Beccy - Lever livet med mann og to tette

[Beccy87]

Ta ekstra tran så får han det gjennom melken. Det er D vitamin han ikke får gjennom melken og de dråpene smaker ikke noe

 

Ok, så kjøpe egne D-vitamindråper?

På apoteket?

 

 

Easytran-sprøytene fungerer veldig fint her.

 

 

Easytran-sprøyte har jeg aldri hørt om, hva og hvor finner jeg det?

[Gjest Runforit]

Ok, så kjøpe egne D-vitamindråper?

På apoteket?

Easytran-sprøyte har jeg aldri hørt om, hva og hvor finner jeg det?

Ja, er egne dråper

[Gjest Nori]

Easytran får du på apoteket.

https://www.apotek1.no/produkter/easytran-doseringssproyte-2ml-2stk-904044p

[Beccy87]

Takk for råd!

Det ble D-vitamindråper så fortsetter jeg med tranen.

 

Jeg hadde først planer om å fortsette med de vitaminene jeg tok når jeg gikk gravid. (Den gule pakken man får kjøpt på apoteket, med bla omega3-tabletter.)  Men jeg synes den er så unødvendig dyr!

Jeg spiser jo et sunt og variert kosthold, og med tran i tillegg så får det jammen meg holde! 

 

Og hva gjør man egentlig når man kommer med baby til legen for 6-ukers kontroll og legen uttrykker genuin bekymring for mannen som ser 'sliten, blek og trøtt' ut, mens mor og barn 'gløder'. 

Stakkars mannen er forkjølet og har jobbet i overkant mye i det siste, både på jobb og her hjemme, flink er han, men kanskje på tide å ta seg en fri dag.. 

 

Larven fikk full pott på alle punkter på kontrollen og vi er selvfølgelig storfornøyde med det! 

Mannen dro rett på jobb igjen etter kontrollen mens vi tok en lang trilletur i sola.

Nå venter dusjen, etterhvert litt middag og så støvsuging av hele leiligheten når Larven tillater det, i den rekkefølgen selvfølgelig, der er jo viktig å prioritere!  

[Beccy87]

Super natt i natt; Larven sov fra 02 til 08 også igjen fra 09 til 11.

Deilig! 

 

Hadde det ikke vært for at jeg nå føler meg relativt uthvilt ville jeg vært super grinete. Har fortsatt ikke fått noe penger fra Nav denne mnd.... 

De andre mnd har pengene kommet på konto den 18. så jeg merker jeg savner dem en del... 

Samtidig så står det jo på sidene at de skal bli utbetalt i slutten av måneden, så jeg har kanskje bare vært heldig og utbetalt før hittil?? 

Irriterende er det uansett  

[Gjest Nori]

Så herlig med søvn! 

Forstår godt at det er frustrerende, jeg er så utrolig glad for at jeg får lønn som normalt fra arbeidsgiver under permisjonen. 

[Gjest Runforit]

De har flere utbetalinger på slutten av hver mnd så de kommer litt tilfeldig fra nå frem til 30. :/

[Beccy87]

Har hatt en fin og rolig dag i dag. 

Larven har kavet veldig mye i natt og jeg forstod absolutt ingenting når mannen kom inn for å si hade og gå på jobb i dag tidlig. 

Hadde vist pratet i søvne og sagt noe sånt som at 'nei! jeg er ikke klar for dette!' 

 

Ellers har det regnet og vært ganske surt ute i dag så jeg vurderte en stund å droppe den daglige trilleturen, helt til jeg tok meg i det og innså hvorfor jeg ville droppe den. 

Nemlig at det regner og jeg ville bli våt siden jeg fortsatt er for tjukk for regnjakken min.

Da var det bare å få på seg joggeskoene og komme seg ut allikevel, våt eller ikke, man blir ikke tynn av å sitte på sofaen! 

 

I morgen har jeg lovet å dra innom å besøke jobben og vise fram Lilling. 

Jeg gruer meg litt, har bare vært innom en kjapp tur etter at jeg gikk ut i perm og det er jo 3 mnd siden nå! Sånn går det når man ikke er glad i å være sosial... 

[Beccy87]

OBS: Syte innlegg!

 

 

I dag føles alt skikkelig dritt... 

 

Larven har forsåvidt vært en engel og jeg har sovet 6 timer til sammen i natt, men jeg er så sliiten.

Føler alt bare er et ork, en sånn dag at hadde det ikke vært for Lilling så hadde jeg blitt i senga og nektet å gjort noe ting helt til i morgen.... 

