Så dette er altså livet....

[SandraH]

Tenkte å starte en dagbok, for å kanskje få litt perspektiv på livet..

Dette livet som sikkert mange ser fra utsiden som "lett", men som ingen egentlig kjenner..

 

Jeg er i utgangspunktet ikke en person som klager. Jeg blir sett på som sterk og selvstendig.. Det blir forventet at jeg skal takle alt som kommer, og jeg er da den personen andre kan ty til om de trenger noe. 

 

Jeg er LEI av å være denne personen.

Jeg må også ha lov til å ha svake øyeblikk..  Og jeg har hatt mange, men jeg klarer å kamuflere de for omverdenen..

 

Jeg har levd halve livet mitt, om man skal se på gjennomsnittsalderen. Jeg har kjæreste og to jenter med eksmannen . Jeg eier min egen leilighet... (motvillig. -jeg kommer tilbake til det..) og har fast jobb og inntekt. I utgangspunktet ikke noe å klage på altså..

 

Jeg var gift i mange år. Vi traff hverandre på videregående, og holdt sammen. Jeg ble tidlig gravid, og det ene førte det andre med seg.

Plutselig satt vi der med hus, barn og full pakke..

 

Det man ikke reflekterer over når man er ungdomskjærester er hva som betyr noe i et forhold. Kommunikasjon, kjærestetid osv.

 

Vi var veldig lite flinke til å ta vare på hverandre, og pleiet nok oss selv mer en vi skulle..

 

Så gikk det som det gjør 50% av gangene.. BRUDD. Dette er 4 år siden nå..

 

 

 

[SandraH]

Bruddet gikk i grunn ganske udramatisk for seg. Vi har behold godt samarbeid for jentenes skyld, men har ikke kontakt utover dette.

 

Han har ny samboer , noe jeg er veldig glad for. Hun er super! Bein i nesa- liker det

 

Så til min situasjon:

Jeg har som tidligere fortalt en kjæreste. Han har ett barn. De er ca på samme alder alle tre. Hans sønn er yngst.

 

Vi ble sammen ikke lenge etter bruddet. Han hadde vært skilt en stund, jeg da ganske nylig singel.

 

Vi var for å si det pent, skikkelig forelsket.. Blinde og naive, mildt sagt.

 

Vi så for oss livet som en stor drøm.. For et herlig liv vi skulle få..

Etter et år bestemte vi oss for å flytte sammen... GALSKAP mente noen.. Helt riktig mente vi..

 

Ungene ble også fortrolig med situasjonen, og siden vi hadde en liten leilighet, og nå skulle flytte i en enebolig, var dette en kjempebonus for mine jenter..

[SandraH]

Jeg har aldri hatt slike følelser for en mann, og det samme sier han om meg.. Det var gnister, og en kjemi utover noe annet vi har følt..

 

Da er det også vanskelig å ta rasjonelle avgjørelser..

 

Problemene startet allerede når hans sønn ikke ville dele husker, sklier og hunden med mine jenter..

Dette var HANS..  Pappan hans var også enig.. 

Han var tross alt oppvokst der, så det var egentlig hans..

 

Jeg spurte om vi skulle kjøpe så vi hadde to huskestativ og to sklier, slik at mine jenter også kunne ha sitt..

Eller om vi faktisk skulle la de DELE..

Vet du, jeg vet ikke enda hva han mener.. Dette er enda en diskusjon.... Det var fælt for hans sønn å dele..

[SandraH]

Slik gikk det en stund.. Han syntes det var vanskelig å dele, både hus og barn med meg..

I tillegg til dette hadde han en ekskone som ikke var veldig samarbeidsvillig, for å si det mildt..

 

Gutten kom til stadighet med kommentarer ment for å såre.. Dette vet vi moren har stelt han opp til.. Dette er faktisk også bevist igjennom telefonsamtaler og mailer..

Hun taklet (takler) ikke meg og mitt forhold til hennes eks...

 

Hun har truet han med å ta fra han sønnen..

Noe vi alle rundt vet ikke kan skje, men som han til stadighet bruker som en "unnskyldning" for å la sønnen få det som han vil..

 

Min kjæreste har altså litt å stri med på den kanten..

[SandraH]

Han har også endel familiære konflikter, uten at jeg skal gå mer inn på det.

Man alt dette gjør at har har mye å stri med.

Derfor takler han også våre konflikter veldig dårlig, og skyver meg unna.

 

Personligheten hans er ganske vanskelig. Han er oppvokst til å bli en egoist, og er lite vant til å ta hensyn til andre. Han har styrt sitt eget liv helt og fullt, og derfor gikk det heller ikke med hans eks.

