Jeg innser at jeg datet en narssisist

[Gjest]

 

Du får være litt mer saklig enn dette. Dersom du skal bruke dette som argument for narssisisme, så er det jaggu ekstremt mange som er det. 

Anonymous poster hash: ec1ac...dcc

 

I følge de som frekventerer kvinneguiden, og skriver mye her - så er det helt tydelig at en uhorvelig stor mengde av befolkningen har den noe sjeldne diagnosen narsissist ja.

Endret 30. september 2015 av Intruder

[AnonymBruker]

 

Du får være litt mer saklig enn dette. Dersom du skal bruke dette som argument for narssisisme, så er det jaggu ekstremt mange som er det. 

Anonymous poster hash: ec1ac...dcc

 

HI ditt er fullt av jeg synes, jeg oppdaget, jeg mente, jeg trodde, jeg, jeg, jeg, jeg.

I forhold finner man ut av ting sammen, men du har på egenhånd funnet ut av din partner er narsissist. Det synes jeg er narsissistiske trekk, fra ende til annen.

 

Så det fikk meg til å lure, hvem er egentlig narsissisten i denne situasjonen.

Anonymous poster hash: 3be48...81e

[AnonymBruker]

Tenkte jeg skulle komme med en oppdatering. Her har det vært stille lenge, men i dag skjedde det noe som fikk meg veldig på tankene igjen.

Det har gått fint med meg de siste mnd, vi har ikke hatt kontakt og jeg har prøvd å glemme han. Har i tillegg begynt å date igjen og nå har jeg vel mer eller mindre fått meg en kjæreste - en som er helt latterlig motsatt av han her. Han er veldig empatisk (nesten litt i overkant), snill, grei, gir kjempemye av seg selv, er veldig på dette med bekreftelse og sier han ikke er i tvil om meg. Stor kontrakt til "narssisisten". 

Rundt november ble det tydligvis slutt mellom narssisisten og den nye damen. Han var plutselig på Tinder igjen og senere også Happn. Forholdet med den nye damen, som føltes så rett, varte altså i 2 mnd. Noe jeg ikke var særlig overrasket over. Tenkte ikke så mye mer på det og hørte ikke noe fra han, var nesten litt overrasket, da jeg fryktet at han ville prøve seg igjen nå som han var singel. Men samtidig veldig lettet over at han ikke gjorde det.

Som jeg har nevnt tidligere, så bor vi i samme nabolag og risikoen for å møte på han er ganske gøy. Merkelig nok har det ikke skjedd det siste halve året, men i dag skjedde det. Jeg var på vei ut frå kollektivtrafikken, han skulle på. Ble veldig overrumplet, han nikket og jeg svarte høflig hei tilbake. 

Rundt en time senere fikk jeg en sms fra han. Der stod det at det var fint å se meg, at han forstod om jeg ikke ville ha kontakt, men om det gikk bra så måtte jeg gjerne komme innom han en dag og at han ellers håpte at jeg hadde det bra. 

Så mange følelser dukket opp igjen. Sinne, kvalme, men jeg må innrømme - og en slags tilfredsstillelse over at han faktisk tok kontakt. Jeg følte også synd på han. Dette satte mange følelser i sving. Det verste av alt var at jeg faktisk hadde lyst å holde muligheten åpen, for å møte han. Jeg vil vite mer, hvorfor han tok kontakt, hva han mener med å møtest, om han følte noe. Jeg brukte veldig lang tid på å finne ut hva jeg skulle skrive. Jeg vurderte muligheten for å ikke svare han, men jeg følte jeg bare ville forsette å gruble på svar om jeg lot være å svare. Jeg tenkte det var viktig å vise at jeg ikke er affektert av han, så jeg svarte høflig på meldingen, at jeg hadde det bra, at jeg er veldig opptatt om dagen, at det ikke var noen vonde følelser, men at jeg ikke så noen grunn til å møte han. 

