Føler livet har stoppet opp, vet ikke hva jeg skal gjøre...

[AnonymBruker]

Takk for alle innspill.

Jeg har grublet mye i det siste, på hvordan livet mitt har blitt sånn og hvordan jeg skal klare å snu dette. Jeg har kommet frem til, at det viktigste er sønnen vår. Han har jeg desverre med eksen, og det kommer aldri til å bli annerledes. Innerst inne vet jeg at sønnen har det best med både mor og far irundt seg, derfor har jeg bestemt meg for å bli boende.

 

Jeg har hovedomsorgen, men vi har en veldig løs avtale som funker godt for oss begge to. Det er ingen problemer at han ringer meg og er sammen med sønnen utenom "sine tider" når det begge passer oss. Vi samarbeider bra, har en god kommunikasjon, snakker ofte sammen om sønnen vår. Derfor ser sønnen min pappaen sin ofte, og de storkoser seg sammen. Min sønn har fått to stesøstre og en stemamma som han snakker mye om og har blitt glad i. Jeg er selvfølgelig glad på hans vegne for at han har fått en "ekstrafamilie", men det føles litt som at det skulle vært jeg som var del i den familien..

 

Jeg har funnet ut at jobbsituasjonen er helt utholdbar. Vi er en liten avdeling med få ansatte, og nå er det fullstendig isfront. Blir holdt utestengt, og idag har jeg ikke sagt et ord til noen. Fikk ikke engang hei, da jeg hilste god morgen. Prøvde senere ved kaffemaskinen, men ble fullstendig ignorert av alle de få som jeg jobber med. Er så lei meg nå, og fullstendig tappet for energi. Så første steg blir å skifte jobb. Har funnet ut at jeg kan til og med søke på noe som jeg ikke er utdannet til, bare for å slutte på denne jobben..Så nå har jeg bestemt meg for å søke som ekstravikar for et sykehjem, selv om det har ingenting med utdannelsen min å gjøre.

 

Anonymous poster hash: b96c2...40e

[AnonymBruker]

Takk for alle innspill.

Jeg har grublet mye i det siste, på hvordan livet mitt har blitt sånn og hvordan jeg skal klare å snu dette. Jeg har kommet frem til, at det viktigste er sønnen vår. Han har jeg desverre med eksen, og det kommer aldri til å bli annerledes. Innerst inne vet jeg at sønnen har det best med både mor og far irundt seg, derfor har jeg bestemt meg for å bli boende.

Jeg har hovedomsorgen, men vi har en veldig løs avtale som funker godt for oss begge to. Det er ingen problemer at han ringer meg og er sammen med sønnen utenom "sine tider" når det begge passer oss. Vi samarbeider bra, har en god kommunikasjon, snakker ofte sammen om sønnen vår. Derfor ser sønnen min pappaen sin ofte, og de storkoser seg sammen. Min sønn har fått to stesøstre og en stemamma som han snakker mye om og har blitt glad i. Jeg er selvfølgelig glad på hans vegne for at han har fått en "ekstrafamilie", men det føles litt som at det skulle vært jeg som var del i den familien..

Jeg har funnet ut at jobbsituasjonen er helt utholdbar. Vi er en liten avdeling med få ansatte, og nå er det fullstendig isfront. Blir holdt utestengt, og idag har jeg ikke sagt et ord til noen. Fikk ikke engang hei, da jeg hilste god morgen. Prøvde senere ved kaffemaskinen, men ble fullstendig ignorert av alle de få som jeg jobber med. Er så lei meg nå, og fullstendig tappet for energi. Så første steg blir å skifte jobb. Har funnet ut at jeg kan til og med søke på noe som jeg ikke er utdannet til, bare for å slutte på denne jobben..Så nå har jeg bestemt meg for å søke som ekstravikar for et sykehjem, selv om det har ingenting med utdannelsen min å gjøre.

Anonymous poster hash: b96c2...40e

Siden du blir fryst ut på jobb, kanskje du kan gå til fastlegen å få en kort sykemelding. Kanskje det vil hjelpe?

Anonymous poster hash: c9f61...b5e

[Kattugla]

Huff.. Jeg synes det er ille hvordan din eks behandlet deg, men minst like ille er det hvordan dine kollegaer behandler deg! Ikke at det hjelper stort i denne situasjonen, men disse menneskene kan du få billig av meg.. Jeg tror det første skrittet til en bedre hverdag må være å bytte jobb, noe du er allerede inne på. Har dere ingen tillitsvalgt på jobben? Ellers har jeg dessverre ingen gode råd å komme med, men ble veldig lei meg på dine vegne og ville bare sende deg en

[Kattugla]

Hvor mye har du forresten din sønn? Kan ikke du flytte til en annen by i nærområdet hvor du får startet med "blanke ark" samtidig som det er ikke for lang avstand mellom far og sønn?

