Galskap å planlegge barn..?

[AnonymBruker]

Situasjonen er den at jeg er student, og fortsatt har 3 år igjen av studier. Samboeren min er i godt betalt jobb, og har vært i lønnet arbeid de siste 10 årene (ingen studiegjeld heller). Jeg er 24, han er 32, vi har vært sammen 5 år.

 

Aldersmessig vil kanskje mange si at det ikke haster å begynne prøving enda, men pga en del hormonkluss hos meg er jeg stygt redd for at det kan ta tid. Hvis vi starter prøvinga når jeg er 27, kan jeg plutselig være over 30 (og samboeren nesten 40) før det klaffer. I og med at vi begge har foreldre som fyller 60 i år, er ikke dette ønskesituasjonen. Jeg er selv vokst opp med gamle besteforeldre, og ønsker virkelig at mine (eventuelle) barn skal kunne ha glede av oppegående besteforeldre litt lengre enn jeg selv fikk... 

 

I tillegg tenker jeg at det kanskje er tryggere økonomisk å få barn mens jeg studerer, med tanke på hvordan arbeidsmarkedet utvikler seg for tiden. Man er ikke akkurat garantert å gå rett i jobb etter endte studier. Heller student med barn og stipend, enn arbeidsledig med barn uten rett på foreldrepenger...

 

Det som per dags dato gjør barn upassende, er at vi bor i ei lita leilighet der det ikke under noen omstendigheter er plass til flere enn oss to. Dette er det selvfølgelig mulig å gjøre noe med, men pga at jeg ikke kan ta opp lån, vil det nok måtte medføre flytting lenger unna studiestedet mitt. 

 

Såå.. Er det noen som har noen innspill eller erfaringer å dele? Skal man bare hoppe i det, eller skal man lytte til "fornuften" selv om det kan bety å forspille sjansen? 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[Biloba]

Sikker på at du ikke får lån? Flere av mine venner kjøpte leilighet med flere år igjen som studenter, uten jobb ved siden av. Egenkapital, kausjonist osv kan hjelpe.

[HanneAa]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg startet prøvingen nå. Du nevner du har hormonkluss, og da kan det ta tid, og kanskje noen år før du blir gravid. Om arbeidet til mannen din er fast stilling og godt betalt så er det jo ikke noe problem. Hvor lenge skal du studere? Du kan være riktig uheldig og få graviditet plager som kan gå utover studiet ditt, og du bruker da lengre tid på å fullføre. Det er ikke lett å fullføre studiet, når man har barn. Men dere er jo 2 om dette, så det går nok bra
 

[AnonymBruker]

TS her. 

 

Skulle jeg ha fått lån måtte jeg vel kanskje ha fått hjelp av foreldrene mine. De er allerede kausjonister for min bror, så tror ikke det er mulig. Uansett syns jeg kanskje det er litt risky når jeg tross alt ikke har fast inntekt, og ikke har noen garantier for å få det rett etter studiene. Har ikke lyst å svi av BSU'en med en gang heller. 

 

Skal studere i 3 år til. Sånn sett kan det jo fort ta 3 år får man får ei evt spire til å sitte og. Men det vet man jo aldri. Vanskelige avveininger synes jeg. Vil liksom ha alt på stell, men samtidig innser jeg at det kan være et sjansespill å vente til alt er på stell med å begynne og prøve...

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

Har dere lyst nå? Mulig å leie en større leilighet? Kommer litt an på hva du studerer også. Hadde du vært frisk ville jeg ventet, men for meg er det å få barn såpass viktig at jeg ville hoppet i det.

Anonymous poster hash: 8b9e0...1f3

[AnonymBruker]

Sikker på at du ikke får lån? Flere av mine venner kjøpte leilighet med flere år igjen som studenter, uten jobb ved siden av. Egenkapital, kausjonist osv kan hjelpe.

 

Var dette nylig? 

Anonymous poster hash: 96573...c7b

[AnonymBruker]

Vi vet i alle fall at vi helt sikkert vil ha barn begge to. Har liksom ikke for alvor tatt den praten om å starte prøvinga, vi har vel litt beslutningsvegring begge to, og det er jo en stor beslutning å ta. 

 

Men ja, jeg tenker også sånn at det tross alt er viktigere for meg å vite at jeg har gjort mitt ytterste for at barnedrømmen skal gå i oppfyllelse, enn å bli ferdig med utdannelse på normert tid. 

 

Studiet mitt er ikke veldig krevende, så sånn sett tror jeg det skal være gjennomførbart også med barn. 

