evnen til lykke ligger mest i gener. År med terapi, medisiner og alt det som liksom skal gjøre en bedre, hjelper ihvertfall ikke meg. Men var det ikke en undersøkelse på nyhetene nylig, som sa at det var ca 14% som ble bedre av profesjonell hjelp?

Anonymkode: a10b2...1a7

[Ulla Ullsokk]

Jeg tror grunn-nøkkelen til lykke er takknemlighet. Se hva du har, ikke hva du ikke har! Når du lærer dette som barn, så tror jeg du har fått noe veldig verdifullt å ta med deg resten av livet. Det er ikke godt å si hvor mye som er gener, for jeg tror det også teller endel. Miljø/gener er jo  ikke lett å skille. Jeg er et typisk lykkelig menneske, kan få overveldense lykkefølelse midt i rulletrappa på senteret, uten noen egentlig grunn. Jeg tror jeg hadde taklet alvorlig sykdom bedre enn mange andre, men håper jeg slipper å finne det ut. Jeg trenger ihvertfall ikke å få kreft for å sette pris på livet, som jeg leser at så mange gjør etter å ha overlevd. Jeg setter allerede veldig pris på livet! Veldig! Jeg føler meg kjempeheldig!

Jeg stusser veldig over mange klagende kvinner på Facebook, som det virker som bare opplever kjipe mennesker og vrange situasjoner. Jeg kjenner meg ikke igjen i deres virkelighet med hvordan f eks menn er. Dette er så langt fra mine erfaringer. Jeg synes folk er utrolig hyggelige, respektfulle og hjelpsomme generelt. Men jeg er jo det selv også. Og jeg møter verden med et smil. Så det MÅ jo være noe med hvordan vi fremstår? Det kan ikke være sån  av jeg kun treffer de ti prosentene av menn som faktisk har respekt for kvinner! Vi bor jo i den samme byen!

Jeg er noen ganger så positiv at det er patetisk, jeg innser det. Men jeg elsker å være sånn. Hvis noe ikke går etter planen, så ser jeg hva annet som kan være en mulighet og finner det positive med det. Det gjør at jeg vet at jeg alltid vil klare meg. Hvis en i nær familie f eks skulle dø, kommer jeg til å være nede en stund. Men så kommer jeg til å tenke at "himmel, så heldig jeg var som fikk oppleve dette mennesket, det er ikke alle forunt" og setter etterhvert pris på hva jeg har blitt gitt her i livet og ikke hva jeg har mistet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, men takker mine foreldre for å ha gitt meg takknemlighet! Jeg er rett og slett takknemlig for takknemligheten og gir det videre til barna så godt jeg kan.

Vil nevne at jeg også kan ha dårlige dager, og har hatt perioder der jeg har slitt ganske mye, pgs vonde hendelser, bl a selvmord i nær krets. Men jeg kommer meg alltid opp igjen.

Jeg synes det er skummelt at så mange sliter med depresjon, og håper noen finner ut av hvorfor. Jeg lurer på om det hadde vært sånn hvis vi ikke hadde alt vi trengte og måtte kjempe mer for å overleve. Hvorfor er de lykkeligere i fattige land enn her? Skulle ønske noen fant svaret!

Endret 5. november 2015 av Ulla Ullsokk
Rakk ikke få med alt, hadde lite batteri ;)

[AnonymBruker]

Jeg tror grunn-nøkkelen til lykke er takknemlighet. Se hva du har, ikke hva du ikke har! Når du lærer dette som barn, så tror jeg du har fått noe veldig verdifullt å ta med deg resten av livet. Det er ikke godt å si hvor mye som er gener, for jeg tror det også teller endel. Miljø/gener er jo  ikke lett å skille. Jeg er et typisk lykkelig menneske, kan få overveldense lykkefølelse midt i rulletrappa på senteret, uten noen egentlig grunn. Jeg tror jeg hadde taklet alvorlig sykdom bedre enn mange andre, men håper jeg slipper å finne det ut. Jeg trenger ihvertfall ikke å få kreft for å sette pris på livet, som jeg leser at så mange gjør etter å ha overlevd. Jeg setter allerede veldig pris på livet! Veldig! Jeg føler meg kjempeheldig!