[AnonymBruker]

Meld deg inn i den lokale husfliden. De har helt sikkert strikketreff. Hvis ikke dere har en der dere bor har de sikkert i nabobygda/-byen. 

 

Det høres litt merkelig ut at de fryser deg ut uten at du har gjort noe som du ikke forteller oss. Men støtter faktisk å få en kort sykemelding og evnt. flytte til et annet sted like ved. 

Anonymous poster hash: ad246...a79

[AnonymBruker]

Å sykemelde seg frem til du får en ny jobb ville jeg virkelig anbefalt deg. Du skal ikke måtte finne deg i å bli behandlet slik på jobb! Blir så provosert av å lese at du blir ignorert, og bare så det er sagt, det er trakassering på arbeidsplassen (les aml). Du kan si i fra til sjefen om dette, son har et ktarav om at trakassering ikke skal skje. At du er sykemeldt på grunn av dette kan du faktisk kreve erstatning for.

Men uansett, å finne en annen jobb burde du absolutt gjøre, og fortjener å ha det bra.

Fremdeles sint på sine vegne over eksen, og vil si at du er faen så sterk som klarer å tenke på sønnens relasjon til begge foreldrene. All ære til deg for at du er så god som mor. Men ikke glem deg selv og egen lykke <3

Anonymous poster hash: e6b1b...d07

[AnonymBruker]

 

Takk for alle innspill.

Jeg har grublet mye i det siste, på hvordan livet mitt har blitt sånn og hvordan jeg skal klare å snu dette. Jeg har kommet frem til, at det viktigste er sønnen vår. Han har jeg desverre med eksen, og det kommer aldri til å bli annerledes. Innerst inne vet jeg at sønnen har det best med både mor og far irundt seg, derfor har jeg bestemt meg for å bli boende.

 

Jeg har hovedomsorgen, men vi har en veldig løs avtale som funker godt for oss begge to. Det er ingen problemer at han ringer meg og er sammen med sønnen utenom "sine tider" når det begge passer oss. Vi samarbeider bra, har en god kommunikasjon, snakker ofte sammen om sønnen vår. Derfor ser sønnen min pappaen sin ofte, og de storkoser seg sammen. Min sønn har fått to stesøstre og en stemamma som han snakker mye om og har blitt glad i. Jeg er selvfølgelig glad på hans vegne for at han har fått en "ekstrafamilie", men det føles litt som at det skulle vært jeg som var del i den familien..

 

Jeg har funnet ut at jobbsituasjonen er helt utholdbar. Vi er en liten avdeling med få ansatte, og nå er det fullstendig isfront. Blir holdt utestengt, og idag har jeg ikke sagt et ord til noen. Fikk ikke engang hei, da jeg hilste god morgen. Prøvde senere ved kaffemaskinen, men ble fullstendig ignorert av alle de få som jeg jobber med. Er så lei meg nå, og fullstendig tappet for energi. Så første steg blir å skifte jobb. Har funnet ut at jeg kan til og med søke på noe som jeg ikke er utdannet til, bare for å slutte på denne jobben..Så nå har jeg bestemt meg for å søke som ekstravikar for et sykehjem, selv om det har ingenting med utdannelsen min å gjøre.

 

Anonymous poster hash: b96c2...40e

 

Jeg synes virkelig ikke at du skal bli boende. Om du ikke flytter til Tromsø, flytt til en større by nærmere! Det at familien hans, vennene og kollegene fryser deg ut er rart og råttent. De burde ha vært på "ditt lag"! Jeg føler virkelig med deg her. Gutten er ikke så gammel så om du flytter før skolestart til Tromsø vil jeg tro at det går fint. Vil barnefar se barnet sitt oftere? Da får han flytte nærmere Tromsø!!!

Anonymous poster hash: f7068...78a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor alle kollegaene snur ryggen til deg når det var hun som kapret mannen din? Burde jo vært omvendt...ellers er det noe du ikke forteller her. 

Anonymous poster hash: 4cf92...0e7

[Peter007]

.

Endret 9. oktober 2015 av Peter007

[Peter007]

Det har vært omtalt av diverse politiske partier og organisasjoner muligheten til å flytte langt med barn når det er samvær inn i bildet.

