Å leve med kronisk sykdom

[Wonderbitch]

Oj! HI har jeg skrevet mange ganger selv, i tankene. Du tar opp akkurat det jeg også lurer på. For meg er det vanskeligst å godta et liv med så mye smerte, og jeg tenker ofte at et sånt liv ikke er verdt å leve. En annen ting er at de rundt meg ikke forstår, og jeg føler meg liten og lat når jeg må si nei til å være med på ting, gi opp planer og hobbyer og ta pauser ofte pga sykdommen. Jobb+sykdom er et kapittel for seg selv. 

 

Så er det fremtiden da. I perioder er jeg for syk til å kunne forsørge meg selv, men uføretrygd er heller ikke noe å håpe på. En ting er ihvertfall tydelig- jeg kan ikke sette barn når det er sånn. Og det er jo utrolig trist. 

 

Så jeg vet ikke, jeg. Jeg prøver å vså egoistisk som mulig;  bruke tid på å bli kjent med kroppen og sykdommen, sette mine behov for minst mulig smerter foran andres behov for å være mye sosiale/ finne på aktiviteter osv, og å gjøre mest mulig av de tingene som fører til at helsen blir bedre.

[AnonymBruker]

Jeg lever selv med kronisk sykdom, fikk diagnosen i februar. Har vært plaget siden september i fjor.

Biten med å akseptere at sykdommen er der synes jeg er vanskeligst. Det er ingen kjent behandling, så må 'bare' leve med det. Jobber redusert og har ett barn 100%.

Det er ikke psykisk hjelp å få i denne kommunen, og det er langt til neste kommune.

Enkelte dager er jeg møkklei! Det gjør konstant vondt, ikke noe som kan ta smertene mine. Jeg må presse meg på jobb, er delvis sykemeldt uten at arbeidsmengden faktisk er redusert. Skal tilbake til 100%!

Det viktigste for meg er egenpleie. Det hjelper godt på. Stelle og pynte meg. Hvorfor skal jeg se rævva ut selv om jeg føler meg det? Det hjelper faktisk å pynte seg litt, selv til hverdags.

Jeg har perioder som er tunge, andre er lettere. Nå kommer snart mørketiden, da blir det litt tyngre. Da er det tid for solarium for å få opp energinivået.

 

Mitt eneste råd er å passe på deg selv og kroppen. Stell pent med den

Anonymkode: b274d...643