"Du kunne gjort ditten, du kunne gjort datten"

[AnonymBruker]

Er sykemeldt pga posttraumatisk stress, fungerer ikke rett og slett. Det er en lang historie, men det har utviklet seg over tid. Familien veit det ikke, siden de i 100% av tilfellene der man diskuterer psykiske lidelser ikke forstår seg på sånt og viser seg svært dømmende og uvitende. Hele oppveksten har bestått av ordene "ta deg sammen" eller "sånn er livet". Sånn i tillegg til ikkeeksisterende følelsesregister fra deres side bortsett fra sinneutbrudd eller hån av andre mennesker for å føle seg bedre selv.

Med andre ord har jeg mine grunner til at jeg ikke deler min diagnose med dem.

Men det som er så irriterende er at alle hele tiden skal uttrykke hvor dumt det er at jeg ikke arbeider. Liksom strø salt i såret, de vet at det er "noe". At jeg går til psykolog. Men de tror det bare er å ta seg sammen og få seg en jobb, noe det ikke er (da hadde jeg selvsagt gjort det på flekken!). Og det tærer på meg, kjenner at jeg bevisst unngår slekt for å ikke få spørsml eller dumme kommentarer flere som har/hatt det sånn?

Anonymous poster hash: ac815...fd2

[AnonymBruker]

De vil sikkert ditt beste, de som synes det er synd du ikke jobber. Jeg synes det er helt ok å fortelle dem dine tanker, være direkte, eller bare peil samtalen inn på noe annet.

En jeg kjenner spurte om jeg hadde fått meg jobb hver gang vi møttes. Til tross for at han visste at jeg var så utmattet at å ta en dusj eller hente posten noen dager var veldig, veldig tungt å få gjort. Jeg begynte å synes det var ubehagelig å møte vedkommende.

 

Ta det opp med psykologen. Hun/han kan forhåpentligvis hjelpe deg til å huske at du har en veldig god grunn til å ikke ha lønnet arbeid nå. Det du gjør hos psykologen er sannsynligvis en ganske krevende jobb i seg selv.

 

Denne her er noe å tenke på. Samme hva man gjør, så er det feil, i følge en eller annen person man ikke bør bry seg om meningen til!

http://d2ws0xxnnorfdo.cloudfront.net/meme/92961

Anonymous poster hash: 78929...d9a

[AnonymBruker]

ja. Jeg fortalte også om sykdommen min. Nesten hele familien jobber innen helsevesenet. Likevel har ikke jeg godt nok grunnlag, i følge de, å være syk. De spør hvorfor jeg ikke gjør noe og jeg har jo svart de. De kan finne på å si etter jeg har selvskadet eller drukket mye, at jeg må få meg en hobby.. Takk. Som om jeg ikke vet at det ikke blir bedre av å sitte hjemme, og at jeg kaster vekk livet, og at; se på de tidligere veninnene dine som alt har blitt sykepleiere, fått barn, blitt gift. DET gjør vondt. Jeg trenger ikke få det gnidd inn.

Anonymous poster hash: a5729...fce

[AnonymBruker]

Jeg vet at flere har erfart at folk i helsevesenet er flinke på jobb, men så er de helt horrible på hjemmebane.

Jeg trodde ikke mine egne ører da bestemora mi var på sykehuset og kalte en kompis` mor som var sykepleier der, "engel". For hun var en tyrann hjemme mot sønnen sin.

I de verste tilfeller da. Noen er bare mildt ubrukbare/sier upassende ting...

 

Ikke snakk mer om det med dem, og prøv å la det de mener prelle av. Samtidig som du gjør det du må for å få behandlingen du trenger hos psykolog. Har du snakket om dette med psykologen?

Anonymous poster hash: 78929...d9a

[Becka]

Folk som gjerne ikke har opplevd å slite psykisk over en lengre periode, kan dessverre være fæle til å bedømme dette. Jeg tror ikke din familie ( uten at jeg kjenner dem ) mener å være slemme. Men de forstår rett og slett ikke at det kan oppfattes grusomt for den som sliter selv. Selv om det er blitt bedre, så er det forsatt litt tabu å skulle være psykisk syk, altså, at man ikke kan peke på noe fysisk. Men ( heldigvis ) er dette på vei bort, og mange lider ikke lenger i stillhet. Det er dumt at du må det pga å ikke få slike kommentarer fra din familie. Veldig dumt! Men jeg kjenner det smått igjen. Vår familie snakket aldri om følelser opp i gjennom. Da jeg fikk min førte knekk psykisk, følte jeg ikke jeg hadde noen å dele det med. Men, så fikk min mot plutselig angst. Dette tok hun tungt. Ekstra tungt tror jeg, fordi hun var en av de som kunne bedømme andre! Hun nektet psykolog, og måtte finne sin vei, for hun klarer forsatt ikke helt innrømme at alt sitter i hodet. Men jeg bare "smiler" litt av det, og støtter henne. For hun er blitt langt mer åpen om ting, og laaangt mindre bedømmende til andre pga dette. 

