Hvordan forklare et barn noe slikt?

[AnonymBruker]

Jeg har mistet 3 foster og sliter med å få barn. Har en sykdom som gjør det vanskelig generelt...

Mitt stebarn sa i går i en sammenheng "Du er ikke en mamma, og heller ikke en pappa... du er ingenting du".

Nei, for en 7 åring, så er det kanskje vanskelig å forstå hvorfor "ingenting" går inn på rommet og gråter. Barnet så ikke det, men skjønte at jeg var lei meg.

Hvordan forklare et barn om at å høre noe slikt i situasjonen jeg er i er jævlig tøft?

Tre aborter, en operasjon og null graviditet på over ett år senere trenger jeg råd om hva man kan si til et barn uten å ... trå feil. Barnet har sagt dete flere ganger før, at jeg ikke er mamma. Og det stemmer jo, men jeg klarer ikke høre det flere ganger, samtidig som jeg ikke ønsker å såre/si noe feil.

Anonymous poster hash: a0570...724

[Petra75]

Kan du ikke bare forklare barnet det du sier; at kroppen din ikke er frisk, at du sliter med å bli gravid og at dette er sårt for deg? Jeg syns en sjuåring godt kan bli fortalt at det noen ganger er slik og at du blir trist når h*n sier slikt.

[AnonymBruker]

Føler virkelig med deg. Jeg har selv mistet barn i spontan aborter. Du kan selvfølgelig si til barnet ar man er noe selv om man ikke har barn. Du kan også si at du blir litt lei deg når hun sier slike ting.
Men forståelig nok, så legger du alt for mye i det stedatteren din sier, hun er bare et barn og forstår ikke slike ting. Det beste du kan gjøre for deg selv er å ikke ta deg nær av det, hun vet ikke hva du sliter med, hun forstår ikke hva du sliter med. Hun vet bare at du ikke er mammaen eller pappaen hennes.
Jeg ville ha sagt noe slikt som, nei jeg er ikke mamma eller pappa, men jeg er en voksen som har en plass i livet ditt og pappas sitt. Jeg er også noens datter, søster o.s.v.
Husk at hun bare er et barn, de sier ting uten å tenke seg om.

Anonymous poster hash: 35ad7...192

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare forklare barnet det du sier; at kroppen din ikke er frisk, at du sliter med å bli gravid og at dette er sårt for deg? Jeg syns en sjuåring godt kan bli fortalt at det noen ganger er slik og at du blir trist når h*n sier slikt.

Barnet sier alt til mor, og moten er ikke den som er stille om ting som kan skade min manns side. Kun nærmeste familie vet om det, fordi jeg var nesten 4 måneder på vei første gang jeg mistet.

Å forklare dette til barnet er jEg redd kan gjøre vondt verre om mor får vite det.

Men takk for råd, ønsker at barnet skal forstå, men valg av ord er så... Vel, jeg aner ikke.

Anonymous poster hash: a0570...724

[AnonymBruker]

Barnet sier alt til mor, og moten er ikke den som er stille om ting som kan skade min manns side. Kun nærmeste familie vet om det, fordi jeg var nesten 4 måneder på vei første gang jeg mistet.

Å forklare dette til barnet er jEg redd kan gjøre vondt verre om mor får vite det.

Men takk for råd, ønsker at barnet skal forstå, men valg av ord er så... Vel, jeg aner ikke.

Anonymous poster hash: a0570...724

Jeg forstår ikke hvorfor du skal forklare barnet at du har mistet et barn under graviditet og at du derfor ikke orker at hun sier slike ting.

Hun vil ikke forstå uansett, hun er et barn.

Det holder at du forklarer henne at du blir litt lei deg når hun sier slike ting, og at man er noe selv om man ikke er mamma eller pappa.

 

Anonymous poster hash: 35ad7...192

[Petra75]

Barnet sier alt til mor, og moten er ikke den som er stille om ting som kan skade min manns side. Kun nærmeste familie vet om det, fordi jeg var nesten 4 måneder på vei første gang jeg mistet.

Å forklare dette til barnet er jEg redd kan gjøre vondt verre om mor får vite det.

Men takk for råd, ønsker at barnet skal forstå, men valg av ord er så... Vel, jeg aner ikke.

Anonymous poster hash: a0570...724

OK. Men jeg syns godt du kan si at det sjuåringen sier ikke er pent å si, og at det kan såre - uten at du trenger å utdype det noe mer. Jeg tror ikke unger har vondt av å lære at det ikke er pent å buse ut med alt de tenker.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor du skal forklare barnet at du har mistet et barn under graviditet og at du derfor ikke orker at hun sier slike ting.

Hun vil ikke forstå uansett, hun er et barn.

Det holder at du forklarer henne at du blir litt lei deg når hun sier slike ting, og at man er noe selv om man ikke er mamma eller pappa.

