Rakels fotavtrykk

[Rakel]

Peace in mind nå... håper det holder.

Jeg har funnet på noe for å forsøke å minne meg på hvordan, hvorfor og når tankene slipper.

Jeg har laget meg en plakat hvor jeg skriver opp akkurat de tankene jeg får de gangene jeg har funnet ro og fått fred. Dette for å minne meg på de frigjørende tankene når det begynner å mørkne igjen.

Kun sentrale tanker slik som:

Husk!!

"Det er IKKE din feil!" (Dette var da jeg tenkte hvor mange personer som var involvert og som kunne gjort noe. Og at jeg ikke var her engang, men var i Sør-amerika den siste uken. Og han selv også hadde et visst ansvar)

"Alternativet kunne vært verre"

"Hvorfor ble all hjelp stoppet?"

"Delirium -- siste dager"

Dette minner meg også på hva jeg skal snu tankene til.

Det hjelper også til å huske den gode sinnsstemningen jeg hadde og hva jeg tenkte da jeg hadde det slik.

[Rakel]

I går ramlet jeg ned igjen, men ikke helt i bånn.

Tvang meg å sykle minsten i barnehagen, og holdt på å besvime da jeg kom inn. Ble voldsomt svimmel, og måtte holde meg i noe for ikke å ramle i bakken. Tror nok det er fordi jeg "hyperventilerer" ubevisst når jeg får alle tankene.

Syklet i dag også, da gikk det litt bedre..

Har ellers studert og klarer å holde fokus litt om gangen, men praktiske ting i huset er helt overveldende. Jeg kan f.eks. plukke opp noe, og så legge det ned igjen helt kraftløs, så ting blir bare halvgjort.

Hele familien skal i konfirmasjon i helgen og jeg gruer meg skikkelig. Vet ikke hvordan jeg skal få til å kle alle..

Men i går kveld tvang jeg meg ut for å kjøpe bunadsskjorte til minsten og det som manglet. Hadde med meg 16-åringen, og det gikk overraskende bra. Vi klarte å samle sammen og finne alt vi trengte på under 1 time.

Jeg vet at jeg så ut som et vrak, trist og grå i ansiktet, kraftløs og svak (vanskelig å snakke normalt, hvisket nesten), men jeg brydde meg ikke en plass hva folk tenkte. Måtte bare få kjøpt det jeg skulle.

Midt på kjøpesenteret var det en som spilte piano, en trist melodi og en enslig mann som satt der. Da kom tårene, rant nedover kinnene, men til og med da brydde jeg meg ikke om folk så på meg eller hva de måtte tenke. :cry:

Dette vil forhåpentligvis bare være en liten periode i livet mitt, og jeg tenkte at det er nok mange som har gått og hatt et slik i enkelte perioder i livet. Mange som meg...

Nå skal jeg til en god venninne av meg som er synsk, hun ville at jeg skulle komme i ettermiddag og la en kollega i reiki se på meg. Jeg var usikker på om jeg skulle gå, har vurdert frem og tilbake, men stoler på min venninne, så jeg ta meg en tur da.

Endret 2. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Jeg ble oppringt av en overlege i går angående noen journaler vi skal ha etter min bror. Har snakket med ham før, og det viser seg at vi har noenlunde samme historie. Hans bror var 30 år, så var enda yngre. De fant ham også død hjemme, og vi snakket sammen om disse tingene i dag.

Vi kom også over på andre ting, og det kom fram at vi deler mange like erfaringer på mange områder.

Snakket i nærmest en time og da vi skulle legge på sa han at han kunne snakket med meg i evigheter, og akkurat det samme følte jeg. Reflektert og utrolig godt å snakke med ham, følte en stor trøst i at også han har kjent på disse tingene og gått videre.

Etter den samtalen var jeg så god, plutselig gikk jeg i gang med huset og fikk masse energi tilbake.

Kanskje jeg skulle gått i en sorggruppe med andre i samme situasjon?

For første gang følt jeg meg fresh, opplagt og hørte t.o.m på musikk uten å pines i hel i bilen på vei til venninnen min.

Stoppet på en Rema butikk, og fikk veldig vondt å tenke på at jeg ikke handlet mer til min bor. Kanskje han gikk og telte på pengene når han handlet. Husker han spurte etter kaffepose av meg en gang han var på besøk, og fikk jo vite at han ikke hadde så mye å rutte med..

Akkurat det var veldig vondt, å se all den gode maten og vite at min bror måtte tenke nøye på alt han kjøpte.Jeg tenkte jo på dette stadig, men utsatte det p.g.a travelt med skolen og psyken hans.

Uff, det var vel akkurat da han kunne trengt det.

Men nå er det for sent, og han fikk dessverre aldri oppleve så mye fråtsing eller "luksus" i hverdagen, noe vi andre unner oss stadig vekk..

Litt senere dro jeg til venninnen min hvor også Reiki mesteren kom..

Det var helt sprøtt. :omg:

Har ikke fått sove i natt, dumme meg. (men han sa mye godt) Skal i konfirmasjon nå, så skriver om det i i kveld.

Endret 27. april 2013 av Rakel

[Rakel]

Vondt å være i konfirmasjon.., ord i talene som "du vil alltid være min bror" og klapp på hjertet. "Husk at jeg alltid vil være der for deg" sved langt inn i hjerteroten. Jeg satt med en klump i halsen og var helt nummen og tørr i munnen.

Min venninne sa at ingen kunne merke det, men hun kunne se det på at jeg var stille og rolig og ikke sprudlende og humørfull som vanlig, sa hun.

På fredag fikk en Reiki mester holde en konvolutt. Inni var bilde av min bror og et brev som vi fant på bordet med legeinnkalling og hvor min bror hadde skrevet noen tall, telefonnummer og en dato, 13. mai 2013.

