når si at man ikke vil ha barn?

[Nick Etmitt]

men, hvis man nettopp har møtt noen man liker veldig godt, er man også redd for å skremme dem bort. sjansen er jo ganske stor for at en tilfeldig valgt mann ønsker å bli pappa en dag.

Desto viktigere å nevne det tidlig da vel?

[Gjest Anonymous]

Jeg sier vel ikke at hun er lite reflektert fordi hun ikke ønsker barn.., men fordi hun skriver at hun spyr av de.

Spyr av andre mennesker, nei jeg synes ikke dette virker som en person som har nådd ett nødvendig modenhets punkt i livet som trettiåring. Bare det at hun må understreke poenget ved å si at hun spyr av de?

[Gjest Gjesta]

Men om hun faktisk mener det? - At hun overhode ikke liker eller takler barn - det er jo det hun mener vil jeg tro?

Det er jo ikke personene i seg selv hun spyr av, det er "barn" generelt, slik jeg oppfatter det.

Syns man må kunne være såpass ærlig uten å bli stemplet som lite reflektert av den grunn.

Mange vil nok anse folk som ikke liker barn som kalde, men det har jo lite med refleksjon å gjøre.

K

[Gjest Anonymous]

jeg mener at når man ikke tåler "barn", ikke engang liker å se de (i generell form), så er det mye man ikke har sett hos seg selv. Man har ikke gått inn i seg og funnet ut at man faktisk liker mennesker, barn og det som LEVER rundt en hver eneste dag. Er man kald, mangler man visse deler som hadde gjort verden til ett bedre sted. Ikke bare for henne, men også andre.

Velger man å ikke få barn, pga omstendigheter i verden som er verdt å ta hensyn til er en annen sak. Men det å rett og slett IKKE LIKE, TÅLE eller SPY AV BARN.. Ja da er man kald, og jeg forstår det. Men jeg misliker det. Det er da min mening

[Gjest Anonymous]

Så tidlig som mulig.

"Hei, får jeg spandere en øl på deg..?"

"Ja, men jeg vil ikke ha barn"

[Maetzii]

Om du er 100% sikker: hva med å sterilisere deg? Og så ta opp temaet barn ganske tidlig og si "jeg vil ikke ha barn noen gang, og har derfor sterilisert meg".. Burde ikke akkurat etterlate mye tvil hos mannen

Angående om barn er "til å spy av"; jeg synes bla. edderkopper er helt nydelige, mens spedbarn er ekle. Mesteparten av verdens befolkning synes antagelig det motsatte. Men hvorfor er jeg et kaldere vesen enn dem, når vi foretrekker ett levende vesen fremfor et annet alle sammen? (og ja, jeg er klar over at det finnes folk som liker spedbarn og babyer like godt)

[Gjest Eir]

Jeg synes man bør ta det opp på ett naturlig tidspunkt, nokså tidlig i forholdet, men ikke på første daten. De fleste lar det vel falle noen bemerkninger om barn eller ikke på et eller annet tidspunkt. Jeg tror heller ikke man bør være for skråsikker, det holder å si at "jeg tror ikke det kommer til å bli aktuelt for meg å få barn noen gang" fremfor "jeg skal aldri ha barn, jeg hater unger". Dersom barn er så viktig for han at han må ha en kjæreste som elsker barn, så er det likegreit om han får sjansen til å ta stilling til det der og da.

[Gjest petzl]

Jeg ville tatt det opp når forholdet begynte å bli seriøst; da ville det også være naturlig å komme inn på temaet.

[Gjest Gjesta]

Når man er i 30-årene, vil det kanskje også være en naturlig ting å spørre om man har barn, når man blir kjent med nye mennesker? Og dermed får du jo en mulighet til å si at du ikke har og ikke ønsker å få barn.

