Ødelegger for meg selv!

[Gjest Cartman]

Minner meg om et familiemedlem. Hu bytta mannfolk oftere enn jeg bytta sokker. Den siste mannen gjorde henne gravid og hun kunne derfor ikke dytta han vekk. Har fungert bra for henne.

[Arca]

Hvis du vil komme noen vei ville jeg søkt profesjonell hjelp med en gang.

Å prøve å finne ut av dette selv tror jeg blir å kaste bort tid og krefter.

[AnonymBruker]

Det er ikke riktig for alle å endevende psyken. Det er ganske slitsomt for oss som klarer å legge lokk på problemene. Jeg har ikke hatt et særlig godt liv i barndommen, min søster bestemte seg for å oppsøke psykolog for dette som voksen. Hun sliter mer enn noen gang, mens mitt liv stort sett er bra. Jeg er 54 år og har klart å fortrenge problemene til nå, og regner med at resten skal gå like greit.

 

Ja, jeg har en god mann, oppsøkte selvfølgelig en som var lik min mor tidligere i livet. Var jo trygt og godt det. Men så kom det en mann å reddet meg. Vi flyttet sammen og har nå vært gift i 20 år, lykkelig gift .

 

Jeg opplever det verre enn selve barndommen alt maset om at jeg må til psykolog, at jeg må få ryddet opp i hodet mitt. Mange som kommer med slike forslag er psykisk syke selv, og har sikkert en god erfaring de vil dele, men jeg liker ikke å prate om meg selv. Jeg liker ihvertfall ikke å snakke med fremmede om mine tanker.

Jeg har et godt liv, tre flotte og intelligente barn og en flott mann. Utdannet meg etter mitt ønske innen realfag. Jeg har det bedre enn de fleste føler jeg, derfor blir jeg vel litt sliten av at alt kan løses ved å snakke om ting-for sånn er det jo ikke.

 

Beklager TS at jeg tok så stor plass i tråden din, men bare måtte .

Ønsker deg lykke til på livets vei  .

Anonymous poster hash: 11dd6...995

[AnonymBruker]

Jeg har hatt samme problemet. Det som var løsninga for meg. Var at jeg fant en mann som hadde forståelse og tålmodighet til mine sprell . Nå gjør jeg ikke sånt. For meg har det handlet om at jeg synes det har vært skummelt når jeg faktisk har fått følelser for noen. Og jeg ikke vil bli såra . Så jeg dytter de vekk. Men denne mannen nektet å vike og heller ga meg rom til å prate om det,selv om jeg istarten bare satt opp en vegg hvergang han prøvde. Vi er ikke sammen nå lengre men jeg er evig takknemlig for at han tok tiden med meg. 

Anonymous poster hash: f776a...c6a

[Querido]

Han ringte meg igjen i går kveld, og sa at han synes vi burde prøve på nytt til tross for at jeg var en dust. Han sa også at han også kunne oppført seg litt bedre, og at vi bare må ta oss sammen og være ærlige i steden for å holde ting inne til de blir til større konflikter.

 

Han har jo i og for seg møtt begge foreldrene mine, og den ene broren min, og det er mer enn mange av de andre jeg har vært med har. Han er rett og slett en fantastisk mann.

 

Jeg skal virkelig ta meg selv i nakken og jobbe med problemene mine så dette blir en "ikke sak" i fremtiden 

 

 

 

Det er ikke riktig for alle å endevende psyken. Det er ganske slitsomt for oss som klarer å legge lokk på problemene. Jeg har ikke hatt et særlig godt liv i barndommen, min søster bestemte seg for å oppsøke psykolog for dette som voksen. Hun sliter mer enn noen gang, mens mitt liv stort sett er bra. Jeg er 54 år og har klart å fortrenge problemene til nå, og regner med at resten skal gå like greit.

 

Ja, jeg har en god mann, oppsøkte selvfølgelig en som var lik min mor tidligere i livet. Var jo trygt og godt det. Men så kom det en mann å reddet meg. Vi flyttet sammen og har nå vært gift i 20 år, lykkelig gift .