 

Leiligheten ser helt bomba ut, vi har ikke vasket klær hele uka, kjøleskapet er tomt, vi har bla. 5 bæreposer med flasker som skulle vært pantet.

 

Klesskapet mitt er rasert fordi jeg gjorde et forsøk på å finne noe å ha på meg som ikke er gravidbukser og joggebukser, det gjorde jeg selvfølgelig ikke siden jeg fortsatt er kjempe tjukk.   

13kg igjen til startvekt og denne uka gikk jeg ned usle 100g, altså ingenting!! 

Jeg vil så gjerne være tynn igjen å kunne ta på meg vanlige gode skinny jeans og en genser, samtidig som jeg også bare vil grave meg ned i et lass av potetgull, iskrem og godis... 

 

Lurer på om jeg kanskje får mensen igjen snart, det er jo 8 uker siden fødselen på søndag og jeg skal til legen neste uke og forhåpentligvis sette inn spiral, så det hadde jo bare vært kjempe typisk. 

 

Uff nå ble det fryktelig dårlig stemning her. 

Bare 6 timer til så er mannen hjemme og heldigvis fri hele helgen, det hjelper litt... 

Nå får jeg vel prøve å tvinge oss ut på en trilletur, det er jo tross alt (nesten irriterende) strålendre sol ute og Larven (og jeg) har godt av litt frisk luft. 

[j86]

Godt at mannen kommer hjem og kan ta i et tak i leiligheten. Det bør ikke være noen forventning at du skal klare å holde orden på alt når du er hjemme, amming og baby er jo en fulltidsjobb :-)

 

Husk at hvis du spiser helt normalt, så vil du over tid gå ned i vekt pga ammingen. Og når du er så flink og går turer, så eskalerer vektnedgangen. Forstår godt at du vil fråtse i alt mulig sukker og diverse, jeg måtte selv sette en stopper for det ca 8 uker etter fødselen, da følte jeg det gikk helt over stokk og stein.. Jeg var jo så bekymret for stor baby at jeg måtte holde meg unna mesteparten av sukkeret på slutten av svangerskapet.

 

Håper at dagen deres blir fin likevel :-) En tur ut hjelper jo ofte på humøret og formen!

 

(Og så kunne du jo kanskje tatt en liten tur ut på shopping i helga? Jeg var sist helg og kjøpte meg noen plagg jeg føler meg veldig komfortabel i som sitter fint. Det hjalp litt på humøret det altså!!)

[Gjest Nori]

Det er sikkert en fattig trøst, men du er ikke alene om å ha slike dager. Jeg synes j86 gir gode råd.

[juliane]

Det må jo komme noen sånne dager innimellom også!

Kjenner meg SÅ godt igjen i å føle seg tjukk og samtidig ville trøkke i seg alt som fins av søtt og fett. Jeg har aldri hatt sånt søtsug før i mitt liv...

Og når det gjelder husarbeid kan du kanskje få med mannen på en felles sjau i helga mens lillingen sover? Er ikke mye som skal til før det hjelper! Og hvis det kan hjelpe har jeg sengetøy i vaskemaskina nå - det settet vi har sovet i i over tre uker etter at vi kom hjem fra sykehuset. Tre uker med barselsvette, gulp og lekking av melk i senga... Vet ikke om jeg skal le eller gråte!

[Beccy87]

Tusen takk for fine svar dere!  Jeg har det bedre i dag. 

 

 

 

Det er ingen som forventer at jeg skal rekke over alt her hjemme nei, det er bare jeg som etterhvert irriterer meg veldig over alt jeg ikke får gjort.

Og mannen er vanligvis kjempe flink til å ta sin del, det er bare at han har vært mye på jobb i tillegg til å være syk denne uken så da blir alt litt oversett.

Vi blir å ta et felles skippertak i dag så blir det nok bra igjen (for et par dager i alle fall  ).

 

 

Jeg har tenkt på om jeg skulle gått å kjøpe meg litt nye klær ja, men føler at jeg da godtar størrelsen jeg har nå, og DET gjør jeg IKKE! 

Vi får se hva jeg gjør, noen nye BHer skal jeg i alle fall koste på meg og det hjelper jo litt.  

 

 

Nå får jeg kommer meg av gårde og skifte bleie her, hele ansiktet til Larven lyser 'jeg bæsjer nå' 

 

 

Ha en fin helg da dere! 

[Beccy87]

Våknet i dag med sandpapir i halsen. 

Usj, da er det vel min tur å bli forkjølet, hadde håpet jeg skulle slippe unna i år. 

 

En ting er jo at jeg blir litt syk, men jeg vil jo ikke smitte Larven. 

Men det er vel kanskje ikke til å unngå det? 