De snakket aldri sammen, og brukte heller ikke tid på hverandre.

 

Dette snakket vi om tidlig i forholdet. Han bedyret at det skulle bli bedre, og var veldig enig i at kommunikasjon var veldig viktig.

 

Det gikk fort over.

Ved alle diskusjoner vi har, blir han sint. Han sier stygge ting, og tar opp ting fra gammelt av.

Han truer med å gjøre det slutt i tide og utide.

 

I det ene øyeblikket forteller han meg hvor fantastisk jeg er, hvor heldig han har vært, og hvor mye jeg skjemmer han bort..

Og det gjør jeg. Jeg gjør alt for han. Jeg handler og lager middag, vasker klær, sørger for at sønnen har det bra, hjelper han med mailer, brev til kommunen. Jeg er hans sekretær om noe som skal skrives og jeg bidrar ute. Støtter han når han trenger det.. Prøver å være forståelsesfull, og prøver å komme med løsninger på problemer.. Vi har i tillegg masse sex og kos.

 

I det andre øyeblikket derimot snur han helt. Han blir sint, forteller meg hvor kontrollerende jeg er, hvordan jeg prøver å styre livet hans, at han ikke har egne meninger lengre, og at han mister venner på grunn av meg.. Jeg er rett og slett en parasitt...

 

Jeg prøver å fortelle han at livet han hadde som singel og livet han har med samboer er to liv.. I dette livet er vi nødt til å ta hensyn til hverandre.. Det innebærer at han må gi beskjed om hvor han er og når han regner med å være hjemme. Jeg har aldri (!!) nektet han noe som helst. 

 

Jeg regner med han føler at siden jeg nå tar litt av hans tid, er dette tid som går utover venner..

Jeg mener det er en naturlig ting, og at i alle forhold må man også bruke tid sammen

Endret 27. august 2015 av SandraH

[SandraH]

Så kan dere sikkert lure på hva jeg får igjen fra han som er positivt..

Akkurat pr.nå så vet jeg faktisk ikke..

 

Bra sex kanskje..? 

Jeg har også sinnssykt masse følelser for han, noe jeg faktisk skulle ønske jeg klarte å kvele..

 

Han sier han elsker meg, men jeg tror det har blitt en vane, mer enn at han faktisk mener det..

Men når han er god, er han veldig god..

 

Men i det siste har han faktisk vært mer og mer vond..

 

Det har skjedd mye i vårt liv de siste årene. Jeg ser dette blir litt rotete, men håper dere klarer å følge med allikevel..

Endret 27. august 2015 av SandraH

[SandraH]

Så en dag slipper han bomben: Du kan ikke bo her mer.. (Dette er nå to år siden ca)

 

Jeg blir fryktelig opprørt, og lurer selvsagt på grunnen..

Noe han forklarer med at han syntes det var vanskelig å dele, og at han hadde mistet seg selv..

Men vi kunne fortsatt være kjærester..

 

Jeg og jentene flyttet- Jeg kjøpte en liten to-roms leilighet, en times tid unna , mot min vilje... 

 

Når jeg hadde flyttet inn, grått mine modige tårer mens jeg pakket ut det siste, kom han til meg å fortalte at vi ikke kunne være sammen allikevel.. 

 

Han ville konsentrere seg om sønnen.. Han hadde tydeligvis glemt at han hadde han bare halvparten av tiden.. Det lå noe mer bak..

[SandraH]

Men allerede etter noen dager ville han prøve igjen..

 

Naive meg sier selvsagt JA..

Det var på våren, og jeg hadde selvsagt lyst til å gå sommeren i møte med min kjære..

 

Jeg trodde faktisk at alt skulle gå seg til, problemet var og er bare at jeg ikke klarer å glemme sviket.

Jeg føler han sviktet meg.

Han har senere sagt at han angret på at han ikke snakket med meg mer, at vi ikke løste problemene mens de kom, at han lukket seg inne..

Dette var noe jeg prøvde å få til mens vi bodde sammen.. Men å finne løsninger er ikke hans beste side.. Derimot det å se alt som kan gå galt..

 

Hva med alt som kan gå rett vei??

[SandraH]

Sånn er nå tingenes tilstand den dag i dag.. 

Vi bor hver for oss, er kjærester, og endel uvenner..

 

Jeg takler svært dårlig at han er en lite givende type. Med dette mener jeg at han gir veldig lite av seg selv..

Vi har faste tider som vi sender melding og ringer.. Det vil si.. Han sender melding først, og ringer først..

Jeg tør ikke ta kontakt med han , i frykt for at han skal avvise meg, og syntes jeg er masete..

