Å være "taperen" i venninnegjengen

[Jolene]

Jeg er jente og jeg ser ikke på det som en bragd overhode.

Jeg må innrømme at det derimot ser litt "ned på" kvinner som ikke har andre mål i livet enn å formere seg.

Mitt råd til ts er ihvertfall å ikke føle deg mislykket pga dette, for det er du ikke. Nyt fordelene med å ikke ha familie, dra på noen kule venninneturer og legg inn ekstra innsats på jobb.

Signerer egentlig alt du hittil har skrevet i denne tråden.

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg hadde venninner i det hele tatt. Tror jeg er mer taper enn deg, hvis det får deg til å føle deg bedre..

Anonymous poster hash: 91caa...dd9

[AnonymBruker]

Ts, jeg forstår deg utrolig godt, er i en veldig lik situasjon. Har tre venninner som alle har mann og barn, jeg er hun single som sitter igjen og ikke har kommet meg inn i "voksenverden". Visst har de sine ting å stri med, ikke alt er rosenrødt, men de blir i alle fall sett på som fullverdige mennesker. Single i slutten av 30-årene blir sett på som tapere, de som ikke klarte å finne seg en mann. Det fører til sosial eksklusjon. Jeg kan bruke mange timer på å høre om mine venninners bekymringer om ekteskap, syke foreldre, syke barn, økonomi, egen helse, vriene naboer, jobbtrøbbel og barnehagebestyr. Ofte er det litt sånn "beklager at vi ikke fikk snakket så mye om ting som angår deg" rett før vi skilles. Jeg opplevde i forbindelse med en fritidsaktivitet alvorlig trakassering, trusler og mobbing, og gikk til psykolog for dette nesten ett år i ettertid. Fikk aldri fortalt det til venninnene, fordi vi var så opptatt med deres førstepri problemer. Gjennom ungdomstid og ung voksentid er vennene ene viktig base for støtte og råd, denne tas over av samboer/ektefelle etterhvert. Men for oss som er alene er det da plutselig ingen å støtte seg på, og det blir sårt og rart. Jeg har en greit jobb og tjener nok best av oss fire venninnene, men det tells ikke i den store sammenhengen. Det er evnen til å ha en partner og egen familie som ses på som den virkelige vellykketheten. 

 

 

 

Vil du ha en familie, er det det? Mann og barn? Hvis det er det du vil, så kommer det nok når tiden er inne for det.

Anonymous poster hash: e6b60...b95

Dette er det dummeste jeg vet når folk sier, det er utrolig sårende og det er ikke sant. Typisk sånn lettrøstelig frase som folk tror er lur å si, men som egentlig er helt usigelig tåpelig. Jeg er 38, jeg har ønsket meg mann og barn siden jeg selv var ett barn. Det kommer IKKE av seg selv bare fordi "tiden er inne for det". Du impliserer at fordi jeg ikke har det så er ikke "tiden inne for det", og du impliserer at jeg er dum som ikke har fått det til. Kutt ut de tomme ordene, dette er noe du sier bare for å få deg selv til å høres bedre ut. Dropp det. 

Anonymous poster hash: c28a2...b39

[AnonymBruker]

 

Ts, jeg forstår deg utrolig godt, er i en veldig lik situasjon. Har tre venninner som alle har mann og barn, jeg er hun single som sitter igjen og ikke har kommet meg inn i "voksenverden". Visst har de sine ting å stri med, ikke alt er rosenrødt, men de blir i alle fall sett på som fullverdige mennesker. Single i slutten av 30-årene blir sett på som tapere, de som ikke klarte å finne seg en mann. Det fører til sosial eksklusjon. Jeg kan bruke mange timer på å høre om mine venninners bekymringer om ekteskap, syke foreldre, syke barn, økonomi, egen helse, vriene naboer, jobbtrøbbel og barnehagebestyr. Ofte er det litt sånn "beklager at vi ikke fikk snakket så mye om ting som angår deg" rett før vi skilles. Jeg opplevde i forbindelse med en fritidsaktivitet alvorlig trakassering, trusler og mobbing, og gikk til psykolog for dette nesten ett år i ettertid. Fikk aldri fortalt det til venninnene, fordi vi var så opptatt med deres førstepri problemer. Gjennom ungdomstid og ung voksentid er vennene ene viktig base for støtte og råd, denne tas over av samboer/ektefelle etterhvert. Men for oss som er alene er det da plutselig ingen å støtte seg på, og det blir sårt og rart. Jeg har en greit jobb og tjener nok best av oss fire venninnene, men det tells ikke i den store sammenhengen. Det er evnen til å ha en partner og egen familie som ses på som den virkelige vellykketheten. 

