Er kreft tabu?

[Havbris]

Man møter stort sett forståelse når man sier man har/har hatt kreft. Men det er mange som ikke vet hva slags langtidsvirkninger cellegift og stråling kan ha, og som tror at alt er greit når man er ferdigbehandlet.

[minister-mio]

Klart det er tabu. Har dere sett hvordan folk ser på de med kreft og deres pårørende eller?

[SiMa]

Jeg tror ikke kreft i seg selv er tabu, i så fall i mye mindre grad enn mange andre sykdommer. Det som er tabu er død og dødelighet, og da blir også uhelbredelig kreft tabu. Kanskje særlig hvis det er snakk om at det er noe du kan leve med i lang tid uten å være veldig syk, men som du (og andre) vet at til slutt vil ta livet av deg.

[AnonymBruker]

Jeg har vært alvorlig kreftsyk to ganger (forrige gang var det virkelig ikke ventet at det skulle ende godt), og selv om det var mye som var helt jævlig med det må jeg si at tabubelagt er det siste kreftsykdom er. Det var virkelig alt annet enn tabubelagt, det er jo ikke måte på hvor stuerent og populært det er å være åpen om kreft og hvor stor forståelse folk skal utvise. Og det er fint det, altså. Men tabu er det virkelig ikke.

Anonymous poster hash: cea1a...ec9

[Gjest SykkelJenny]

Jeg tror ikke kreft i seg selv er tabu, i så fall i mye mindre grad enn mange andre sykdommer. Det som er tabu er død og dødelighet, og da blir også uhelbredelig kreft tabu. Kanskje særlig hvis det er snakk om at det er noe du kan leve med i lang tid uten å være veldig syk, men som du (og andre) vet at til slutt vil ta livet av deg.

Ja, døden er et et stort tabu i samfunnet vårt og derfor kan jeg forstå at det er vanskelig for uhelbredelig kreftsyke som må leve med døden hengende over skulderen i kortere eller lengre tid. 

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

Det var nok mer tabu før i tiden.

 

 

 

Ja, døden er et et stort tabu i samfunnet vårt og derfor kan jeg forstå at det er vanskelig for uhelbredelig kreftsyke som må leve med døden hengende over skulderen i kortere eller lengre tid. 

 

Akkruat det mener jeg er en stor feil. Døden burde ikke være et tabu. Det å hjemme vekk døden og late som den ikke finnes er etter min mening en stor feil. Faktisk så vil jeg si at folk før i tiden hadde et mye sunnere forhold til døden enn hva man har i dag. 

 

Det er i nå min mening

[Drømmern]

De fleste med kreft som mister håret går med parykk for å skjule det. Just sayin.

[herzeleid]

Ja, døden er et et stort tabu i samfunnet vårt og derfor kan jeg forstå at det er vanskelig for uhelbredelig kreftsyke som må leve med døden hengende over skulderen i kortere eller lengre tid. 

Dette svarte utdypende på en side tilbake. Jeg synes det er dumt at du fortsetter å skrive som at det var et etablert faktum, når det langt fra er så sikkert.

[herzeleid]

De fleste med kreft som mister håret går med parykk for å skjule det. Just sayin.

 

Men igjen, er alt man skjuler eller ikke snakker om tabu? 

[AnonymBruker]

De fleste med kreft som mister håret går med parykk for å skjule det. Just sayin.

Det har ikke med tabu å gjøre, men med forfengelighet. Man ønsker ikke å gå skallet, det er ikke mange kvinner som ville ha gjort. Mange menn vil også slite med det.

Anonymous poster hash: 15967...244

[Drømmern]

 

Det har ikke med tabu å gjøre, men med forfengelighet. Man ønsker ikke å gå skallet, det er ikke mange kvinner som ville ha gjort. Mange menn vil også slite med det.

Anonymous poster hash: 15967...244

 

 

Men igjen, er alt man skjuler eller ikke snakker om tabu? 

 

Hårtap blant kvinner er tabu. Om så ikke det å snakke om kreft i seg selv er tabu, så har det følger som er det. Altså er det egentlig ikke tabufritt.

[Gjest SykkelJenny]

Dette svarte utdypende på en side tilbake. Jeg synes det er dumt at du fortsetter å skrive som at det var et etablert faktum, når det langt fra er så sikkert.