 

Han sier at han er lei seg for å ha ødelagt vår mulighet til å bo sammen.. Men utover dette er det lite empati og forståelse.. 

Han mener det ikke er SÅ ille.. 

 

Så hvor går ferden herfra... Hva gjør vi .. 

Jeg har lest mye om særboere her, og det er virkelig ikke noe jeg kunne tenke meg..

 

Han har tilbydd oss å flytte tilbake til hans hus.. 

Men selv for meg går grensa der.. jeg har tross alt litt selvrespekt og verdighet jeg også..

 

Før det skjer, vil jeg faktisk ha en del ting på det rene...Jeg vil vite at han virkelig mener det, og ikke minst at han virkelig har tenkt til å forandre seg, som han har lovet! 

 

Men jeg savner å ligge inntil noen om natta.. 

[SandraH]

Jeg kjenner at dette gjør meg sårbar og svak.

Jeg har ikke mange støttespillere. Jeg er alenebarn, og bare pappan min lever.

 

Jeg er heldig som har noen gode venninner jeg kan prate med..

 

Men jeg savner den ene, den man kan støtte seg til, den som trøster, den som sier at alt kommer til å gå bra.. Den som kan ringe bare for å si at han er glad i meg..

Den som kan holde rundt deg hele natta, og hviske ting i øret ditt..

 

Jeg savner det, og er ikke sikker på om han kan gi meg det..

[SandraH]

Jeg skulle bare ønske han forsikret meg om at det er meg han vil ha..

 

Jeg VET han er glad i meg, vi er glade i hverandre.. Vi har fantastisk sex (helt sant) , og vi kan sitte å holde hender i timesvis.. 

 

Men når vi skal snakke sammen, så virker det som det er så lite som skal til før det ender i en diskusjon..

Jeg HATER det..

Jeg lurer på om det er en intern "konkurranse" mellom oss, der ingen vil komme tapende ut av det..

Hvorfor skjer det og hva kan vi gjøre med det ? 

 

Det virker som han vil spille kostbar.. Uten at jeg forstår hvorfor.. 

Jeg har aldri gitt han grunn til å tvile på meg.. 

Men for meg virker det som han vil at jeg skal tvile på han..

-for å være på toppen av næringskjeden.. Alfahannen..

[SandraH]

Så hva gjør vi da fremover..

Skal vi fortsette å bo hver for oss?

Ha et deltidsforhold? 

Jeg er så usikker ..

 

Mest av alt skulle jeg ønske han kom med en ring, gikk ned på kne og sa at "Kjære, vi har våre utfordringer i denne verdenen, men jeg er sikker på at vi klarer de, SAMMEN.. Det er DEG jeg vil ha, det er deg jeg vil leve med.. Du får hjertet mitt til å slå et ekstra slag.. Jeg vil gifte meg med deg, og det gjør vi den dagen vi flytter sammen igjen.. om du vil ? "

 

Dette er mitt drømmescenario..

 

Da hadde jeg fått tryggheten jeg trengte til å slippe skuldrene ned, og bare nyte den tiden vi har sammen.. For da VET jeg at det er en midlertidig løsning, da VET jeg at han vil mer...

 

 

Men antakelig helt usannsynlig..

[SandraH]

I går var det meningen han og sønnen skulle ligge hos oss.. Men siden sønnen plutselig ikke ville, ble de hjemme.. Dette er et typisk scenario..

Jeg blir aldri prioritert. Dette var noe som var planlagt lenge..

 

Vil sønnen noe, så blir det som han vil.. Han har faren sin rundt lillefingeren.. Og i og med moren truer med det ene og andre, så er da frykten for dette større enn å faktisk oppdra ungen.

 

Jeg leste en tråd her inne om at skilte foreldre ga ufordragelige, bortskjemte barn.. 

Vet du, jeg tror faktisk det stemmer..

Ingen av foreldrene vil ta kampen med barna sine, i frykt for at de skal like dem mindre..

 

Hva skjer med barna da tror dere??

[SandraH]

Tilbake til gårsdagen.. Det endte da i at jeg ble irritert, skuffet og såret.. Jeg syntes godt jeg kunne fått den kvelden med de.. 

Han blir da sint, igjen, fordi jeg ikke bare aksepterer..

 

Jeg skal tydeligvis bare si OK til alt..

 

Vi snakket på telefonen i går kveld (Noe vi gjør hver kveld) . Vi klarer liksom ikke å finne tilbake til den fantastiske humoren, og stemningen vi hadde før..

Jeg bestemte meg derfor etter råd fra ei venninne, å legge meg helt flat.

Jeg sa til han at jeg ikke skulle presse han til å flytte sammen med meg, og gi han ro til å sortere de andre problemene i livet sitt..