Etter at jeg hadde sendt meldinga, følte jeg faktisk litt dårlig samvittighet for at jeg hadde avvist han. Men samtidig vet jeg at jeg ikke bør ha det. Det var derfor litt godt å gå inn på denne tråden og lese igjen. Når jeg fikk meldinga tenkte jeg på at jeg kanskje har smartmalt han for mye, at jeg var veldig fristet til å møte han for å høre hva han har å si. Men jeg vet det kan være en fatal tabbe, at jeg da kan bli lurt inn i dette helvete igjen. Hvorfor tok han dessuten kontakt akkurat nå, nå som han så meg? Da husket han plutselig på meg, men ikke før. 

 

 

Anonymkode: 280a1...a70

[AnonymBruker]

Den 30.9.2015 at 18.29, AnonymBruker skrev:

HI ditt er fullt av jeg synes, jeg oppdaget, jeg mente, jeg trodde, jeg, jeg, jeg, jeg.

I forhold finner man ut av ting sammen, men du har på egenhånd funnet ut av din partner er narsissist. Det synes jeg er narsissistiske trekk, fra ende til annen.

 

Så det fikk meg til å lure, hvem er egentlig narsissisten i denne situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 3be48...81e

Det er vel helt vanlig å skrive et innlegg utifra sitt eget perspektiv. At jeg skriver jeg synest, jeg mente, jeg trodde.. betyr at jeg er bevisst på at dette er mine egne meninger og tanker, noe som er mye bedre enn å fremlegge noe som at det er den fulle sannheten. Når man forteller en historie, så er det subjektivt. 

Det betyr ikke at jeg er narssisist. 

Anonymkode: 280a1...a70

[AnonymBruker]

Til ts

du skal ikke ha noe dårlig samvittighet, ikke ta kontakt og ikke se deg tilbake, uansett hva han er har han null respekt, kun ønske om at folk skal like han i hæææl -hvis du skjønner, han klarer ikke å holde på en realsjon, og er ingenting å kaste bort tid på

Anonymkode: 6921a...b6a

[AnonymBruker]

Hei, TS her. 

Denne tråden er gammel, og det har skjedd mye siden sist. 

Kan prøve å oppdatere litt på hva som skjedde etter siste oppdatering. Jeg var svak og gav etter og møtte han omsider etter at han tok kontakt igjen og det ble noe useriøst et halv års tid før jeg flyttet bort fra byen. Det som har festet seg i minnet mitt var at han skulle forklare hva som hadde gått galt med forholdet med hun damen som liksom føltes så rett. I følge han var hun visst crazy, hun ble visst sykelig sjalu, begynte å snoke på han da hun lånte PCen hans og spinne historier utav gamle meldinger, og kollegaer av han rådet han visstnok til å komme seg bort fra henne osv (hans ord). Selvfølgelig var hun crazy og det var grunnen til at det ble slutt. Jeg tviler egentlig på at det var slik det var, og at han manipulert hele historien til likhet med andre ting for å fremstille seg i et bedre lys, som i isåfall har fått meg til å fundere over hva annet han har sagt som ikke er sant? Samtidig virker det helt sykt å lyve om noe sånt.

Noen måneder etter jeg flyttet bort, så fjernet han meg brått fra snap. Jeg husker jeg  synest det var rart, da vi ikke hadde hatt særlig kontakt bortsett fra litt snapper den sommeren, men fortsatt hadde hatt en god tone. Vi ble aldri venner på Facebook siden forrige gang jeg slettet han, selv om vi holdt på igjen i noen få måneder før jeg flyttet. Så det han gjorde var egentlig å kutte kontakt selv.