Anonymous poster hash: 35ad7...192

Hadde ingen tanker om å si det akkurat... Men ordlegge det mer som du sier. Dette barnet er meget reflektert og har alltid fått en forklaring på hvorfor noe er feil. Å si "sånn gjør man ikke" skal ha en forklaring slik at et barn forstår hvorfor ting er feil.

Anonymous poster hash: a0570...724

[AnonymBruker]

Du kan vel si til barnet at selv om man ikke er mamma eller pappa så er man ikke "ingenting", for det er mye annet man kan være uten å være forelder.

Anonymous poster hash: 6e2f7...c1b

[Chizue]

Det å si slike ting skader ikke barnet, men barnet kan bli mer nysgjerrig og spørre "hvorfor".

Det du kan si er f.eks.

"kroppen min fungerer ikke slik den skal, så derfor er jeg ikke blitt mamma enda" *pause på svar fra barnet* Rett og slett fordi om du forklarer mye på en gang, så klarer ikke barnet å fordøye hva du sier, svarer ikke barnet noe, så kan du si

"Derfor blir jeg lei meg, når du sier at jeg er ingenting, fordi jeg har veldig veldig lyst til å bli mamma jeg også" -Vente på svar fra barnet, om barnet spør hvorfor, så trenger du egentlig bare å si at du er syk, men det er ikke farlig for barnet, barnet blir ikke syk med å være med deg.

Barn forstår mye mer enn det vi tror. Men det er vanskelig for dem å ordlegge seg korrekt og ofte blir det rett fram x) Barn idag vil jeg si er smartere,de vet mye mer, enn da jeg vokste opp. Grunnen er nok internett og mer TV.

[Biloba]

Barnet mener ikke at du er ingenting som i null verdt selv om du ikke er forelder.

Bare si at nei, du har ikke barn enda, men at du og pappaen ønsker at dere også skal få barn sammen etterhvert, og hvis det skjer så får barnet en liten bror eller søster. Barnet trenger ikke å vite om abortene, spesielt ikke når dere ikke ønsker at informasjonen kommer på avveie.

Stebarnet mitt på 6,5 år kalte meg for "mamma" på lek og var tydelig nysgjerrig på familierelasjoner allerede tidlig da vi ble presentert, sammenlignet det jeg gjorde med moren osv. De eksperimenterer bare med hvordan de skal plassere oss relasjonsmessig.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Det var godt å få reflektert litt over det med andres synspunkter.

Hun begynte å gråte i dag tidlig og sa "unnskyld for at jeg kalte deg ingenting i går". Hun hadde tenkt over det når hun la seg og ønsket gjerne å si det i dag, for hun syntes ikke det var noe greit å si. Hadde ikke sagt noe om det siden i går, men hun forstod at det var derfor jeg var lei meg og ville ikke at jeg skulle vite at hun ikke mente å si det.

Stort gjort av et barn må jeg si, på eget initiativ.

TS

Anonymous poster hash: a0570...724

[SiMa]

Jeg har mistet 3 foster og sliter med å få barn. Har en sykdom som gjør det vanskelig generelt...

Mitt stebarn sa i går i en sammenheng "Du er ikke en mamma, og heller ikke en pappa... du er ingenting du".

Nei, for en 7 åring, så er det kanskje vanskelig å forstå hvorfor "ingenting" går inn på rommet og gråter. Barnet så ikke det, men skjønte at jeg var lei meg.

Hvordan forklare et barn om at å høre noe slikt i situasjonen jeg er i er jævlig tøft?

Tre aborter, en operasjon og null graviditet på over ett år senere trenger jeg råd om hva man kan si til et barn uten å ... trå feil. Barnet har sagt dete flere ganger før, at jeg ikke er mamma. Og det stemmer jo, men jeg klarer ikke høre det flere ganger, samtidig som jeg ikke ønsker å såre/si noe feil.

Anonymous poster hash: a0570...724

"Nei, jeg er ikke mamma. Jeg er Anonym. Men jeg skulle gjerne vært mamma." Det holder. Hvis han spør mer kan du forklare mer. Hvorfor du ikke er mamma. Hva du er (kjæreste, søster, datter, venninne, en som er veldig glad i han og liker å leke med han.

[AnonymBruker]

Du behøver ikke å fortelle barnet om spontanabortene enda. Men du og faren hans bør fortelle barnet at du er mye mer enn "ingenting". Selv om du ikke er mammaen hans, så er du da en viktig del av hans nye familie. Du er hans ste-/bonusmamma (aner ikke hvilket ord dere bruker om den rollen). Jeg antar du gjør ditt beste for at han skal ha det bra i sitt liv, så da er jo det også noe som du og pappaen kan si til barnet. Man går ikke rundt å kaller sine familiemedlemmer for "ingenting". Ta en prat med faren hans om det først, kanskje?

Anonymous poster hash: 6d9ef...1e9

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Det var godt å få reflektert litt over det med andres synspunkter.

Hun begynte å gråte i dag tidlig og sa "unnskyld for at jeg kalte deg ingenting i går". Hun hadde tenkt over det når hun la seg og ønsket gjerne å si det i dag, for hun syntes ikke det var noe greit å si. Hadde ikke sagt noe om det siden i går, men hun forstod at det var derfor jeg var lei meg og ville ikke at jeg skulle vite at hun ikke mente å si det.