 

Er så gøy å se hvor mye mer aktiv han er blitt i det siste, og det er spesielt en uro som har falt ordentlig i smak. Han ligge og smiler og roper og slår. Kjempe gøy! 

Har planer om å komme oss innom en leke butikk å se om vi kan finne en bamse eller noe annet som også kan være interessant, de han har nå er vist kjempe kjedelige, og det er jo greit med variasjon. 

 

Hva gjør man egentlig for å underholde de små?

Noen som vil dele tips?  

[j86]

Håper forkjølelsen slipper snart! Tror ikke det er så problem med lille, morsmelken beskytter jo veldig godt. Men du får se da, hold oss gjerne oppdatert for er spent på hvordan første forkjølelsen blir!

Lille her også begynner å bli veldig aktiv, og i dag tok han et fast grep i tran-sprøyten (easysaken) for å få den bort fra munnen, haha. sterk også!

Vi synger en del sanger med bevegelse, for eksempel lille Petter edderkopp og diverse Alf Prøysen sanger. danser litt med han foran speilet. Lar han ligge på magen foran et speil. Har litt rangler som jeg rister foran han for å få han til å gripe. Ellers går det mye i grimaser og å herme etter hverandre. Han er også veldig glad i å bli strykt på armer, rygg, mage osv :-)

Hva pleier dere å gjøre for å aktivisere mini? Kan også gjerne få flere tips

[j86]

Og så må jeg ikke glemme bæreselen da, det digger han, både innendørs og utendørs!

[Gjest Runforit]

Huff, høres ut en tøff dag du hadde, men som andre påpeker så vil vekten krype nedover med fullamming, trilletuerer og god og næringsrik mat

Håper humøret er bedre i dag

[Beccy87]

Syyykt slitsomt å lese her inne etter oppgraderingen! 

 

Det her må jeg bruke litt tid på å venne meg til merker jeg..  

[Saltsild]

Jeg vet akkurat hvordan du har det! Skikkelig tungvint  

[Beccy87]

Siden jeg blir sykt sliten i hodet av å lese og skrive her inne etter forum oppgraderingen (Hva eeeer det som er problemet? Er det fargene? Skriftstørrelsen? Jeg vet ikke, men det er grusomt! ) tenkte jeg at jeg heller kan slenge inn fødselshistorien min. Har lagt den ut på et annet underforum tidligere, men det er jo greit å ha den i min egen dagbok også.  

 

 

 

Med termin Lørdag 22. August var vi rimelig klare for fødsel for hver dag som kom og gikk over tiden.

Jeg fikk påvist høyt blodtrykk på legekontroll Tirsdag 25.August, og ble sendt til og fra lege og sykehus for sjekke blodtrykk, ctg og hele pakka de neste par dagene. Heldigvis ingen symptomer på svangerskapsforgiftning, og på Torsdagen sank det endelig til et mer akseptabelt nivå og jeg fikk ny overtidskontroll påfølgende Mandag. Ble også strippet når jeg var der på Torsdagen og påvist 2 cm åpning.

 

Følte derfor skuffelsen ekstra godt hver morgen jeg våknet uten at vannet var gått. Kjente meg stor og tung og sliten. Hoven og varm. Vanskelig å sove og hvile ordentlig. 

 

Fredag og Lørdag kom og gikk og vi gikk og la oss rundt midnatt, hadde også en runde sex i håp om at det ville sette i gang prosessen. 

Gikk på do og tisset for nte gang i løpet av kvelden/natta, la oss til for å sove, men følte jeg måtte tisse igjen. (Ikke uvanlig siden jeg nå de siste dagen tisset en gang i timen.)  

 

Klokka var da ca 01.30 natt til Søndag 30.August når jeg rullet meg ut av sengen og jeg kjente at det begynte å renne mellom bena. Oh yes, vannet var gått!   

Ringte føden og fortalte at vannet var gult, sammenliknet det med brusen Urge.   De mente at det muligens bare hadde blandet seg med litt blod fra slimproppen og siden jeg ikke hadde rier fikk jeg beskjed om å legge meg til å sove igjen og komme inn kl 09.00. 

Da jeg kom ut fra badet sto mannen klar, fullt påkledd med sko og det hele, fødebaggen under armen og klar til å reise. Litt skuffa over at vi ikke skulle reise med en gang der altså.   

