Positiv graviditetstest. Hva nå?

[AnonymBruker]

For en uke siden tok jeg en graviditetstest som viste positiv. Dette var absolutt ikke noe jeg var forberedt på, da jeg alltid har vært nøye med prevensjon, nettopp for å unngå dette. Men nå er jeg altså gravid, og 6 uker på vei.

Jeg er 20 år, og føler meg langt ifra klar for å bli mor. Barn er noe jeg alltid har drømt om, men ikke før jeg er 25+ og har utdannelse og fast jobb. Vil også leve livet med bare meg selv å tenke på, før jeg tar ansvar for et annet menneskets liv.

Min samboer, som er 10 år eldre enn meg, ønsker å beholde. Det er noe jeg kan forstå, da han er noen år eldre enn meg. Men det økonomiske som han mener vil ordne seg, er en av mine bekymringer. Jeg tar fremdeles opp fag fra VGS, og jobber bare deltid ved siden av. Han har hverken fast jobb eller utdannelse, og har de siste årene hatt noen hull i CV'en. Har faktisk ikke hatt en jobb med fast og stabil inntekt på 2 år.

En annen ting er at vi (jeg) sliter med tillit i forholdet, noe som gjør at jeg er usikker på om jeg vil ha barn med han. Han har løyet, gått bak ryggen min og ført meg bak lyset opptil flere ganger, og det har gjort det vanskelig for meg å stole på han. Hva han har gjort, ønsker jeg ikke å gå innpå. Men jeg kan si såpass som at det ikke er utroskap. Det er hvertfall først nå, de siste månedene, ting har vært bra, og det er første gang på lenge. Men jeg vet at selv om han kanskje er til å stole på, kan det at jeg føler at jeg må være på vakt hele tiden, ta knekken på oss. For det kjenner jeg at er slitsomt i lengden.

En annen ting er at vi bor i hjembyen hans, hvor jeg egentlig ikke trives og bare bor pga han. Også tenker jeg at hvis vi får et barn til verden nå, og det f.eks blir slutt om to år, da må jeg fortsette å bo her helt til barnet er 18 år. Det høres sikkert kynisk ut å tenke sånn, men det er noe jeg virkelig ikke vil. Jeg ser ikke for meg en fremtid her, og ser på byen vi bor nå, som et "mellomland."

Føler helt ærlig at livet mitt går i grus om jeg gjennomfører denne graviditeten, samtidig som det gjør ufattelig vondt å tenke på en abort. Det som er i magen min nå, er et liv som fortjener en sjanse til å leve. Og det at jeg vurderer abort, gir meg dårlig samvittighet.

Noen som har vært i en lignende situasjon, eller bare har noen råd til meg? For akkurat nå, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 4dffa...f86

[AnonymBruker]

Du er veldig ung og tenker at du vil bli mor om noen år når både forhold og økonomi og andre ting i livet er på plass. 

 

På meg høres det ut som du ikke ønsker barnet og er "redd" for at kjæresten din skal overtale deg, så du trenger noen her til å veie for og i mot. 

 

Jeg vil ikke si om du skal ta det bort eller ikke, men hadde det vært meg så hadde jeg valgt å ta det bort. (Og da sa jeg det jo indirekte allikevel...)

 

Hvis du vil beholde så ser du på det som et liv som vokser i magen din, men ser du på det slik at livet ditt blir lagt i grus og ødelagt av det så er det bare en celleklump. Det er ikke noe menneske enda, så det går fint å fjerne det også. 

 

Lykke til. 

Anonymous poster hash: 2c917...fa3

[venus24]

Jeg ville tatt abort.

[AnonymBruker]

For en uke siden tok jeg en graviditetstest som viste positiv. Dette var absolutt ikke noe jeg var forberedt på, da jeg alltid har vært nøye med prevensjon, nettopp for å unngå dette. Men nå er jeg altså gravid, og 6 uker på vei.

Jeg er 20 år, og føler meg langt ifra klar for å bli mor. Barn er noe jeg alltid har drømt om, men ikke før jeg er 25+ og har utdannelse og fast jobb. Vil også leve livet med bare meg selv å tenke på, før jeg tar ansvar for et annet menneskets liv.

