Jeg sliter sykt, selvmordstanker

[AnonymBruker]

Håper virkelig noen leser alt og svarer, for jeg orker ikke mer

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, egentlig. Igjennom hele barndommen min har jeg alltid vært den som aldri har vært bra nok. I 1 klasse ble jeg fort venninner med de som senere skulle bli de mest populære jentene på skolen, men det var et helvete uten like. Jeg har alltid vært den jenta som alltid overreagerer på ting og som er overfølsom, noe som har ført til sykt mye drama. Allerede i 4 klasse satt de krav til meg for å bli godtatt. Jeg måtte få meg en dyrere jakke. Finere sko. Merkeklær. Farge håret. Begynne med mascara, og ja - jeg kan fortsette og skrive en milelang liste. Dette skapte tidlig dårlig selvtillit og selvbilde hos meg, men jeg holdt ut. En dag klarte jeg ikke mer. Jeg skulket skolen som 4 klassing, og hadde selvmordstanker. Mens andre normale 4. klassinger var ute og lekte med hverandre, lå jeg inne og druknet i tårer, eller sov - for det gjorde jeg. Jeg sov hele tiden, og det er ikke normalt. Gjennom hele skoletiden min (går vg1 nå) har dette ødelagt for meg. Selvbildet og selvtilliten min er helt borte, enda. Jeg strever fortsatt etter dyre plagg (eier ikke mange heldigvis!) den perfekte sminka, den perfekte hårstylen, de perfekte skoa, den perfekte kroppen (for det kommenterte de hele tiden, at jeg var for lubben og måtte holde inne magen når jeg var med de) og ja, her kan jeg også fortsette.

 

I 5 klasse var det nok. Jeg «sluttet» på skolen, mamma fikk meg ikke på skolen og endelig fortalte jeg alt. Vi flyttet og jeg byttet skole, og trivdes kjempegodt. Alt gikk bra, og jeg var den mest populære på skolen. (med bestevenninna mi), men hun dominerte meg på det sterkeste. Spurte jeg noen andre om å finne på noe før jeg spurte hun ble hun sur. Var jeg med noen andre når hun spurte meg om å finne på noe ble hun sur. Sa jeg ja til noen andre om de spurte om å finne på noe uten at jeg spurte hun om vi skulle finne på noe først ble hun sur, og her fortsetter også listen. Dette gjorde meg usikker og redd, og jeg mistet etterhvert alle venninner, så jeg var avhengig av hun. 

 

Ungdomsskolen begynte. De tre første mnd var de beste i mitt liv, og endelig var jeg og mamma glade og rolige, for endelig kunne jeg få det bra. Så begynte det en ny gutt i klassen, som absolutt skulle hate meg. Han slang kommentarer hver dag. «Du er feit». «Du er stygg.» «Hore.» «Skjønner ikke at *navn* ville ha sex med en så stygg gris som deg», og listen er lang. Jeg som alle andre lastet ned «ask.fm», og her fortsatte det. «Håper du tar selvmord». «Skjønner ikke hvordan moren din er stolt av noe som deg? Du fortjener å dø.», «Dø for moren din så ho slipper å være så flau.» Så begynte selvmordstankene og depresjonen kom krypende. Jeg skulket skolen, ofte og lenge. Så begynte kommentarene på ask igjen: «Ser du har begynt med selvskading? Håper du treffer strupen og dør.», «Kan du ikke kappe av deg pulsåra så du dør? Klassen kommer til å feire». Dette skapte tre jævlige år for meg. Jeg slet etterhvert med spising. Jeg spiste 400kcal hver dag, og holdt på sånn til jeg besvimte. Da bestemte jeg meg for å skjerpe meg skikkelig, spise sunt og regelmessig.