Anonymous poster hash: c28a2...b39

 

 

Jeg forstår situasjonen men jeg synes flere kvinner overdriver her mht. hvordan andre ser på dem. Det har skjedd MYE på dette området de siste tiårene - Sex og Singelliv var jo en serie spesifikt rettet mot kvinner i denne situasjonen og gjorde veldig mye for å endre image. Enten man ville ha en mann og slet med å finne en, eller man faktisk var fornøyd med å være singel. Hele den feministiske bevegelsen handler jo om at kvinner kan ta andre en tradisjonelle valg uten at det er noe galt i det.

 

Jeg forstår at dersom man vil ha en familie så endrer ikke disse tingene hva man personlig føler om man ikke oppnår det - men det har endret ens posisjon i samfunnet. Det er også langt flere kvinner i denne situasjonen enn tidligere, og om man anstrenger seg for å utvide sin sosiale sirkel så kan man finne andre. Man må ikke sitte som den eneste uten mann og barn.

 

Poenget mitt er uansett at om du er ulykkelig i din situasjon så er det fordi du selv, personlig, opplever at noe mangler, ikke fordi du er diskriminert eller utstøtt. Om du ser på deg selv som en taper eller et offer betyr ikke det at andre ser deg slik - ikke prosjekter disse følelsene over på andre. En offertankegang gjør alt verre.

 

Amal Amouddin var en 38 år gammel karrierekvinne da hun traff George Clooney og jeg tør vedde på at ingen i hennes sosiale sirkel anså henne som stakkarslig. Det gjorde i hvert fall ikke mannen hun traff.

Så kan du si at hun er et unntak, men det er mange i hennes situasjon.

 

Om du derimot er misfornøyd med livet generelt, er det jo en annen sak. Men om man tar vare på seg selv, har en utdannelse og en jobb man liker og er god på, gode venner m.m. er det ingen grunn til at livet skal legges i grus fordi man ikke har truffet den rette (enda).

Anonymous poster hash: 0605c...37b

[Sandie]

Jeg er jente og jeg ser ikke på det som en bragd overhode.

Jeg må innrømme at det derimot ser litt "ned på" kvinner som ikke har andre mål i livet enn å formere seg.

Mitt råd til ts er ihvertfall å ikke føle deg mislykket pga dette, for det er du ikke. Nyt fordelene med å ikke ha familie, dra på noen kule venninneturer og legg inn ekstra innsats på jobb.

 

Det finnes mange ulike mennesker i den kategorien,synes det blir feil å skjære alle over en kam.En del av de kvinnene som ser på det som det viktigste i livet å få barn,gjør en kjempejobb som mor,og oppdrar neste genereasjon til å bli gode snille mennesker.Det er en gruppe kvinner jeg har stor respekt for. Samtidig beundrer jeg også kvinner som satser på karriere,og er med å drive verden fremover på den måten.

Endret 23. oktober 2015 av Sandie

[AnonymBruker]

Hvis det å være singel og barnløs er å være en taper så kan du slenge meg inn i den kategorien. Selv ser jeg ikke på meg selv som en taper i det hele tatt.

 

Jeg har en spennende karriere som kan ta meg mange steder, så velger å satse på den enn å sitte fast i et yrke jeg ikke vil, presse ut noen unger og leve på mannen. Slike ting har man ikke tid til her i livet, noe så kjedelig.

 

Alle andre jeg kjenner misunner meg fordi jeg har muligheten til å gjøre det jeg vil i en voksen alder, dra hvor jeg vil og fokusere på jobb og det jeg elsker å gjøre. Mens de sitter fast med hus, barn og hund. 

 

Må bare sette det inn i perspektiv. Ikke føl deg som en taper, ta det som noe positivt, og gjør det du elsker, uten restriksjoner. Lev livet, så kommer det andre etter hvert.