 

Jeg opplever det verre enn selve barndommen alt maset om at jeg må til psykolog, at jeg må få ryddet opp i hodet mitt. Mange som kommer med slike forslag er psykisk syke selv, og har sikkert en god erfaring de vil dele, men jeg liker ikke å prate om meg selv. Jeg liker ihvertfall ikke å snakke med fremmede om mine tanker.

Jeg har et godt liv, tre flotte og intelligente barn og en flott mann. Utdannet meg etter mitt ønske innen realfag. Jeg har det bedre enn de fleste føler jeg, derfor blir jeg vel litt sliten av at alt kan løses ved å snakke om ting-for sånn er det jo ikke.

 

Beklager TS at jeg tok så stor plass i tråden din, men bare måtte .

Ønsker deg lykke til på livets vei  .

Anonymous poster hash: 11dd6...995

 

 

Det går helt fint det, AB! Synes det er bare fint at du deler dine erfaringer!

Så godt å høre at det har ordnet seg for deg, det gir håp til at også jeg kan få orden på saker og ting! Ønsker deg og dine all lykke til videre   

[Gjest Walden]

Se mindre sex and the city

Vær mindre dramatisk

Bli litt eldre

[Querido]

Se mindre sex and the city

Vær mindre dramatisk

Bli litt eldre

 

Haha, takk for rådene!   

Jeg skal prøve for harde livet å legge fra meg dramatikken ved døra, det gikk litt over stokk og stein her om dagen. Det er visst en reaksjon jeg får når jeg begynner å få følelser! 

[Gjest Walden]

Haha, takk for rådene!   

Jeg skal prøve for harde livet å legge fra meg dramatikken ved døra, det gikk litt over stokk og stein her om dagen. Det er visst en reaksjon jeg får når jeg begynner å få følelser! 

 

Like HELOOOOOO!

 

Flotters det snuppiluppi. 

[Arca]

 

Det er ikke riktig for alle å endevende psyken. Det er ganske slitsomt for oss som klarer å legge lokk på problemene. Jeg har ikke hatt et særlig godt liv i barndommen, min søster bestemte seg for å oppsøke psykolog for dette som voksen. Hun sliter mer enn noen gang, mens mitt liv stort sett er bra. Jeg er 54 år og har klart å fortrenge problemene til nå, og regner med at resten skal gå like greit.

 

Ja, jeg har en god mann, oppsøkte selvfølgelig en som var lik min mor tidligere i livet. Var jo trygt og godt det. Men så kom det en mann å reddet meg. Vi flyttet sammen og har nå vært gift i 20 år, lykkelig gift .

 

Jeg opplever det verre enn selve barndommen alt maset om at jeg må til psykolog, at jeg må få ryddet opp i hodet mitt. Mange som kommer med slike forslag er psykisk syke selv, og har sikkert en god erfaring de vil dele, men jeg liker ikke å prate om meg selv. Jeg liker ihvertfall ikke å snakke med fremmede om mine tanker.

Jeg har et godt liv, tre flotte og intelligente barn og en flott mann. Utdannet meg etter mitt ønske innen realfag. Jeg har det bedre enn de fleste føler jeg, derfor blir jeg vel litt sliten av at alt kan løses ved å snakke om ting-for sånn er det jo ikke.

 

Beklager TS at jeg tok så stor plass i tråden din, men bare måtte .

Ønsker deg lykke til på livets vei  .

Anonymous poster hash: 11dd6...995

 

 

 

Du fungerer og har det bra.

Og du er godt voksen. Da er det nok ikke nødvendig å gå i gang med en dypere sjelegranskning.

 

Men ts er i en annen situasjon og en annen person. Hun er enda ung(virker det som), har et reelt problem. Da synes jeg ikke man skal avfeie tanken på en samtale med psykolog selv om dette ikke er noe du vil overveie selv.

 

Da er det ikke noe galt i at Ts kan i det minste ta en innledende samtale og se om dette er noe for henne i og med at hun sier hun selv lurer på å ta fatt på problemene.