Sosial angst som forverres

[AnonymBruker]

Obs, litt langt... Jeg tenker f.eks på hendelser som kan oppstå 5-15 år frem i tid, og blir deprimert, stressa og redd. Kort lunte og irritabel. Hvis jeg må benytte meg av kollektivtrafikk, får jeg angst (har ikke lappen, så det er relativt ofte).

For 5-6 år siden forsøkte jeg aktivt å skaffe meg arbeid, men fikk ingenting. Holdt på en god stund, kom inn i navsystemet og fikk være i et tiltak i ett år før jeg begynte på skole igjen. Dette er to år siden, og er nå sykemeldt. Forsøkte arbeid i høst, uten hell. Har i mellomtiden "pådratt meg" ptsd, men det handler ikke denne tråden om, den handler om sosial angst som bare forverres.

Jeg satt en dag og filosoferte og tenkte litt over livet og hva jeg ønsker i livet, og kom frem til at jeg overraskende nok hadde trengt å bo langt inn i skogen i et hus med nærmeste nabo 1 km unna. At jeg kunne gått turer uten å møte på folk, få være i fred. At jeg kunne hatt en jobb der jeg hadde minimalt med kontakt med andre. Men dette er vel ikke gjennomførbart i 2015? Hva slags jobber finnes det der du har lite kontakt med andre mennsker? Sortere post? Kjøre postbil? Noe online?

Det blir bare verre og verre, uten at jeg vet hvorfor. Jeg kan ikke sitte ved siden av noen på buss eller tog, da får jeg hetta. Min intimsone er pr idag en armlengdes avstand, helst et par meter unna. Hvis jeg møter på en "skummel person" i byen som oppfører seg noe utenom det vanlige, er dagen og kanskje uka ødelagt.

Jeg tør ikke møte opp i familieselskaper lenger, og trekker meg unna. Til og med unna kjæresten min, på noen måter. Det er den intimsonen. Ja, jeg går til psykolog heldigvis, men merker ikke bedring. Jeg har mye bagasje som har oppstått i oppveksten, dårlig forhold til foreldre, mobbing og venner som har sviktet meg.

Jeg unngår omgang med andre for å ikke bli såret, for jeg tåler det rett og slett ikke lenger, jeg overanalyserer alt og tenker raskt det verste. I 2013, var jeg ikke sånn. Jeg var klar for livet, skole, utdanning, men fikk en fysisk sykdom som sendte meg rett i kjelleren igjen (og ga meg ptsd). Det påvirker nok endel.

Men hva gjør jeg? Skulle ønske jeg var "som alle andre", sosialt sett. Føler ikke det er noe håp, er lettpåvirkelig, lunefull og ustabil (humørmessig, ikke voldelig).

Og sitter fast her jeg bor, i en råtten leilighet med fæle naboer som stirrer på en hver gang en går ut. Kan t.o.m komme med tilrop eller så står de bare og nistirrer. Jeg tør nesten ikke gå ut døra pga dem. Har vært på en ferie i disse dager, og gruet meg så mye til å komme hjem til dette drittstedet at jeg nesten gråt. Jeg vantrives, men sitter fast. ALT FØLES SÅ HÅPLØST, det hjelper ikke engang å klage

Er det noen der ute som har vært i nesten samme båt, som ble friske, som fikk livet på stell?

Anonymous poster hash: 41feb...60f