Anonymous poster hash: 06e53...f18

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen TS, jeg er den eneste single i min gjeng og jeg har aldri hatt kjæreste. Men jeg har vært åpen med venninnene mine om det, og da påpeker de alltid hvor mye annet jeg har gjort og fått til. 

Selvsagt er det ikke lett å ønske seg mann og barn, og føle at man ikke får det til. Går du til psykolog? Det er i alle fall et lurt sted å starte hvis du har problemer med relasjoner.

 

Anonymous poster hash: b1563...1f2

[AnonymBruker]

 

Jeg forstår situasjonen men jeg synes flere kvinner overdriver her mht. hvordan andre ser på dem. 

 

 

Poenget mitt er uansett at om du er ulykkelig i din situasjon så er det fordi du selv, personlig, opplever at noe mangler, ikke fordi du er diskriminert eller utstøtt.

 

Anonymous poster hash: 0605c...37b

 

Beklager å si det, men hvis du syns flere overdriver så forstår du ikke situasjonen. Jeg opplever i økende grad å bli ekskludert pga sivil status, det har ingenting med min personlige oppfatning å gjøre men faktisk at jeg blir utstøtt fordi jeg er en, eller at det ikke er så nøye fordi jeg er bare en. Eksempler; jeg blir ikke invitert i middagsbesøk en lørdagskveld fordi det er "parmiddag" (gjerne seks par, så jeg ødelegger ingen romantikk), jeg blir ikke invitert med på fjelltur, piknik eller stranda fordi jeg ikke har mann og barn, jeg blir ikke invitert med på weekend turer fordi det er "jentenes fri fra mannen og du har jo ikke mann", det forventes at jeg jobber ekstra jul og påske fordi jeg ikke har barn, det forventes at jeg går overtid fremfor de med familie, det er helt greit å plassere den single damen på barnebordet i selskap når bordsettingen ikke går opp - evt mellom masse folk jeg aldri har møtt før i bryllup der andre kjente får sitte sammen, "du som ikke har noen som venter hjemme kan hjelpe til å rydde" er en vanlig kommentar i diverse tilstelninger, osv. osv. Jeg har en stor omgangskrets, de færreste er single, behandlingen av oss som er det er ganske unison, fra de med mann og barn så klart. Det har ingenting med min personlige oppfatning av egen status å gjøre, men hvordan andre så tydelig oppfatter det å omgås en voksen singel kvinne.

 

At du ikke kan annerkjenne folks opplevelser og følelser på dette området sier egentlig mye om hvor lite du faktisk kjenner til situasjonen.

Anonymous poster hash: c28a2...b39

[AnonymBruker]

Hei, ts. Jeg er 38 og opplever mye av det samme som deg.

Anonymous poster hash: accd7...99c

[AnonymBruker]

 

Beklager å si det, men hvis du syns flere overdriver så forstår du ikke situasjonen. Jeg opplever i økende grad å bli ekskludert pga sivil status, det har ingenting med min personlige oppfatning å gjøre men faktisk at jeg blir utstøtt fordi jeg er en, eller at det ikke er så nøye fordi jeg er bare en. Eksempler; jeg blir ikke invitert i middagsbesøk en lørdagskveld fordi det er "parmiddag" (gjerne seks par, så jeg ødelegger ingen romantikk), jeg blir ikke invitert med på fjelltur, piknik eller stranda fordi jeg ikke har mann og barn, jeg blir ikke invitert med på weekend turer fordi det er "jentenes fri fra mannen og du har jo ikke mann", det forventes at jeg jobber ekstra jul og påske fordi jeg ikke har barn, det forventes at jeg går overtid fremfor de med familie, det er helt greit å plassere den single damen på barnebordet i selskap når bordsettingen ikke går opp - evt mellom masse folk jeg aldri har møtt før i bryllup der andre kjente får sitte sammen, "du som ikke har noen som venter hjemme kan hjelpe til å rydde" er en vanlig kommentar i diverse tilstelninger, osv. osv. Jeg har en stor omgangskrets, de færreste er single, behandlingen av oss som er det er ganske unison, fra de med mann og barn så klart. Det har ingenting med min personlige oppfatning av egen status å gjøre, men hvordan andre så tydelig oppfatter det å omgås en voksen singel kvinne.

