Forholdet datter-foreldre

[AnonymBruker]

 

Og ja, det er enklere enn du vil ha det til. Inviter dem. Hvorfor er det hele tiden du som skal besøke dem?

Anonymous poster hash: 72ca6...caa

 

Fordi jeg føler det er vanlig å dra hjem og besøke foreldrene sine, på hjemstedet hvor man vokste opp. Særlig når man bor bare 1,5 time unna med bil/tog. Men mulig at jeg tar feil, at det ikke er så vanlig. Kan være jeg tenker det fordi søskenene mine, i tillegg til venninner som kommer fra samme sted, og bor minst like langt unna som jeg gjør, er hjemme jevnlig og besøker foreldre og besteforeldre. 

Mulig andre synes det er veldig enkelt, men i akkurat min situasjon så synes jeg ikke det oppleves som enkelt. Har prøvd å si til meg selv at "jeg må klare å være hjemme i en helg uten at det skal påvirke meg noe særlig", men jeg kjenner at det knyter seg i magen av å dra hjem og være hjemme feks. fredag-søndag. Kjenner jeg gruer meg, og blir i dårlig humør, stressa osv., fordi jeg føler meg ikke komfortabel i deres selskap, pga. at jeg synes forholdet vårt er overfladisk og falskt. Klarer ikke å senke skuldrene og slappe av når jeg er hos dem. 

Anonymous poster hash: bbb7c...216

[AnonymBruker]

Men herregud, hun er bekymret for deg fordi du er syk! Du vedgår at du har et problematisk forhold til mat og trening, og antageligvis er det verre enn hva du fremstiller det som her. Forstår du ikke at din mor elsker deg og kun vil ditt beste?? Hadde min datter hatt en spiseforstyrrelse så hadde jeg vært like fortvilet som din mor er. Du må se det fra hennes side også.

 

Og det er aldri forsent å snakke ut og komme nærmere hverandre. Din mor aner sikkert ikke hvordan hun skal forholde seg til deg hun heller.

 

Du kan jo ta noen timer hos en psykolog og sammen med psykologen finne en plan for hvordan du kan snakke med moren din.

 

Jeg skjønner moren din godt, jeg hadde vært helt rådvill jeg også.

Anonymous poster hash: 29caa...5be

[AnonymBruker]

 

Fordi jeg føler det er vanlig å dra hjem og besøke foreldrene sine, på hjemstedet hvor man vokste opp. Særlig når man bor bare 1,5 time unna med bil/tog. Men mulig at jeg tar feil, at det ikke er så vanlig. Kan være jeg tenker det fordi søskenene mine, i tillegg til venninner som kommer fra samme sted, og bor minst like langt unna som jeg gjør, er hjemme jevnlig og besøker foreldre og besteforeldre. 

Mulig andre synes det er veldig enkelt, men i akkurat min situasjon så synes jeg ikke det oppleves som enkelt. Har prøvd å si til meg selv at "jeg må klare å være hjemme i en helg uten at det skal påvirke meg noe særlig", men jeg kjenner at det knyter seg i magen av å dra hjem og være hjemme feks. fredag-søndag. Kjenner jeg gruer meg, og blir i dårlig humør, stressa osv., fordi jeg føler meg ikke komfortabel i deres selskap, pga. at jeg synes forholdet vårt er overfladisk og falskt. Klarer ikke å senke skuldrene og slappe av når jeg er hos dem. 

Anonymous poster hash: bbb7c...216

 

 

Det er helt vanlig og naturlig å besøke foreldrene sine.

Anonymous poster hash: 29caa...5be

[AnonymBruker]

 

Det er helt vanlig og naturlig å besøke foreldrene sine.

Anonymous poster hash: 29caa...5be

 

Ja, det er jo det jeg også har som oppfatning. 

Anonymous poster hash: bbb7c...216

[AnonymBruker]

 

Men herregud, hun er bekymret for deg fordi du er syk! Du vedgår at du har et problematisk forhold til mat og trening, og antageligvis er det verre enn hva du fremstiller det som her. Forstår du ikke at din mor elsker deg og kun vil ditt beste?? Hadde min datter hatt en spiseforstyrrelse så hadde jeg vært like fortvilet som din mor er. Du må se det fra hennes side også.

 

Og det er aldri forsent å snakke ut og komme nærmere hverandre. Din mor aner sikkert ikke hvordan hun skal forholde seg til deg hun heller.

 

Du kan jo ta noen timer hos en psykolog og sammen med psykologen finne en plan for hvordan du kan snakke med moren din.

 

Jeg skjønner moren din godt, jeg hadde vært helt rådvill jeg også.

Anonymous poster hash: 29caa...5be

 

Jeg er ikke syk lengre. Jeg har oppnådd normal kroppsvekt, og spiser vanlig. Det er ikke i nærheten av hvordan det var tidligere. Likevel ønsker jeg å gå opp noen få kg til, fordi nå er jeg akkurat på normalvekt, men tror at kroppen min vil passe bedre til enda noen kg. 