 

Så poenget er, dessverre, så må noen rett og slett selv oppleve det. For de vet faktisk ikke hvor sykelig vondt det er være psykisk syk. Godt du har andre å snakke med i allfall. 

[AnonymBruker]

Feel you!

Har en selv en kronisk sykdom som minner noe om ME. Noen perioder er gode og jeg fungerer normalt, mens i andre perioder blir jeg utkjørt av å dusje og må tilbringe resten av dagen i senga. Får ingen forståelse fra mine nærmeste! "Men du har jo pusset opp kjøkkenet og jobbet 100% før, hvor skal du liksom ha fri nå?" osv. Usynlige sykdommer er de verste.

Anonymous poster hash: 30585...090

[AnonymBruker]

Er sykemeldt pga posttraumatisk stress, fungerer ikke rett og slett. Det er en lang historie, men det har utviklet seg over tid. Familien veit det ikke, siden de i 100% av tilfellene der man diskuterer psykiske lidelser ikke forstår seg på sånt og viser seg svært dømmende og uvitende. Hele oppveksten har bestått av ordene "ta deg sammen" eller "sånn er livet". Sånn i tillegg til ikkeeksisterende følelsesregister fra deres side bortsett fra sinneutbrudd eller hån av andre mennesker for å føle seg bedre selv.

Med andre ord har jeg mine grunner til at jeg ikke deler min diagnose med dem.

Men det som er så irriterende er at alle hele tiden skal uttrykke hvor dumt det er at jeg ikke arbeider. Liksom strø salt i såret, de vet at det er "noe". At jeg går til psykolog. Men de tror det bare er å ta seg sammen og få seg en jobb, noe det ikke er (da hadde jeg selvsagt gjort det på flekken!). Og det tærer på meg, kjenner at jeg bevisst unngår slekt for å ikke få spørsml eller dumme kommentarer flere som har/hatt det sånn?

Anonymous poster hash: ac815...fd2

Velkommen til livet til oss som har ME. Er ikke mer enn en uke siden jeg tissa i senga fordi jeg ikke kom meg opp og hjemmehjelpen ikke hadde meg den dagen. Er nå 5 uker siden jeg har fysisk maktet å klare å forlate leilgheten min. Bor alene. Har besøk av hjemmepleie 2 dgr i uka. Har besøk av venninde når jeg orker, som er ca en gang i mnd. Da hjelper hun å lage mat som vi fryser ned sånn at jeg får i meg næring. Ligger her uten mål og mening med livet, siden sykdommen tok fra meg alt. Også møter jeg selvsagt på folk som tror jeg lever slik frivillig og ber meg om å ta meg sammen og at de også blir "slitne", og at jeg ser jo så frisk ut så jeg kan umulig være så syk (Ja, de to gangene ila av året jeg har noen timer uten smerter og føler meg grei , så tar jeg meg en skikkelig fest slik "friske" gjør, for å leve litt jeg også) Veldig vondt å bli bagatellisert sånn. Jeg tror det å snakke om hvordan det egentlig er bak fasaden er det eneste som kan hjelpe folk til å forstå og innse bedre. Jeg skammet meg de første årene for min sykdom også, men om alle skal gå rundt å skamme seg så vil det jo aldri bli bedre for noen, så noen må gå "foran" å trampe opp stien sånn så den blir lettere å gå for de etter oss. Ikke vær redd for å fortell folk at du har ptsd og ikke vær redd for å bite tilbake å si at "nei vet du hva det er ikke bare å skjerpe meg for sånn og sånn nå skal du høre åssen det egentlig er"!

Anonymous poster hash: 29f9a...404

[Gjest Chloe87]

Jeg vet godt hvordan du har det. Ofte er det slik at folk som ikke har slitt med noe av det samme selv, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan andre har det. Det er lett å stå på sidelinjen og si "du burde gjøre ditt og datt". Ja, tenk om det faktisk hadde vært så enkelt.

For mange er det å ikke være i jobb roten til alt ondt, men i noen tilfeller kan det også gjøre situasjon verre med blant annet mye stress og kanskje også et dårlig arbeidsmiljø.