Galskap å planlegge barn..?

[AnonymBruker]

Hva mener kjæresten din? Har han de samme forutsetningene som deg?

Anonymous poster hash: dd763...fe2

 

Han er jo en del eldre enn meg, og har egentlig alt på stell sånn økonomisk og jobbmessig. Hadde vi vært like gamle, og stilt likt i forhold til jobb osv., så hadde vi ikke vært i tvil. Han er liksom kommet dit i livet at barn er neste steg, han er 32 år og kompisene har gjerne både 2 og 3 barn. 

 

Jeg er også "der i livet" at jeg ønsker meg barn, men jeg bekymrer meg vel i overkant mye om disse normene det legges opp til at skal følges i dagens samfunn. Og så er jeg kanskje litt bekymret katastrofetenker av natur, og skulle helst ønske at alt var på stell. Problemet er jo at jeg er redd sjansen kan gå fra oss hvis vi venter for lenge - altså til alt er på stell....  

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Er det at jeg har opptjent rett til foreldrepenger en forutsetning for at mannen for ta ut permisjon?

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

Sist jeg sjekket var det dessverre slik. Dvs, få deg jobb, tjen 1/2G og få jobb før du blir gravid

Anonymous poster hash: 34076...475

[AnonymBruker]

Sist jeg sjekket var det dessverre slik. Dvs, få deg jobb, tjen 1/2G og JOBB I SEKS MÅNEDER

Anonymous poster hash: 34076...475

Mente jobb i minst 6 måneder

Anonymous poster hash: 34076...475

[AnonymBruker]

Mente jobb i minst 6 måneder

Anonymous poster hash: 34076...475

 

Visste ikke at det var en forutsetning for hans permisjon bare, takk for info!  

Opptjene rett til foreldrepenger bør man jo klare med en deltidsjobb da, og nå er jeg jo ikke akkurat gravid enda (dessverre)

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

Livet er uforutsigbart og ikkje så lett å planlegge. Eg hadde ein plan om studier rett etter vidaregåande, finne mann, jobbe nokre år, kjøpe hus, få barn osv. Same planen som mange har.

Ting er ikkje som eg hadde planlagt. Eg er på din alder, men grunna sjukdom har eg endå ikkje kunne begynne på studier. Min sambuar har, som din sambuar, god inntekt og er litt eldre enn meg. Eg har minstesats frå NAV mens eg blir frisk igjen. No tenker eg at eg fint kan få barn før eg studerer, eller mens eg studerer. Eg veit jo ikkje kor lenge det er til eg er frisk nok til å studere, og det tar fleire år. Når eg føler meg frisk nok, og kjenner meg klar for det, så vil eg ha barn. Så lenge ein har råd til det og føler seg klare, så er det vel bare å hoppe i det Plutseleg er det vanskeleg å bli gravid, og så begynner ein å bli godt vaksne. Ein veit jo aldri.

GO FOR IT! Viss det er det du vil, så gjer du det! 

Anonymous poster hash: 34893...15a

[AnonymBruker]

Han er jo en del eldre enn meg, og har egentlig alt på stell sånn økonomisk og jobbmessig. Hadde vi vært like gamle, og stilt likt i forhold til jobb osv., så hadde vi ikke vært i tvil. Han er liksom kommet dit i livet at barn er neste steg, han er 32 år og kompisene har gjerne både 2 og 3 barn.  Jeg er også "der i livet" at jeg ønsker meg barn, men jeg bekymrer meg vel i overkant mye om disse normene det legges opp til at skal følges i dagens samfunn. Og så er jeg kanskje litt bekymret katastrofetenker av natur, og skulle helst ønske at alt var på stell. Problemet er jo at jeg er redd sjansen kan gå fra oss hvis vi venter for lenge - altså til alt er på stell....   Anonymous poster hash: 0591d...b4b

Litt som oss det, bare omvendt. Jeg var student og vi leide, han hadde fast jobb da. Vi hadde begge lyst på barn, men han mente at jeg måtte få meg jobb og at vi måtte kjøpe hus først vel, vi leier fortsatt, men begge har faste jobber. Den kommende baby lider ingen nød av at vi leier.