K

[ivanka]

hvorfor jeg ikke liker barn:

jeg jobbet med barn i fem år. det har jeg fått veldig mye ut av. men en bivirkning er at jeg har fått nok. jeg har brukt opp tålmodigheten min med unger, rett og slett.

jeg vil ha meg frabedt karakteristikker av min personlighet fra folk som overhodet ikke kjenner meg. kan ikke se at (noen av) de(n) gjesten(e) som ikke engang tør stå fram med nick har demonstrert noen videre imponerende menneskekunnskap, og jeg er ærlig talt lite opptatt av hva folk som deg/dere mener om meg. det betyr ikke at jeg ikke forventer en viss høflighet og respekt.

jeg ser ikke noen god grunn til å sterilisere meg så lenge det finnes sikker prevensjon som fungerer fint for meg. jeg er ikke noen fan av unødige kirurgiske inngrep. jeg har ligget på operasjonsbordet mange nok ganger, og det er ikke noe jeg gjør frivillig igjen med mindre det er tvingende nødvendig.

[Gjest Mamma selv]

Det er ikke dumt aa nevne dette ganske saa tidlig i oppstarten paa forholdet. Hvis den mannen du er interessert i ser en framtid med barn, er det ganske saa logisk at han vil trekke seg vekk fra en som ikke gjoer det. Var selv sammen med en flott gutt i fire aar (fra jeg var 20 til 24) som ikke oensket barn, men jeg trodde jo da egentlig at han ville endre mening. For oss ble dette faktisk veldig vanskelig etterhvert. I dag er jeg samboer med en annen og har en liten gutt. Jeg sa tidlig fra til kjaeresten min at jeg oensket barn en dag, og han hadde samme oensket.

Synes det er helt i orden at du ikke oensker barn, det respekterer jeg. Men jeg synes ogsaa at det aerligste er a komme frem med dette foer et forhold blir for foelesesmessig engasjert. Kanskje ikke foesrte daten eller andre for den saks skyld, men jo bedre dere blir kjent med hverandre, jo stoerre sjanse er det for a forholdet blir "alvorlig". Det er ikke lett aa gi slipp paa en man har blitt skikkelig forelsket i, vet du.

[Furstina]

Jag känner igen mig i dina funderingar ivanka - för fyra år sen önskade jag inte barn, jag såg ingen glädje, syfte eller orsak till att skaffa barn.

Det sa jag också till min nuvarnade man och pappa till min son i första eller andra chatten. Varken han eller jag kunde nånsin tänka oss barn.

Jag sa dock att jag aldrig ville ha barn men att jag ändå kanske ångrar mig nån dag, så steriliering var inget alternativ (gillar inte heller "onödiga" ingrepp). Han kunde inte heller tänka sig barn.

så övergick chattandet i besök, och han flyttade till Sverige, vi blev sambos, gifte oss - och SEN rasslade det till i "kulpåse" och "äggstockar".

Jag blev en annan människa när jag träffade min man, HAN var en människa jag inte trodde fanns och tillsammans väcktes en dröm hos oss båda.

Nåja, vad jag SKULLE säga var att jag tycker det är viktigt att prata om det mesta. Vilken musiksmak har han/du, hur drömmer du om att bo? gillar ni att resa?, vilken bil är drömbilen?, jobb? böcker? filmer? barn? osv.

Sånt som DU och HAN tycker är viktigt bör ni prata om, och egentligen så tidigt som möjligt

[ivanka]

setter pris på all respekt og forståelse her inne.

ser at stort sett alle mener dette er noe som bør frem på et tidlig tidspunkt, og det er jo i grunnen det jeg også tenker. men nå har jeg vel fått bekreftet at det ikke er mye rom for tvil.

[Melissa Gioberti]

Jo jo, klart det er greit og fint å si det tidlig. Så lurer man ikke den andre hvertfall.

Men det kan bli litt kunstig også, det å snakke om barn noen måneder ut i et forhold? Det kan jo skape press og forventninger?

