Min mor sier at jeg burde vel kunne gi vekk småting...

[AnonymBruker]

Jeg er tante til ei nydelig lita jente på 2 år som jeg ofte er barnevakt for. Hun overnatter hos meg og jeg har derfor kjøpt inn en del leker og da gjerne leker som jeg også har gode assosisasjoner fra da jeg var liten- ting hun kan leke med når hun er hos meg.

Ofte når hun blir hentet så nekter hun å forlate disse lekene og så sier min mor "å ksn hun ikke ta med seg den leken" og hva kan jeg annet enn å samtykke der jeg står overfor et skrikende barn.

Bare jeg kjenner gufset fra fortiden for min mors stemme om dette har jeg hørt før da jeg var liten dog storesøster"la henne nå fåcden du som er så stor" og jeg lærte meg å være snill og tilfredstille andre roe gemyttene ved å ofre noe av mitt. Og min mor trakk da alltid et lettelsens sukk i at jegføyde meg etterhvert uoppfordret uten egen vilje.

Ja jeg vet dette er et lite barn men kjenner at jeg misliker at svinnet av lekene som skulle være gilde for henne når hun er hos meg stadig minker.Og det kan også være andre barn som min mor har med som hun teller meg til å ofre en leke for å roe ned barnet når de skal dra.

Og at lekene da er tapt er garantert. Men som hun sier "at jeg har jo så mange og vul ikke merke svinnet"men litt her og litt der og det at det er vanskelig å protestere for da legger hun ansiktet i alvorlige grimaser som sier alle at her må du være snill og ofre den dukken osv.Du har jo så mange.

I voksen livet overførte jeg den tillærte snillheten til forholdene mine.Jeg ble etterhvert en robot i å tilfredsstille dem.Intet offer var for stort og de misbrukte det.igjen og igjen.min indre neistemme var visket bort og jeg brukte lang tid i terapi for å finne den igjen.Finne egen vilje igjen.Da ble jeg av henne sett på som sær og vanskelig.

Gufset fra barndommen er tilbake prøver å kvele meg. Til å bli en viljeløs robot igjen.For det gjelder ikke bare disse småepisodene men i samhandlingen med andre folk der min mor er med og der min mir er med.All min egenverdi består i å vøre snill."At Tone gjør jo ditt og datt fordi hun er jo så snill må vite" og andre nikker anerkjennende mens jeg blir mer og mer utvisket.

Jeg har gått i terapi og lært å si nei.Nå prøver hun i umerkelige milimetersteg åvreversere meg til den nikkedukke jeg var. Når jeg er raus viser hun meg anerkjennelse og kjærlighet ellers ikke.Slik kan hun utøve makt.

Ikke lett å få ligge unna henne heller da jeg treffer henne ofte via samhandling med familien.

Noen som har tips?

Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

[ViljaH]

Si nei, disse lekene er spesielle tanteleker og du gleder deg til hun kommer snart igjen for å leke med dem. Om din mor ikke er enig, hev deg over det, du er voksen nå. Du bestemmer! Øv deg så blir det lettere etterhvert. Og si det bestemt, med autoritet, da er det mindre rom for din mor til å mase. "Det blir som jeg har sagt, nå skal vi ikke snakke mer om dette" så skifter du tema. Gjenta så ofte som trengs.

[AnonymBruker]

Som voksne opplever vi barndommen på nytt og må bearbeide saker som har hendt oss. I bunn og grunn er det ikke en stor sak at ungen tar med seg en leke, men du kan fortelle barnet at lekene skal være i ditt hjem slik at hun kan leke med de neste gang. Fortell det før hun må dra, slik at hun forstår. Det er forresten dårlig oppdragelse å belønne et barn med en leke når det trasser og vil ha viljen sin. Det er opp til deg å "drite" litt i det din mor mener og sier også. Det er et valg du kan ta om du vil. Med tiden blir det lettere.

Anonymous poster hash: eec47...4f8

[AnonymBruker]

Ja men når vi står overfor en utrøstelig toåring blir det utfordrende men skal prøve

Bare at det oppstår spontant og da må jeg kontinuerlig være beredt .

Gud som jeg hater henne for å utøve makt på denne finurlige måten.Slipper meg inn i varmen før hun hugger tennene i meg.I tenårene kunne jeg ikke sette ord på hva det var som var galt nå vet jeg og først da fikk jeg det bra.Kan ikke la henne få "sluke" meg igjen.

Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

[AnonymBruker]

Ja men når vi står overfor en utrøstelig toåring blir det utfordrende men skal prøve

Bare at det oppstår spontant og da må jeg kontinuerlig være beredt .

Gud som jeg hater henne for å utøve makt på denne finurlige måten.Slipper meg inn i varmen før hun hugger tennene i meg.I tenårene kunne jeg ikke sette ord på hva det var som var galt nå vet jeg og først da fikk jeg det bra.Kan ikke la henne få "sluke" meg igjen.

Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

Som jeg sa, forbered to åringen. "Vet du hva, lekene skal være her i til du kommer og besøker meg igjen." Om to åringen skal gråte seg til alt hun vil ha, så er det dårlig oppførsel. Feks i bhg. Får ungen gråte seg til alt der? Snakk med foreldrene også, du skal se de kommer til å støtte deg i dette. Om moren din baksnakker deg til de, så vet du at du har støtte i foreldrene.

Anonymous poster hash: eec47...4f8

[Kattugla]

Kanskje du kan komme din mor i forkjøpet og med en bestemt tone forberede barnet på at "nå må hun legge leken fra seg, men så kan hun fortsette å leke neste gang hun kommer på besøk"? Her må du bare være streng, din mor gjør henne uansett ingen tjeneste med å la henne få grine seg til viljen sin.

[AnonymBruker]

Enig med de over her, du må bare stå på ditt og forklare tanteungen at hun får leke med den leken når hun kommer tilbake på besøk. Dette er ikke måten å gjøre det på, du må bare bestemme dette. Evt. så må du ta deg en prat med moren din.

Anonymous poster hash: b531f...20c

[AnonymBruker]

Si bestemt nei, du kan jo ikke kjøpe nye leker hver gang? Hva skal hun leke med når hun har tatt med alt hjem? Slik er det hjemme til mine foreldre når tantebarna mine kommer på besøk. De ønsker å tamed noe hjem, og da kommer det aldri tilbake igjen. Så nå er det slutt på slikt, for til slutt har de ingen leker igjen. Jeg ønsker også noen av mine gamle leker til mine fremtidige barn, men min mor gir dem til mine tantebarn. Min søster igjen gir dem bort til andre når de ikke leker med dem mer og vips så er de forsvunnet.

Anonymous poster hash: c52ba...3d3

[AnonymBruker]

Enig i at du bør si nei, selv om det ikke er enkelt. Jeg identifserer meg litt med det du føler, ikke i den forstand at jeg har gitt bort ting(jeg hadde vel ikke noe å gi bort til å begynne med), men jeg ofret meg for å bevare husfreden, uansett hvor mye problemer det skapte for meg. Jeg stilte meg bare i siste rekke hele tiden for det ble mindre konflikt av at jeg bare føyde meg for så å prøve å ordne opp i problemene det skapte for meg, enn å sette noen som helst krav eller forventninger til andre. Så jeg har også måttet lære meg å si nei og sette grenser, og det har vært vanskelig.

Anonymous poster hash: 2c7a9...4cc

[Hactar]

Hva om du fokuserer på å gjøre det rette overfor toåringen? Det vanskeligste, men beste, for henne er å lære å takle slike skuffelser. Du hjelper henne ikke til å lære å regulere følelsene sine ved å gi etter.

Hvis du vet at det er du, og ikke moren din, som gjør det beste for toåringen er det kanskje lettere å stå på ditt.

Leit at du har hatt det så vanskelig med din mor. Ikke la henne ødelegge for deg igjen.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan komme din mor i forkjøpet og med en bestemt tone forberede barnet på at "nå må hun legge leken fra seg, men så kan hun fortsette å leke neste gang hun kommer på besøk"? Her må du bare være streng, din mor gjør henne uansett ingen tjeneste med å la henne få grine seg til viljen sin.

Ja det er nettopp det jeg gjør desto mere ydmykende blir det at hun kjører gjennom sin vilje! For å klare dette må jeg bli staere over "hele linja" for på umerkelig vis mykgjør hun meg imellom episodene.

Skal ha noen dagers distanse fra henne kjenner jeg!

Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

[AnonymBruker]

Enig med de andre. Forbered ungen og kom din mor i forkjøpet.