 

Jeg kom meg igjennom ungdomsskolen såvidt. Gikk ut av ungdomsskolen med over 3 uker fravær i 10 klasse, og et snitt på 3,4 - og jeg har vært oppe på 4,7.. Jeg overlevde, og endelig tenkte jeg at både jeg og folk vokste opp, noe de gjorde. Jeg trivdes og trives egentlig veldig godt, men jeg blir aldri bedt med på noe. Vi er en gjeng på 10 stk i klassen som snakker mye sammen, men jeg blir faktisk aldri bedt med på noe lenger. Alle jentene har jentekveld uten meg, og selvfølgelig får jeg masse snapper av det - og det sårer faktisk litt. 

 

Jeg ditchet en av mine gamle venninner, for det eneste vi gjorde var å såre hverandre. Vi slang negative kommentarer til hverandre og vennskapet vårt var ikke bra fordi vi var så ulike. Nå skal hun og venninna mi feire bursdag sammen, og de har bedt 80stk - og jeg er selvfølgelig ikke en av de. Venninnen min ville be meg, men hun jeg ditchet sa jeg ikke er ønsket der, så nå orker jeg ikke mer.. Alt med meg er feil, og jeg vil faktisk ikke leve lenger..

 

Mamma er ufør og har ikke råd til å flytte, og jeg har mulighet til å flytte til pappa (men må fortsatt gå på samme vgs..), men jeg vil ikke flytte fra mamma og lillebroren min.. Dette er så vanskelig, og jeg orker faktisk ikke mer..

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[gangnedsol i elg]

Håper virkelig noen leser alt og svarer, for jeg orker ikke mer

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, egentlig. Igjennom hele barndommen min har jeg alltid vært den som aldri har vært bra nok. I 1 klasse ble jeg fort venninner med de som senere skulle bli de mest populære jentene på skolen, men det var et helvete uten like. Jeg har alltid vært den jenta som alltid overreagerer på ting og som er overfølsom, noe som har ført til sykt mye drama. Allerede i 4 klasse satt de krav til meg for å bli godtatt. Jeg måtte få meg en dyrere jakke. Finere sko. Merkeklær. Farge håret. Begynne med mascara, og ja - jeg kan fortsette og skrive en milelang liste. Dette skapte tidlig dårlig selvtillit og selvbilde hos meg, men jeg holdt ut. En dag klarte jeg ikke mer. Jeg skulket skolen som 4 klassing, og hadde selvmordstanker. Mens andre normale 4. klassinger var ute og lekte med hverandre, lå jeg inne og druknet i tårer, eller sov - for det gjorde jeg. Jeg sov hele tiden, og det er ikke normalt. Gjennom hele skoletiden min (går vg1 nå) har dette ødelagt for meg. Selvbildet og selvtilliten min er helt borte, enda. Jeg strever fortsatt etter dyre plagg (eier ikke mange heldigvis!) den perfekte sminka, den perfekte hårstylen, de perfekte skoa, den perfekte kroppen (for det kommenterte de hele tiden, at jeg var for lubben og måtte holde inne magen når jeg var med de) og ja, her kan jeg også fortsette.

 

I 5 klasse var det nok. Jeg «sluttet» på skolen, mamma fikk meg ikke på skolen og endelig fortalte jeg alt. Vi flyttet og jeg byttet skole, og trivdes kjempegodt. Alt gikk bra, og jeg var den mest populære på skolen. (med bestevenninna mi), men hun dominerte meg på det sterkeste. Spurte jeg noen andre om å finne på noe før jeg spurte hun ble hun sur. Var jeg med noen andre når hun spurte meg om å finne på noe ble hun sur. Sa jeg ja til noen andre om de spurte om å finne på noe uten at jeg spurte hun om vi skulle finne på noe først ble hun sur, og her fortsetter også listen. Dette gjorde meg usikker og redd, og jeg mistet etterhvert alle venninner, så jeg var avhengig av hun. 