Han holdt konvolutten og det første han sa var sykdom og brudd.

Så begynte han å bli urolig, kremtet masse, snakket om oppkast, og pekte på mage, bryst, hjertet og halsen. Laget en linje opp mot der. Det var som om han gikk inn i dødsøyeblikket og det var veldig ubehagelig. Han måtte stoppe, reiste seg og vasket hendene, var svært uvel.

Da han skulle begynne igjen, så følte jeg det så ubehagelig at jeg stoppet ham. Jeg fortalte at personen var død, at det var nylig og at jeg ikke ville at han skulle gå inn i den delen både for hans og min del.

Da skiftet det retning og han fortalte litt mer. Han sa at min bror visste hvordan jeg hadde det, travelt og skulle reise, og ikke klandret meg for at jeg ikke kom før jeg reiste. Han sa at han hadde meg i hjertet sitt, og at jeg var der hos ham med hjertet..

Han sa at han visste hvor mye jeg brydde meg, og forsto..

Så sa han at det var feilmedisinering, og oppgav en av de 3 dødsårsakene fra obduksjonen som ingen kjenner til. (Jeg sa 2 av årsaken og han sa "ja, og så var det ... ")

Han sa også at min bror sa til ham: "Sei te na at hu må slutta nå". akkurat slik min bror ville sagt det, og helt typisk et av hans utsagn.

(Selv snakket han en helt annen dialekt, nordlandsk)

Han fikk også opp noen tall, 5, 8, 11, 13 og først trodde jeg det var lotto, men kom plutselig på de tallene på det arket som lå i konvolutten.

Den datoen min bror skrev var 13 mai 13, og alle telefonummerne han hadde skrevet begynte med 58, noe som var så rart siden vi har et helt annet retningsnummer her..?

Ellers så er han selv født 11.08...

Det var ganske spesielt. :omg:

Han var jo flink, men tror ikke jeg skal gjenta dette. Det blir med denne ene gangen.

Det føltes veldig godt å snakke med overlegen, nøkternt og jordnært og ikke noe spekulering. Det er som det er liksom..

Han sa blant annet at han var borti slike saker innen psykiatrien daglig og det var en sjeldenhet at pårørende var så engasjert i pasienten og stilte opp slik som vi gjorde for min bror. Det vanligste var at de var heller fraværende eller hadde brutt kontakten.

Jeg fikk også vite at jeg hadde ringt legevakten i Juni og September med sterk bekymring for min bror. Dette husker jeg ikke, men det var skrevet i rapportene fra legevakten. Det gir masse trøst med de opplysningene som han gav, føltes mye bedre etterpå.

I morgen skal jeg til psykologen, og så er det eksamenslesning. Bare 3 ganger igjen hos psykologen nå. Fikk litt problemer sist da vi skulle jobbe med en trygg plass. Jeg klarte ikke å finne noe trygg plass som jeg kunne leve meg skikkelig inn i, men må prøve å ha et sted klart til i morgen.

Endret 28. april 2013 av Rakel

[Rakel]

I morges våknet jeg til minsten som hylte og skrek fordi faren hadde gått på jobb uten å vekke ham. Normalt kjører faren han til barnehagen, men i dag så er det meg. Det var helt jævlig å våkne til tankene og den hysteriske skrikingen, følte at jeg ble helt lammet.

Han skrek at han ville ha pappa, og sa at han ikke ville ha meg til mamma. Jeg måtte karre meg opp og holde meg sammen. Klarte å komme meg opp og være litt streng, få på klær, og holde meg "normal". Han ville ha Ipaden, og vil ha en annen mamma som lar han få lov å spille så mye han vil.

Allikevel vondt nå han sier at han vil ha en annen mamma, akkurat nå så treffer det så sårt. :frown:

Da jeg kledde på ham bunaden på vei til konfirmasjonen, spilte datteren min "lana del Rey" og tårene begynte å renne mens jeg kledde på. Han spurte hvorfor jeg gråt, og jeg sa at det var fordi jeg savnet broren min. Han kikket meg rett i øynene og sa "men er du ikke glad i meg?"

Så rart å se hvordan barna tenker, jeg prøver å være åpen, men samtidig skåne dem for det meste. Han trenger ikke vite så veldig mye så liten som han er.

Da det var på de verste, og jeg gråt konstant, så sa jeg til ham at "mamma er litt lei seg en stund nå fordi xxx er død, men jeg vil snart bli glad igjen."

Husker da jeg kom hjem fra Oslo, da knep jeg ham og gav ham all min oppmerksomhet etter å ha vært helt fjern og i min egen boble. Jeg sa "jeg glemte helt ut at du er det viktigste i verden for meg!"

Dette gjorde tydelig inntrykk på ham, han strålte og tenker på det den dag i dag. Det var visst noe forløsende i den setningen.

Det er det som er mest hjerteskjærende, å se barna når du ikke klarer å være der for dem. Klarer knapt å eksistere..

Endret 2. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

I går var jeg ikke så god, men følte meg betydelig bedre etter psykolog timen denne gangen.

Hun spurte meg hvorfor jeg trodde at jeg måtte ha så mye ansvar, og mene at jeg måtte se på dette med skyld og ansvar hos meg selv.

Jeg fikk ut en del frustrasjon.. og fortalte om sjokket da jeg fikk høre at ingen hadde vært hos ham. Det var da jeg ramlet sammen, og plutselig føltes det som om alt egentlig sto på meg den dagen før jeg reiste. .. og da ble det som om jeg sviktet ham.

