Å gå i sirkler når man har gått seg bort

[Gjest Badebuksa]

Jeg hørte av en bekjent at dyr og mennesker følger det samme mønstret der man sirkler på en spesiell måte når man har gått seg bort. Noen som har lesestoff om det?

Kom inn på temaet da vi snakket om en edderkopp som har plaget meg endel, den går det samme mønsteret på gulvet hele tiden, helt konsekvent. Akkurat det samme mønsteret hele tiden. Stopper de samme stedene, samme avstanden, den har liksom sin runde.

[Pawn Hearts]

Jeg hørte av en bekjent at dyr og mennesker følger det samme mønstret der man sirkler på en spesiell måte når man har gått seg bort. Noen som har lesestoff om det?

Kom inn på temaet da vi snakket om en edderkopp som har plaget meg endel, den går det samme mønsteret på gulvet hele tiden, helt konsekvent. Akkurat det samme mønsteret hele tiden. Stopper de samme stedene, samme avstanden, den har liksom sin runde.

Det tror jeg er en myte. Det var noen som prøvde å finne ut av det, og resultatet tyder på at folk har en tendens til å miste retningen og begynne å gå bakover igjen når de ikke har visuelle hjelpemidler, men de fant ikke noe felles mønster:

 

http://mentalfloss.com/article/12892/do-people-really-walk-circles-when-they%E2%80%99re-lost

[Mann 42]

Det er ikke noe spesielt mønster. Men man går i sirkler dersom man ikke har holdepunkter. Det er det gjort mange forsøk med. Jeg har forresten vært med på det selv en gang. Gikk meg vill i tåka på fjellet. Tåke er litt spesielt, det gjør noe med synsinntrykk og avstandsbedømmelse. Uansett, terrenget var greit å gå i, siden det var oppe på vidda, og det var lyst nok til at jeg visste at jeg ikke ville gå utfor et stup eller noe slikt.

Jeg trodde jeg hadde holdt en rimelig stø kurs, og gikk til det var på tide å slå leir.

Forestill dere min forbauselse da jeg våknet om morran og kom ut av teltet. Jeg hadde ikke forflyttet meg mer enn en kilometer eller så fra utgangspunktet. Hele gårsdagen hadde jeg gått i sirkler.

Men det er kanskje en overlevelsesgevinst her. Går man seg vill, så gjør man det i det minste innenfor et begrenset geografisk område.

[Agathe]

Når man har holdepunkter i omgivelsene så korrigerer man automatisk retning for hvert skritt man tar, men hvis man ikke har holdepunkt så er man avhengig av at det sensomotoriske systemet på egen hånd klarer å holde kroppen "rett" i forhold til omgivelsene. Før trodde man at den ene foten var lengre/ sterkere og at man derfor gikk i sirkler, men det viser seg å ikke stemme.

Her er en forskningsartikkel:

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0960982209014791

[AnonymBruker]

Det er ikke noe spesielt mønster. Men man går i sirkler dersom man ikke har holdepunkter. Det er det gjort mange forsøk med. Jeg har forresten vært med på det selv en gang. Gikk meg vill i tåka på fjellet. Tåke er litt spesielt, det gjør noe med synsinntrykk og avstandsbedømmelse. Uansett, terrenget var greit å gå i, siden det var oppe på vidda, og det var lyst nok til at jeg visste at jeg ikke ville gå utfor et stup eller noe slikt.

Jeg trodde jeg hadde holdt en rimelig stø kurs, og gikk til det var på tide å slå leir.

Forestill dere min forbauselse da jeg våknet om morran og kom ut av teltet. Jeg hadde ikke forflyttet meg mer enn en kilometer eller så fra utgangspunktet. Hele gårsdagen hadde jeg gått i sirkler.

Men det er kanskje en overlevelsesgevinst her. Går man seg vill, så gjør man det i det minste innenfor et begrenset geografisk område.

 

En teori er at man i mangel av andre holdepunkter bruker sola delvis som referanse.

Anonymous poster hash: 9e2ed...436

[Mann 42]

 

En teori er at man i mangel av andre holdepunkter bruker sola delvis som referanse.

Anonymous poster hash: 9e2ed...436

 

Det var ikke noe sol å se den dagen.