Jeg vet jo ikke helt sikkert om moren (og faren) min går og er bekymret og ser på meg og tenker at jeg er for tynn, men det er denne følelsen jeg har, som gjør at jeg synes det er ukomfortabelt. Særlig ekkelt blir det når jeg føler at dette er noe vi alle tenker på, men ikke snakker om, fordi det har vi liksom aldri gjort i løpet av årene som er gått. Da føler jeg forholdet er litt overfladisk og falskt, men det kan jo være bare en følelse jeg har, det vet jeg jo ikke. 

Har heller ikke sagt at jeg ikke forstår moren min, for det gjør jeg faktisk. Men nå er jeg voksen, har blitt frisk, og ønsker at dette er noe som skal høre fortiden til. Er vel litt derfor jeg er ekstra fortvilet over at dette henger sånn i luften i forholdet vårt. Setter selvfølgelig pris på at foreldrene mine er glad i meg, vil meg mitt beste, og hjelper meg med alt de kan. Det er absolutt ikke noe der jeg klager på! 

Anonymous poster hash: bbb7c...216

[AnonymBruker]

 

Jeg er ikke syk lengre. Jeg har oppnådd normal kroppsvekt, og spiser vanlig. Det er ikke i nærheten av hvordan det var tidligere. Likevel ønsker jeg å gå opp noen få kg til, fordi nå er jeg akkurat på normalvekt, men tror at kroppen min vil passe bedre til enda noen kg. 

Jeg vet jo ikke helt sikkert om moren (og faren) min går og er bekymret og ser på meg og tenker at jeg er for tynn, men det er denne følelsen jeg har, som gjør at jeg synes det er ukomfortabelt. Særlig ekkelt blir det når jeg føler at dette er noe vi alle tenker på, men ikke snakker om, fordi det har vi liksom aldri gjort i løpet av årene som er gått. Da føler jeg forholdet er litt overfladisk og falskt, men det kan jo være bare en følelse jeg har, det vet jeg jo ikke. 

Har heller ikke sagt at jeg ikke forstår moren min, for det gjør jeg faktisk. Men nå er jeg voksen, har blitt frisk, og ønsker at dette er noe som skal høre fortiden til. Er vel litt derfor jeg er ekstra fortvilet over at dette henger sånn i luften i forholdet vårt. Setter selvfølgelig pris på at foreldrene mine er glad i meg, vil meg mitt beste, og hjelper meg med alt de kan. Det er absolutt ikke noe der jeg klager på! 

Anonymous poster hash: bbb7c...216

 

Hvis du er 100% frisk, hvorfor er da dette et problem? Du gjentar og gjentar at du vil bli ukomfortabel, du føler det ekkelt, du vet ikke om du greier, du ønsker heller ikke å se dem "i din situasjon". Hvilken situasjon? Du føler du må droppe trening og stappe i deg usunn mat, og det kvier du deg for. Frisk? Voksen? Snakk med moren din, da. Si at du føler deg frisk. Si at du har normalvekt og er glad for det nå, si at treningen gjør at du føler deg aktiv og frisk. Si at du med fordel kan gå opp et par kilo til og jobber med det. Si at dette ikke overskygger livet ditt, og hindrer deg i å ha et vanlig forhold til familien. Og vis det, i handling. Første skritt: besøk dem.

Anonymous poster hash: 7b087...e48

[AnonymBruker]

 

Hvis du er 100% frisk, hvorfor er da dette et problem? Du gjentar og gjentar at du vil bli ukomfortabel, du føler det ekkelt, du vet ikke om du greier, du ønsker heller ikke å se dem "i din situasjon". Hvilken situasjon? Du føler du må droppe trening og stappe i deg usunn mat, og det kvier du deg for. Frisk? Voksen? Snakk med moren din, da. Si at du føler deg frisk. Si at du har normalvekt og er glad for det nå, si at treningen gjør at du føler deg aktiv og frisk. Si at du med fordel kan gå opp et par kilo til og jobber med det. Si at dette ikke overskygger livet ditt, og hindrer deg i å ha et vanlig forhold til familien. Og vis det, i handling. Første skritt: besøk dem.

Anonymous poster hash: 7b087...e48

 

Jeg synes det er ekkelt, fordi selv om jeg eventuelt sier til foreldrene mine at jeg er frisk og har det bra, så tviler jeg på at de tror på meg. Grunnen til det, er fordi det er blitt "vanlig" at jeg sliter med dette. De er kanskje blitt vant til å være bekymret, da særlig moren min. Derfor føler jeg at jeg ikke kan trene og må stappe i meg mat når jeg er hos dem, slik at de "ser" at jeg er frisk. Vet det høres teit ut, men vet liksom ikke hva annet jeg skal gjøre. Og ja, jeg kvier meg for å stappe i meg usunn mat og unngå å trene, når trening er noe som er veldig viktig for meg, uten at jeg må være syk for det. 