 

 

Jeg gikk da i mot ALT jeg tror og har lyst på, for å gi han dette.

Han takker ikke , han sitter bare å sier "ja"..

Det siste han sier er at han syntes det er slitsomt å snakke i telefonen..

Hvorpå jeg svarer at det er akkurat derfor jeg gjør dette nå, så vi kanskje kan konsentrere oss om å ha det hyggelig og være kjærester..

 

Han sa han var glad i meg før vi la på..

[SandraH]

Jeg vet han noen ganger bare har lyst til å bli kvitt meg.. Krype ned i hullet sitt og gjemme seg. Helt alene..

Men jeg tror også han elsker meg, og trenger meg..

 

Han vet bare ikke hvordan han skal gjøre det.. 

 

Jeg ligger selvsagt våken om natta, og grubler på dette.. Hvor mye orker jeg.. Hvor mye gir jeg, og hvor mye får jeg igjen..

 

Og ikke minst: Er det verdt det?

 

Tja, si det..

[Mouah*1]

Hmm, vanskelig å si ts.., men kanskje han trenger mer alenetid enn deg?

 

Men du må passe på at alt ikke går på hans premisser. Ikke alltid følg en venninnes råd, lytt til deg selv.

 

Det jeg reagerer på her, er måten han er på mot sin sønn. Han må for all del IKKE gi etter hver gang, da kommer sønnen til å bli en uoppdragen drittsekk av en unge!

 

Sønnen vil og ha mer respekt for han, hvis han setter grenser. Ingen unger liker at foreldrene er underkuet dem. Så han trenger ikke være redd for eksen, da sønnen uansett vil være glad i faren, men da må han som sagt sette mer grenser for han!

[SandraH]

Jeg fikk melding i sta.. med både kjære og hjerte i.. 

Jeg kjenner jeg har blitt så usikker..

Mener han det, eller er det for å tilfredsstille meg..

 

Forventer jeg FOR mye? 

Hvor mye kan man egentlig kreve i et forhold? 

Han har selv sagt at jeg et bedre menneske en han..

 

Jeg er visstnok en 5´er , han en 2´er - I følge han selv..

 

Jeg syntes det er merkelig å ha det slik i min alder.. Trodde det gikk over..

Men følelsene jeg har, er sterkere en noen gang..

Og jeg hater det!

[SandraH]

Hmm, vanskelig å si ts.., men kanskje han trenger mer alenetid enn deg?

 

Men du må passe på at alt ikke går på hans premisser. Ikke alltid følg en venninnes råd, lytt til deg selv.

 

Det jeg reagerer på her, er måten han er på mot sin sønn. Han må for all del IKKE gi etter hver gang, da kommer sønnen til å bli en uoppdragen drittsekk av en unge!

 

Sønnen vil og ha mer respekt for han, hvis han setter grenser. Ingen unger liker at foreldrene er underkuet dem. Så han trenger ikke være redd for eksen, da sønnen uansett vil være glad i faren, men da må han som sagt sette mer grenser for han!

 

Takk for at du har lest. 

Jeg er ikke en klagende person til vanlig, snarere tvert i mot..

Men hele denne situasjonen forvirrer meg..

 

Ja , han trenger mer alenetid enn meg.. Uten tvil.

Spørsmålet er bare om vi kan klare å kombinere våre ønsker?

At han fortsatt kan være en god kjæreste, kjærlig og omsorgsfull, selv om han har alenetiden sin..

 

Det med sønnen vet han om, men det virker ikke som det bedrer seg.. 

Jeg skulle ønske han kunne prate med noen, en profesjonell , slik at han skjønte hva han kunne gjøre..

 

Det er veldig tydelig at han ikke har tatt veldig del i barneoppdragelsen fra før, og han skal ta igjen nå med å være tivoli-pappa..

[SandraH]

Noen tanker igjen i dag.. Vi pusser opp litt der jeg bor. I utgangspunktet var det tenkt at vi begge skulle flytte dit..

Men han virker avvisende på dette. Jeg vet det er vanskelig for han å ta den avgjørelsen..

 

Men på ett eller annet tidspunkt MÅ forholdet gå fremover.. Jeg er lei av at det går ett skritt frem og to tilbake..

 

Kvelden i går var koselig, snakket litt om løst og fast. -La oss tidlig.

 

Men tankene kommer.. Jeg er usikker, ikke på mine følelser, men på hans.. og hans fremtidsutsikter..

 

*slitsomt*

[SandraH]

Jeg har forresten bestemt meg for å dra til frisøren i dag.. Årevis siden sist.. Nå skal jeg freshe meg opp litt..

Kanskje det ikke skal mer til for å føle seg litt bedre..