 

Ungdomsskolen begynte. De tre første mnd var de beste i mitt liv, og endelig var jeg og mamma glade og rolige, for endelig kunne jeg få det bra. Så begynte det en ny gutt i klassen, som absolutt skulle hate meg. Han slang kommentarer hver dag. «Du er feit». «Du er stygg.» «Hore.» «Skjønner ikke at *navn* ville ha sex med en så stygg gris som deg», og listen er lang. Jeg som alle andre lastet ned «ask.fm», og her fortsatte det. «Håper du tar selvmord». «Skjønner ikke hvordan moren din er stolt av noe som deg? Du fortjener å dø.», «Dø for moren din så ho slipper å være så flau.» Så begynte selvmordstankene og depresjonen kom krypende. Jeg skulket skolen, ofte og lenge. Så begynte kommentarene på ask igjen: «Ser du har begynt med selvskading? Håper du treffer strupen og dør.», «Kan du ikke kappe av deg pulsåra så du dør? Klassen kommer til å feire». Dette skapte tre jævlige år for meg. Jeg slet etterhvert med spising. Jeg spiste 400kcal hver dag, og holdt på sånn til jeg besvimte. Da bestemte jeg meg for å skjerpe meg skikkelig, spise sunt og regelmessig.

 

Jeg kom meg igjennom ungdomsskolen såvidt. Gikk ut av ungdomsskolen med over 3 uker fravær i 10 klasse, og et snitt på 3,4 - og jeg har vært oppe på 4,7.. Jeg overlevde, og endelig tenkte jeg at både jeg og folk vokste opp, noe de gjorde. Jeg trivdes og trives egentlig veldig godt, men jeg blir aldri bedt med på noe. Vi er en gjeng på 10 stk i klassen som snakker mye sammen, men jeg blir faktisk aldri bedt med på noe lenger. Alle jentene har jentekveld uten meg, og selvfølgelig får jeg masse snapper av det - og det sårer faktisk litt. 

 

Jeg ditchet en av mine gamle venninner, for det eneste vi gjorde var å såre hverandre. Vi slang negative kommentarer til hverandre og vennskapet vårt var ikke bra fordi vi var så ulike. Nå skal hun og venninna mi feire bursdag sammen, og de har bedt 80stk - og jeg er selvfølgelig ikke en av de. Venninnen min ville be meg, men hun jeg ditchet sa jeg ikke er ønsket der, så nå orker jeg ikke mer.. Alt med meg er feil, og jeg vil faktisk ikke leve lenger..

 

Mamma er ufør og har ikke råd til å flytte, og jeg har mulighet til å flytte til pappa (men må fortsatt gå på samme vgs..), men jeg vil ikke flytte fra mamma og lillebroren min.. Dette er så vanskelig, og jeg orker faktisk ikke mer..

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

Jeg har konsentrasjonesproblemer, så jeg leste igjennom, men fikk nok ikke meg alt.

Men, hva skal man si for å hjelpe en person i krise?

Drit i de andre. Finn deg selv så ordner det seg nok. Tror ungdsomstiden blir så vanskelig noen ganger at det er egentlig bare å skyndte seg til voksendommen, he he..

Kul den litt ned, ikke la deg stresse av omgivelsene, ta deg en tur i skogen og pust ut. Lykke til videre:-)

[AnonymBruker]

Jeg har konsentrasjonesproblemer, så jeg leste igjennom, men fikk nok ikke meg alt.

Men, hva skal man si for å hjelpe en person i krise?

Drit i de andre. Finn deg selv så ordner det seg nok. Tror ungdsomstiden blir så vanskelig noen ganger at det er egentlig bare å skyndte seg til voksendommen, he he..

Kul den litt ned, ikke la deg stresse av omgivelsene, ta deg en tur i skogen og pust ut. Lykke til videre:-)

Det er ikke så lett, men tusen takk. Jeg sliter med depresjon (diagnostisert), angst (utredelse nå) og tvangstanker (utredelse her også), og jeg har selvmordstanker nå. Jeg sliter også litt med mat. Klarer ikke spise noe usunt uten dårlig samvittighet, noe som fører til at jeg tenker så mye at jeg kaster opp. Spiser ca 1400kcal hver dag, og siden jeg kun er 16 år og trener en del er dette egentlig alt for lite. Jeg tror ikke jeg overlever 1 år til her, iallefall ikke slik situasjonen er nå. Tusen takk for omtanken iallefall!