Anonymous poster hash: 1e4c0...8f2

[mintgrønn]

jeg er enig med de andre. Du må være bestemt og si nei. Det er jo for ungen sitt beste også. Ingen vil ha en grineunge som griner hver gang de ikke får vilje sin og når han har vært i bhgen får han ikke med seg lekene heller. Og kanskje ungen griner de første gangene du sier nei, men etter noen ganger vet han at nei er nei og da er det ikke mer grining mest sannsynlig. Dessuten er det ikke farlig å la 2 åringer grine litt;)

[AnonymBruker]

2-åringens tårer går nok fort over. Men for at din mor ikke skal sette tennene i deg, kanskje du kan ha noen klistermerker på lur som du kan gi 2-åringen istedet? 

Anonymous poster hash: c123b...2be

[AnonymBruker]

Ja det er nettopp det jeg gjør desto mere ydmykende blir det at hun kjører gjennom sin vilje! For å klare dette må jeg bli staere over "hele linja" for på umerkelig vis mykgjør hun meg imellom episodene.

Skal ha noen dagers distanse fra henne kjenner jeg!Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

Hva med å lufte ut? Din mor er en voksen dame. Om du tar et oppgjør med traume og forskjellsbehandling fra barndommen så bør hun være med og ta vekten. Det er mye bedre at hun bærer børen resten at sitt liv enn at du bærer den resten av ditt: rett og slett fordi du skal bære dine barns byrde, og ikke bør spare så mye rom til din mors før hun blir skral og gammel.

Anonymous poster hash: 1d76d...286

[AnonymBruker]

Ja har tatt et formidabelt må jeg si oppgjør med henne.Et par år siden og da snakket vi ikke sammen på et år og hun sykeliggjorde meg overfor andre og hun og lillesøster rottet seg sammen mot meg og mitt oppgjør.

Jeg fant ved hjelp av en god venn og rn terapeut meg selv igjen.Og trangen etter bekteftelse fra ofte " dårlige" menn forsvant. .Så rart at mine egne likte meg bedt når jeg var et stykke leire som lot meg utnytte.!

Altså jeg gjenvant meningers mot integritet og roen til å tenke og vurdere selv.

Det blir en utfordring å ikke sette for mye eller for lite grenser nå når jeg konstant må trene.Så synd de vil min selvfølelse til livs sånn av gammel vane liksom.

Jeg er 35 og eldre foreldre med den samhandling og de utfordringer det fort kan komme til å by på.

Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

[AnonymBruker]

Hva med å lufte ut? Din mor er en voksen dame. Om du tar et oppgjør med traume og forskjellsbehandling fra barndommen så bør hun være med og ta vekten. Det er mye bedre at hun bærer børen resten at sitt liv enn at du bærer den resten av ditt: rett og slett fordi du skal bære dine barns byrde, og ikke bør spare så mye rom til din mors før hun blir skral og gammel.

Anonymous poster hash: 1d76d...286

Og må også legge til at hun later til å ikke forstå. På tross av klare ordelag og et år vi okke snakket sammen nekter hun til å med å prøve å forstå.

Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

[AnonymBruker]

Og må også legge til at hun later til å ikke forstå. På tross av klare ordelag og et år vi okke snakket sammen nekter hun til å med å prøve å forstå.

Anonymous poster hash: 4bd76...1b2

Kan du snakke med foreldrene til jenta slik at de kan støtte deg opp litt? Tenker at denne dama sier til foreldrene at "anne ville ikke la lille line ha med en leke hjem stakkars." så kan de støtte opp og sier vel vi har avtalt med anne at lekene hun har hos seg skal være der.

 

Anonymous poster hash: eec47...4f8

[Cata]

Si nei. For det første kan du ikke drive og kjøpe nye leker hele tiden når "lageret" tømmes, for det annet så regner jeg med toåringen faktisk har leker hjemme også så forklaringen "denne må være her så du har noe å leke med neste gang du besøker tante" holder vann. Toåringen skjønner den neppe, men jeg har en mistanke om at fem minutter etter hun er innenfor døra hjemme så er akkurat den leken glemt for en stund uansett. Jeg tror ikke barnet får varige mén om ikke en låneleke får bli med hjem. 

[AnonymBruker]

Forklare jenten at hvis hun tar lekene med seg hjem, så har hun til slutt ikke noe å leke med når hun er hos deg. Uansett vanskelig å si noe som helst når moren din står over deg og overstyrer det du sier mens niesen din hører på.

Men hvorfor er moren din der? Er det hun som henter? Eller bor du hos henne?

Har du skrevet her før om forholdet mellom deg og din familie?

Anonymous poster hash: 1a40c...8bd