sliter på forholdet/sosialt

[AnonymBruker]

Etter 1,5 års prøving sliter jeg som en gal med å komme meg igjennom hverdagen.

Har fått hormoner, men mannen tester dårlig. Mulig det blir ivf på oss.

Er langt nede pga det. Gråten tar meg når som helst, og jeg føler meg ikke som den sprudlende, utadvendte jenta jeg var.

Forholdet er heller ikke så bra om dagen. Jeg vil ikke delta på så mye sosialt lenger (fester føles helt meningsløst) mens mannen er som før.

Føler meg så alene i sorgen min, og redd for at vi skal miste hverandre.

Han er lei seg, og har veldig lyst til at vi skal bli foreldre, men det går ikke utover hverdagen og det sosiale livet hans. Jeg unner ham det, men føler meg som sagt veldig ensom og alene 😭

Anonymous poster hash: 21e05...b77

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Mannen min heller forstår ikke helt, men han slipper å gå å kjenne på alt rent fysisk. Det er jeg som blir påminnet det store deler av tiden pga kjenne etter el, inbille seg graviditetshormon, må unngå alkohol og kaffe mellom el og ikm etc. Jeg ser jo at jeg selv slapper mer av mellom mens og el, og sånn får jo han ha det hele tiden. Så jeg skjønner jo godt at det er mye lettere for ham.

Jeg gråter hver mens, men skjuler det alltid for ham. Han klarer ikke trøste likevel. Har heller ingen venner som vet godt nok hvordan jeg har det. De vet ikke hvordan de skal trøste, de vil bare bortforklare og forsøke å gi håp (som jo er naturlig trøsteforsøk) men jeg trenger noen som kan være enige med meg i at dette er urettferdig og ufattelig kipt. Jeg snakker derfor lite med venner om det og. Faktisk er det en kolega på jobb, som har vært gjennom det samme som vet best hvordan jeg har det.

Men ikke klandre mannen, han kjenner det ikke like mye på kroppen så han kan ikke forså like godt. Og sosialt samvær gjør godt for kroppen. Mannen din har funnet metoder for å håndtere og trøste seg selv, men du kan ikke være bitter på ham for at du ikke klarer det samme.

Anonymous poster hash: dd82f...78d

[Tufsla]

Jeg føler meg også så alene oppi sorgen. Har prøvd i to år og er på fertilitetsklinikk. Lever kun for 14 og 14 dager av gangen. Helvete er sosiale settinger med forventet drikking som kommer på "feil" tid i min syklus. På jobben min er slike ting tvang, om ikke EN person kan så finner de ny dato... Bruker mye energi på prøve å fungere normalt.

Mannen min tar dette veldig greit, men han jo en datter fra før da og merker det jo ikke slik på kroppen. Jeg har prøvd å ta opp med han at jeg føler meg alene i prøvingen, men får ikke noe bra svar. Han insisterer også på å være veldig positiv etter hvert forsøk ( vi får inseminering) men jeg må være negativ for å beskytte meg selv😪

[malla1992]

Var akkurat som jeg skulle skrivet dette selv. Jeg har det akkurat som deg, men vi har vært prøver i 5 år og nå skal vi i gang med andre runde IVF.

 

Lykke til meg IVF prossesen

[AnonymBruker]

Var akkurat som jeg skulle skrivet dette selv. Jeg har det akkurat som deg, men vi har vært prøver i 5 år og nå skal vi i gang med andre runde IVF.

Lykke til meg IVF prossesen

Femte året her å. Godt å se vi ikke er alene

Anonymous poster hash: 3f712...ec2

[AnonymBruker]

Dere er så utrolig sterke kvinner og har svært sterke forhold siden dere ennå er sammen etter årevis som prøvere!  Klarer ikke sette meg inn i engang hvor vanskelig dere må ha det og lengselen etter å bli gravid 

 

 

Vi har klaffet med alle 3 barna på første pp, og det var utrolig stressende mnd med å finne EL og så vente på Ikm... Jeg hadde blitt fullstendig ødelagt om vi hadde måtte ha negative tester og mensen i mange mnd eller år før det klaffet.. Jeg hadde sakte men sikker blitt bitter på mannen og vært sur/trist/lei

 

All ære til dere fantastiske kvinner!

Anonymous poster hash: 0e311...b3b

[bettsa]

Dere er så utrolig sterke kvinner og har svært sterke forhold siden dere ennå er sammen etter årevis som prøvere! Klarer ikke sette meg inn i engang hvor vanskelig dere må ha det og lengselen etter å bli gravid

Vi har klaffet med alle 3 barna på første pp, og det var utrolig stressende mnd med å finne EL og så vente på Ikm... Jeg hadde blitt fullstendig ødelagt om vi hadde måtte ha negative tester og mensen i mange mnd eller år før det klaffet.. Jeg hadde sakte men sikker blitt bitter på mannen og vært sur/trist/lei

All ære til dere fantastiske kvinner!

Anonymous poster hash: 0e311...b3b

Takk 5. Året på oss også. Begynner å gi opp håpet.

[AnonymBruker]

Kjære hi og dere andre.

