Får verken spise eller sove... Hjelp.

[AnonymBruker]

Hei alle sammen.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre annet enn å skrive til dere for å få råd. 

 

Jeg bor alene for første gang i mitt 25 år gamle liv, etter et samlivsbrudd. Jeg har en del venner, men enten er de i forhold, eller så har de bedre venner enn meg, evt. vennegjenger jeg ikke er en del av. Det gjelder for det meste kompiser, og jeg føler derfor at jeg ikke kan "blande meg inn" i guttegjengen hver gang det skjer noe jeg ønsker å delta på.

 

Dette livet begynner å bli ensomt. Hver gang jeg vil ut på byen eller finne på noe i helgene er det en kamp for å finne noen som kan bli med meg. Det typiske er at jeg ut over kvelden får mange meldinger fra venner som er ute, og de vil møte meg. Jeg sitter derimot hjemme i sofaen fordi ingen inviterte meg med fra starten. Ofte sier de "jeg har planer i kveld ja. Enn du? Kanskje vi ses" når jeg spør hva de skal gjøre i helga. De virker avvisende helt til et visst klokkeslett, og da vil de virkelig møte meg. Dette ender med at jeg ofte sminker meg, kler på meg som om jeg skal på byen, og sitter og drikker hjemme frem til noen forhåpentligvis ber meg om å møte dem ute. Så må jeg dra til byen alene. Det er veldig hyggelig når vi møtes ute, og da er jeg med dem til stengetid, men jeg må alltid starte kvelden alene. Er dette vanlig?

Jeg har i flere måneder hatt noe på gang med en kompis. Vi snakker daglig, og har sex nesten hver helg. Ofte blir det slik at han kommer til meg etter å ha vært på byen, og så ligger han over. Det hender jeg er sammen med han og vennene på byen, men jeg tør nesten ikke å spørre, venter heller til han en sjelden gang spør om jeg vil møte dem. Igjen: jeg vil ikke blande meg inn i kompisgjenger og være hun innpåslitne som en av kompisene holder på med.

Jeg sitter altså mye alene, også i helgene. Jeg er ikke student, og det er ikke så lett å bli kjent med nye mennesker uten at jeg skal være nødt til å bli med på noe jeg ikke vil (kurs, fritidsaktiviteter osv). Jeg vet ikke om kompisen min har følelser for meg også (jeg har åpenbart følelser for ham) siden vi snakker hver dag, og han tar like mye initiativ som meg. Kanskje bruker han meg bare for sex, og ser på oss som friends with benefits. 

Jeg vet ikke om jeg skal være glad for at jeg HAR venner, tenke at det er greit å sitte alene av og til, og regne med at jeg faktisk har noe mer på gang med kompisen min enn at vi bare har sex, noe jeg i så fall bør være overlykkelig for. Likevel føler jeg at jeg blir mer og mer ensom, at det er tragisk og uvanlig å sitte hjemme alene og drikke og håpe at jeg utover kvelden blir bra nok selskap for en eller annen, og om ikke annet i alle fall får kompisen min på døra, etter at han har vært ute og hatt det morsomt med sine venner. 

 

Hver kveld ligger jeg og tenker på dette. Tenker på livet mitt. Hvor mye det har forandret seg bare ved at jeg gikk fra å være samboer til å leve alene. Jeg får ikke sove om nettene, og jeg blir kvalm av tanken på å spise enkelte ganger, fordi det er for mye som foregår i hodet mitt.

Er dette virkelig singellivet? Er det sånn det skal være?
 

Anonymous poster hash: ca271...876

[AnonymBruker]

Jupp.. Har  akuratt på samme måten og samme bakgrunn..

 

Men.. Jeg har ikke noen å ha sex med engang

Anonymous poster hash: 1cc6e...785

[Summers]

1) Prøv å bli bedre venn med de du er venner med og komme inn i deres vennegjenger når du møter dem. Litt mer fokus på å få dem til å føle seg bra enn at du skal ha det gøy.

 

2) Prøv å inviter andre med på ting, gamle venner, folk på jobben, osv. 

 

Edit: Finn på ting med venninnene dine utenom å dra ut også så øker det jo sikkert sjansene for at de ber deg med ut på byen om de liker deg.

Endret 23. oktober 2015 av Summers

[AnonymBruker]

slik er mitt liv også, bortsatt fra at jeg ikke har noen å ha sex med:(

Anonymous poster hash: bfaf3...86b

[nyher]

I helga så spør du om det er plass til deg på vorspielet også. Du må nok bare ta initiativ selv og starte derfra

[Okapi]

Kjenner meg mye igjen i det der. Blir jo ensomt i lengden.

I helga så spør du om det er plass til deg på vorspielet også. Du må nok bare ta initiativ selv og starte derfra

Det har jeg prøvd en del ganger. De skal alltid invitere neste gang, men gjør det aldri.

[AnonymBruker]

Slik er det for meg også men ingen ringer selv om de er fulle på byen. Heldigvis har jeg en å ha sex med men jeg definitivt ikke med i hans gjeng

Det er utrolig vanlig å bli litt utenfor når man blir singel, og det er vanskelig å fine nye venner når man er voksen og folk er etablerte med sine nettverk

Men det er også vanlig at ting endrer seg etter hvert.

Anonymous poster hash: a4bb8...71f

[AnonymBruker]

 

slik er mitt liv også, bortsatt fra at jeg ikke har noen å ha sex med:(

Anonymous poster hash: bfaf3...86b

 

x2

Anonymous poster hash: efbc2...710

[nyher]

Kjenner meg mye igjen i det der. Blir jo ensomt i lengden.

Det har jeg prøvd en del ganger. De skal alltid invitere neste gang, men gjør det aldri.

Har du prøvd å spørre mens du skriver melding med de da? Spurt om det er greit at du kommer dit de er nå?

[Okapi]

Har du prøvd å spørre mens du skriver melding med de da? Spurt om det er greit at du kommer dit de er nå?

 

Altså, jeg aner jo ikke om de skal noe i det hele tatt før de sender meg melding type halv to. Hvis jeg faktisk dukker opp pleier jeg å spørre om de kan invitere meg på vors (eller iallefall med ut litt tidligere), men det skjer aldri.

[nyher]

Altså, jeg aner jo ikke om de skal noe i det hele tatt før de sender meg melding type halv to. Hvis jeg faktisk dukker opp pleier jeg å spørre om de kan invitere meg på vors (eller iallefall med ut litt tidligere), men det skjer aldri.

Å spørre noen om noe i fylla funker jo ikke. Du må selv sende melding og spørre om de vet om et vors eller om du kan komme dit de er.

[AnonymBruker]

i-lands problemer. de føles like grufulle som om man ikke har tak over hode og ingen mat å spise, men oppstår pga man ikke klarer å være takknemlig nok for det man har.

Anonymous poster hash: 33d77...f5b