 

Vi bor i eid leilighet nå, så sånn sett har vi ikke lyst til å ut av markedet for å leie bolig, selv om vi kanskje kunne fått noe større da. Men som sagt så er nok dette med bolig mulig å løse, men det kan gå på bekostning av nærhet til studiestedet mitt... 

 

Takk for gode innspill så langt! 

 

Noen som har erfaring med prøving og PCOS også kanskje?

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

Flere innspill her?  

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

Vi vet i alle fall at vi helt sikkert vil ha barn begge to. Har liksom ikke for alvor tatt den praten om å starte prøvinga, vi har vel litt beslutningsvegring begge to, og det er jo en stor beslutning å ta.  Men ja, jeg tenker også sånn at det tross alt er viktigere for meg å vite at jeg har gjort mitt ytterste for at barnedrømmen skal gå i oppfyllelse, enn å bli ferdig med utdannelse på normert tid.  Studiet mitt er ikke veldig krevende, så sånn sett tror jeg det skal være gjennomførbart også med barn.  Vi bor i eid leilighet nå, så sånn sett har vi ikke lyst til å ut av markedet for å leie bolig, selv om vi kanskje kunne fått noe større da. Men som sagt så er nok dette med bolig mulig å løse, men det kan gå på bekostning av nærhet til studiestedet mitt...  Takk for gode innspill så langt!  Noen som har erfaring med prøving og PCOS også kanskje? Anonymous poster hash: 0591d...b4b

Aller først må dere ta praten om å få barn.

Anonymous poster hash: dd763...fe2

[Tanuki]

Hvor stor/liten er leiligheten din? Jeg fikk barn mens jeg studerte, da jeg ble gravid hadde jeg 2 år igjen, begynte på master akkurat da. Samboer/barnefar er også student, uten lån og stipend, og på den tiden var han mye arbeidsledig, og vi bodde i en knøttliten hybel, og bor her enda. Hos oss sover vi alle på ett rom, går helt fint, men har ikke plass til stellebord og sånn da.  

 

Prat med samboeren din, så får dere diskutere om dere vil begynne prøvingen, hadde jeg vært i dine sko ville jeg nok startet prøvingen:)

[AnonymBruker]

Aller først må dere ta praten om å få barn.

Anonymous poster hash: dd763...fe2

 

Har vel forsåvidt tatt praten. Tvilen dreier seg ikke om hvorvidt vi har lyst på barn - det vet vi at vi vil ha. Vi er mer usikre på når, og under hvilke forutsetninger vi tenker det må skje. Jeg er ikke opptatt av at alt må være 100 % på stell med hensyn til å ha fått ferdig utdanning, jobbet i noen år, kjøpt hus etc før man får barn, men samtidig så har jeg jo aldri gjort dette før heller. 

 

Er vel mer ute etter evt erfaringer fra andre som har prioritert å få barn foran andre ting i forholdsvis ung alder (for min del i alle fall). 

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

 

Hvor stor/liten er leiligheten din? Jeg fikk barn mens jeg studerte, da jeg ble gravid hadde jeg 2 år igjen, begynte på master akkurat da. Samboer/barnefar er også student, uten lån og stipend, og på den tiden var han mye arbeidsledig, og vi bodde i en knøttliten hybel, og bor her enda. Hos oss sover vi alle på ett rom, går helt fint, men har ikke plass til stellebord og sånn da.  

 

Prat med samboeren din, så får dere diskutere om dere vil begynne prøvingen, hadde jeg vært i dine sko ville jeg nok startet prøvingen:)

 

 

Takk for svar!

Leiligheten vi bor i nå er en to-roms på ca 35 kvm. Rett og slett ikke plass til annet enn seng og klesskap på soverommet, så et evt barn vil nok måtte innbære flytting med mindre vi plasserer barneseng på stua... Det er jo lite aktuelt. 

 

Hvordan løste du det med tanke å permisjon og sånt? Tok du permisjon med stipend fra Lånekassen? 

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvorfor det har blitt sånn at man må forsvare at man planla barna sine hvis ikke ALT er helt perfekt.

Føler jeg hører det hele tiden- "vi har jo ikke så stort hus, og liten bil men.." "vi tjener jo ikke så godt da.." "vi burde vel egentlig vente til vi er gift å sånn"

-herregud! Om barnet er ønsket og får oppegående foreldre ser jeg ingen grunn til å vente til alt er "perfekt"!

Livet går ikke alltid som planlagt og en tilsynelatende perfekt situasjon kan like fort snu til å ende i en skilsmisse eller arbeidsledighet. Men om du får barn i en ikke-perfekt situasjon så virker det som man liksom kan takke seg selv nesten uansett hva som måtte skje!