Men jeg vet med 100% sikkerhet at dersom det ikke var for kaoset med reisen og jeg var hjemme så hadde jeg gått og sett til ham, ikke bare 1, men flere ganger. Jeg hadde fått med meg lege, ambulant team, min far, bror el.l og satt himmel og jord i bevegelse. Helt garantert! Dette er jeg ikke i tvil om!

Det var jo akkurat det jeg gjorde før han ble syk fysisk og jeg ville ikke gjort mindre nå.

Jeg ringe også fra utlandet og spurte om han hadde vært hos legen, og fikk sjokk da de sa nei. Jeg sa at dette er jo alvorlig, han må til lege. Men da de skulle gå, så var det for sent...

Det var veldig uheldig at det skulle skje akkurat da. Skulle ønsket reisen ble bestilt til litt senere.

Kanskje jeg kan klare å tilgi meg selv, i går fikk jeg en liten spire av håp om at det kan være mulig.

Ellers føles verden rar for meg nå. Det er som om ingenting betyr noe eller gir glede. Jeg kjente lukten av regnet i dag, og husket plutselig hvordan denne lukten minnet meg om svunne tider der jeg bare følte glede og trygghet. Minner om å sitte på en benk og bare dra inn lukten, komme hjem fra en handletur med god mat og ukeblad. Minner om lekeplass og jakten på meitemark, om spaserturer med støvler gjennom en åker av høyt gress og villblomster med dugg på toppen.

Å som jeg savner disse tidene hvor jeg var sorgløs og fri i tankene, hvor jeg kunne være stille uten å plages av tankene, føle meg sterk, betydningsfull og helt ok.

Den gangen ting betydde noe.., å stryke en skjorte, å vaske over stoler og bord.. det betydde noe, hadde en mening.

Nå er alt bare helt meningsløst. Hvorfor skal jeg stryke skjorten når jeg ikke kunne gå til min bror den gangen. Det betyr ingenting lenger.

Psykologen mente jeg kunne ha noe som het "reaktiv depresjon".

Det var en lidelse hvor man reagerte på sterke følelsesmessige hendelser eller traumer ved å gå i en depresjon, men at man ellers i livet var frisk.

Det kan virke som det stemmer, så håper det går over da.

Endret 2. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Var på jobb i går, det gikk helt fint. Selv om jeg tenkte på det hele tiden kom ingen tårer. Mer stabil!

Skal på jobb i dag også, så er det eksamenslesing i en uke i strekk.

I går kom 16-åringen smilende ned og sa at hun følte seg så fornøyd og var så glad for at hun levde i denne familien. Hun sa at hun syns alt var så koselig, rommet til minsten som hun kunne leke med ham på og alt var så bra. "Jeg er så glad for at jeg har det så godt og bor med denne koselige familien."

Hun er jo bare en solstråle!!

Jeg kan egentlig ikke forstå det for i det siste så har jeg ikke orket å gjøre noe i huset eller lage så mye kos som jeg ellers pleier. Derfor var det veldig overraskende å høre, men jeg tenkte at jeg får bare nøre opp under det så hun i hvert fall føler seg trygg og god. Prøve å ikke vise så mye av det vonde, men holde på positive ting og hverdagen selv om det er et spill.

Hun snakker mer med minstemann også og de ler og koser seg sammen. Det er godt han kan få litt fra henne når jeg ikke klarer..

I morges klikket jeg helt på minsten, det var så grusomt. Han skrek og sutret fra jeg slo opp øynene. Alt var galt, la seg på gulvet og nektet å kle på seg. gjemte seg under stuebordet og bare sutret og skrek mens jeg laget frokost, høyere og høyere... konstant.. uten stopp.

Jeg bare kjente at det gikk på nervene, og da jeg skulle rydde noen tallerkener i vasken så kastet jeg de så hardt at de knuste mens jeg skrek.

Han var heldigvis i et annet rom, så han så det ikke, men har nok hørt noe. Jeg hørte bare skrikingen fortsatte, sutring uten stopp.. og så skrek jeg høyt tilbake til ham igjen.

Jeg så at han ble redd i øynene, og tenkte "hva er det du gjør, det er bare et lite barn"

Jeg bare løftet ham opp og klemte ham inntil meg. Sa unnskyld for at mamma skrek, og satte meg på sofaen og bare vugget ham.

Tenkte at kanskje han også er lei og har sorg, han hadde veldig god kontakt med min bror. Kanskje han merker min sorg og er lei for det også..?

Vi bare vugget og han satt med armene og hodet klynget rundt meg. Jeg strøk ham på ryggen og sa at mamma skal aldri skrike sånn igjen, du ble sikkert redd og det er ikke din skyld at mamma er lei seg nå. Mamma vil ikke gjøre deg redd og lei, vil bare at du skal ha det godt! Han lå og vugget med meg mens gråten stilnet. Uff, dette var vondt for ham det så jeg.

Jeg må ikke la sutring og skriking få lov å trigge disse reaksjonene mine, må være veldig bevisst på dette hele tiden fremover!! For guds skyld holde ham ute fra dette! Huske på å hele tiden tenke at det kan ligge andre ting bak hos ham også.

I dag hadde han masse prikker på armen og kroppen, nupper, og virket veldig irritabel i kroppen. Rikket og fektet med armene i irritasjon, som om det var en indre kløe. Han har heller ikke holdt vekstkurven fra helsestasjonen, den har flatet ut. Jeg lurer på om det er noe han ikke tåler..?

Endret 2. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Snakket med Fylkeslegen i dag.

Jeg skjønte at her vil nok ingen stå ansvarlig til slutt.

Kommunen har funnet flere feil, bl.a mangel på kommunikasjon og samarbeid mellom de ulike instansene, og vil ta det til etterretning slik at det ikke skal ramme andre.