Men hvis dere er enige og har de samme forutsetningene, kjør på

Anonymous poster hash: dd763...fe2

[AnonymBruker]

 

Livet er uforutsigbart og ikkje så lett å planlegge. Eg hadde ein plan om studier rett etter vidaregåande, finne mann, jobbe nokre år, kjøpe hus, få barn osv. Same planen som mange har.

Ting er ikkje som eg hadde planlagt. Eg er på din alder, men grunna sjukdom har eg endå ikkje kunne begynne på studier. Min sambuar har, som din sambuar, god inntekt og er litt eldre enn meg. Eg har minstesats frå NAV mens eg blir frisk igjen. No tenker eg at eg fint kan få barn før eg studerer, eller mens eg studerer. Eg veit jo ikkje kor lenge det er til eg er frisk nok til å studere, og det tar fleire år. Når eg føler meg frisk nok, og kjenner meg klar for det, så vil eg ha barn. Så lenge ein har råd til det og føler seg klare, så er det vel bare å hoppe i det Plutseleg er det vanskeleg å bli gravid, og så begynner ein å bli godt vaksne. Ein veit jo aldri.

GO FOR IT! Viss det er det du vil, så gjer du det! 

Anonymous poster hash: 34893...15a

 

 

Helt enig i det du sier! Av og til lar jeg bare den katastrofemaksimerende og bekymrede utgaven av meg ta over, og blir overbevist om at det er en dårlig idé å følge følelsene. Men det er nettopp det du sier med at ting kan ta tid, det kan vise seg å være vanskelig, og plutselig har det gått mange år med prøving. Da er det kjipt å ikke starte engang før man har tippa 30..

 

Samtidig tror jeg nok også at jeg er litt redd for å begynne prøvinga, fordi jeg vet at det i mitt tilfelle kan bli vanskelig og da kommer jeg til å bli så oppslukt av det at det nok går på bekostning av andre ting (studier etc). Lettere å holde det på avstand hvis det ikke er aktuelt liksom, tross alt. 

 

Men tusen takk for innspill! Ønsker deg god bedring og masse lykke til med fremtidige studier og barn

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

Litt som oss det, bare omvendt. Jeg var student og vi leide, han hadde fast jobb da. Vi hadde begge lyst på barn, men han mente at jeg måtte få meg jobb og at vi måtte kjøpe hus først vel, vi leier fortsatt, men begge har faste jobber. Den kommende baby lider ingen nød av at vi leier.

Men hvis dere er enige og har de samme forutsetningene, kjør på

Anonymous poster hash: dd763...fe2

 

Ble du uplanlagt gravid da? Eller senka han kravene litt? Hehe  

 

Jeg føler meg liksom litt "skyldig" for å skulle planlegge å sette et barn til verden mens jeg selv er student og dermed ikke er i fulltidsjobb. Det føles på en måte litt uansvarlig, selv om jeg vet at det helt sikkert går bra uansett. Vi er jo to om det. Hadde jeg blitt uplanlagt gravid kunne jeg liksom "unnskyldt" meg litt med det. Mener ikke at det ene er bedre enn det andre, men føler liksom at det blir sett på som egoistisk å sette barn til verden "med vilje" hvis forholdene ikke ligger hundre prosent til rette for det. 

Samtidig så vet jeg at jeg mest sannsynlig aldri vil oppleve å bli uplanlagt gravid, i og med at jeg har pco og dermed kan ha vanskelig for å bli gravid. Jeg føler meg liksom så mye mer ansvarlig når barnet er nøye planlagt og kanskje til og med blir til med medisinsk hjelp.... Skjønner hvis det høres rart ut, men.. Hehe

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

 

Helt enig i det du sier! Av og til lar jeg bare den katastrofemaksimerende og bekymrede utgaven av meg ta over, og blir overbevist om at det er en dårlig idé å følge følelsene. Men det er nettopp det du sier med at ting kan ta tid, det kan vise seg å være vanskelig, og plutselig har det gått mange år med prøving. Da er det kjipt å ikke starte engang før man har tippa 30..