 

At du ikke kan annerkjenne folks opplevelser og følelser på dette området sier egentlig mye om hvor lite du faktisk kjenner til situasjonen.

Anonymous poster hash: c28a2...b39

 

 

Jeg benekter ikke at din situasjon er slik du beskriver den - jeg sier bare at du antakelig ligger litt i ytterkanten, enten av grunnet ditt miljø eller din personlige sosiale sirkel. Jeg kjenner ikke enhver singel 38-åring i dette landet, men det gjør heller ikke du. Og statistikken taler for at det ER flere single kvinner i 30-årene enn det pleide å være (enten grunnet prioritert karriere eller en del av de veldig mange som skilles), og dersom du kjente flere av dem ville vært mindre alene.

 

Nå er jeg en singel kvinne selv med en stor familie og en vid sosial krets og flere av tingene du nevner her er ting som i min krets ville vært uhørt - som å plassere en voksen kvinne på et barnebord bare fordi hun er singel. Det gjør man ikke.

 

Igjen - jeg benekter ikke realiteten i det du beskriver, jeg bare understreker at din personlige opplevelse ikke er mer representativ for et helt samfunn, enn en annens. Mens noen ting antakelig går igjen (som å foretrekker parvenner over 'enkeltvenner') er andre spesifikke for din krets. Fordi de er drittsekker, eller noe slikt.

Anonymous poster hash: 0605c...37b

[Gjest Blomsterert]

Jeg har tre gode venninner. Samtlige er gift/samboere med barn. Selv er jeg enslig og barnløs, har store problemer med relasjoner så derfor har jeg ikke fått til noe av dette. Vi har identisk utdanning, så det er bare på det sosiale planet skiller meg fra dem.

Jeg har lyst til å snakke med dem om hvordan jeg føler det, men vet ikke hvordan jeg skal ta opp temaet. Er veldig lite åpen, fordi jeg skammer meg sånn.

Her om dagen fortalte jeg faktisk en av venninnene om depresjonene jeg (også) har, og hun ble overrasket, men glad over at jeg delte det.

Jeg kunne egentlig ønske meg en venninne som sliter med noe av det samme som jeg gjør, men av en eller annen grunn så tiltrekker jeg meg bare "vellykkede" folk (sikkert fordi jeg holder opp en fasade for å fremstå bedre enn jeg er).

Er det andre som føler seg som den mislykkede i vennegjengen? Og dere som har en slik venn/inne, hva tenker dere om ham/henne?

Anonymous poster hash: 973ba...c26

Du.De "vellykede"trenger ikke være lykkeligere enn deg,for å si det sånn!

Du er da ikke mindre verdt enn de med familie.Kanskje ser de opp til deg som en selvstendig person? Jeg vet ikke,men jeg vet ihvertfall at vi mennesker lager oss bilder i hodet som ikke stemmer:-)

[Ruccula]

Hvis det å være singel og barnløs er å være en taper så kan du slenge meg inn i den kategorien. Selv ser jeg ikke på meg selv som en taper i det hele tatt.

Jeg har en spennende karriere som kan ta meg mange steder, så velger å satse på den enn å sitte fast i et yrke jeg ikke vil, presse ut noen unger og leve på mannen. Slike ting har man ikke tid til her i livet, noe så kjedelig.

Alle andre jeg kjenner misunner meg fordi jeg har muligheten til å gjøre det jeg vil i en voksen alder, dra hvor jeg vil og fokusere på jobb og det jeg elsker å gjøre. Mens de sitter fast med hus, barn og hund.

Må bare sette det inn i perspektiv. Ikke føl deg som en taper, ta det som noe positivt, og gjør det du elsker, uten restriksjoner. Lev livet, så kommer det andre etter hvert.

Anonymous poster hash: 06e53...f18

Jeg er sjalu! Jeg er stuck med mann,hus og hund

[Gjest Carly-Chardonnay]

Jeg er sjalu! Jeg er stuck med mann,hus og hund

 

Vel,jeg er misunnelig på DEG   Du har alt du... Heldig! 

[Ruccula]

Vel,jeg er misunnelig på DEG Du har alt du... Heldig!

