Mellom skyene

[skyggeløs]

Jeg burde nok starte hele dagboken med en lang intro om meg selv, det er jo slik alle gjør, er det ikke?
Vel, jeg avventer litt med akkurat den biten...

Jeg sitter her forann en pcskjerm, ute stormer det, det uler. Himmelen er grå og høsten gjør full innmasj.
Jeg sitter her med en kopp med te, fokuserer på de positive tingene mens jeg kjenner godt etter. Er det der enda? Eller er det borte?
Følelsen.... Følelsene.... Tankene. Panikken.
Følelsene som jeg ikke tror så mange andre forstår seg på.

Hvorfor akkurat i dag?
Hvorfor følte jeg for å åpne denne dagboken? hvorfor nå?
Ett stort behov for å sette ord på ting, snakke,skrive og til en grad kommunisere.
Sympatijeger er jeg ikke, så årsaken med min ankomst her i forumet er ikke å bruke det til hverken klagemur eller sympatijakt.
Det er rett og slett og skrive, sette ord på noe som jeg ikke har ord for.
prøve å finne en liten ventil til å få puste slik at følelsene kan jages bort, litt og litt.
Ikke alle følelsene, men den ene som står der som er hersker over alt, som bestemmer seg for å tre frem, helt ut av det blå og helt uten forvarsel. En hersker jeg hater,og som jeg aldri har ønsket velkommen. Panikken. Tankene.Panikken.

Hva er det som er så forferdelig galt spør du deg nok selv nå.
Svaret er at det hele vil oppleves som livets største mirakel for de aller fleste som sitter her og leser.
Noe man har drømt,lengtet og ønsket etter.
Hva jeg snakker om?
Barn,såklart.

Nå spør du nok deg selv om jeg er en total tulling på andre enden av tastaturene, og svaret kan forsåvidt i enkelte tilfeller være ett stort Ja.
Tulling med stor T som ikke er helt a4, aldri har vært det og aldri kommer til å bli.
Så tulling at jeg etter en runde med IVF (Kunstig befruktning) var overbevist om at nå lå verden for mine føtter.
Testen var positiv og vi jublet.
Så kom dagen da barnet vårt så dagens lys, og dagen da jeg falt lenger ned i en grop enn jeg noensinne før har gjort.
Dagen da alt føltes feil. så ubeskrivelig feil.
Skulle jeg ikke være glad,da?
Jovist skulle jeg det.
Det var best og ta frem maska, smile mellom tårene og være positiv,engasjert og strålende, selvom tilværelsen på innsiden ikke var mørkegrå-den var svart.

Det gikk en stund, så tippet lasset og de store svarte bokstavene FØDSELDEPRESJON lyste mot meg.

Barnet vårt har aldri manglet kjærlighet.
Jeg har tatt meg i nakken mellom tårer,sinne,skuffelse og fortvilelse.
Vist omtanke og kjærlighet kanskje mer enn hva andre foreldre gjør.
Hun har en pappa som elsker henne høyt, og hun har en stabil familie rundt seg på alle kanter.
Hun har vokst opp til å bli en trygg,tolmodig,utforskende og glad jente, og det priser jeg meg lykkelig for.

Tidligere denne uken var alt så kjekt.
Vi var ute og lekte, hun begynner å bli stor og klarer fint å gå på egenhånd, sier endel ord og kan utrykke seg.
Jeg kan kose meg.

Så kommer dagen i dag.
Jeg våkner med klumpen i magen, prøver å overse den, men den er der. Som ett monster på innsiden som skriker høyere og høyere.
Panikken kommer. Den idiotiske panikken.
Tett etterfulgt av tårene-selvsagt.

"Går det bra med deg?"
"jada."

På med masken.Smil. Det er alltid solskinn mellom skyene.