Store kvaler ang å gå på "date"

[Gjest]

Var vel aller mest at jeg unngikk å svare på om vi skulle møtes, og at jeg sa nei til konkrete dager som ikke passet uansett. Jeg fortsatte å prate med fyren og var oppriktig nysgjerrig på ham, og det var nok det som gjorde at han ikke gav opp.

Selv hadde jeg nok gitt det opp om noen sa nei flere ganger uten å foreslå noe tilbake. Ser jo at det er flaks at han fortsatte å spørre.

 

Skjønner. 

 

Men ettersom dere faktisk fortsatte å snakke sammen var vel det utslagsgivende for at han ikke gav opp.

[Meline37]

Trenger tips til å tørre! Jeg unngår å møte menn fordi jeg er dritredd og fordi jeg syns det er så vondt å være nervøs! Unngår å gå ut av komfortsona og kommer jo derfor ingen vei.

Har skrevet lenge med en nå, vi har en veldig god tone (jeg vet at det ikke behøver å bety at vi klikker irl), men han har jo spurt om vi skal treffes. Og jeg vil jo så gjerne bare gi f og gi det en sjanse, men tenker det i hjel. Jeg hater utseende mitt, har stygge ting på kroppen min osv, det er ett hinder. I tillegg begynner jeg å overanalysere bildene og profilen hans og blir usikker på om han er min type osv.

Jeg vet at den eneste løsningen på dette er å møtes men jeg får lyst å kaste opp bare av å tenke på det. Selvtilliten min takler ikke en knekk. Hater å gjøre ting jeg ikke vet om det blir et bra utfall av. Og en knekk nå vil sette meg milevis tilbake igjen. Hva skal jeg gjøre??

Anonymous poster hash: 75e26...3cc

Anonymous poster hash: da8fa...0bb

Kjenner meg helt igjen. Har kjempedårlig selvtillit. Jeg har faktisk allikevel vært på nettdater før. Følte meg av og til tøffere enn jeg trodde på forhånd. Men husker at jeg var på en date der jeg følte for å besvime. Ikke fordi jeg likte mannen, men fordi jeg var kjempe-nervøs og følte situasjonen var klein, og samtalene var kleine og. 

 

Jeg har ikke store troen på meg selv. Har fått høre at jeg er en fin dame, men jeg har også hatt en del smell i kjærlighetslivet, og det gjør at jeg ikke har så stor tro. Men den som intet våger, intet vinner sies det, men av og til er det godt å finne seg selv litt, og holde seg unna datelivet. 

[Meline37]

Enig med Okapi her. Det er vel ikke mange som ikke er nervøse på første date, litt som et jobbintervju, man vet at man kommer til å bli vurdert. Ekkel følelse egentlig. Og det er ikke lett å takle avvisning, særlig hvis man har mange dårlige erfaringer i lignende situasjoner fra før. Mitt tips er å prøve å gi litt faen, ikke ta det så alvorlig. Livet er for kort til å styres av frykt...!

Lykke til

Det er sant. Man må forsøke å ikke ta det så høytidlig før et sånnt møte, men samtidig så er det veldig lett å feige ut, og ikke orke. Frykten for avslag, og det å bli vurdert kan være tung. Men den som intet våger , intet vinner, og man må nesten bare forsøke å gi litt faen hvis man går på date. Og klappe seg selv på skulderen å si: jeg var tøff som gikk, uansett hvordan daten endte...

[AnonymBruker]

Kjenner meg helt igjen. Har kjempedårlig selvtillit. Jeg har faktisk allikevel vært på nettdater før. Følte meg av og til tøffere enn jeg trodde på forhånd. Men husker at jeg var på en date der jeg følte for å besvime. Ikke fordi jeg likte mannen, men fordi jeg var kjempe-nervøs og følte situasjonen var klein, og samtalene var kleine og.

Jeg har ikke store troen på meg selv. Har fått høre at jeg er en fin dame, men jeg har også hatt en del smell i kjærlighetslivet, og det gjør at jeg ikke har så stor tro. Men den som intet våger, intet vinner sies det, men av og til er det godt å finne seg selv litt, og holde seg unna datelivet.

Har holdt meg unna menn i årevis og funnet meg selv så nå vil jeg liksom begynne å prøve litt da. Men så kommer angsten når det plutselig blir reelt.

Er vel mest det at man er redd for å miste det lille man har klart å samle av tro på seg selv.