Når det gjelder legen, så bortforklares dette med at det var kaotisk etter at legen døde der og at de ble "kastet inn i det" og at det da var kommunen da som skulle ha ansvaret for at ting fungerte skikkelig..? (hvordan kan det være kaotisk i 7 måneder, og hvis de ikke følt de hadde kontroll burde de vel i hvert fall fått inn fagpersonell som vi ba om i løpet av denne tiden. Det var heller ikke en vanlig kontroll av armen, men alvorlige symptomer og varsler)

Men det bunner i at det var en rekke feil og uheldige omstendigheter, og ingen kan klandres for det liksom... kommunen vil bedre forholdene så det ikke skje igjen..

Det er nok i disse termene det blir lagt i skuffen som enda en av de "uheldige omstendighetene" der grov svikt blir avdekket, men bortforklart.

Normalt så pleier man skylde på "misforståelser", kommunikasjonssvikt eller forsto ikke, visste ikke, og det blir ord mot ord uten at man kan vite sikkert.

Men her er det skriftlige dokumentasjoner, alt står svart på hvitt, og legen visste helt klart hvor alvorlig det var.

Jeg har lest i ettertid at dette er typiske tegn på nyresvikt, og normalt ved diabetes. Forvirring er også et vanlig tegn. Legen unnlot ikke bare å komme selv og gi hjelp, men spolerte mine andre forsøk på å få hjelp fra andre instanser viser det seg i papirene.

Jeg ble så lei meg da jeg leste det.

Leger kan gjøre som de vil uten at det får følger, det er det som har blitt klart for meg nå.

Så dersom man er en sosiopat og ønsker å slippe unna med forbrytelser, skade og drap mot andre mennesker så er det bare å utdanne seg til lege. Der slipper man visst unna med alt.

Det er faktisk ikke tull engang!!

Det er bare å si at man ikke skjønte eller at det var uheldig. Greit nok det!

I verste fall kan man risikere å få en "prikk" eller varsel, men bare det skal mye til. For eksempel beviselig voldtekt.

Det er snakk om leger og deres ansvar, vi er ikke leger og kan ikke forstå eller vite. Må kunne stole på at de ikke setter våre liv i fare eller unngår å gi hjelp når vi holder på å dø.

Bare se på nyhetene om de utallige historiene hvor mange har dødd som følge av at legen gjorde alvorlige feil, sviktet eller unnlot å gi hjelp.

Noen ganger sier man at man "beklager det som har skjedd" og "skal ta det til etterretning", men ofte er det ikke en beklagelse engang. Bare at det var uheldig og man ser at det ble gjort feil.

Slik er systemet!

Endret 4. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Jævlig dag i går, i natt og i dag. Vondt, vondt, vondt!!!

Jeg snakket med ei dame som arbeidet på psykiatrisk og som hadde vært mye hos min bror tidligere.

Hun fortalte at han hadde kommet på senteret der han tidligere var innlagt hver Mandag og fått middag, medisindosett og en prat med personal og beboere.

I tillegg besøkte hun ham 1 gang i uken, de hadde kaffe og pratet om hvordan det gikk.

De var også med på julegaveshopping sammen med ham, og støttet ham der han ønsket det.

Hun sa at han virket så ensom og det var alltid vondt å gå fra ham. Men han hadde sagt at han likte det slik det var.

Men plutselig hadde de fått beskjed (for 2-3 å siden) at tilbudet skulle stoppes fordi alle tjenester skulle overføres til kommunen i forbindelse med samhandlingsreformen. Han mistet da alt dette som han hadde etablert og var trygg på, og ble stående igjen med hjemmesykepleien som leverte en dosett i døren og gikk. Det gikk bare nedover med min bror etter det.

At han mistet alt av tilbudet og tilknytningen der har vi ikke visst, min bror sa bare at han ikke skulle ut på senteret mer om Mandagen, men at alt var greit ellers.

Men jeg merket at det gikk gradvis dårligere med min bror, jeg følte at han burde hatt mer hjelp.

Alle sa til meg at det var greit da jeg spurte, og at han hadde det bra. Min bror svarte ikke på så mye, var helt neddopet forstår jeg nå i ettertid. (Jeg trodde før at det var sykdommen, Schizofrenien som gjorde ham så apatisk)

Uansett, så fikk jeg etterhvert lov å være med til legen, nav osv. Jeg fikk gradvis mer innblikk, og ble veldig overrasket over forholdene som viste verre mangler enn jeg kunne trodd. Spesielt legen. (I ettertid skulle jeg ønsket at jeg bare hadde byttet lege som jeg var innom tankene på. Men jeg tenkte da at min bror ikke likte endringer, og at det kunne by på problemer med å gå et nytt sted enn der han var vant å gå. Men skulle gjort det allikevel..)

Jeg forsøkte å hjelpe ham med en og en ting etterhvert som de dukket opp, og det var en glede. Jeg hadde helt konkrete planer om turgåing, sjekke leiligheten hans om han trenge noe og shine opp, PC og forsøke å finne ut hva han likte. Han var så medgjørlig med meg, og var med på det meste, noe ingen ville trodd. Nettopp derfor ble jeg så inspirert.

(han er ellers veldig lite motivert til nye ting)

Men så ble han plutselig psykotisk og fikk vrangforestillinger, og fokuset ble kun å få orden på dette da jeg fryktet for hans liv og helse. Jeg skrev og ringte til flere instanser, og de var hjemme hos ham. Også ekstra miljøtjeneste som kom hjem på besøk (ang. kosten), men ser at han fikk mindre enn det som ble rekvirert. Kun 1-3 ganger per måned var de hos ham.

Utallige bekymringsmeldinger sendes uten reaksjon, de sender t.o.m bekymring til hverandre.