Jeg stusser veldig over mange klagende kvinner på Facebook, som det virker som bare opplever kjipe mennesker og vrange situasjoner. Jeg kjenner meg ikke igjen i deres virkelighet med hvordan f eks menn er. Dette er så langt fra mine erfaringer. Jeg synes folk er utrolig hyggelige, respektfulle og hjelpsomme generelt. Men jeg er jo det selv også. Og jeg møter verden med et smil. Så det MÅ jo være noe med hvordan vi fremstår? Det kan ikke være sån  av jeg kun treffer de ti prosentene av menn som faktisk har respekt for kvinner! Vi bor jo i den samme byen!

Jeg er noen ganger så positiv at det er patetisk, jeg innser det. Men jeg elsker å være sånn. Hvis noe ikke går etter planen, så ser jeg hva annet som kan være en mulighet og finner det positive med det. Det gjør at jeg vet at jeg alltid vil klare meg. Hvis en i nær familie f eks skulle dø, kommer jeg til å være nede en stund. Men så kommer jeg til å tenke at "himmel, så heldig jeg var som fikk oppleve dette mennesket, det er ikke alle forunt" og setter etterhvert pris på hva jeg har blitt gitt her i livet og ikke hva jeg har mistet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, men takker mine foreldre for å ha gitt meg takknemlighet! Jeg er rett og slett takknemlig for takknemligheten og gir det videre til barna så godt jeg kan.

Vil nevne at jeg også kan ha dårlige dager, og har hatt perioder der jeg har slitt ganske mye, pgs vonde hendelser, bl a selvmord i nær krets. Men jeg kommer meg alltid opp igjen.

Jeg synes det er skummelt at så mange sliter med depresjon, og håper noen finner ut av hvorfor. Jeg lurer på om det hadde vært sånn hvis vi ikke hadde alt vi trengte og måtte kjempe mer for å overleve. Hvorfor er de lykkeligere i fattige land enn her? Skulle ønske noen fant svaret!

Tusen takk for langt og grundig svar!

Takknemlighet ja, det tror jeg er viktig. Høres utrolig deilig ut å få sånne øyeblikk av pur glede over seg, som du får. Har ikke hatt dette selv siden jeg var barn.. Voksenlivet synes jeg er fryktelig mange forpliktelser, ansvar og bekymringer. Jeg ser at du synes folk generelt er hyggelige osv. Allerede her ser jeg at det er en stor forskjell, som jeg tror skiller de som er mer lykkelige- at de stoler mer på folk og tror at folk generelt har gode hensikter. 

Det at man kommer seg raskt etter tilbakeslag i livet tror jeg er en annen viktig faktor. Jeg føler selv at selv den minste ting kan få meg ut av balanse- og at jeg bruker veldig lang tid på å "komme" meg igjen.

Igjen, takk for super innsikt i et positivt sinn,veldig interessant:)

Anonymkode: a10b2...1a7

[Kreps1]

Jeg kan anbefale dette klippet av filosofen/forfatteren Sam Harris (bare 8 minutter).

Han snakker om hvordan de fleste av oss lever i søket etter lykke. Folk flest prøver å oppnå lykke ved å få så mange gode opplevelser som mulig, feks favorittmaten, gode venner i nærheten, nyte det fine været, og samtidig søke bort fra ubehagelige opplevelser. Men finnes det en dypere lykke, uavhengig av midlertidige ytre stimulanser og faktorer?

[Duckie]

Jeg tror det blir for enkelt å bare si at man må velge og være lykkelig. Enkelte, som meg, har aldri kjent på ekte lykke. Jeg sliter med depresjon, som jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg skulle gjerne ha sluppet å leve, men vet at det er mange som er avhengige av meg, og som trenger meg. Så siden jeg har vært barn har jeg levd for disse. Det var først i voksen alder at jeg forsto at ikke alle andre har det som meg. Etter år med terapi og medisiner er jeg nå på et stadie hvor livet er tålelig, jeg kan se for meg at det ihvertfall skal gå greit å leve til de som er mest avhengige av meg er borte. For meg har ikke dette noe med oppdragelse eller at jeg har "valgt" å ikke være lykkelig. Jeg er mest sannsynligvis født sånn.