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette var vondt å lese. Ingen skal måtte oppleve så mye sårende fra omgivelser.

Å være ungdom i giftige miljø kan være virkelig skadelig.

Jeg kan ikke gi deg andre råd enn å vite at det vil gå over. Jeg har selv hatt det jævlig fra 1 klasse til jeg endelig ble kvitt folka etter vgs. Men jeg lover deg at dette tar slutt. Vær sterk og søk noen å snakke med. Helsesøster kan være en støttende og trygg person å lette på tankene med.

Generelt, så er det ulovlig å trakkasere/mobbe via nett, så dette ville jeg sagt fra om. Dette er straffbart å gjøre.

Sender mange varme klemmer. Og du? Du ER god nok, akkurat som du er. Aldri la noen la noe annet gå inn på deg. <3

Anonymous poster hash: 79c66...112

[AnonymBruker]

Håper virkelig noen leser alt og svarer, for jeg orker ikke mer

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, egentlig. Igjennom hele barndommen min har jeg alltid vært den som aldri har vært bra nok. I 1 klasse ble jeg fort venninner med de som senere skulle bli de mest populære jentene på skolen, men det var et helvete uten like. Jeg har alltid vært den jenta som alltid overreagerer på ting og som er overfølsom, noe som har ført til sykt mye drama. Allerede i 4 klasse satt de krav til meg for å bli godtatt. Jeg måtte få meg en dyrere jakke. Finere sko. Merkeklær. Farge håret. Begynne med mascara, og ja - jeg kan fortsette og skrive en milelang liste. Dette skapte tidlig dårlig selvtillit og selvbilde hos meg, men jeg holdt ut. En dag klarte jeg ikke mer. Jeg skulket skolen som 4 klassing, og hadde selvmordstanker. Mens andre normale 4. klassinger var ute og lekte med hverandre, lå jeg inne og druknet i tårer, eller sov - for det gjorde jeg. Jeg sov hele tiden, og det er ikke normalt. Gjennom hele skoletiden min (går vg1 nå) har dette ødelagt for meg. Selvbildet og selvtilliten min er helt borte, enda. Jeg strever fortsatt etter dyre plagg (eier ikke mange heldigvis!) den perfekte sminka, den perfekte hårstylen, de perfekte skoa, den perfekte kroppen (for det kommenterte de hele tiden, at jeg var for lubben og måtte holde inne magen når jeg var med de) og ja, her kan jeg også fortsette.

I 5 klasse var det nok. Jeg «sluttet» på skolen, mamma fikk meg ikke på skolen og endelig fortalte jeg alt. Vi flyttet og jeg byttet skole, og trivdes kjempegodt. Alt gikk bra, og jeg var den mest populære på skolen. (med bestevenninna mi), men hun dominerte meg på det sterkeste. Spurte jeg noen andre om å finne på noe før jeg spurte hun ble hun sur. Var jeg med noen andre når hun spurte meg om å finne på noe ble hun sur. Sa jeg ja til noen andre om de spurte om å finne på noe uten at jeg spurte hun om vi skulle finne på noe først ble hun sur, og her fortsetter også listen. Dette gjorde meg usikker og redd, og jeg mistet etterhvert alle venninner, så jeg var avhengig av hun.