 

Samtidig tror jeg nok også at jeg er litt redd for å begynne prøvinga, fordi jeg vet at det i mitt tilfelle kan bli vanskelig og da kommer jeg til å bli så oppslukt av det at det nok går på bekostning av andre ting (studier etc). Lettere å holde det på avstand hvis det ikke er aktuelt liksom, tross alt. 

 

Men tusen takk for innspill! Ønsker deg god bedring og masse lykke til med fremtidige studier og barn

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

 

Tusen takk! Har tenkt så mykje på dette med barn. Trur ikkje det finnes "perfekt timing" å få barn. For min del må formen bli betre først, men så har eg slått meg til ro med at ikkje alt må skje i den typiske rekkefølga. 

Kan du få ein psykolog eller nokon å prate med under prøving? Kanskje det kan hjelpe deg med å senke skuldrene litt. Om du slutter på prevansjon no, og de blir einige om å "prøve utan å prøve" ei stund? Går det an? Altså at du bestemmer deg for at du endå er ung, har god tid, men slutter på prevansjon. Kanskje du då klarar å fokusere på at du har god tid, at det ikkje er krise om du ikkje blir gravid første året, men fantastisk om du blir det? Så kan de bli einige om at dersom du ikkje er blitt gravid innan eitt år eller to (bli einige om når), så får de hjelp frå legen?  

Klem til deg, iallfall! <3 

Anonymous poster hash: 34893...15a

[Gjest]

Helt enig i det du sier! Av og til lar jeg bare den katastrofemaksimerende og bekymrede utgaven av meg ta over, og blir overbevist om at det er en dårlig idé å følge følelsene. Men det er nettopp det du sier med at ting kan ta tid, det kan vise seg å være vanskelig, og plutselig har det gått mange år med prøving. Da er det kjipt å ikke starte engang før man har tippa 30..

Samtidig tror jeg nok også at jeg er litt redd for å begynne prøvinga, fordi jeg vet at det i mitt tilfelle kan bli vanskelig og da kommer jeg til å bli så oppslukt av det at det nok går på bekostning av andre ting (studier etc). Lettere å holde det på avstand hvis det ikke er aktuelt liksom, tross alt.

Men tusen takk for innspill! Ønsker deg god bedring og masse lykke til med fremtidige studier og barn

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

Det er ingen grunn til å bli så oppslukt av prøving at det skal gå utover studier. Dette er faktisk noe du må ha makt over selv. Jeg visste i likhet med deg på forhånd at jeg ville ha vansker med å bli gravid, og jeg ser at det faktisk har gjort meg mindre oppslukt av det enn andre. Kanskje fordi jeg hele tiden har hatt et realistisk syn på det, og har vært innstilt på at det kan ta tid? Prøving tar ikke mye tid hver dag, og du må bare på forhånd bestemme at dette ikke er noe du skal tenke på døgnet rundt. Hvis du ikke greier studier fordi du er prøver, hvordan skal du da greie studier som forelder, med 1000 ganger flere bekymringer enn som prøver...?

[Hulderen]

Det er begrenset hvor mye fysisk plass et barn behøver det første året. Selv om det er toppers om man har plass til lekegrind kan det være godt nok å ha en babygym-stol (eller hva de nå heter igjen; det begynner å bli en del år siden jeg hadde spedbarn) med lekestativ festet på seg dersom man er innstilt på det. Stellebord må man ha. Seng må man jo også ha, og plass til klærne men om man innstiller seg på å være veldig fornuftig med innkjøpene burde det ikke ta all verdens med plass. Det er flere jeg har hørt om som har bodd trangt i barnets første leveår for å kunne spare penger til eget hus. Anonymous poster hash: b3c2c...461

Neida, stellebord er ikke nødvendig. Det holder lenge med en stellepute som man legger på sengen eller på et bord.