Du fremstiller det som at det er veldig lett å snakke med moren min om dette. Men jeg skal fortelle deg at etter så mange år (seks-sju år) hvor dette har vært et slags tabu-område, der alle går og vet at det er noe i luften som vi ikke snakker om, så er det ikke lett å plutselig begynne å snakke om det. Tror du må ha vært i en slik situasjon før du uttaler deg om at det er så utrolig enkelt å gjøre noe med. Så kanskje du innser at det er det faktisk ikke! 

Anonymous poster hash: bbb7c...216

[AnonymBruker]

 

Jeg synes det er ekkelt, fordi selv om jeg eventuelt sier til foreldrene mine at jeg er frisk og har det bra, så tviler jeg på at de tror på meg. Grunnen til det, er fordi det er blitt "vanlig" at jeg sliter med dette. De er kanskje blitt vant til å være bekymret, da særlig moren min. Derfor føler jeg at jeg ikke kan trene og må stappe i meg mat når jeg er hos dem, slik at de "ser" at jeg er frisk. Vet det høres teit ut, men vet liksom ikke hva annet jeg skal gjøre. Og ja, jeg kvier meg for å stappe i meg usunn mat og unngå å trene, når trening er noe som er veldig viktig for meg, uten at jeg må være syk for det. 

Du fremstiller det som at det er veldig lett å snakke med moren min om dette. Men jeg skal fortelle deg at etter så mange år (seks-sju år) hvor dette har vært et slags tabu-område, der alle går og vet at det er noe i luften som vi ikke snakker om, så er det ikke lett å plutselig begynne å snakke om det. Tror du må ha vært i en slik situasjon før du uttaler deg om at det er så utrolig enkelt å gjøre noe med. Så kanskje du innser at det er det faktisk ikke! 

Anonymous poster hash: bbb7c...216

 

Du har nok rett i at jeg ikke forstår. For for meg høres det ikke friskt ut å ikke ville møte familien sin fordi man må droppe trening i en/to dager, og spise en type og mengde mat andre vil anse som normalt og friskt.

Og selvfølgelig er moren din bekymret for deg, det vil hun være resten av ditt liv uansett hvor frisk du er og hvor godt det går deg i livet, og om du aldri hadde hatt problemer med noe som helst.

 

Anonymous poster hash: 7b087...e48

[AnonymBruker]

 

Du har nok rett i at jeg ikke forstår. For for meg høres det ikke friskt ut å ikke ville møte familien sin fordi man må droppe trening i en/to dager, og spise en type og mengde mat andre vil anse som normalt og friskt.

Og selvfølgelig er moren din bekymret for deg, det vil hun være resten av ditt liv uansett hvor frisk du er og hvor godt det går deg i livet, og om du aldri hadde hatt problemer med noe som helst.

 

Anonymous poster hash: 7b087...e48

 

Jeg mener ikke at jeg synes det er ukomfortabelt på spise en normal mengde mat eller droppe trening. Det jeg mener er at jeg føler jeg må presse i meg mye mer mat enn jeg klarer og det som er normalt, og at det et "forbudt" å ta seg en joggetur, fordi jeg ikke vil at foreldrene mine skal tro at jeg er syk ennå. Det er ingen som har sagt at jeg må det, men jeg føler jeg må det, for å liksom lette litt på den ekle stemningen. 

Og jeg synes ikke det er riktig at moren min skal være bekymret for meg resten av livet mitt, når jeg er frisk. At noen er bekymret for deg er ikke noen morsom følelse/opplevelse, og jeg synes ikke jeg fortjener å gå rundt å føle det sånn resten av livet. Så det synes jeg blir feil å si.

Anonymous poster hash: bbb7c...216

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å sprekke slike bobler, å plutselig ta årelang spenning ut av forholdet deres, men det enkleste er faktisk bare å gjøre det. Si at du vet det er vanskelig for dem å snakke om det, men du pleide å være spiseforstyrret, du er faktisk bedre nå, og du vil at de skal vite at de ikke trenger bekymre seg.

Anonymous poster hash: 11c09...39c

[AnonymBruker]

Jeg har også ganske overfladiske foreldre. De vil gjerne ikke forstå mer enn det de selv forstår. Alt annet er liksom rart.

 

Ja da må de gjerne kose seg i livet, når åpenheten er såpass lav .. men jeg er glad i dem på noen forskjellige måter da. De er bare programmerte roboter fra miljø og gener. Tar virkelig en mann som har kjempet i smerte før man ønsker å se utenfor matrix boksen.

Anonymous poster hash: b74f3...46d