Mitt råd er å følge hjertet, bruk huet og gjør så godt dere kan så vil det nok gå veldig fint uansett hva dere velger

Anonymous poster hash: 8e035...cad

[Tanuki]

 

Takk for svar!

Leiligheten vi bor i nå er en to-roms på ca 35 kvm. Rett og slett ikke plass til annet enn seng og klesskap på soverommet, så et evt barn vil nok måtte innbære flytting med mindre vi plasserer barneseng på stua... Det er jo lite aktuelt. 

 

Hvordan løste du det med tanke å permisjon og sånt? Tok du permisjon med stipend fra Lånekassen? 

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

 

Da har vi omtrent like stor leilighet, selvom vår er “designet” slik at vi liksom mister 5kvm. Om det med soverommet, vi hadde akkurat samme situasjon, løsningen ble at vi i stedet for klesskap, som kan ta mye plass, heller et slags klesshenger stativ. vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, i landet jeg bor i er det vanlig å ikke ha mye plass, så det er mange som ikke gidder å ha klesslap. Hadde det vært mulig å flytte klesskapet til stua? eller finne en annen løsning?

 

Ja, fikk baby i august, så tok det høstsemesteret som permisjon, fikk foreldrestipend av lånekassa:) begynte på studiet igjen da baby var 5-6 mnd, da hadde vi en barnepasser som var med baby mens vi studerte. Så det gikk seg til, skulle gjerne hatt bedre råd da:)

[AnonymBruker]

Det er begrenset hvor mye fysisk plass et barn behøver det første året. Selv om det er toppers om man har plass til lekegrind kan det være godt nok å ha en babygym-stol (eller hva de nå heter igjen; det begynner å bli en del år siden jeg hadde spedbarn) med lekestativ festet på seg dersom man er innstilt på det. Stellebord må man ha. Seng må man jo også ha, og plass til klærne men om man innstiller seg på å være veldig fornuftig med innkjøpene burde det ikke ta all verdens med plass. Det er flere jeg har hørt om som har bodd trangt i barnets første leveår for å kunne spare penger til eget hus.

Anonymous poster hash: b3c2c...461

[AnonymBruker]

Jeg fikk lån på dagen som gravid student, så det går fint an. Men nå ble vel reglene endret 1. Juni eller juli, og jeg vet ikke om det kommer til å ramme deg. Det er jo bare å spørre bankene

Anonymous poster hash: ded4c...a4b

[AnonymBruker]

Det er ikke galskap. Det viktigste i mine øyne, er at du har opparbeidet deg rett til foreldrepenger. Det er grunnlaget for at han skal få kunne ta ut permisjon. Ellers er det aller viktigste, et stabilt og trygt forhold. Alt annet kan fikses underveis.

Var student selv. Foreldrepenger og lånekasse, pluss god lønning hos mannen. Bodde trangt første halvår før vi kjøpte litt større. Jeg studerer litt i permisjon, men er snart ferdig med master.

Anonymous poster hash: 34076...475

[Gjest Mythic]

Det passer "aldri" å få barn. Jeg ville satt i gang, hvis jeg var deg.

[AnonymBruker]

Har vel forsåvidt tatt praten. Tvilen dreier seg ikke om hvorvidt vi har lyst på barn - det vet vi at vi vil ha. Vi er mer usikre på når, og under hvilke forutsetninger vi tenker det må skje. Jeg er ikke opptatt av at alt må være 100 % på stell med hensyn til å ha fått ferdig utdanning, jobbet i noen år, kjøpt hus etc før man får barn, men samtidig så har jeg jo aldri gjort dette før heller.

Er vel mer ute etter evt erfaringer fra andre som har prioritert å få barn foran andre ting i forholdsvis ung alder (for min del i alle fall).

Anonymous poster hash: 0591d...b4b

Hva mener kjæresten din? Har han de samme forutsetningene som deg?

Anonymous poster hash: dd763...fe2

[AnonymBruker]

Det er ikke galskap. Det viktigste i mine øyne, er at du har opparbeidet deg rett til foreldrepenger. Det er grunnlaget for at han skal få kunne ta ut permisjon. Ellers er det aller viktigste, et stabilt og trygt forhold. Alt annet kan fikses underveis.

Var student selv. Foreldrepenger og lånekasse, pluss god lønning hos mannen. Bodde trangt første halvår før vi kjøpte litt større. Jeg studerer litt i permisjon, men er snart ferdig med master.

Anonymous poster hash: 34076...475

 

Takk for svar!

 

Er det at jeg har opptjent rett til foreldrepenger en forutsetning for at mannen for ta ut permisjon?  

Anonymous poster hash: 0591d...b4b