[AnonymBruker]

Det er ingen grunn til å bli så oppslukt av prøving at det skal gå utover studier. Dette er faktisk noe du må ha makt over selv. Jeg visste i likhet med deg på forhånd at jeg ville ha vansker med å bli gravid, og jeg ser at det faktisk har gjort meg mindre oppslukt av det enn andre. Kanskje fordi jeg hele tiden har hatt et realistisk syn på det, og har vært innstilt på at det kan ta tid? Prøving tar ikke mye tid hver dag, og du må bare på forhånd bestemme at dette ikke er noe du skal tenke på døgnet rundt. Hvis du ikke greier studier fordi du er prøver, hvordan skal du da greie studier som forelder, med 1000 ganger flere bekymringer enn som prøver...?

 

Joda, det er jo selvfølgelig helt sant. Og jeg kan jo ikke med sikkerhet si hvordan jeg kommer til å reagere på det hele i og med at jeg ikke har prøvd det før... Kanskje enda et argument for å starte prøvinga sånn smått tidlig - da har man jo flere år å gjøre på og mindre grunn til å stresse pga alder i alle fall. Jeg er ikke typen som setter meg ned og gir opp når jeg møter motgang, så jeg føler meg ganske sikker på at jeg får gjort det som må gjøres uansett hvordan ting blir. Men å være prøver over lang tid er vel en belastning uansett vil jeg tro...

 

Og nå sitter jeg jo tross alt her og antar at det kommer til å bli vanskelig uten å engang ha prøvd.. Hvem vet, kanskje blir det ikke såå innmari vanskelig heller. Men uansett greit å være forberedt på det, og så evt ta det som en positiv overraskelse dersom det viser seg å gå enklere enn man hadde trodd  

 

Vil forresten bare si at jeg har vært innom og sneket litt i dagboka di, Idja, og jeg har sett mange av kommentarene fra deg i diverse tråder og syns du virker som ei reflektert og solid dame! Du er rett på sak og dønn ærlig, og det syns jeg det står respekt av! Håper det blir baby på oss begge etter hvert

 

 

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[Gjest]

 

 

Vil forresten bare si at jeg har vært innom og sneket litt i dagboka di, Idja, og jeg har sett mange av kommentarene fra deg i diverse tråder og syns du virker som ei reflektert og solid dame! Du er rett på sak og dønn ærlig, og det syns jeg det står respekt av! Håper det blir baby på oss begge etter hvert

 

 

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

 

 

Aaww, tusen takk, det var veldig hyggelig sagt! *finner ikke klemmesmiley* Jeg hisser på meg noen brukere innimellom ved å være rett på sak, så det er koselig å få høre noe positivt.  

 

Hvis det er PCOS du har og som kan skape problemer, så finnes det jo mye som kan hjelpe (gitt at mannen din har gode svømmere), så med litt tid er jeg helt sikker på at det blir baby på dere! Lykke til med valget om tidspunkt, hvis økonomien er på plass er det bare å følge magefølelsen - alt annet ordner seg.

[AnonymBruker]

 

Tusen takk! Har tenkt så mykje på dette med barn. Trur ikkje det finnes "perfekt timing" å få barn. For min del må formen bli betre først, men så har eg slått meg til ro med at ikkje alt må skje i den typiske rekkefølga. 

Kan du få ein psykolog eller nokon å prate med under prøving? Kanskje det kan hjelpe deg med å senke skuldrene litt. Om du slutter på prevansjon no, og de blir einige om å "prøve utan å prøve" ei stund? Går det an? Altså at du bestemmer deg for at du endå er ung, har god tid, men slutter på prevansjon. Kanskje du då klarar å fokusere på at du har god tid, at det ikkje er krise om du ikkje blir gravid første året, men fantastisk om du blir det? Så kan de bli einige om at dersom du ikkje er blitt gravid innan eitt år eller to (bli einige om når), så får de hjelp frå legen?  