Stort gjort av et barn må jeg si, på eget initiativ.

TS

Anonymous poster hash: a0570...724

Så fint❤️

Anonymous poster hash: c7182...f20

[palamina]

Takk for svar alle. Det var godt å få reflektert litt over det med andres synspunkter.

Hun begynte å gråte i dag tidlig og sa "unnskyld for at jeg kalte deg ingenting i går". Hun hadde tenkt over det når hun la seg og ønsket gjerne å si det i dag, for hun syntes ikke det var noe greit å si. Hadde ikke sagt noe om det siden i går, men hun forstod at det var derfor jeg var lei meg og ville ikke at jeg skulle vite at hun ikke mente å si det.

Stort gjort av et barn må jeg si, på eget initiativ.

TS

Anonymous poster hash: a0570...724

Nydelig. Og derfor er det barn har godt av å se at også vi voksne kan bli lei oss noen ganger.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet 3 foster og sliter med å få barn. Har en sykdom som gjør det vanskelig generelt...

Mitt stebarn sa i går i en sammenheng "Du er ikke en mamma, og heller ikke en pappa... du er ingenting du".

Nei, for en 7 åring, så er det kanskje vanskelig å forstå hvorfor "ingenting" går inn på rommet og gråter. Barnet så ikke det, men skjønte at jeg var lei meg.

Hvordan forklare et barn om at å høre noe slikt i situasjonen jeg er i er jævlig tøft?

Tre aborter, en operasjon og null graviditet på over ett år senere trenger jeg råd om hva man kan si til et barn uten å ... trå feil. Barnet har sagt dete flere ganger før, at jeg ikke er mamma. Og det stemmer jo, men jeg klarer ikke høre det flere ganger, samtidig som jeg ikke ønsker å såre/si noe feil.

Anonymous poster hash: a0570...724

Vet du hva? Hun er et barn. Hun mente ikke noe vondt med å kalle deg "ingenting" at du ble såret er ditt ansvar, ikke hennes.

Anonymous poster hash: e28fb...be4

[AnonymBruker]

Vet du hva? Hun er et barn. Hun mente ikke noe vondt med å kalle deg "ingenting" at du ble såret er ditt ansvar, ikke hennes.

Anonymous poster hash: e28fb...be4

å kalle noen for ingenting er aldri greit, uansett bakgrunn noen har får å bli såret. Så å si unnskyld for å kalle noen for ingenting synes jeg uansett er på sin plass. Å her skjønte barnet at det ikke var noe fint å gjøre, hvor barnet lærte at det er et ord man ikke sier til et familiemedlem.

Anonymous poster hash: a0570...724

[AnonymBruker]

Vet du hva? Hun er et barn. Hun mente ikke noe vondt med å kalle deg "ingenting" at du ble såret er ditt ansvar, ikke hennes.Anonymous poster hash: e28fb...be4

Jeg forstår godt at TS ble såret. Barnet skjønte det selv også og sa unnskyld for det.

Det er lov å bli såret i den situasjonen TS er i.

Har selv mistet i SA. Et etterlengtet og sterkt ønsket barn. Min sorg var enorm, mens samboer hadde sitt barn å "trøste seg med". Har aldri følt meg så alene som den gangen. Jeg kunne ligge i senga og gråte, mens jeg hørte far og barn ha latterkrampe på stua. Ikke helt det samme, men poenget er at det er trist for den/de det gjelder å slite med og få barn.

Anonymous poster hash: 05704...b34

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at TS ble såret. Barnet skjønte det selv også og sa unnskyld for det.

Det er lov å bli såret i den situasjonen TS er i.

Har selv mistet i SA. Et etterlengtet og sterkt ønsket barn. Min sorg var enorm, mens samboer hadde sitt barn å "trøste seg med". Har aldri følt meg så alene som den gangen. Jeg kunne ligge i senga og gråte, mens jeg hørte far og barn ha latterkrampe på stua. Ikke helt det samme, men poenget er at det er trist for den/de det gjelder å slite med og få barn.

Anonymous poster hash: 05704...b34

Hei, ts her. Det er veldig slik mine dager har vært selv. Han har et barn og kjenner ikke sorg over å ha det sterke ønsket, sammen med sorgen over å ha mistet. For meg går ikke sorgen over og jeg er svært sårbar. Likevel ser jeg på mitt stebarn som eget, og blir selvsagt ekstra såret når jeg etter 4 år blir kalt for ingenting...

Anonymous poster hash: a0570...724

[AnonymBruker]

Barnet mener ikke at du er et null, eller at du ikke har noen betydning for h*n. Bare at du verken er mor eller far, altså ingen(ting) av de to alternativene. Forstår selvfølgelig at det er lett for deg å føle på det i din situasjon, men barnet mener det garantert ikke på den måten.

Anonymous poster hash: 2ba2f...172