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[Gjest Gjest_TSX80]

Kjenner meg helt igjen. Har kjempedårlig selvtillit. Jeg har faktisk allikevel vært på nettdater før. Følte meg av og til tøffere enn jeg trodde på forhånd. Men husker at jeg var på en date der jeg følte for å besvime. Ikke fordi jeg likte mannen, men fordi jeg var kjempe-nervøs og følte situasjonen var klein, og samtalene var kleine og. 

 

Jeg har ikke store troen på meg selv. Har fått høre at jeg er en fin dame, men jeg har også hatt en del smell i kjærlighetslivet, og det gjør at jeg ikke har så stor tro. Men den som intet våger, intet vinner sies det, men av og til er det godt å finne seg selv litt, og holde seg unna datelivet. 

Veldig interessant å lese det du skriver.

Hva om han du var på date med hadde sagt til deg f.eks noe i denne dur:

 

"Jeg skjønner du er veldig nervøs, det er jeg også - skal vi være enige om at det er ok å være nervøskvalm på første møte, og heller ta en kopp kaffe til?".

 

Hadde det hjulpet på noen som helst måte, eller ville du synes ting ble enda mye mer verre da?

[Meline37]

Veldig interessant å lese det du skriver.

Hva om han du var på date med hadde sagt til deg f.eks noe i denne dur:

 

"Jeg skjønner du er veldig nervøs, det er jeg også - skal vi være enige om at det er ok å være nervøskvalm på første møte, og heller ta en kopp kaffe til?".

 

Hadde det hjulpet på noen som helst måte, eller ville du synes ting ble enda mye mer verre da?

Ja, den var jo ganske bra . Akkurat nå så har jeg ikke lyst å date. Blir svimmel og kvalm av tanken . Men en dag så håper jeg på at jeg får lyst. 

 

Glemmer aldri den gangen jeg var på date, og følte for å besvime. Så stjerner, og synes begynte å bli dårligere. Nei det var ikke greit.. haha. Ganske pinlig faktisk. Men tror ikke han oppdaget det. Jeg lot som ingenting.

[AnonymBruker]

Ja, den var jo ganske bra . Akkurat nå så har jeg ikke lyst å date. Blir svimmel og kvalm av tanken . Men en dag så håper jeg på at jeg får lyst. 

 

Glemmer aldri den gangen jeg var på date, og følte for å besvime. Så stjerner, og synes begynte å bli dårligere. Nei det var ikke greit.. haha. Ganske pinlig faktisk. Men tror ikke han oppdaget det. Jeg lot som ingenting.

Huff, nei - det hørtes jo ikke bra ut. Føler med deg på den. Kommer sånt av at du blir nervøs fordi du ikke er "bra nok" liksom, eller fordi du føler deg vurdert, og misliker det?

Anonymous poster hash: 62e44...4a2

[AnonymBruker]

Er mest redd for å skuffe han med at jeg ikke er fin/pen/sexy nok. Jeg er ikke av den typen som er slik, jeg går heller for søt og morsom, god kjemi, bra tone, felles interesser osv.

Hva tenker dere menn om det?
Har jo klart å få han interessert i utgangspunktet da, og da er det jo kjempeskummelt å ikke skulle være sexy nok.
 

 

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[AnonymBruker]

Hjelp meg til å ikke dømme folk jeg ikke har møtt også da. Sliter visst med alt jeg.

Er en person jeg har skrevet ganske mye med, noe som Forsåvidt er litt ulikt meg da jeg vanligvis ikke gidder det i lengden, men det ble bare sånn fordi det var så hyggelig tone. Jeg har klart å snoke han opp på fb / nettet og det var ingenting som gjorde at han virka noe dårlig, men jeg bare begynner å finne på ting om at han neppe er min type osv bare ut fra ett bilde og sånn. Haha det er jo kjempeteit.

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[Teethgrinding]

Ikke vær så feig a!?

Jeg tror mye er avhengig av den personen man treffer også. Noen har en egen evne til å drive frem pinlige stillheter, mens andre klarer å skape ro og trygghet. Man får håpe den man treffer er som sistnevnte. Da er det ingen grunn til å sitte og være kvalm.

[AnonymBruker]

Ikke vær så feig a!?

Jeg tror mye er avhengig av den personen man treffer også. Noen har en egen evne til å drive frem pinlige stillheter, mens andre klarer å skape ro og trygghet. Man får håpe den man treffer er som sistnevnte. Da er det ingen grunn til å sitte og være kvalm.

Sant. Det blir som regel hyggelig.

Jeg kjenner bare at jeg trenger å slakke ned litt på "krava". Vil liksom være helgardert sikker på at dette er det jeg vil og at dette må være drømmemannen før jeg sier ja til å møtes. Hahah

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22