Min bror spurte hele tiden så sårt om jeg kunne komme på besøk, og jeg gjorde ikke det fordi jeg var redd å gå alene. (hvorfor spurte jeg ikke min far om å bli med? Hvorfor ikke bruke tid på min bror i stedet for alle instanser som ikke gjorde noe med situasjonen allikevel?)

Nå har det også kommet frem at han var pukk alene, og den eneste naboen som han hadde hatt litt kontakt med flyttet ut i sommer.

Jeg snakket også med den ene av de 2 kammeratene hans. Han sa at de pleide treffes 1 gang i uken og på 17.mai, men han hadde ikke sett ham siden September. Da hadde min bror invitert ham ut, men kammeraten ble innlagt så han kunne ikke.

Herregud, så vondt å få vite hvor ensom han må ha vært! Ikke rart at han ønsket så intenst at jeg skulle besøke ham. Helt, helt alene, med fremadskridende sykdom, smerter, angst og redsel, og ingen var der hos ham. Alvorlig syk og helt alene, hele veien inn til døden!

Jeg burde visst bedre, når min bror spurte om noe en sjelden gang så var det alltid viktig. Og når han spurte så intenst, så måtte det vel være livsviktig. Og det viste seg at det var det jo..

Fy fader, jeg hater meg selv så jævlig, helt inn til beinmargen! Jeg fryser og er lammet.

Jeg var ingen god søster overhode, ikke i det hele tatt.

Det er så smertefullt å lese fakta nå, det var slett ikke slik jeg trodde.

Jeg trodde han hadde et større nettverk, det var det jeg ble fortalt. Flere kompiser, og at han hadde det så fint og akkurat slik han ønsket.

Husker vi møtte ham på 17.mai da han skulle kjøpe mat til seg og en kompis. Han ønsket ikke å være med oss, hadde en kompis på besøk.

Men det var jo bare ham det, og kun den dagen. ingen andre...

Han var ensom, dopet ned og ødelagt av medisiner og parkert i en leilighet.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg sørget for å ta konkret tak så han kunne fått et bedre og kanskje verdigere liv. (Samtidig må jeg ha respekt for at det kanskje var et fullverdig og godt liv for ham akkurat slik han hadde det)

Jeg ville gitt mulighet å arbeid med musikken, bedre tiltak mot diabetesen, mer miljøtiltak, besøkt ham mer, og så var det noen støtteordninger han kunne fått. En PC og vise hvordan man kan laste ned musikk, youtube osv. ville han elsket. Det skulle også så utrolig lite til for å glede ham, sikkert fordi han har hatt så lite. Det var så kjekt å se smilet og glimtet i de ellers livløse øynene grunnet medisinene, en fantastisk følelse når jeg så at han var glad.

Ofte var det barna som fikk ham til å smile lunt, å se dem leke og minnes hans egen svunne barndom så det ut som. Han hadde utrolig snille øyne (glimtet, mykheten og livet i dem kom tilbake da han endret medisinene) Han hadde alltid omtanke for andre enn seg selv.

Han sa til min mor i slutten at hun måtte passe på så hun ikke frøs for det var så kaldt.

Til meg sa han at jeg måtte ikke stresse sånn og passe på meg selv.

Den siste tiden så han alltid på meg med så triste øyne. Han studerte meg så tankefull, og når jeg kikket på ham, så slo han øynene ned som i sorg og bekymring for meg.

Hadde jeg bare gått til ham og fått ham til lege den dagen.

Jeg hadde kanskje fått han med til legevakten og de ville sett hva som var feil og kunne gitt ham en skikkelig behandling.

Det var også det min bror sa, kom og besøk meg.. jeg skulle hørt på ham.

Endret 9. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

I går natt før jeg skulle sove så snakket jeg med min bor høyt som om han var der.

Jeg sa at jeg ønsket ham alt det beste, og at han skulle ha det bare godt og nyte det dersom det var slik etter døden. Det har du virkelig fortjent, sa jeg, mer enn de fleste. Du kan få litt av det som er mitt også, og ta med deg i evigheten. Hjertet mitt har du alltid hatt.

Tåren mine bare rant og rant..

Jeg sa at jeg håpet at han forsto at han ikke fortjente det livet han fikk på jorden, og at flere overgrep var gjort mot ham som han var uskyldig i.

At det var absolutt ingenting galt han noensinne hadde gjort mot noen, og at vi alle bare hadde gode følelser for ham og i hvert fall jeg har ingenting uoppgjort overhode. At vi så hvor sterk han var og at det var utrolig at han tross alt klarte å bevare det gode hjertet og seg selv oppi alt dette. Det var noe vi alle kjente og vi var så glad i ham. Ba ham ta imot alt godt han kunne og vite at han fortjent det mer enn noen!

Så beklaget jeg at jeg ikke kom den dagen, jeg gråt og hikstet som om han sto rett foran meg. "Du sa det jo" "Jeg burde hørt på deg, burde visst" "Jeg er så lei meg!!"

Jeg fortalte hvor mye jeg savnet ham og at alt jeg ønsket i hele verden var at han har det godt!

Jeg sa at jeg skulle lete opp historien hans inne psykiatrien, tvang og overgrepene og kjempe hans sak.

Da får jeg plutselig i tankene at han ikke ønsker å bli fremstilt som et offer..

Men at jeg kunne la rettferdigheten følge fotsporene hans for å hjelpe andre...?

Forsto ikke helt dette, men vil nok forstå det bedre etterhvert.

Ta imot alt godt du kan få for du er det så fortjent!!

Endret 9. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Sov som en stein i natt, og våknet uthvilt.

En plutselig klarhet i hva som burde vært gjort den gangen.