Da kan vi gå rundt å være misunnnelig på hverandre da

Haha, det er alltid fordeler og ulemper med det meste tenker jeg. Man får bare "count you blessings"

[Gjest Carly-Chardonnay]

Da kan vi gå rundt å være misunnnelig på hverandre da

Haha, det er alltid fordeler og ulemper med det meste tenker jeg. Man får bare "count you blessings"

 

Hehe jo, kanskje det. Har også hørt at andre er misunnelige på meg, fordi jeg har mange venner og reiser mye, finner på mye gøy. Føler meg aldri ensom. Men virker så koselig å ha det familielivet.. dra til Legoland og sånt  

[Ruccula]

Hehe jo, kanskje det. Har også hørt at andre er misunnelige på meg, fordi jeg har mange venner og reiser mye, finner på mye gøy. Føler meg aldri ensom. Men virker så koselig å ha det familielivet.. dra til Legoland og sånt

Jeg har ikke noen barn, kun firbente barn. Tror ikke de slipper inn på Legoland

[AnonymBruker]

Hei alle, TS her

 

Takk for så mange utrolig fine kommentarer, det varmer faktisk å høre at noen bryr seg 

 

 

 

Ts, jeg forstår deg utrolig godt, er i en veldig lik situasjon. Har tre venninner som alle har mann og barn, jeg er hun single som sitter igjen og ikke har kommet meg inn i "voksenverden". Visst har de sine ting å stri med, ikke alt er rosenrødt, men de blir i alle fall sett på som fullverdige mennesker. Single i slutten av 30-årene blir sett på som tapere, de som ikke klarte å finne seg en mann. Det fører til sosial eksklusjon. Jeg kan bruke mange timer på å høre om mine venninners bekymringer om ekteskap, syke foreldre, syke barn, økonomi, egen helse, vriene naboer, jobbtrøbbel og barnehagebestyr. Ofte er det litt sånn "beklager at vi ikke fikk snakket så mye om ting som angår deg" rett før vi skilles. Jeg opplevde i forbindelse med en fritidsaktivitet alvorlig trakassering, trusler og mobbing, og gikk til psykolog for dette nesten ett år i ettertid. Fikk aldri fortalt det til venninnene, fordi vi var så opptatt med deres førstepri problemer. Gjennom ungdomstid og ung voksentid er vennene ene viktig base for støtte og råd, denne tas over av samboer/ektefelle etterhvert. Men for oss som er alene er det da plutselig ingen å støtte seg på, og det blir sårt og rart. Jeg har en greit jobb og tjener nok best av oss fire venninnene, men det tells ikke i den store sammenhengen. Det er evnen til å ha en partner og egen familie som ses på som den virkelige vellykketheten. 

 

 

 

Dette er det dummeste jeg vet når folk sier, det er utrolig sårende og det er ikke sant. Typisk sånn lettrøstelig frase som folk tror er lur å si, men som egentlig er helt usigelig tåpelig. Jeg er 38, jeg har ønsket meg mann og barn siden jeg selv var ett barn. Det kommer IKKE av seg selv bare fordi "tiden er inne for det". Du impliserer at fordi jeg ikke har det så er ikke "tiden inne for det", og du impliserer at jeg er dum som ikke har fått det til. Kutt ut de tomme ordene, dette er noe du sier bare for å få deg selv til å høres bedre ut. Dropp det. 

Anonymous poster hash: c28a2...b39

 

 

Åh, du fikk satt ord på akkurat det jeg tenker! 

 

 

 

 

Kjenner meg igjen TS, jeg er den eneste single i min gjeng og jeg har aldri hatt kjæreste. Men jeg har vært åpen med venninnene mine om det, og da påpeker de alltid hvor mye annet jeg har gjort og fått til. 

Selvsagt er det ikke lett å ønske seg mann og barn, og føle at man ikke får det til. Går du til psykolog? Det er i alle fall et lurt sted å starte hvis du har problemer med relasjoner.

 

Anonymous poster hash: b1563...1f2

 

 

Takk for klem  Så fint at du klarer å være åpen med venninner. Jeg står på venteliste hos psykolog ja..