Ungdomsskolen begynte. De tre første mnd var de beste i mitt liv, og endelig var jeg og mamma glade og rolige, for endelig kunne jeg få det bra. Så begynte det en ny gutt i klassen, som absolutt skulle hate meg. Han slang kommentarer hver dag. «Du er feit». «Du er stygg.» «Hore.» «Skjønner ikke at *navn* ville ha sex med en så stygg gris som deg», og listen er lang. Jeg som alle andre lastet ned «ask.fm», og her fortsatte det. «Håper du tar selvmord». «Skjønner ikke hvordan moren din er stolt av noe som deg? Du fortjener å dø.», «Dø for moren din så ho slipper å være så flau.» Så begynte selvmordstankene og depresjonen kom krypende. Jeg skulket skolen, ofte og lenge. Så begynte kommentarene på ask igjen: «Ser du har begynt med selvskading? Håper du treffer strupen og dør.», «Kan du ikke kappe av deg pulsåra så du dør? Klassen kommer til å feire». Dette skapte tre jævlige år for meg. Jeg slet etterhvert med spising. Jeg spiste 400kcal hver dag, og holdt på sånn til jeg besvimte. Da bestemte jeg meg for å skjerpe meg skikkelig, spise sunt og regelmessig.

Jeg kom meg igjennom ungdomsskolen såvidt. Gikk ut av ungdomsskolen med over 3 uker fravær i 10 klasse, og et snitt på 3,4 - og jeg har vært oppe på 4,7.. Jeg overlevde, og endelig tenkte jeg at både jeg og folk vokste opp, noe de gjorde. Jeg trivdes og trives egentlig veldig godt, men jeg blir aldri bedt med på noe. Vi er en gjeng på 10 stk i klassen som snakker mye sammen, men jeg blir faktisk aldri bedt med på noe lenger. Alle jentene har jentekveld uten meg, og selvfølgelig får jeg masse snapper av det - og det sårer faktisk litt.

Jeg ditchet en av mine gamle venninner, for det eneste vi gjorde var å såre hverandre. Vi slang negative kommentarer til hverandre og vennskapet vårt var ikke bra fordi vi var så ulike. Nå skal hun og venninna mi feire bursdag sammen, og de har bedt 80stk - og jeg er selvfølgelig ikke en av de. Venninnen min ville be meg, men hun jeg ditchet sa jeg ikke er ønsket der, så nå orker jeg ikke mer.. Alt med meg er feil, og jeg vil faktisk ikke leve lenger..

Mamma er ufør og har ikke råd til å flytte, og jeg har mulighet til å flytte til pappa (men må fortsatt gå på samme vgs..), men jeg vil ikke flytte fra mamma og lillebroren min.. Dette er så vanskelig, og jeg orker faktisk ikke mer..

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

Ungdomstiden suger for de aller fleste, men seriøst, du må slippe det som skjedde på barneskolen om ikke vil du aldri klare å få ett fullverdig liv. JA, det var kjipt, men dere var alle barn. Get over it.

Så er det bare å fokusere på at livet faktisk bare blir bedre av å bli eldre. Det eneste negative med å eldes er rynkene, alt annet er bare positivt. Selvtilliten din vil komme. Bare for guds skyld slipp det som skjedde 1 og 4 skoletrinn for hundre år siden.

Anonymous poster hash: 34d83...fa2

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette var vondt å lese. Ingen skal måtte oppleve så mye sårende fra omgivelser.

Å være ungdom i giftige miljø kan være virkelig skadelig.

Jeg kan ikke gi deg andre råd enn å vite at det vil gå over. Jeg har selv hatt det jævlig fra 1 klasse til jeg endelig ble kvitt folka etter vgs. Men jeg lover deg at dette tar slutt. Vær sterk og søk noen å snakke med. Helsesøster kan være en støttende og trygg person å lette på tankene med.

Generelt, så er det ulovlig å trakkasere/mobbe via nett, så dette ville jeg sagt fra om. Dette er straffbart å gjøre.

Sender mange varme klemmer. Og du? Du ER god nok, akkurat som du er. Aldri la noen la noe annet gå inn på deg. <3

Anonymous poster hash: 79c66...112

Går på privatskole, så vi har ikke helsesøster.. Jeg håper bare jeg holder ut i 3 år til, for jeg er ikke så sterk som du var.. Trist å høre at du har slitt med det samme, så sender en varm klem 

 

Tusen takk!