 

Vi gikk og la oss igjen, og jeg merket at det begynte å verke i ryggen, fikk ikke sove. Lurte på om det kanskje kunne være rier, for det gjorde jo ikke så vond, var mest som mensmurringer bare litt sterkere, det stakk i ryggen. Kom og gikk to ganger, alt var bare ubehagelig, og vi fikk ikke sove. Så måtte jeg tisse igjen, og klarte ikke slå fra meg tanken om at vannet som det nå hadde kommet mer av i bindet var veldig gult. Viste det til mannen og han konstaterte at det var 'sennepsfarget'. Jeg Googlet litt og kom fram til at det ikke var helt riktig.   

Vi ringte føden igjen og forklarte at det var kommet mer vann og at det fortsatt var veldig gult, fikk så beskjed om at det da var best om vi kom inn for en sjekk med en gang. 

 

Vi var på Ullevål kl 03.15.

Der var de enige om at fostervannet var missfarget, ikke veldig alvorlig, men nok til at de ville legge meg inn til overvåkning. 

 

På fødestua ble jeg ble koblet opp til CTG maskin så de kunne holde øye med baby siden fostervannet var missfarget. 

Tiden gikk og riene begynte å ta seg opp. Fikk noe smertestillende tabletter og klyster. 

DET er noe av det verste jeg har vært med på, riene herjet i kroppen samtidig som tarmene vrengte seg. Vi ble med ett intim og fortrolig på et helt annet nivå der jeg satt på do og tviholdt i mannen samtidig som kroppen kvittet seg med alt av innhold.    Skremmende, ekkelt, og jeg var sikker på at dette greier jeg ikke komme meg igjennom, dette er jo bare starten, hvor skal dette ende!?

Etter et evig langt opphold på do fikk jeg kommet meg en runde i dusjen og ble der i nesten over en time. Det hjalp å ha varmt vann da når riene virkelig satte i gang. Byttet på å stå, sitte på krakk og henge på mannen, alt gjorde vondt og det var vanskelig å fokusere på noe annet enn pusting. 

Kom meg ut av dusjen og opp i senga, ble koblet til CTGen igjen og ble målt til 4 cm åpning ca kl 08.00. 

 

Ca kl 10 kom det en engel av en lege og satte epidural. Jeg hadde på forhånd ønsket meg det, men var ganske nervøs da jeg hadde hørt at det skulle gjøre kjempe vondt å sette. Det gjorde det ikke, litt ubehagelig med stikking og kald følelse i ryggen, men absolutt tålbart og noe jeg vil anbefale alle andre om å takke ja til. Epidural er fantastisk!  

Etter dette ble riene mye mer håndterlige, jeg pustet meg fint igjennom, holdt humøret oppe og fokuserte på andre ting mellom hver rie. Fikk spist og drukket litt, mens tiden raste (det kjentes i alle fall sånn ut) avgårde. 

 

Kl 13.00 ble jeg målt til 6 cm, og riene sakket på farten og styrke. Ble satt på drypp for å øke fremgangen.

 

Kl 15.30 ble jeg målt til 8 cm og optimismen var til å ta å føle på, ikke lenge til baby nå. Vi blir i alle fall foreldre i løpet av kvelden! 

 

Kl 19.00 ble jeg målt til full åpning men baby hadde ikke kommet langt nok ned til at jeg kunne starte trykkingen. 

Trippet rundt med prekestol og bounset på en ball for å hjelpe ham på vei, samtidig som jeg var koblet opp til både CTG, drypp og epidural.. 

Han ville ikke synke helt ned, og flere var inne for å kjenne etter hodeleiet da de var usikker på om han var stjernekikker eller ei. 

Lege var innom etterhvert da det var snakk om å få drahjelp med vakum. 

Prøvde å trykke noen ganger for å få ham lengre ned uten videre effekt.   

 

Riene avtok igjen og dryppet ble økt i takt med at epiduralen ble senket i håp om at det ville hjelpe. Men nei, de stoppet helt og kl 22.00 etter 15 timer aktiv fødsel bestemte legen at keisersnitt var eneste løsning.

DA knakk jeg fullstendig sammen. Jeg var så sliten men samtidig mentalt klar for å trykke ut den hersens babyen og få slutt på alt, så jeg ble helt fortvilet da jeg fikk høre at det ikke kom til å skje og brøt ut i hikstgråt. 

 

Var i forkant ikke redd for keisersnitt og har hele tiden tenkt at det på mange måter er en sikrere måte å føde på da det er fagfolk som tar seg av alt mens jeg bare ligger der. Men nå ble jeg plutselig ganske panikkslagen. 

Det som skjedde videre er en eneste stor sky av tåke. Husker jeg ble trillet avgårde til operasjonsrommet med mannen hakk i hel. Jeg prøvde for harde livet å holde gråten tilbake og puste rolig, men jeg var så sliten og redd og hadde vondt da riene nå hadde begynt igjen. Ble lagt over på operasjonsbordet. Husker masse mennesker i grønne klær, at jeg ble overasket over hvor mange mennesker som var der inne bare for meg. 