Jeg skulle tatt han med meg og kjørt til sykehuset og sagt:

"Denne personen er svært syk, han har ikke blitt tatt vare på av legen i lang tid.

Han er ikke rusmiddelmisbruker, kun sterkt medisinert fra legen.

Fastlegen har ikke ønsket å hjelpe ham.

Ta godt vare på ham!"

Eller kunne jeg ringt til sykebilen og fått dem hjem til ham samme hva min bror sa.

Det er slik jeg tenker nå i ettertid, men dette er også det som sannsynligvis hadde skjedd dersom jeg var hjemme og ikke på reise.

Har litt panikkfølelse i dag og vondt å svelge.

Vissheten om at alt ville hatt et annet utfall dersom jeg bare hadde gått den dagen før jeg reiste er vond å svelge også.

Og dette at han sannsynligvis ikke kunne gjøre rede for seg på den tiden..

Leste at symptomene på det han døde av var forvirring, angst, uro og ikke kunne gjør rede for tid og sted. (leste i rapportene at han tok feil av klokken og tidspunktene så det kan stemme)

Jeg husker også at jeg tenkte at jeg måtte bare gå for det var jo så viktig for ham og sikkert en grunn.

Men jeg var sikker på at familien kom til å gå eller at han selv gikk til legen og tenkte jeg fikk gå masse når jeg kom hjem og hadde bedre tid til å være lenge sammen med ham.

Verden raste sammen den dagen jeg fikk vite at ingen hadde vært hos ham og ingen hadde sett til ham!

Nå har jeg hatt nok tanker frem og tilbake den siste tiden, så jeg skal forsøke å koble ut og tenke på andre ting. Kanskje Kino, besøk eller en tur.

Men det er veldig godt å få det ut her, jeg vrenger jo hele sjelen min og alle tankene, men det er min form for terapi. Takk til deg som orker å lese det tunge.

I morgen skal jeg, min bror og mor til lege og få forklart det som står i obduksjonsrapporten og få bedre klarhet i hva han døde av.

Jeg ber om at vi får vite at det var så alvorlig eller kommet så langt at det uansett ikke var noe å gjøre.

At det var på det siste kan gjør det litt lettere å bære og bidra til at vi kan kanskje finne en mening i det meningsløse.

Hvis legen sier at dette ikke var så alvorlig dersom han bare hadde fått legehjelp, så blir alt bare enda mer grusomt.

Endret 5. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

I dag var vi hos legen og fikk bekreftet at dødsårsaken var kronisk nyresvikt som følge av langvarig uregulert diabetes.

I tillegg til manglende/utilfredsstillende behandling, har de sterke medisinene han gikk på i lang tid også spilt en rolle, hvor den ene var sterkt belastende for nyrene. Kort tid før han døde fikk han også en medisin som er ulovlig i Norge og krevde spesialtillatelse for å gi ut.

Kronisk nyresvikt var kommet helt til stadium 4 uten at legen har oppdaget dette.

Det er 5 stadier av nyresvikt, hvor stadium 5 er siste stadiet der man trenger dialyse og til slutt nyretransplasjon for å overleve.

Til tross for at alle symptomene ble beskrevet og min bror var i risikosonen så fikk han aldri målt kretainin eller protein i urinen, en enkel urinprøve var ikke mer som skulle til..

Det var også beskrevet i forholdsreglene for medisiner han tok at nyrene skulle monitores nøye i behandling.

Han hadde ingen andre sykdommer, hverken kreft, emfysem eller Kols. Var ellers helt frisk..

Det hadde vi ikke trodd siden han røykte så mye og var ganske inaktiv, men viser at man kan være frisk lenge selv om man er storrøyker.

Min andre bror vil ta dette i retten og gå ut i nyhetene med det etterhvert.

Jeg er enig med å gå til retten, men vet ikke med nyhetene. Her er det så mye galt at det holder ikke med konklusjoner som "dette var en rekke feil og uheldige omstendigheter som til sammen førte til hans død" og "ingen kan lastes" og "kommunen vil rette opp på de feilene så det ikke skjer igjen".

Og derretter inn i en skuff for arkivering.

Nei, det blir ikke riktig!

Når det gjelder nyhetene så kan jeg gjerne stille opp selv, det gjør ingen ting, men jeg tror ikke min bror ville likt det.

For det første likte han ikke oppstyr, for det andre mente han ikke selv at han var Schizofren og for det tredje så ville han aldri likt å bli fremstilt som et offer.

Hans ære og selvstendighet var svært viktig for ham, og det å bli slått opp i media som Schizofren, psykisk syk og som et offer var ikke noe han hadde likt.

Samtidig hadde han mye omsorg for andre, og var veldig bekymret for de som havnet i psykiatrien. Han ønsket ikke at andre skulle oppleve det han hadde opplevd.

Kanskje vi kunne gjort det anonymt, eller uten å eksponere bilde eller navn av ham..?

Får se hva det blir til etterhvert.

Endret 6. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

KJÆRE GUD!!!

Sønnen til naboen vår er død, han tok selvmord.

Datteren min kom hjem fra skolen i dag helt oppløst i tårer. Det er hennes beste venninne sin bror.

Moren fikk diagnose brystkreft i fjor og har gått gjennom cellebehandlinger nå i år.

Med alt det som fører med seg.

Jeg har ofte tenkt mye på de når jeg har hatt min sorg, og hva de går gjennom. Sa til datteren min at hun må ta ekstra godt vare på venninnen nå.

Det er ikke lenge siden jeg gikk tur med moren, og vi satt ned ved sjøen lenge og pratet i solen.

Så positiv og koselig dame, og en flott familie!

Jeg hadde spesielt tankene hos dem, følte sånn med dem og at det var så urettferdig.