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[AnonymBruker]

Går på privatskole, så vi har ikke helsesøster.. Jeg håper bare jeg holder ut i 3 år til, for jeg er ikke så sterk som du var.. Trist å høre at du har slitt med det samme, så sender en varm klem

Tusen takk!

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

Kunne du snakket med kontaktlærer?

Anonymous poster hash: 79c66...112

[AnonymBruker]

Ungdomstiden suger for de aller fleste, men seriøst, du må slippe det som skjedde på barneskolen om ikke vil du aldri klare å få ett fullverdig liv. JA, det var kjipt, men dere var alle barn. Get over it.

Så er det bare å fokusere på at livet faktisk bare blir bedre av å bli eldre. Det eneste negative med å eldes er rynkene, alt annet er bare positivt. Selvtilliten din vil komme. Bare for guds skyld slipp det som skjedde 1 og 4 skoletrinn for hundre år siden.

Anonymous poster hash: 34d83...fa2

Oi, her er vi forståelsesfulle ja. Er vel en grunn til at du har skrevet denne som anonym tenker jeg. Vet ikke om du mente det frekt, men jeg tolket det på den måten.

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[AnonymBruker]

Kunne du snakket med kontaktlærer?

Anonymous poster hash: 79c66...112

Litt usikker, kan jo prøve..

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[altflyter]

Det er forferdelig å lese, og jeg får veldig vondt av deg, men jeg blir også veldig bekymret for deg. Er det slik at du burde ta kontakt med helsetjenesten med en gang? 

 

Selvmordstanker er skremmende og farlig... Du kan ikke angre på det. Kan du ta kontakt med noen? Ikke være alene?

[AnonymBruker]

Det er forferdelig å lese, og jeg får veldig vondt av deg, men jeg blir også veldig bekymret for deg. Er det slik at du burde ta kontakt med helsetjenesten med en gang? 

 

Selvmordstanker er skremmende og farlig... Du kan ikke angre på det. Kan du ta kontakt med noen? Ikke være alene?

Jeg har ikke kritiske(?) selvmordstanker. Jeg vil ikke leve mer fordi jeg ikke orker mer, men jeg kunne aldri gjort noe sånt mot mamma, pappa og småsøsknene mine - heldigvis.

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[altflyter]

 

Jeg har ikke kritiske(?) selvmordstanker. Jeg vil ikke leve mer fordi jeg ikke orker mer, men jeg kunne aldri gjort noe sånt mot mamma, pappa og småsøsknene mine - heldigvis.

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

 

Ok. Det var bra, for jeg ble veldig, veldig bekymret. 

 

Det kommer til å bli bedre. Selv om fortiden er helt jævlig så klarer du dette! Man kan aldri glemme, kanskje aldri tilgi, men man kan prøve å akseptere. Jeg har fått høre det tusen ganger av behandlere og hadde lyst til å kaste noe på dem, og det var ikke før mange år senere at jeg forstod hva de mente.

 

Jeg innså forskjellen på å akseptere og å anerkjenne. Det som har vært er ikke greit, men man kan ikke gjøre noe med det som er og det som har vært. Stien bak deg er allerede tråkket, så nå må du ta det vanskelige steget og hoppe ut i det ukjente. Vær egoistisk! Det tror jeg du hadde hatt godt av.

 

Det kommer til å ordne seg! Jeg lover! 

 

[AnonymBruker]

Ok. Det var bra, for jeg ble veldig, veldig bekymret. 

 

Det kommer til å bli bedre. Selv om fortiden er helt jævlig så klarer du dette! Man kan aldri glemme, kanskje aldri tilgi, men man kan prøve å akseptere. Jeg har fått høre det tusen ganger av behandlere og hadde lyst til å kaste noe på dem, og det var ikke før mange år senere at jeg forstod hva de mente.