Men så brått, et og et halvt år senere uten noen form for kontakt, la han meg plutselig til som venn på Facebook igjen og ville gjenopprette kontakten. Dette var i begynnelsen av 2019. Jeg godtok og han tok selvfølgelig kontakt igjen og lurte på hvordan det gikk og ville plutselig invitere meg med på en reise. Jeg ble ikke med på reisen, men vi holdt samtalen gående og plutselig var han interessert i å komme å besøke meg selv om vi bodde i forskjellige byer. Han kom på besøk to ganger innen kort tid, og hadde med seg en gave formet som et hjerte den andre gangen, noe som var ekstremt overraskende. Alle de 5 årene vi datet gav han meg aldri noen form for bekreftelse i form av den typen gaven som var i nærheten av å kunne tolkes som en kjærlighetserklæring. Fyren virket noe forandret, samtidig merket jeg den gang at jeg ikke var like interessert og at det var mange ting som hadde begynt å irritere meg med han.  Det dabbet av etter jeg besøkte han siste gangen våren 2019. Han fortsette å ta kontakt innimellom nå og da gjennom hele 2020 og helt til sommeren i fjor, der han hintet om å treffes, men jeg fant alltid på en unnskyldning så det ble aldri noen flere treff. Jeg har vel gradvis mistet interessen for han, og har nok mistet mye av følelsene mine for han, men en viss nysgjerrighet eller gammel vane har gjort til at jeg fortsatt holder et lite øye med han, og vi er jo nå fremdeles venner på Facebook.

I høst kom det brått frem at han har fått seg dame, de har flyttet sammen og nå venter de visst barn sammen (alt har skjedd veldig fort siden han tross alt fortsatt tok kontakt for et år siden, så her skjønner jeg at ting har skjedd veldig raskt). Jeg ville blitt knust over noe sånt når jeg opprettet denne tråden, men i dag går det svært bra med meg, og jeg har ikke hatt noen følesesmessig reaksjoner på dette, annet en kanskje litt lettelse da han nok ikke kommer til å kontakte meg fremover). 

Etter dette har jeg begynt å tenke en del på dette med han og eventuell narsissisme og lurer veldig på hvordan det skal gå med dette forholdet og barn siden han er den han er, alt har gått så fort, og han ikke har noen lange forhold bak seg. Samtidig virker det som forholdet er et bra match og at livet hans er på stell. Han har jo selv sagt flere ganger tidligere at han ikke var sikker på om han kom til å finne noen i livet sitt, så dette er jo veldig positivt for en som knapt turte å forplikte seg, jeg håper bare det er positivt for damen og barnet også.

Men jeg har begynt å fundere på en ting - er det mulig at han faktisk ikke er narsissist likevel, men at han har Asperger og jeg har feiltolket dette som narsissisme? Jeg så en bruker her inne nevnte dette med Asperger i svaret til meg med tanke på sannsynlig høy IQ, og når jeg leser om Aspergers så er det også forunderlig mye som er likt og jeg lurer på hva det er som skiller disse to diagnosene. Hva som er enda mer påfallende er at han de siste åra har blitt veldig opptatt av Elon Musk og nærmest idoliserer han og hans tankesett, og Musk har jo Asperger selv. 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har behov for for å diskutere dette da jeg og han er et tilbakelagt kapittel, men kanskje mest fordi jeg fortsatt har litt vanskelig å tro noen ganger at alt det som skjedde mellom oss ikke var ekte, og at jeg gjerne vil tro det beste i folk og at jeg ikke ble manipulert.

Anonymkode: 280a1...a70

[Helene1982]

Jeg er lei meg for at du har brukt mye tid og tankekraft på en mann som ikke ønsker eller evner å gi deg det du trenger og fortjener. Hva slags diagnose han eventuelt har, føler jeg er mindre viktig enn at du går en runde med deg selv og tenker over hvorfor du har blitt en person som tar til takke med lite. Hva i deg er det som gjør at du godtar at andre behandler deg dårlig? Det betyr ikke at han og andre ikke må stå til ansvar for sine egne handlinger, og at han sannsynligvis minimum har diagnosen: rasshøl, men hva kan du gjøre for at du i fremtiden velger mennesker som er bra for deg, i stedet for mennesker som gjørsårer deg og ikke evner å bry seg? jeg har ikke svaret selv, og vet at det å være forelsket burde av og til vært en diagnose som krevde innleggelse på full isolasjon, da det grenser til galskap, men min erfaring er at det oftere er lettere å endre seg selv enn å endre andre.