"Jeg vil gjerne ha barn men vet ikke ennå om jeg vil ha det med deg", liksom- kan både en mann og en kvinne tenke.

Mitt inntrykk av menn er at de verken vil gifte seg eller få barn- men de gjør det fordi damen i forholdet insisterer. Egentlig vil menn bare leve i nuet uten å planlegge fremtiden, tror jeg. Da er det jo ikke rart med alle barnebidragene rundt omkring.

[ivanka]

Men det kan bli litt kunstig også, det å snakke om barn noen måneder ut i et forhold? Det kan jo skape press og forventninger?

ja, ikke sant?

hjelp, er vi blitt så seriøse nå, liksom. har vi kommet så langt at det er naturlig å legge såpass alvorlige fremtidsplaner alt nå? er du litt mer involvert i dette forholdet enn jeg er, kanskje? sitter du og planlegger borddekorasjonene i bryllupet når du sier at du tenker på 'ingenting'? æææ, klaustrofobi!

[Gjest Anonymous]

Jaaa, du sier noe, MEN er det ikke du som er så sikker på at du ikke vil ha barn? Da er det vel ikke snakk om å planlegge etc - er vel mere snakk om å fortelle noe viktig om seg selv som kan gi den andre part en pekepinn på hva du står for og bli bedre kjent med deg.

[Gjest Anonymous]

vet du, jeg har tatt det forbeholdet i alle år, at 'siden alle sier jeg kommer til å ombestemme meg, er det ikke noe definitivt valg så langt', men vet du hva? jeg liker ikke barn. jeg liker dem mindre og mindre. det siste jeg har lyst til er å være noens mamma resten av livet.

quote]

Jaja, Jeg likte heller ikke unger før. Jeg skulle aldri ha unger. Så modererte jeg meg til at jeg skulle ikke ha unger før jeg var over 30. Nå er jeg 30. Jeg har 3 unger Det er helt fantastisk å være mamma. Ganske utrolig når man tenker på at jeg ikke likte unger

Man kan heldigvis forandre mening. Og ting går ikke alltid som man planlegger. Heldigvis for det!!

[aline]

Jeg forstår "problemet" ditt... jeg har hatt det som du i alle år, har nå det absolutte motsatte problemet, men det er ikke det spøtt enklere.

Når jeg ble 30 ( ) og søstern min ble gravid (tror det var tusen ganger mer utslagsgivende en at jeg ble 30 dog..), fant jeg ut at jeg ikke vil leve resten av livet mitt uten barn.

Det blir det samme dilemmaet da, for mange av de jeg møter er oftere og oftere pappa fra før, og har kanskje vært både gift og skilt, helgepappa kanskje til og med til flere.... det er ikke gitt lenger at den jeg møter har lyst på barn, rett og slett fordi han kanskje er ferdig med det allerede.

skal jeg da ta dette opp tidlig? at jeg VIL ha barn?

virker ikke det litt "desperat"? selv om jeg absolutt ikke mener at jeg vil ha det NÅ, jeg vet jo heller ikke på et tidlig tidspunkt om jeg vil ha barn med HAM. Men jeg vet at jeg vil ha barn, og de som er ferdige med barn eller ikke vil ha det er på en måte utelukket.

ergo så BØR det jo tas opp så tidlig som mulig, men gud bedre så vanskelig det må bli?

så i begge tilfeller tror jeg at når man er så bestemt på hva man vil/ikke vil, så er det noe som bør taes opp tidlig i ett forhold mellom voksne mennesker. Men enkelt? nei, DET tror jeg ikke det blir!!

må vel bare forsøke å snirkle det inn i en samtale?

men at du venter med å si noe om at du ikke vil ha barn, fordi du er redd han vil gå fordi HAN ønsker.... det blir feil! venter du til dere har sterke følelser før du forteller ham dette, og han f.eks er som meg, så blir det enten ett sårt brudd eller risiko for ett forhold med bitterhet. :-?