I dag er det som omtalt her at bostedsforeldre kan flytte innenlands fritt.

Varsel innen 6 mnd. før til samværs foreldre. Flyttingen kan imidlertid stoppes foreløpig inntil saken er rettslig avgjort. Det kan også bestemmes midlertidig bosted.

Endret 9. oktober 2015 av Peter007

[Gjest sjakkmatt]

Uff, kjenner jeg blir trist og provosert av å lese dette! Håper du får deg en ny jobb.

Om du flytter litt på deg til en større by (men ikke helt til Tromsø) med en gang kan det jo være mer relevante jobbmuligheter for deg også?

Ellers ville jeg anbefale deg å få deg en hund eller et annet dyr om du liker den slags. Det er godt selskap, noe annet å tenke på, de er fine å ha med på turer og det er et stort nettverk i oppdrettsamlinger/raseklubber/sosiale kurs osv - men dyr krever jo også mye, så det må være en overveid avgjørelse. Ønsker deg masse lykke til!!

[AnonymBruker]

Siden du blir fryst ut på jobb, kanskje du kan gå til fastlegen å få en kort sykemelding. Kanskje det vil hjelpe?

Anonymous poster hash: c9f61...b5e

Blir man mindre fryst ut etter en sykemelding?

Anonymous poster hash: 43369...ba4

[AnonymBruker]

Takk for svar.  Det er fint å lese svarene her inne. Kanskje jeg skal vurdere en sykmelding. Vi er bare noen få ansatte og kjæresten hans er veldig god venn med alle. Så desverre så er de på "hennes side".. Jeg kunne helt sikkert ha gjort en bedre innsats i å ha blitt kjent med dem, for jeg har aldri snakka med dem uten at det har vært jobbrelatert, men jeg er desverre veldig sjenert. Det slår jo tilbake på meg nå, at jeg aldri ble personlig kjent med mine kollegaer, sånn som kjæresten hans er, hun kjenner alle på avdelingen kjempegodt, og jeg vet at de ofte treffes utenom arbeid. Men vi har da alltid vært høflige og behandlet hverandre med respekt- før nå.

Anonymous poster hash: b96c2...40e

[AnonymBruker]

Obs - jobbkonflikt er ikke godkjent sykmeldingsgrunn i følge folketrygdloven. Blir det langvarig er det en risiko for at du enten må få lege til å skrive en annen diagnose, eller du får problemer med nav. Jeg tenker også litt på om du virkelig vil få det bedre ved å være hjemme hele dagen, og få virkelig god tid til å tenke ... Kanskje heller forsøke å holde ut med hevet hode, og legge alt inn på å få en annen jobb? Stor klem - du er tøff

Anonymous poster hash: debb9...d7d

[AnonymBruker]

Skjønner ikke alle som er så gira på at hun skal flytte helt til Tromsø og snakker som om dette kun går utover barnefaren? Det går jo i høyeste grad utover barnet! Nå synes jeg det står stor respekt av TS som setter sønnen sin først og blir, all ære til henne!

Snakker av vond egenerfaring da jeg selv ble flyttet halve landet unna min egen far, og dette er sårt fortsatt i voksen alder at vi aldri fikk ha et nært forhold. Savnet etter pappa var enormt!

Når det gjelder deg TS støtter jeg deg fullt i ny jobb, og undersøke alle muligheter for sosiale ting hvor du kan knytte nye bånd. F,eks kurs? Frivillighet? Hobby?? Håper virkelig det vil løse seg for deg!!

Anonymous poster hash: 6aeec...0b5

[AnonymBruker]

Jeg synes virkelig ikke at du skal bli boende. Om du ikke flytter til Tromsø, flytt til en større by nærmere! Det at familien hans, vennene og kollegene fryser deg ut er rart og råttent. De burde ha vært på "ditt lag"! Jeg føler virkelig med deg her. Gutten er ikke så gammel så om du flytter før skolestart til Tromsø vil jeg tro at det går fint. Vil barnefar se barnet sitt oftere? Da får han flytte nærmere Tromsø!!! Anonymous poster hash: f7068...78a

Hva med hensyn til barnet som ønsker og har behov for nærhet til barnefaren?

Anonymous poster hash: 6aeec...0b5

[AnonymBruker]

Blir man mindre fryst ut etter en sykemelding?

Anonymous poster hash: 43369...ba4

Ja, for da er man ikke på jobb.

Anonymous poster hash: 47651...1a8