Vanlig aa synes det er 'slitsomt/vanskelig' aa planlegge...

[Gjest Anonymous]

Heisann.

Jeg har vaert innom dette forumet fra og til i noen maaneder, og har funnet mye nyttig. Men en ting jeg har tenkt litt paa, og diskutert med venner er at ingen tar opp de mer 'slitsomme' sidene. Jeg maa si at jeg kjenner baade glede og redsel i det aa gifte meg. Gleder for jeg skal gifte meg med mannen jeg elsker og ikke kan leve uten, og redsel for den store omstillingen det er. Man gaar fra aa vaere datter til kone. Vi har bodd sammen i flere aar saa det er ikke det, det er noe mer fundamentalt i megselv som forandrer seg. Kanskje mer det aa vaere redd aa forandre seg til aa bli lik sin mor, eller ta med seg altfor mange av sine familiemoenster som ikke altid er positive til den nye familien...

Er det noen som skjoenner hva jeg mener? Opplevd likt?

OG selvom det har vaert fora her med folk som har funnet 'slitsomt' aa planlegge bryllup, synes jeg dette og skal taes opp. Alle slaar opp hvor koselig og fint det er, og JA jeg er enig, det er det. Men samtidig MAA man vaere klar over mors oensker, svigerforeldre, og brudgoms oensker, og at naar disse onskene spriker kan det blir SKIKKELIG slitsomt... Med mange sterke personligheter kan det VELDIg lett bli vanskelig!

Kanskje jeg bare er overfoelsom, men jeg har synts det vaert litt rart at alle bare har positive erfaringer, jeg ville bare belyse at det ikke alltid er saann... for jeg har noenganger foelt meg ensom i mine bekymringer, for det skal jo vaere saa topp dette med planleggingen...

Men til slutt vil jeg ogsaa si at jeg er ferdig med de store ting i planlegginen og KJEMPE fornoyd, og naa er det bare 59 dager til vi gifter oss, og jeg gleder meg som bare det - samtidig er jeg skremt som bare det...

[Angelina]

Jeg må si at jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i det förste avsnittet. Vet ikke helt hvordan din bakgrunn er, men ihvertfall er ikke det å väre datter av mine foreldre noen stor del av min identitet. Har kanskje noe med at jeg er mor selv, og har bodd like lenge for meg selv som jeg gjorde med mine foreldre. Min identitet på dette tidspunkt i livet er mye mer knyttet opp til det å väre forloveden til min kjäre enn til å väre min mors datter. Heller ikke bekymrer jeg meg for å bli lik min mor, siden jeg ikke tror at det var giftemålet som gjorde min mor til det irriterende kvinnemenneske hun av og til er. Tror heller ikke det gjorde henne til et bedre menneske, hun er hvem hun er, og jeg er en helt annen personlighet.

Derimot skal jeg gladelig innrömme at det kan väre utrolig slitsomt å planlegge bryllup! Plutselig har alle en mening om hvordan ting må/skal gjöres, og i vårt tilfelle skal det tilpasses to ulike sett tradisjoner, to ulike kulturer og to ulike språk. Man blir etterhvert en ekspert på å svelge stoooore kameler, dromedarer og andre örkendyr!

Det må på död og liv inviteres minst 50 mennesker som du ikke kjenner selv, og ikke vil ha der, for å holde en anelse fred i heimen. Alle har sin mening om hvor og når du skal gifte deg, hva du skal ha på deg og hvordan ting skal arrangeres.

Men spör om de samme menneskene som synes de har rett til å diktere hva du skal gjöre, er de interessert i å hjelpe til med noen av alle disse tingene som må gjöres??? NEI!!! Så her skal man fyke rundt i et land hvor man ikke er helt stödig i språket og pröve å oppfylle alle önsker fra en kultur man ikke kjenner. Lärerikt? Ja. Slitsomt? Definitivt.

Så, JA, det kan väre utrolig slitsomt å planlegge bryllup....tell me about it...

[Engel]

Jeg kjenner overhode ingen redsel for å gifte meg. For noen år siden var det litt annerledes, men nå har jeg vel modnet og er klar for å gå inn i denne "nye epoken" av mitt liv. Kanskje det er der problemet ligger? At du innerst inne ikke er helt klar for dette?

Når det gjelder de negative sidene ved planleggingen så syns jeg da de er oppe her til stadighet jeg, spesielt det at noen i familien mener litt formye. Selv har jeg hittil vært forskånet fra sånt, da ingen vet at vi planlegger å gifte oss! Vi planlegger også å betale alt selv i utgangspunktet, og å gjøre alt selv, og da får de barer mene hva de vil, noen syns nok at det blir galt uansett. Men det er riktig for oss, og det er det som betyr mest. Må likevel si at vi på mange måter "føyer" familien, bl.a. blir det familiefest, noe vi gjerne kunne droppet. Innser at ting kan bli slitsomme når bryllupet går ut over familieforhold, men med gjensidig respekt og kommunikasjon håper jeg vi slipper sånne problem. Et bryllup er jo noe man skal glede seg over!

[Gjest Anonymous]

Det er jo en identitetsforandring det aa gifte seg. Noen tar vel det hardere enn andre, og akkurat jeg synes det blir annerledes.

Jeg har bare bodd 1/3 av livet mitt alene, men er jeg sterkt knyttet til mine foreldre, det er jo deres moenster aa vaere jeg har laert og tatt etter, og tatt med inn i forholdet med forloveden...

Selvom jeg skulle ventet i 10 aar og giftet meg tror jeg at jeg hadde foelt det samme. Jeg har vaert klar veldig lenge og folt meg moden for dette, og har hatt null problem frem til naa... Det er ikke mannen jeg er usikker paa, det er bare at det blir saann fundamental endring for meg som individ. De jeg har snakket med kjenner de seg igjen, og ser dette som veldig vanlig...

Takk og lov at vi alle er forskjellige...

En som gleder seg veldig masse... men har mange tanker...