 

Fikk beskjed om at de vasket magen min, barberte meg og satte bedøvelse. Var så mye som skjedde i alle retninger, flere som holdt på med magen min bak den grønne duken, en på venstre hånd og en på høyre hånd. Hadde store problemer med å høre hva de sa til hverandre og til meg og dette stresset meg veldig. Følte også at det ble veldig vanskelig å puste og jeg ble tung i hodet. Panikken var et faktum og jeg lå å skalv og ristet ukontrollert. Kjente at de skar meg opp og rev og slet noe voldsomt inni hele magen min. Så ufattelig grusom følelse.   

 

Lille S ble født kl 23.01, jeg hørte en masse 'gratulerer' men ikke noe mer enn det. Ikke barnegråt, ikke 'han er frisk og fin', ingenting, noe som gjorde meg om mulig enda mer redd. Jeg lå fortsatt å skalv, ristet og hyperventilerte.
Det viste seg at han hadde stått litt skjevt og stanget hodet på vei ut, så han hadde fått en hematom på hodet. Altså en hevelse med blod. Husker jeg spurte om det gikk bra med baby og fikk til svar at det gjorde det. Mannen kom plutselig og kunne med verdens største glede i stemmen fortelle at han hadde skikkelig lange øyenvipper og masse mørkt hår.    De lappet meg sammen og dette var også sykt ubehagelig, følte de rev og slet i alt jeg hadde innvendig. Kastet opp flere ganger gjorde jeg også. Så var det hele over, jeg ble lempet over i en seng og trillet avgårde. Mann og baby var borte, men det var jeg forberedt på, jeg regnet med det satt et sted og koste seg sammen. 

Det var dessverre ikke tilfelle siden Larven blant annet hadde den hevelsen ble han sjekket og lagt inn på intensiven for nyfødte. 

 

Jeg ble trillet til post operativ og lå der i en tåke av smertestillende midler og etter hvert fikk jeg med meg at mannen kom inn, uten baby. Han fortalte at Lilling hadde en hevelse på hodet og at han derfor måtte ligge på intensiven, han var veldig nøye på å presisere at S hadde det bra og at hevelsen var PÅ hodet og ikke INNI og at det kom til å gå bra. Så måtte manen gå og jeg ble liggende igjen alene. Følte meg så sliten og ensom!   

 

Litt over kl 03.00 ble jeg hentet og trillet først innom intensiven for å se på lille S. Husker de kom med en del informasjon som jeg ikke klarte å konsentrere meg om. Jeg så ikke så mye mer enn et lite vesen med mørkt hår i en plastboks og husker jeg tenkte at 'nå burde jeg vel egentlig tenke og føle litt mer', før de trillet med videre til barselavdelingen. 

 

Vi måtte bli på sykehuset helt til Torsdag ettermiddag da både jeg og Larven hadde bla. høy crp. S ble skrevet ut av intensiven og fikk flytte over til meg på barsel på Tirsdagen, men jeg var ikke frisk nok til at vi kunne flytte over på barselhotellet. Jeg hadde fortsatt høy crp og fryktelige magesmerter. Det var HELT grusomt å sitte igjen alene på barsel med Lilling når mannen måtte gå hjem for kvelden. Det var så vidt jeg klarte å løfte lille og bare å komme seg ut av senga var en prosess som tok 5 minutter pga smertene og utmattelsen. 

 

Onsdag fikk vi flytte til hotellet og Torsdagen fikk vi endelig reise hjem.  

 

I ettertid er det rart å tenke på hvor mye jeg har fortrengt. Fødselen var veldig traumatisk for både meg og mannen, og vi har brukt en del tid på å få pratet ut om hva som skjedde og hvordan det føltes. 

Jeg har også slitt litt med at den enorme morsfølelsen aldri kom. Jeg er jo glad i Larven, og vil ham bare godt, men føler ikke jeg elsker ham så høyt og hellig som andre mødre forteller om, regner med det er en bieffekt av at fødselen ble som den ble. Men jeg føler meg mer knyttet til ham nå etter to måneder, så det kommer vel sakte men sikkert. 

 

Uansett, mannen min var og er en helt, jeg har helt klart valgt rett mann å få barn med, lille S er helt herlig og det er så gøy å se ham utvikle seg og jeg er verdens heldigste som har begge to! 

 

 

 

Ja også er Larven 2 måneder i dag!!!

Hurra!!!