 

Jeg innså forskjellen på å akseptere og å anerkjenne. Det som har vært er ikke greit, men man kan ikke gjøre noe med det som er og det som har vært. Stien bak deg er allerede tråkket, så nå må du ta det vanskelige steget og hoppe ut i det ukjente. Vær egoistisk! Det tror jeg du hadde hatt godt av.

 

Det kommer til å ordne seg! Jeg lover! 

 

Jeg har også hørt det uttalige ganger, men jeg klarer likevel ikke å bli bedre. Jeg skal egentlig begynne i terapi nå, men jeg klarer ikke - jeg har ikke tid? Jeg går på skole fra 8-15 hver eneste dag (noe som er et slit i seg selv, ødelegger meg selv ved å presse meg så sterkt) for så å gjøre lekser, også øver jeg halve natta til prøva jeg har dagen etter, som jeg dessverre hadde glemt. Sånn funker det på vgs, og fravær er jo ikke bra det heller..

 

Har prøvd å være egoistisk, da mistet jeg nesten alle venninnene mine, så det er ikke noe jeg prøver igjen.. Tusen takk!

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[altflyter]

 

Jeg har også hørt det uttalige ganger, men jeg klarer likevel ikke å bli bedre. Jeg skal egentlig begynne i terapi nå, men jeg klarer ikke - jeg har ikke tid? Jeg går på skole fra 8-15 hver eneste dag (noe som er et slit i seg selv, ødelegger meg selv ved å presse meg så sterkt) for så å gjøre lekser, også øver jeg halve natta til prøva jeg har dagen etter, som jeg dessverre hadde glemt. Sånn funker det på vgs, og fravær er jo ikke bra det heller..

 

Har prøvd å være egoistisk, da mistet jeg nesten alle venninnene mine, så det er ikke noe jeg prøver igjen.. Tusen takk!

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

 

Av og til må man ofre noe viktig for noe enda viktigere. Tro meg. Du vil ikke ende opp som jeg gjorde. Jeg studerte, var veldig aktiv på fritiden med venner og organisasjoner. Ting ble verre og verre, og jeg fortsatte å ignorere det. Til slutt sa det smell og jeg nådde bunnlinjen.

 

Du er nødt til å sette helsen din i første rekke. Det er ufattelig viktig! Dette kommer fra en som virkelig vet hva hun snakker om!

 

Skole kan du alltid ta igjen, og venner forsvinner ikke bare fordi man er syk en stund. Og OM noen skulle forsvinne... er det egentlig venner du ønsker å ha?

Endret 10. oktober 2015 av altflyter

[AnonymBruker]

Av og til må man ofre noe viktig for noe enda viktigere. Tro meg. Du vil ikke ende opp som jeg gjorde. Jeg studerte, var veldig aktiv på fritiden med venner og organisasjoner. Ting ble verre og verre, og jeg fortsatte å ignorere det. Til slutt sa det smell og jeg nådde bunnlinjen.

 

Du er nødt til å sette helsen din i første rekke. Det er ufattelig viktig! Dette kommer fra en som virkelig vet hva hun snakker om!

 

Skole kan du alltid ta igjen, og venner forsvinner ikke bare fordi man er syk en stund. Og OM noen skulle forsvinne... er det egentlig venner du ønsker å ha?

Jeg har ikke tid til å ta igjen skole, egentlig.. Kunne ønske jeg kunne være på skolen litt kortere dager om gangen uten fravær på vitnemålet så lenge jeg fullførte alle prøver og eksamener.. 