Min samboer, som er 10 år eldre enn meg, ønsker å beholde. Det er noe jeg kan forstå, da han er noen år eldre enn meg. Men det økonomiske som han mener vil ordne seg, er en av mine bekymringer. Jeg tar fremdeles opp fag fra VGS, og jobber bare deltid ved siden av. Han har hverken fast jobb eller utdannelse, og har de siste årene hatt noen hull i CV'en. Har faktisk ikke hatt en jobb med fast og stabil inntekt på 2 år.

En annen ting er at vi (jeg) sliter med tillit i forholdet, noe som gjør at jeg er usikker på om jeg vil ha barn med han. Han har løyet, gått bak ryggen min og ført meg bak lyset opptil flere ganger, og det har gjort det vanskelig for meg å stole på han. Hva han har gjort, ønsker jeg ikke å gå innpå. Men jeg kan si såpass som at det ikke er utroskap. Det er hvertfall først nå, de siste månedene, ting har vært bra, og det er første gang på lenge. Men jeg vet at selv om han kanskje er til å stole på, kan det at jeg føler at jeg må være på vakt hele tiden, ta knekken på oss. For det kjenner jeg at er slitsomt i lengden.

En annen ting er at vi bor i hjembyen hans, hvor jeg egentlig ikke trives og bare bor pga han. Også tenker jeg at hvis vi får et barn til verden nå, og det f.eks blir slutt om to år, da må jeg fortsette å bo her helt til barnet er 18 år. Det høres sikkert kynisk ut å tenke sånn, men det er noe jeg virkelig ikke vil. Jeg ser ikke for meg en fremtid her, og ser på byen vi bor nå, som et "mellomland."

Føler helt ærlig at livet mitt går i grus om jeg gjennomfører denne graviditeten, samtidig som det gjør ufattelig vondt å tenke på en abort. Det som er i magen min nå, er et liv som fortjener en sjanse til å leve. Og det at jeg vurderer abort, gir meg dårlig samvittighet.

Noen som har vært i en lignende situasjon, eller bare har noen råd til meg? For akkurat nå, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 4dffa...f86

Jeg tok abort da jeg var på din alder og i ca. din situasjon. Jeg var student, med kun deltidsjobb, og samboeren min på den tiden var tafatt og ikke ansvarlig nok til å bli far.

Forskjellen er at for meg var det aldri var noe spørsmål for meg om å beholde. Det at du sliter med samvittigheten, er det nok bare du som kan løse. Men vit at jeg ikke har angret en dag på min beslutning. Eksen min og jeg gikk fra hverandre ca. et år etter aborten, av andre årsaker (vi var ikke de rette for hverandre) og jeg er i dag veldig lykkelig over at jeg ikke ble mor den gangen.

Nå begynner jeg så smått å tenke på å starte en familie selv, og jeg kjenner at jeg i dag, i et forhold jeg ser for meg vil vare livet ut, med fast jobb og en utdannelse jeg elsket å ta og er stolt av å ha, er i en så vidt forskjellig situasjon fra den gangen for ti år siden at det føles surrealistisk å forestille seg å ikke ha tatt abort den gangen.

Jeg vet at det ikke er sett på med blide øyne å "påvirke" en i din situasjon, men jeg tror du egentlig vet hva du vil. Du vil ikke bli alenemor, fastlåst på et sted du ikke trives, uten fast jobb og utdanning. Og det er helt legitimt og HELT NORMALT.

klemmer til deg!

Anonymous poster hash: 47192...4ff

[AnonymBruker]

Jeg tok abort da jeg var på din alder og i ca. din situasjon. Jeg var student, med kun deltidsjobb, og samboeren min på den tiden var tafatt og ikke ansvarlig nok til å bli far.

Forskjellen er at for meg var det aldri var noe spørsmål for meg om å beholde. Det at du sliter med samvittigheten, er det nok bare du som kan løse. Men vit at jeg ikke har angret en dag på min beslutning. Eksen min og jeg gikk fra hverandre ca. et år etter aborten, av andre årsaker (vi var ikke de rette for hverandre) og jeg er i dag veldig lykkelig over at jeg ikke ble mor den gangen.

