Føler at jeg mistet meg selv litt.

[AnonymBruker]

Jeg har slitt psykisk og synes jeg mistet meg selv litt da.

Først nå når jeg har blitt litt bedre,så har jeg begynt å finne tilbake til meg selv igjen. Jeg har begynt å bli interessert i ting jeg var interessert i før,og har ikke alt av fokus på ting inn fortiden og tunge tanker.

Men jeg har mistet alt av venner og er sammen med en mann jeg ikke er sikker på om jeg vil være sammen med.

Høres litt teit ut,men føler at jeg er blitt født på nytt og at jeg må begynne på nytt igjen.

Ikke lett når andre har forventninger om at jeg skal være sånn og sånn,og jeg ikke er sånn lenger.

Andre som har hatt slike erfaringer?

Anonymous poster hash: 0e796...e3b

[Gjest Sunflower-Delight]

Jeg er også i en slags stadie der jeg må starte litt på nytt på en måte. Ikke slik at en må starte fra barndommen og opp igjen, men mer å bygge meg opp mot å bli mer den personen jeg ønsker å være. Ta rette valg for mitt liv, og å få fullført mye av det som gir meg mening i livet mitt.

 

Jeg ser på dette som en positiv utvikling. Noen ganger kan det være godt å kunne starte litt på nytt igjen, som den quote'n fra en kjent sang sier; "Med blanke ark og fargestifter til".

Endret 22. juli 2015 av Sunflower-Delight

[AnonymBruker]

Fint at du er på bedringens vei! Skjønner dette med ny start, det er fint å ha krefter til å ta tak i ting som har tynget eller der man har stått stille selv om man ønsket å utvikle seg.

 

Men vær forsiktig med å veldig raskt ta store valg i livet ditt. Nå vet jeg ikke hvordan du har det med din mann, men tenk på at han har vært der gjennom din tunge periode. Jeg sliter ikke selv psykisk, men har en samboer som tidvis har depresjoner. Det er tøft for meg som pårørende å stå i det når det varer i månedsvis og man lurer på når han skal komme ut av alt det mørke og svarte, og når han så endelig "blir seg selv igjen" har han tusen planer og er ivrig på alt mulig. Da er JEG sliten etter i månedsvis å ha stått for det meste hjemme med hus og barn og omsorg for oss alle, mens han sikkert syns jeg er kjedelig og tung å få med på ting rett og slett fordi jeg har behov for å ta meg igjen etter måneder med slit.

 

Kanskje er det slik med din mann, dersom du ikke føler ham sprudle av entusiasme over dine planer, ideer og forslag?

Anonymous poster hash: 236c9...eea

[AnonymBruker]

Ja,jeg kjenner for første gang på mange år en forventning og en følelse av at jeg gleder meg til det som kommer.

Samtidig har jeg en tristhet på grunn av at jeg har mistet venner,og har noen vanskelige valg foran meg.

Men sånn generelt er jeg jo glad for at jeg har kommet meg til et punkt der jeg skal starte på nytt og bygge meg selv opp igjen og jobbe mot det jeg ønsker meg.

Anonymous poster hash: 0e796...e3b

[AnonymBruker]

Fint at du er på bedringens vei! Skjønner dette med ny start, det er fint å ha krefter til å ta tak i ting som har tynget eller der man har stått stille selv om man ønsket å utvikle seg.

Men vær forsiktig med å veldig raskt ta store valg i livet ditt. Nå vet jeg ikke hvordan du har det med din mann, men tenk på at han har vært der gjennom din tunge periode. Jeg sliter ikke selv psykisk, men har en samboer som tidvis har depresjoner. Det er tøft for meg som pårørende å stå i det når det varer i månedsvis og man lurer på når han skal komme ut av alt det mørke og svarte, og når han så endelig "blir seg selv igjen" har han tusen planer og er ivrig på alt mulig. Da er JEG sliten etter i månedsvis å ha stått for det meste hjemme med hus og barn og omsorg for oss alle, mens han sikkert syns jeg er kjedelig og tung å få med på ting rett og slett fordi jeg har behov for å ta meg igjen etter måneder med slit.

Kanskje er det slik med din mann, dersom du ikke føler ham sprudle av entusiasme over dine planer, ideer og forslag?

Anonymous poster hash: 236c9...eea

Ja,du kan nok ha rett

Jeg skal gi det litt tid,for det har nok ikke alltid vært like lett for han heller.

Kanskje vi kan finne litt tilbake igjen til hverandre. Jeg håper jo det

Anonymous poster hash: 0e796...e3b

[Gjest Sunflower-Delight]

Ja,jeg kjenner for første gang på mange år en forventning og en følelse av at jeg gleder meg til det som kommer.

Samtidig har jeg en tristhet på grunn av at jeg har mistet venner,og har noen vanskelige valg foran meg.

Men sånn generelt er jeg jo glad for at jeg har kommet meg til et punkt der jeg skal starte på nytt og bygge meg selv opp igjen og jobbe mot det jeg ønsker meg.

Anonymous poster hash: 0e796...e3b

Utfordringer kan være tøft til tider, men en blir sterkere av det og bygger seg opp steg for steg.

 

Skjønner at det er fortsatt trist, og at det kan være vanskelig med de valgene du har framom deg. Men etterhvert som du kommer deg fremover og takler mer og mer, så vil det bli lettere.