 

 

 

 

Beklager å si det, men hvis du syns flere overdriver så forstår du ikke situasjonen. Jeg opplever i økende grad å bli ekskludert pga sivil status, det har ingenting med min personlige oppfatning å gjøre men faktisk at jeg blir utstøtt fordi jeg er en, eller at det ikke er så nøye fordi jeg er bare en. Eksempler; jeg blir ikke invitert i middagsbesøk en lørdagskveld fordi det er "parmiddag" (gjerne seks par, så jeg ødelegger ingen romantikk), jeg blir ikke invitert med på fjelltur, piknik eller stranda fordi jeg ikke har mann og barn, jeg blir ikke invitert med på weekend turer fordi det er "jentenes fri fra mannen og du har jo ikke mann", det forventes at jeg jobber ekstra jul og påske fordi jeg ikke har barn, det forventes at jeg går overtid fremfor de med familie, det er helt greit å plassere den single damen på barnebordet i selskap når bordsettingen ikke går opp - evt mellom masse folk jeg aldri har møtt før i bryllup der andre kjente får sitte sammen, "du som ikke har noen som venter hjemme kan hjelpe til å rydde" er en vanlig kommentar i diverse tilstelninger, osv. osv. Jeg har en stor omgangskrets, de færreste er single, behandlingen av oss som er det er ganske unison, fra de med mann og barn så klart. Det har ingenting med min personlige oppfatning av egen status å gjøre, men hvordan andre så tydelig oppfatter det å omgås en voksen singel kvinne.

 

At du ikke kan annerkjenne folks opplevelser og følelser på dette området sier egentlig mye om hvor lite du faktisk kjenner til situasjonen.

Anonymous poster hash: c28a2...b39

 

 

Huff...  folk kan være så tankeløse.

 

 

 

 

Hei, ts. Jeg er 38 og opplever mye av det samme som deg.

Anonymous poster hash: accd7...99c

 

 

Leit å høre. 

Anonymous poster hash: 864d5...92f

[AnonymBruker]

Jeg er den andre siden av mynten. jeg har en bra utdannelse, mann og kanskje snart barn. Men jeg har ingen jobb. Jeg ønsker meg over alt i verden en relevant jobb, men oljekrisen er nå her...

Anonymous poster hash: 0bd72...070

[AnonymBruker]

Nei det kan så være.

Men da gjør kanskje ikke du det så veldig godt i jobben din da?

Jeg beundrer folk som presterer svært godt i svært gode jobber. De er enere!

Det å spre bena og bli gravid er betyr virkelig ikke at man er velykket på noen måte

Jeg ønsker rett og slett ikke en jobb som krever så mye av meg, jeg synes venner, kjæreste og fritid er viktig. Å være vellykket for meg er at man har funnet et liv man er fornøyd med, om man er hjemmeværende, søppeltømmer eller kirurg er uviktig. Er man vellykket dersom man har en fantastisk karriere, men ikke er lykkelig med dette?

Anonymous poster hash: 6bc7f...457

[AnonymBruker]

Jeg har tre gode venninner. Samtlige er gift/samboere med barn. Selv er jeg enslig og barnløs, har store problemer med relasjoner så derfor har jeg ikke fått til noe av dette. Vi har identisk utdanning, så det er bare på det sosiale planet skiller meg fra dem. Jeg har lyst til å snakke med dem om hvordan jeg føler det, men vet ikke hvordan jeg skal ta opp temaet. Er veldig lite åpen, fordi jeg skammer meg sånn. Her om dagen fortalte jeg faktisk en av venninnene om depresjonene jeg (også) har, og hun ble overrasket, men glad over at jeg delte det.  Jeg kunne egentlig ønske meg en venninne som sliter med noe av det samme som jeg gjør, men av en eller annen grunn så tiltrekker jeg meg bare "vellykkede" folk (sikkert fordi jeg holder opp en fasade for å fremstå bedre enn jeg er). Er det andre som føler seg som den mislykkede i vennegjengen? Og dere som har en slik venn/inne, hva tenker dere om ham/henne? Anonymous poster hash: 973ba...c26

Da jeg så overskriften tenkte jeg "om dette er gode venninner, hadde du ikke følt deg som en taper. I et godt venneforhold er alle vinnere." Så leser jeg innlegget ditt og ser at det er du selv som dømmer deg, og det er ikke pga hvordan venninnene dine behandler deg, men fordi du sammenligner deg med dem. Jeg tror du dømmer deg selv hardere enn du ville dømt en av venninnene dine, om det var hun som var singel og barnløs.

