Oldemor har ikke lenge igjen, hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Det er snakk om oldemor som nå nettopp har fylt 96 år. Jeg er i begynnelsen av 20-årene. Hun falt og slo seg og har ligget på sykehus siden. Har selvfølgelig vært å besøkt henne der, men hun var absolutt ikke lik seg selv og jeg regner dessverre med at hun ikke har lenge igjen, kanskje 1 uke eller noe. Samtidig snakket hun ekstremt mye og var helt klar i toppen men samtidig veldig sliten. 

Problemet er at jeg ikke takler å se mennesker dø, og tror derfor jeg ikke skal besøke henne mens hun evt. ligger døende. Samtidig vil jeg gjerne det, da jeg vet at jeg av to andre oldebarn betydde mye for henne. Hun har vært der for oss hele sitt liv, og hun betyr også enormt mye for meg. Tror du hun ønsker at hele familien er der mens hun dør? 

Er nesten helt på gråten her jeg sitter, for det er så forferdelig vanskelig for meg. 

 

Orker nesten heller ikke tanken på å skulle ta farvel med henne, for det blir så tomt, selv om det er livets gang. Orker nesten ikke å gå i begravelsen for å se at hun ligger oppi kista og aldri er blant oss lenger. Selvfølgelig skal jeg i begravelsen hennes, men det blir også vanskelig, da jeg ikke har vært i begravelse på 10 år.

Noen tips og/eller erfaringer? Er helt fullstendig fra meg nå, og aner ikke hva jeg skal ta meg til!  

Anonymous poster hash: 7b6eb...c66

[AnonymBruker]

Jeg ville dratt. Det vil alltid være trist uansett hva man velger å gjøre, men som du nevner er det livets gang og det er bedre å få sagt "ha det" om dere betyr mye for hverandre. Kjenner flere som av ulike grunner har valgt å ikke ta farvel med forskjellige familiemedlemmer - fjern eller nær - og som siden har angret på dette.

 

Siden du skriver at du er ganske sikker på at du betyr mye for henne, ville jeg vært der. Ikke sikkert at hun nødvendigvis ser for seg at alle er der, men de man har de nærmeste relasjonene med vil hun nok absolutt sette pris på. 

Anonymous poster hash: 4f0f2...d23

[_LanciA_]

Jeg ville dratt.

Det er tøfft, men du kommer til å angre sinnsykt hvis du ikke gjør det.

Jeg er er akkurat som deg tanken på å miste noen jeg er gla i gir meg panikk og litt i samme situasjonen. Min pappa ligger i koma og de er ikke sikkere på at han overlever.

Det hjelper å ha de nærmeste rundt seg og stå sammen i en sånn situasjon. Det er faktisk lov å gråte og være lei seg.

Tenker at jeg er der for pappa.

Siden du tror din oldemor ville ønsket at du skulle være dær, ville jeg tatt turen for hennes del. Kanskje det gir det deg mer ro også.

Stor klem til deg

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to, setter stor pris på det

Det har ikke skjedd så mye enda, hun er her fortsatt.  Men tenker jeg har lyst til å være der for henne så mye som mulig, så langt hun selv også orker. Hun lå i senga når jeg kom den dagen, og når søsknene mine kom dagen etter så satt hun i sengen, så det ser ut som hun kommer seg. Samtidig er hun jo selvfølgelig sliten, og vi er forberedt på at det kan gå den gale veien. 

Synes også det handler om respekt for henne, så jeg er der selvfølgelig hele tiden hvis hun trenger meg.  

 

Ang. det å angre på å ikke være til stede, så angrer jeg på en ting som at jeg ikke var i begravelse til en bekjent på min egen alder som døde 22.juli. Angrer helt forferdelig på at jeg ikke dro selv om det er et lite stykke unna. Så jeg har det i bakhodet hele tiden at jeg må være der for de som betyr noe for meg og som jeg er glad i. 

 

Uff... Stakkars! Det sier jo noe om hvor viktig det er å være der for familien, og jeg synes det er tøft av deg å være der når du ikke vet hvordan det går med faren din. Det gir meg styrke til å være der.

Samtidig er det godt at jeg har fått tilbakemeldinger på hva jeg bør gjøre fra dere begge, for jeg vet ikke hva som er riktig i en sånn situasjon - også når hun er gammel og kanskje ikke orker så mye besøk selv om hun er veldig pratsom når vi er der og er glad for besøk.      

Anonymous poster hash: 7b6eb...c66