Jeg er klar over at jeg befinner meg i et slags ytterpunkt av skalaen, men det er nettopp det dette er, en skala. Det er ikke slik at alle bare kan skru på en knapp og bestemme seg for å være lykkelige.

[Gjest Margit Spat]

Jeg tenker også at det blir for enkelt å si at man velger lykken. De aller fleste ville valgt lykke hvis de kunne, men ikke alle har noe valg. Psykiske problemer eller psyk. sykdom, for eksempel, er ikke noe man velger. Man kan ikke "bare skjerpe seg og ta seg sammen" for å bli kvitt depresjoner, personlighetsforstyrrelser eller annet som kan medføre at man ikke er lykkelig. Man kan velge å jobbe med det, men man kan ikke velge seg frisk.

Man velger heller ikke nødvendigvis hvordan andre påvirker ens hverdag. Mange kan ikke velge seg vekk fra mobbing, trakassering eller andre faktorer som kan medføre at man blir ulykkelig. Jeg er blant de som blir utrolig provosert av utsagnet om at "Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det", rett og slett fordi ens personlighet (en kombinasjon av medfødte egenskaper og utviklet og farget av erfaringer) er det som avgjør hvordan man tar det. 

Endret 5. november 2015 av Margit Spat

[Erazor]

Det går an å bevisst velge å jobbe mot å bli lykkeligere, selv om det ikke nødvendigvis er lett. Nettopp at det er vanskelig kan for eksempel bli en unnskyldning til å la være å forsøke å ikke gruble over ting man ikke kan gjøre noe med.

For øvrig synes jeg denne artikkelen er relativt interessant, den inneholder informasjon om hva hjerneforskningen viser at kan gjøre en lykkeligere:

http://www.businessinsider.com/a-neuroscience-researcher-reveals-4-rituals-that-will-make-you-a-happier-person-2015-9?IR=T

[Anglofil]

Både ja og nei. 

Det som man sier; det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Og jeg tror det ligger mye i det. For det er klart at man ikke alltid kan velge lykke; jeg valgte ikke å bli mobbet osv. Det var noe som gjorde meg svært ulykkelig og det var forferdelig vondt. Men mye av grunnen til at jeg har kommet meg gjennom det er nettopp å prøve å kjempe seg gjennom det og prøve å være sterk.

Dette er selvsagt lett å si, for jeg har ihvertfall hatt mine tøffe stunder med såre tårer og perioder hvor man synes synd på seg selv. Det jeg dog tror er avgjørende er hva man da velger å gjøre videre etter eller mens man står i alt det vonde. Jeg var ihvertfall der da jeg ble mobbet: skal jeg legge meg ned og bare gi opp, eller skal jeg kjempe og kanskje prøve å få en bedre tilværelse? Jeg valgte det siste

Jeg tror nok at hvorvidt man er lykkelig eller ikke handler om en blanding mellom de tilfeldigheter livet gir en, utfallet og hvordan man rammes av disse tilfeldighetene, eventuell grad av psykiske og fysiske påkjenninger/belastninger, hvordan man velger å takle disse opplevelsene og innstilling til livet generelt. Jeg prøver å være en evig optimist, ellers tror jeg ikke livet hadde vært verdt å leve. Men jeg skal gladelig innrømme at det er vanskelig å ha positive tanker når livet virkelig går i mot en. 

Så jeg er helt enig i at det blir enkelt å si at man velges sin egen lykke og sånn er det med den saken. Slik jeg ser det er det mange faktorer som bidrar til lykke eller eventuelt at man ikke føler seg lykkelig. 

Mvh Yvonne

Endret 5. november 2015 av Yvonne

[MinnisMus]

Absolutt, alle kan velge å bli Lykkelig. Alt som skal til er bare å endre navnet sitt til det.

http://instantrimshot.com/classic/?sound=rimshot