Du sier du sliter sosialt og det er her kjernen av problemet er. Man må helst klare et minimum av sosial omgang for å bli kjent med en potensiell partner. Det er dette du må jobbe med, og da nytter det ikke å dømme seg selv. Hva om du forteller dette til hun du betrodde deg til angående depresjonen? Om hun støttet deg og du følte deg forstått kan du jo snakke mer med henne. Hun kan kanskje hjelpe deg i gang, være wingman. Da mener jeg ikke at dere skal gå rett på sjekking, men de som er gifte har jo gjerne menn som har kompiser. Treff kompisene uten at det er med tanke på spleising, men bare det å sosialisere. Se at menn ikke er skumle. Holde en samtale. Og da i noe som for deg blir en ufarlig setting. Avtal at du bruker venninnen som støtte til samtalen flyter litt med en kar, så trekker hun seg ut og du fortsetter alene. Det høres kanskje teit ut, men man må øve på det som er skummelt. Og det er kanskje ikke så dumt å ha en venn der som vet hvordan du føler det. Da kan du snakke med henne. Etter kvelden er omme og fortelle hvordan du syns det gikk. Hun vil korrigere deg med sin oppfatning. Du føler deg ofte mer keitete enn du fremstår, nemlig. Man dømmer alltid seg selv hardere enn andre.

Jeg syns du er heldig som har beholdt gode venninner selv om dere er i ulik livssituasjon. Mange gifte glemmer sine single venninner, som du kan se flere eksempler på i tråden her. Det viser at de er glad i deg, de liker deg og de ønsker garantert det beste for deg! Det med å være singel i gifteferdig alder er litt tabu. Noen prøver hele tiden å spleise deg med andre, mens andre overser deg og lar være å invitere til parmiddager, kanskje for å skåne den single fra det faktum at hun er singel. Veldig bakvendt, men jeg har hørt den begrunnelsen. Man tror det blir mer synlig og ubehagelig om den single sitter alene. Som om man ikke sitter alene hjemme. Vel.

Jeg tror venninnene dine syns det er helt ok at du tar det opp. De fleste ønsker seg en livspartner, derfor vil mange la være å spørre om dette nettopp av grunnene du nevner her, det å føle seg som en taper. At man ikke får til. De har nok garantert tenkt på om du er alene fordi du ønsker det selv, eller fordi du ikke "får til". Men de har ikke villet spørre fordi sånt føles veldig privat å man vil ikke tråkke over den grensen. Tar du det opp selv er det enklere å komme med feed back og litt hjelp om du ønsker det. Da har du samtidig mulighet til å legge føringer for hva som er komfortabelt av hjelp og ikke. F.eks matchmaking/blind date er over grensa, men uformell middag med flere venner med wingman-hjelp er innafor. Samtidig vil jeg tro venninnene dine pepper deg opp med hvor flott person du er og at de ønsker deg det beste. For de liker deg jo og ser at det er mange menn som ville falt for deg om de hadde muligheten til å bli kjent med deg!

Om du vil prøve litt forsiktig finnes det mange nettsider for single som ønsker å treffe noen. Som jente kommer du til å få tilbud, og en del idiotiske penisbilder, men de overser du. Jeg kjenner mange som har møttes på nett. Problemet der er at mange bruker siden for å finne sexpartner. Men har du det i bakhodet klarer du å skille klinten fra hveten. Bruk tid på å bli kjent med guttene over tid. Gi klart uttrykk for at du ikke er ute etter sex. Når du er klar for det drar du på date. Jeg er selv veldig sjenert, men har truffet flere over nett som har vært like sjenerte og vi har hatt det hyggelig. Det har ikke alltid vært full klaff, men det har jeg ikke forventet heller. Se det som trening.

Til syvende og sist er det bare å hoppe i det. Ta det fra en med sosial angst som må utfordre seg selv hver dag. Husk at ingen dømmer deg like hardt som du gjør.

Anonymous poster hash: 4fb3d...866