Det er faktisk ikke lenger tilbake enn 2013 da Per Fuggeli fikk Fritt Ords Pris for å ha gitt et ansikt til kreftsyke og det og stå ansikt til ansikt med døden. 

[Daria]

 

Man møter stort sett forståelse når man sier man har/har hatt kreft. Men det er mange som ikke vet hva slags langtidsvirkninger cellegift og stråling kan ha, og som tror at alt er greit når man er ferdigbehandlet.

 

At folk som ikke selv har vært syke eller vært nære pårørende ikke sitter på utfyllende kunnskap om virkninger og sykdomsforløp er ikke så rart. Det har vel ikke noe med tabuer å gjøre?

 

 

Jeg synes det er pussig hvordan det nærmest har gått inflasjon i å erklære alt mulig for tabu (gjerne "det siste tabu" - dem er det åpenbart mange av) samtidig som samfunnet er åpnere enn noen sinne. Annenhver kjendis står fram i media og forteller om "den tunge tiden" som kan dreie seg om alt fra barnløshet og samlivsbrudd til psykisk og fysisk sykdom og barndomstraumer, og vanlige mennesker utleverer seg selv og sine nærmeste i blogger og på facebook - eller i bokform. Alt er ikke like naturlig å ta opp i plenum i lunsjpausen eller familieselskapet, det betyr ikke at det er tabu. 

[herzeleid]

Hårtap blant kvinner er tabu. Om så ikke det å snakke om kreft i seg selv er tabu, så har det følger som er det. Altså er det egentlig ikke tabufritt.

 

Jeg ser du hevder det, men jeg ser ikke at du argumenterer for at det oppfyller kriteriene for å være tabu. Hårtap blant kvinner er ikke noe vi som samfunn slår ned på og straffer folk for. Ei heller noe vi nekter å prate om.

 

Hårtap er ofte ikke pent, og det er ubehagelig for dem det rammer. Det er ikke dermed et tabu. 

 

Jeg limer igjen inn SNL sin definisjon, og wikipedia sin:

 

Tabu, forbud, ideen om at en gjenstand, et begrep, en person eller gruppe ikke må nevnes eller røres ved. I vanlig språkbruk brukes tabu om forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral snarere enn i lovverket.

 

 

Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Tabu

 

[herzeleid]

Det er faktisk ikke lenger tilbake enn 2013 da Per Fuggeli fikk Fritt Ords Pris for å ha gitt et ansikt til kreftsyke og det og stå ansikt til ansikt med døden. 

 

Og igjen, at noen får en pris eller gir (enda et) ansikt til en sykdom er ikke det samme som at temaet døden i seg selv er et tabu. Det virker tvert imot rart å kalle noe som så unisont hylles av samfunnet og alle dets aktører, for et tabu. 

[Drømmern]

Jeg ser du hevder det, men jeg ser ikke at du argumenterer for at det oppfyller kriteriene for å være tabu. Hårtap blant kvinner er ikke noe vi som samfunn slår ned på og straffer folk for. Ei heller noe vi nekter å prate om.

 

Hårtap er ofte ikke pent, og det er ubehagelig for dem det rammer. Det er ikke dermed et tabu. 

 

Hvis en dame går skallet på gaten får hun mange blikk etter seg. Vi går ikke aktivt til verks for å straffe dem, men de føler det likevel så ubehagelig at de velger å skjule det med parykk. Det er uvanlig at kvinner ikke har hår på hodet, og istedenfor å snakke om det antar vi at det er kreft, selv om det kan være andre årsaker som ligger bak. Det er altså ikke noe vi snakker om, og selv om det nå skulle være kreft som ligger bak, er det likevel noe vi velger å ikke nevne. Visse kreftformer er også mer tabu å snakke om enn andre, og i frykt for å støte noen blir det gjerne et ikke-tema selv om det i utgangspunktet ikke er tabubelagt.

Kan komme med eksempler. Mormoren min var rammet av kreft. Dette var noe folk visste og hun kunne snakke om det og laget vitser om at hun slapp å vaske håret sitt, men hun gikk aldri uten parykk utendørs. Hun ville ikke at folk skulle synes synd på henne. Tanten min ble også rammet av kreft, og hun fortalte om hvordan det gikk, men følgene, som å endre utseende, at hun mistet håret osv, var ting som ikke skulle nevnes. Faren min ble rammet av prostatakreft, og jeg fikk først vite det dagen før han skulle opereres, etter flere måneder, og det ble aldri noe vi snakket om.