Nå klarer jeg ikke engang tenke på hvordan de må ha det.. orker ikke og forstår ikke at det virkelig er sant. Det er hel vanvittig!!

Jeg ba til Gud at det må ha vært feil, at han lå på sykehuset og ble gjenopplivet. Men dessverre var det ikke slik.

Stakkars, stakkars, stakkars vidunderlige familie. For en sorg! For en tragedie!

Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn dette.

Herregud, for noen lidelser mange må igjennom!! :cry:

Nå ble alt mitt bare helt blåst vekk og jeg skammer meg over denne selvmedlidenheten jeg har utbasunert her på Kvinneguiden.

På tide å våkne opp og se forbi nesetippen

Vi lever NÅ, og livet er akkurat nå.

Livet ligger ikke i fortiden eller i fremtiden.

Det eneste stedet man kan gjøre noe er nå og bare nå!

Og akkurat nå skal jeg gå opp på rommet og gi min datter en god klem!

Endret 7. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Tankene kom fort tilbake igjen og la seg på igjen som et lokk.

Om morgenen våkner jeg ikke lenger i panikk for at jeg ikke gikk til ham, men i panikk over han som tok livet sitt. Jeg våkner med ansiktet hans på netthinnen og den grusomme følelse om at han er død.

Livet kan være et helvete også, og det er det nok for dem nå.

Helt ufattelig at det virkelig har skjedd. :frown:

I dag var jeg på jobb og laget lammelår i en døs. Lammelår.. jeg orker ikke gå i gang med det hjemme, men på jobb skal de kose seg og markere kr.himmelfart, der har jeg ingen valg.

Det er bare det at jeg hele tiden er lammet over tanken på at min bror ikke fikk oppleve dette hjemme hos seg. Jeg ville jo dra hjem til ham og lage litt god stemning, pynte og gjøre det koselig.

Den dagen jeg skulle dra på besøk var planen å ta med mat, blomst og pusle på kjøkkenet mens vi bare småpratet og var nær.

Og så skulle jeg forsøke alt for å få overtalt ham til å bli med til legevakt på sykehuset da det var kveld.

Dette skulle jeg jo gjøre og var på vei til ham, hva pokker slo feil??

Det var jo feil vei jeg kjørte siden det var stengt, skulle snu i rundkjøringen.. så neste.. og neste..

Fy fader så jævlig, dette skulle ikke skjedd!!

Så ironisk med alle tingene som ramler på plass nå, ting som ville gjort hans liv bedre. Nye tiltak, nye medisiner som plutselig dukker opp, behandlinger. Kjente av meg som kommer og forteller om musikkrom og lydstudio for slike som ham.

Det er som om det var en mening at han skulle blitt reddet da. Han sa også selv at han skulle på sykehuset med foten.. Da hadde han fått mye god og riktig hjelp etterpå, man ville jo oppdaget feilmedisineringen fra legen. Og med kronisk nyresvikt så ville han fått masse god hjelp både til kost og oppfølging.

Så kunne jeg også bistått og hjulpet ham fremover og kartlagt hva han kunne hatt nytte og glede av. Gitt ham verktøy for å kunne ordne egne ting selv.

Han var jo bare 43 år og kunne hatt mulighet å snu livet sitt totalt, og endelig bli hørt nå når han ikke var neddopet av medisiner lenger.

Han kunne hjulpet andre, det var slik han var, han var veldig empatisk og kunne låne bort sin siste 100-lapp dersom andre trengte den mer. De tyngste av de tyngste ble rolig sammen med ham og han kunne dra fram gitaren og begynne å spille.

Jeg føler det som om dette var hans livsplan, at han gjennomgikk dette for en grunn. Og at vi hadde "planlagt" denne redningen, men jeg feilte. Jeg feilte totalt!!

Og nå er han død og kan aldri komme tilbake, og hele det grusomme livet han har utholdt var forgjeves..

Det ble ikke slik som var meningen. Jeg kom ikke allikevel.

Til tross for alle varslene, beskjedene fra ham om at jeg måtte komme, det at jeg ble "ledet" dit den kvelden, men allikevel ikke kjørte ned, og ikke minst hvor syk han var.

Jeg fikk jo et hav av beskjeder, men ignorerte hver og en av dem. Bortforklarte..

Det går ikke an å reversere.. Jeg tok et valg den kvelden, og jeg visste ikke at han dermed ikke ville få noe hjelp av noen. Jeg visste ikke at det bare var meg det sto på..

Men nå vet jeg, og det er bare helt forjævlig!

Jeg savner ham sinnsykt mye, vet så altfor godt at vi hadde mye mer vi skulle gjøre. Jeg kan ikke gjøre det alene, han skulle være med meg... Jeg bare vet dette, kan ikke forklare det.

Livet er ikke det som det skal være lenger.. :frown:

Endret 9. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Livet går allikevel videre, skritt for skritt.. Saktere enn før, og med en dempet og nummen følelse gjør jeg de daglige pliktene. En vond smak i munnen, kvalm og vanskelig å svelge og puste med magen. Det bare svir.

Men nå er det eksamenslesning, leser og pugger, det må gå.

Mellomste datter er i Berlin på klassetur og i helgen er det konfirmasjon i Haugesund.

Min mor er blitt syk etter dette, fikk store smerter i magen, og fikk påvist Ulcerus Colitt.

Min far ser heller ikke bra ut, har vært veldig trett og perioder der han må bare ligge.

Blir så bekymret, hele familien er så preget nå. Alle går lutrygget og sorgtynget selv om man forsøker å lette stemningen og være positiv. Det ligger der hos oss alle.

Det skulle ikke vært slik, vi vet det alle sammen.