Nå begynner jeg så smått å tenke på å starte en familie selv, og jeg kjenner at jeg i dag, i et forhold jeg ser for meg vil vare livet ut, med fast jobb og en utdannelse jeg elsket å ta og er stolt av å ha, er i en så vidt forskjellig situasjon fra den gangen for ti år siden at det føles surrealistisk å forestille seg å ikke ha tatt abort den gangen.

Jeg vet at det ikke er sett på med blide øyne å "påvirke" en i din situasjon, men jeg tror du egentlig vet hva du vil. Du vil ikke bli alenemor, fastlåst på et sted du ikke trives, uten fast jobb og utdanning. Og det er helt legitimt og HELT NORMALT.

klemmer til deg!

Anonymous poster hash: 47192...4ff

Takk for at du delte din historie

Jeg og samboer hadde en samtale i går, og jeg sa rett ut at jeg ikke vil ha barn med en som har ført meg bak lyset, og som jeg ikke vet om jeg kan stole på. Og at jeg ikke vil risikere å bli fastgrodd på hans bosted i mange år frem i tid. Det med økonomi og at jeg ikke er klar, har vi allerede snakket mye om.

Han sa at han aldri kom til å gjøre noe som ville risikere og miste hverken meg eller barnet, og at når ungen ble større, kunne vi kanskje flytte. Men det var noe han mente vi ikke burde tenke på nå. Han ble litt sint over at jeg faktisk tenker på hva som vil skje om det blir slutt.

Blir bare mer og mer usikker på hva jeg skal gjøre. Han lover at alt skal bli rosenrødt om vi får dette barnet.

Ts

Anonymous poster hash: 4dffa...f86

[AnonymBruker]

Hva med å prate med noen om det? Lege, familiesenter eller rett og slett amathea?

Anonymous poster hash: fab0f...0c7

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men det kan minne litt om min situasjon for ca ett år siden.. Jeg hadde en ff(fuckfriend) gjennom 8 mnd ca, på den tiden fikk vi begge følelser for hverandre, men vi visste at vi aldri kom til å bli kjærester, og vi stolte ikke på hverandre.. Så skjedde jo det jeg fryktet mest, at jeg ble gravid med hans barn.. vi visste ikke hva vi skulle gjøre.. han ville at jeg skulle ta abort pga situasjonen mellom oss men samtidig ville han ha barnet siden han var 7 år eldre enn meg og mer klar for barn enn jeg som var 20 år. Jeg hadde ikke hjerte til å ta abort, jeg klarte ikke tanken på det, fordi jeg var redd for om jeg skulle angre om jeg gjor det! 

 

Jeg ble 12 uker på vei og vi begynte å bli vandt til tanken på at vi skulle bli foreldre,..og helt siden dagen jeg fant ut at jeg ble gravid og fortalte faren, så møttes vi aldri igjen den tiden jeg gikk gravid..

 

Men så når jeg var 14 uker på vei så spontanaborterte jeg.. det kom som et sjokk siden de fleste spontanabortene skjer før uke 12.. det var utroolig tungt å spontanabortere lille babyen min..jeg var deprimert en tid etter det skjedde..! Men den dag idag, er kan jeg si på både godt og vondt at jeg er glad jeg ikke fikk det barnet. For nå har jeg funnet meg en kjæreste, en mann jeg ser for meg en lang fremtid sammen med, og som jeg virkelig ønsker barn sammen med!

 

Om du er så usikker på din kjæreste som du gir utrykk for i teksten så hjelper det hverfall ikke å få barn med han..spesielt om du selv ikke ønsker barn! det kan fort bli et stort problem!

Om du tar abort, så kommer det nok sikkert til å bli tungt den første perioden etterpå..men jeg tror at du kommer til å være glad for at du tok abort i fremtiden!

Anonymous poster hash: 6e02c...ab4

[AnonymBruker]

Ikke hør på denne samboeren din. Han lover deg gull og grønne skoger nå, fordi han vet at det er lettere for han å beholde deg om dere har barn sammen.

Ærlig talt, fyren er 30 år og virker svært umoden. Du vet bedre enn å satse på denne mannen. Om du velger å beholde, må du belage deg på å være alenemor. Ikke ta beslutningen på grunnlag av hva han sier.

Jeg ville tatt abort om jeg var i dine sko. Lykke til!

Anonymous poster hash: 86889...646