 

Jeg forstår dessverre så godt hvordan dere har det. Jeg har vært der selv. Etter 5 år som ufrivillige sekundær barnløse hadde forholdet vårt vært gjennom mye. 

 

Jeg slet med veldig mye av det samme som deg, hi. Barnløsheten holdt på å fortære meg. Jeg så gravide og babyer over alt. Begynte nesten å gråte ved synet av gravide. Etterhvert ville jeg bare spy hver gang jeg så en barnevogn. 

Jeg måtte slå av følelsene mine knyttet til det. Jeg måtte lære meg å se vekk og ikke dvele ved synet av en gravidmage. Jeg klarte ikke tanken på å få baby en gang, tillot meg aldri å snakke om det. Baby var lenge bare et forbudt tema her i huset fordi jeg ikke klarte å snakke om det, forestille meg det, drømme om det.. Jeg avskydde alt som hadde med temaet å gjøre og klarte ikke føle noe som helt glede ved synet av en baby.

 

Vi har et barn som begynner å bli veldig stor nå. Ble laget helt naturlig og selv om det tok sin tid det og, så var der var ingen grunn til at vi ikke skulle klare det igjen. Vi ble undersøkt opp og ned i mente, men det var ingenting galt med oss i det hele tatt.

 

Jeg følte meg også så alene. Så forferdelig alene. For selv om det var hardt for mannen og, så påvirket det ikke ham på samme måte som meg. Han klarte ikke snakke noe særlig om det, og det gikk ikke innpå ham slik det gjorde med meg.Jeg fortalte mannen min at jeg viste at det var ingenting han kunne si til meg som ville hjelpe på sorgen og smerten min. Jeg trengte bare at han var der for meg. Vi ble heller ikke sinte på hverandre, eller lot oss krangle om temaet.

Jeg var ikke konstant deprimert eller noe, barnet eller familien rundt har heller aldri vist noe, og jeg smilte og var glad hver eneste dag. Men når kvelden kom og de gangene jeg var alene, så gråt jeg ofte. Det var de eneste gangene jeg tillot at savnet fikk komme til overflaten. 

 

Til slutt gav jeg opp. Jeg orket ikke mer. Klarte ikke mer av det følelsesmessige presset. Jeg vurderte å begynne på prevensjon for å slippe den måndtlige nedturen. VI hadde nettopp hatt en SA og jeg var så langt nede som man kunne komme. 

Vi snakket mye om dette temaet på den tiden, mannen og jeg. Mye om følelser. Bestemte oss for å ta pause i et helt år. Ikke prøve på baby på et helt år. Så skulle vi gå videre med IVF. 

Det var et godt år. Jeg prøvde å tenke minst mulig på temaet. Prøvde å nye øyeblikket, nyte å bare være en familie, oppleve nye ting. Jeg ble meg selv igjen fordi jeg ikke hadde dette som hadde tynget meg i så mange år liggende konstant i bakhodet slik det hadde gjort tidligere. Jeg begynte å tro og bestemme meg for å være fornøyd med familien slik den er. At vi har jo fått en skatt som er oss så dyrebar, og da måtte vi nyte det fantastiske. 

 

Men mirakler kan skje. Samme uke som jeg skulle ringe å be om å få sende søknad til IVF, så testet jeg positiv. Jeg kunne virkelig ikke tro det. Da jeg så testen skalv jeg så mye på hendene og i hele kroppen at jeg knapt klarte å holde den i hendene. Da mannen fikk se den danset han på gulvet! 

Jeg er enda ikke langt på vei og på grunn av alle årene med dårlig tro på at ting går vår vei, så har jeg enda ikke klart å knytt med skikkelig til knøttet enda. Men jeg regner med at når de første sparkene kommer, så kommer tårene også. Da kan jeg endelig tro på en lykkelig slutt for oss.

 

Bare hold ut jenter. Det er så tungt, så vanskelig, så følelsesmessig utfordrende at de som ikke har vært gjennom det, kan virkelig ikke forestille seg det. Å lage og skape barn er jo vår livs oppgave, ikke sant? En av følelsene jeg slet mest med var at jeg ikke klarte det som "alle" kvinner klarer. Og tanken på at det er så ufattelig urettferdig. Her er det så mange barn i verden som lider, så mange som tar abort og så mange barn som aldri er ønsket, og her sitter vi og et barn er det eneste vi ønsker i hele verden? Vi har alt av kjærlighet å tilby og så skal ikke vi få det vi ønsker oss så inderlig? Den følelsen slet jeg skikkelig med. Og jeg tror det er viktig å vite at det er helt normale følelser i en slik situasjon.

Så tungt er det at vi kommer ikke til å prøve på flere barn. Jeg kunne tatt vare på en svær skokk, men det følelsesmessige med å prøve så lenge er så vondt at vi ønsker ikke flere barn. 

 

Jeg aner ikke om dette er til noe hjelp eller om det gjør mer skade.. Jeg vil bare fortelle at noen der ute forstår dere så ufattelig godt. 

Og kanskje et lite håp for noen? Det er ikke mange som forblir barnløse resten av livet. For de aller fleste vil det gå til syvende og sist. 

 

Jeg håper det beste for dere alle og lykke til videre! 

Anonymous poster hash: 2c33d...4bb