[Rakel]

Var i konfirmasjon i helgen. Det gikk fint, men alle kjente at det manglet en... Det var som om han var med, og flere følte han var der.

Jeg tenkte på ham hele tiden, alt minner meg om ham, og alt refereres tilbake til ham. Når vi var i kirken snakket presten om det å være unik og at det ikke finnes noen kopi. Om å vite at man var verdifull..

Bildet på veggen av en mann som strekker hånden ut etter hjelp..

Sangene, og talene om hjelp, takk, om livet og om døden..

Kjære, vene, om jeg bare hadde gått på besøk og gitt min bror litt påfyll av kjærlighet før jeg reiste. :cry:

Men det var heller kaldt, og helt tomt den siste tiden, og i tillegg møtte han døden helt alene.

Jeg satt på galleriet med tårene rennende, godt jeg ikke satt i folkemengden.

Endret 13. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Livet går videre og det er som om tiden legger en velsignet bomullsvegg mellom nå og da. En bomullsvegg til et rom der minnene og smertene lagres.

Der er de ikke så tette til nået, og smertene ikke så nære og skarpe.

Psykologen sa jeg hadde fått et lite glimt i øyet.

Hun sa hun så en forskjell for første gang på Mandag...

Jeg kjente det selv.

Noe er annerledes..

Denne datoen hadde min bror skrevet på et ark med store bokstaver, 13 Mai 2013.

Hva skulle skje da mon tro...?

Hvorfor skrev han det?

Den dagen fikk jeg tilbake livsgnisten for første gang.

Noe skjedde, og jeg så plutselig alt på en annen måte. Jeg så på det som om jeg står utenfor, fra en annen vinkel.

Det er godt å stå her jeg står nå.

Det finnes håp.

[Rakel]

I dag er det 5 måneder siden min kjære bror døde.

5 måneder og 2 uker siden jeg snakket med ham sist, den dagen jeg så frykt og døden i øynene hans når han gikk.

De var helt sorte, som 2 sorte hull, jeg glemmer det aldri. Det jeg så da traff meg fysisk som støt rett i magen, og jeg husker at jeg krøket meg og holdt meg foran magen.

Neste dag sa han at han hadde det fint, og hadde til og med vært i byen og kost seg sa han.

Jeg tror helst det var for å berolige meg som var så bekymret og maste sånn om legen.

Tenk om jeg bare visste..

Jeg visste ikke hvor mye jeg betydde for ham og hvor viktig jeg egentlig var i hans liv. Jeg visste ikke at det var slik! Jeg trodde han hadde andre, flere..

Hadde jeg bre visst så hadde jeg aldri reist da.

5 måneder måtte det gå før jeg klarte å puste igjen...

Endret 16. mai 2013 av Rakel

[Rakel]

Det er mange som opplever urettferdige og grusomme ting i helsevesenet, særlig i psykiatrien.

Mange mennesker har opplevd grusomme overgrep og såkalte "legetabber" som har ført til alvorlig og livsvarige skader og tap av liv.

Det er mennesker, og jeg forstår at leger kan gjøre feil og vurdere feil.

Jeg forstår at det bør være en beskyttelse for de som gjør så godt de kan.

Men hva når ting er åpenbare, når til og med hvermannsen ser hva som er galt og legen allikevel avviser hjelp slik at pasienten dør?

Hva når lege foreskriver eller gir en behandling som enhver annen med ett minimum av kunnskap vet er skadelig?

Hva når en lege har ansvar for en pasient og ikke bryr seg slik at pasienten dør?

Alt går i dag under begrepet "uheldig omstendigheter" eller "legetabbe" og de etterlatte blir dermed heller ikke tatt på alvor etter at forholdet er blitt kjent engang.

Man står i en utrolig fortvilelse, kanskje etter desperate og redselsfulle forsøk på å bli hørt og få hjelp uten å få det, og opplever at ens kjære dør.

Og etterpå blir man fortsatt trykket ned ved at opplevelsen reduseres til ingenting.

Man får ikke engang anerkjent at dette absolutt ikke skal skje eller forekomme!

Få støtte på at slik skal det ikke være, straff eller sanksjoner til vedkommende.

Man er helt desperat etter i det minste en erkjennelse, men blir møtt med ytterligere avvisning og total undergraving av situasjonen. Stemmer som forteller automatisk om regler.. "Det er dessverre slik at..." "Man kan ikke gjøre annet enn..." "Det er nok en rekke uheldige omstendigheter som til samme førte til at..."

Og så? Hva så? Ingenting!!! De blir arkivert i en skuff, og man må bar godta at "slik er det.. systemet"

Jeg kjenner at jeg koker av sinne.

Hvordan kan man behandle etterlatte på den måten?

Dette gjelder flere, mange har opplevd grusom svikt og overgrep, kriminelle handlinger og slike ting som ikke "skal forekomme",

men som når det skjer så blir hendelsen totalt undergravd og ingen behøver ta ansvar ovenfor ofrene.

Ting som i det offentlige rom ville medført arrestasjoner, straffer og fengsel.

Men i helsevesenet forsvinner det bak murvegger, anonyme talspersoner eller i systemet.

[Rakel]

Uff, grusomme nyheter i dag. Oklahoma er rammet av en tornado, grufulle historier og bilder av barn så sterke at man har valgt å ikke publisere dem. :cry:

Så forferdelig å levere ditt barn på skolen om morgenen, og så skjer dette...

For en følelse.

Det er så mye trist som skjer nå, så mange som dør. Nabogutten i sin best alder som tok livet sitt. Alle muligheter lå åpne, fantastisk familie, og nå er han borte..

Døden.

Håper det er som vi tror, en himmel eller en annen bevissthet.

Håper det, at vi får møtes igjen...