 

Venninnene mine forsvinner nok ikke, men jeg føler at jeg må sette de først og passe på de/være sammen med de. Jeg har nok nådd bunnen allerede, dessverre. Kan til tider føles ut som jeg har ME iforhold til hvor sliten jeg er (håper ikke jeg tråkker på noen tær nå, ikke meningen å støte noen)

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[altflyter]

 

Jeg har ikke tid til å ta igjen skole, egentlig.. Kunne ønske jeg kunne være på skolen litt kortere dager om gangen uten fravær på vitnemålet så lenge jeg fullførte alle prøver og eksamener.. 

 

Venninnene mine forsvinner nok ikke, men jeg føler at jeg må sette de først og passe på de/være sammen med de. Jeg har nok nådd bunnen allerede, dessverre. Kan til tider føles ut som jeg har ME iforhold til hvor sliten jeg er (håper ikke jeg tråkker på noen tær nå, ikke meningen å støte noen)

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

 

Hvorfor har du ikke tid til det? Du har hele livet foran deg Jeg sa nøyaktig det samme selv. "Har ikke tid til å være syk", men av og til så må man ta en pause. Er det krise om du er borte noen få timer/dager? 

 

Jeg tenkte det samme som deg og som sagt... det hele endte med mange innleggelser. Fordi jeg ikke lyttet til kroppen min før det nesten var for sent. 

 

Hva hjelper skole om du har det forferdelig?

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke tid til det? Du har hele livet foran deg Jeg sa nøyaktig det samme selv. "Har ikke tid til å være syk", men av og til så må man ta en pause. Er det krise om du er borte noen få timer/dager? 

 

Jeg tenkte det samme som deg og som sagt... det hele endte med mange innleggelser. Fordi jeg ikke lyttet til kroppen min før det nesten var for sent. 

 

Hva hjelper skole om du har det forferdelig?

For om jeg dropper ut nå, kommer jeg ikke til å komme tilbake. Jeg kjenner meg såpass godt at når jeg vet hva jeg går til (som er så tøft som studiespes) får jeg aldri ræva i gir til å komme tilbake, derfor.. Jeg har jo ikke tid til å være syk! Skole, prøver, lekser, trening, venninner, og jobb..

 

Har allerede vært borte 5 dager og 4t, og det er litt krise..

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

[AnonymBruker]

 

For om jeg dropper ut nå, kommer jeg ikke til å komme tilbake. Jeg kjenner meg såpass godt at når jeg vet hva jeg går til (som er så tøft som studiespes) får jeg aldri ræva i gir til å komme tilbake, derfor.. Jeg har jo ikke tid til å være syk! Skole, prøver, lekser, trening, venninner, og jobb..

 

Har allerede vært borte 5 dager og 4t, og det er litt krise..

Anonymous poster hash: ae3e1...51b

 

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjenta meg selv.... Det er ikke verdt det. Virkelig. Jeg tok studiespes et år for sent fordi jeg ble syk. Snakker du med skolen så får du gyldig fravær når du faktisk har bekreftelse fra behandler på at du faktisk får behandling

Anonymous poster hash: 2806c...242

[altflyter]

 

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjenta meg selv.... Det er ikke verdt det. Virkelig. Jeg tok studiespes et år for sent fordi jeg ble syk. Snakker du med skolen så får du gyldig fravær når du faktisk har bekreftelse fra behandler på at du faktisk får behandling

Anonymous poster hash: 2806c...242

 

Haha! Den var fra meg. Må ha kommet borti anonymknappen 

[AnonymBruker]

 

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjenta meg selv.... Det er ikke verdt det. Virkelig. Jeg tok studiespes et år for sent fordi jeg ble syk. Snakker du med skolen så får du gyldig fravær når du faktisk har bekreftelse fra behandler på at du faktisk får behandling

Anonymous poster hash: 2806c...242

 

Det jeg tenker på er at selvom det er gyldig, så står det vel fortsatt der? Om jeg skal søke medisin (om jeg er frisk nok til det og har karakterer nok til det vg3) tar de meg vel ikke inn med 8 uker i fravær, selvom det er gyldig? Mener ikke å være vanskelig altså!

Anonymous poster hash: ae3e1...51b