 

Noen ser på kreft som tabu og andre ikke.

[herzeleid]

Hvis en dame går skallet på gaten får hun mange blikk etter seg. Vi går ikke aktivt til verks for å straffe dem, men de føler det likevel så ubehagelig at de velger å skjule det med parykk. Det er uvanlig at kvinner ikke har hår på hodet, og istedenfor å snakke om det antar vi at det er kreft, selv om det kan være andre årsaker som ligger bak. Det er altså ikke noe vi snakker om, og selv om det nå skulle være kreft som ligger bak, er det likevel noe vi velger å ikke nevne. Visse kreftformer er også mer tabu å snakke om enn andre, og i frykt for å støte noen blir det gjerne et ikke-tema selv om det i utgangspunktet ikke er tabubelagt.

Kan komme med eksempler. Mormoren min var rammet av kreft. Dette var noe folk visste og hun kunne snakke om det og laget vitser om at hun slapp å vaske håret sitt, men hun gikk aldri uten parykk utendørs. Hun ville ikke at folk skulle synes synd på henne. Tanten min ble også rammet av kreft, og hun fortalte om hvordan det gikk, men følgene, som å endre utseende, at hun mistet håret osv, var ting som ikke skulle nevnes. Faren min ble rammet av prostatakreft, og jeg fikk først vite det dagen før han skulle opereres, etter flere måneder, og det ble aldri noe vi snakket om.

 

Noen ser på kreft som tabu og andre ikke.

 

Hvis du som dame er skallet kan du få blikk etter deg, men det i seg selv gjør det heller ikke til noe tabu. At folk legger merke til noe uvanlig gjør ikke det uvanlige til et tabu. At noen synes synd på en som er syk, og ønsker vedkommende det beste, gjør det heller ikke til et tabu å være syk. 

 

Om en selv velger å ikke snakke om kreften sin er det ens eget valg, men det er ikke dermed et tabu fra samfunnets eller større grupperinger sin side. Å ikke selv ta opp temaer innebærer ikke at noe er tabu.

 

Som nevnt før tror jeg her vi må ta stilling til om vi skal forholde oss til hva tabu per definisjon er, eller om vi skal bruke tabu som et begrep for alt som er ubehagelig eller som vi ønsker å unngå. 

[AnonymBruker]

Med fare for å bli halshugd må jeg innrømme at jeg nærmest synes det er gått inflasjon i begrepene brystkreft/ rosa sløyeaksjon.

Anonymous poster hash: 7a190...8cf

[Havbris]

Med fare for å bli halshugd må jeg innrømme at jeg nærmest synes det er gått inflasjon i begrepene brystkreft/ rosa sløyeaksjon.Anonymous poster hash: 7a190...8cf

Jeg vet ikke helt hva du mener her. Mener du det har gått inflasjon i begrepet brystkreft i kombinasjonen rosa sløyfe, eller mener du det har gått inflasjon i begrepet brystkreft. Jeg forstår ikke hvordan det kan gå inflasjon i en medisinsk diagnose. Det er vel få leger som deler ut denne diagnosen for moro skyld. Det er ca 3000 kvinner i året som får denne diagnosen, det betyr vel ikke at det har gått inflasjon i begrepet?

Beklager avsporing fra temaet i tråden.

[Havbris]

At folk som ikke selv har vært syke eller vært nære pårørende ikke sitter på utfyllende kunnskap om virkninger og sykdomsforløp er ikke så rart. Det har vel ikke noe med tabuer å gjøre?

Jeg synes det er pussig hvordan det nærmest har gått inflasjon i å erklære alt mulig for tabu (gjerne "det siste tabu" - dem er det åpenbart mange av) samtidig som samfunnet er åpnere enn noen sinne. Annenhver kjendis står fram i media og forteller om "den tunge tiden" som kan dreie seg om alt fra barnløshet og samlivsbrudd til psykisk og fysisk sykdom og barndomstraumer, og vanlige mennesker utleverer seg selv og sine nærmeste i blogger og på facebook - eller i bokform. Alt er ikke like naturlig å ta opp i plenum i lunsjpausen eller familieselskapet, det betyr ikke at det er tabu.

[/quote

Endret 6. oktober 2015 av Havbris