Klem til deg, iallfall! <3 

Anonymous poster hash: 34893...15a

 

 

Takk for gode ord og råd <3

 

Jeg vet jo at jeg sannsynligvis har mange år å prøve på, så tidsaspektet stresser meg vel ikke såå mye hvis jeg bare skal tenke på egen alder. Nå er det jo selvfølgelig noe annet hvis man skal ta hensyn til alderen til samboeren min og evt besteforeldre, men det har jo tross alt lite å si for fruktbarheten  

 

Må vel bare, i likhet med deg, innfinne meg med tanken på at ikke alt trenger å være "perfekt" eller skje i "riktig" rekkefølge. Jeg kjenner jo at det viktigste for meg er at jeg får barn (eller i det minste vet at jeg har gjort alt jeg kan for å prøve å få barn) - når det evt skjer er mindre viktig i den store sammenhengen. Jeg tenker at jeg vil ha lettere for å tilpasse meg en situasjon MED barn på et litt ugunstig tidspunkt, enn jeg vil ha for å tilpasse meg et liv uten barn. 

 

Kan jeg forresten spørre på hvilken måte du er syk? Skjønner hvis du ikke vil svare på det altså, bare håper det er noe du blir frisk av!  

 

Klem tilbake!

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

 

Takk for gode ord og råd <3

 

Jeg vet jo at jeg sannsynligvis har mange år å prøve på, så tidsaspektet stresser meg vel ikke såå mye hvis jeg bare skal tenke på egen alder. Nå er det jo selvfølgelig noe annet hvis man skal ta hensyn til alderen til samboeren min og evt besteforeldre, men det har jo tross alt lite å si for fruktbarheten

 

Må vel bare, i likhet med deg, innfinne meg med tanken på at ikke alt trenger å være "perfekt" eller skje i "riktig" rekkefølge. Jeg kjenner jo at det viktigste for meg er at jeg får barn (eller i det minste vet at jeg har gjort alt jeg kan for å prøve å få barn) - når det evt skjer er mindre viktig i den store sammenhengen. Jeg tenker at jeg vil ha lettere for å tilpasse meg en situasjon MED barn på et litt ugunstig tidspunkt, enn jeg vil ha for å tilpasse meg et liv uten barn. 

 

Kan jeg forresten spørre på hvilken måte du er syk? Skjønner hvis du ikke vil svare på det altså, bare håper det er noe du blir frisk av!

 

Klem tilbake!

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

 

Det ordnar seg jo stor sett på eit vis Eg tenker at det viktigaste er at det skal vere ein god opplevelse, og ikkje stress og uro. 

Eg har fått fleire diagnosar. Nevrasteni, ME, utmattelse osv. Det er ikkje så viktig for meg lenger kva eg kallar det. Det viktigaste er å finne vegen ut av det. Jobbar kvar dag med meg sjølv, lærer meg å slappe av, takle stress, få betre sjølvbilete, og rett og slett bruke energien min på nyttige ting i staden for bekymringar og stress. Mindfullness og mestringsteknikkar hjelper meg å håndtere det betre, og eg har meir energi til å bruke på det eg vil. Eg har endå eit stykke igjen, men er kommen veldig langt  

Før var eg ekstremt ambisiøs, perfeksjonist, hadde hundre ting eg var med på osv. Verdiane mine har endra seg etter eg vart sjuk. Det er ikkje lenger viktig for meg å bli statsminister (haha), lege, advokat eller noko anna fancy. Familie, venner, gode stunder, og ha det godt med meg sjølv er langt viktigare. Og det er heller ikkje så nøye om ting skjer etter planen. Det har vore ein prosess, altså. Det tok tid før eg klarte å slå meg til ro med at ting ikkje vart som eg hadde tenkt.

Fekk ikkje utdanning då eg hadde planlagt, men møtte drømmemannen før planen (ja, eg hadde satt frister på det også. Kontrollfreak). Eg har det jo veldig flott sjølv om eg hadde trudd ting skulle vere annerledes. Sambuaren min og eg vurderer å enten kjøpe hus eller ta eit år i varmare strøk før vi kjøper. Eg har lært mykje om meg sjølv, og set større pris på dei små tinga, er tilstades i augeblikket, og lærte kva som eigentleg var viktig for meg. Det går seg jo til, og det kan vere fint at livet er uforutsigbart av og til  

Anonymous poster hash: 34893...15a