Opp på beina igjen

[Engel]

Tenkte jeg skulle oppdatere her, etter at vi snakket sammen på tirsdag.

Eller først kan jeg jo strarte med at jeg gikk inn i samtalen veldig skeptisk, da jeg hadde sjekket litt og sett at han hadde vært aktiv på en av nettdatingsidene. Jeg var derfor innstilt på at han ville gå videre, og var forberedt på det psykisk selv også.

Men, så viser det seg (påstår han i alle fall, og jeg velger å stole på det), at han hadde vært mye inne for å få sagt opp abonnementet sitt der. Det var med bindingstid, noe som igjen førte til at han ikke får slettet profilen sin før den har gått ut. Dette har han prøvd å få til, og eller prøvd å finne ut om det var mulig å sette profilen inaktiv eller noe (få den bort fra oversikten), noe som har vist seg å være vanskelig på den siden. Så fra at jeg trodde han lette etter noen ny, til at han faktisk sa det motsatte i samtalen, han orker ikke tanken på å begynne på nytt med noen ny med det første i alle fall.

Men vi er begge veldig usikre på veien videre, og om det ER mulig å få til dette. Mye har skjedd fra begges sider, det er mange uenigheter som har vært over lang tid, og vanskelig å skille hva som er "roten til problemene" og hva som har oppstått som følger av en evig sirkel av småmissnøyer og hakking på hverandre. Og vi merker fort at straks vi prøver å snakke om det så får vi begge piggene ut og kommer i forsvarsposisjon. Noe som gjør det umulig å komme videre. Så konklusjonen ble at dette trenger vi hjelp til. Så x-en var faktisk enig i at vi skal prøve samlivsterapi igjen. Men med en annen terapeut. Så jeg har allerede bestilt time hos familievernkontoret, får beskjed om når det blir i neste uke. Vet det er minst 4 uker ventetid der da, men det får vi leve med.

Ellers har vi avtalt å prøve å få møttes litt. Noe som ikke er lett pga ungene. Det er ikke lett å møtes hjemme hos hverandre da eldstemann sovner sent, og helt klart ligger med ørene på stilk når det er noen der. Nå overnatter han en del hos kompiser da, så det gir en liten åpning. Og så får vi vel bare benytte barnevakt litt. Tanken er å møtes, gjøre noe hyggelig, snakke litt, men kanskje la fortiden ligge til vi får hjelp. Heller se om vi kan bli "kjent på nytt" på en måte. Og x-en er også enig i at det ikke er aktuelt å bli sammen igjen med mindre det oppstår sterke følelser på nytt, i tillegg til at vi får på plass verktøy til å takle "uenigheter".

Etter samtalen må jeg innrømme at jeg var litt "skuffet" på en måte. Jeg hadde forventet avslutning og å kunne gå videre til noe nytt. Det hadde vært enklere på mange måter. Men nå skal vi istedet gjøre den jobben jeg egentlig har ønsket hele tiden, og se om det faktisk er dødt, eller om det er mulig å redde forholdet. Men nå hadde jeg kommet så langt andre veien at det ble tungt og snu. For at det blir en lang og tung vei å gå er det ikke tvil om. Men etter en dag med tilvenning av tanken igjen, er jeg faktisk positiv til å gjøre det. Jeg er veldig usikker på om det er mulig å redde ekteskapet, men det blir i alle fall en ryddigere avslutning tenker jeg. Og sannsynligvis et bedre grunnlag for godt samarbeid framover.

Nå er x-en og ungene på fjellet. Jeg håper de koser seg. Kjenner at jeg veldig gjerne skulle vært der sammen med dem. Og da mener jeg med alle, også x-en. Er nok påvirket av at vi har mange gode minner derfra. X-en har vært der svært sjelden etter at det ble slutt, så jeg er glad de fikk dratt nå i vinterferien i alle fall.

[Engel]

I morgen har jeg og x-en bryllupsdag. 12 år. For vi er jo faktisk fortsatt gift, selv om vi er separert. Har grudd meg til dagen en stund, og er glad for at jeg har planer og ikke sitter alene hjemme i morgen. Men nå har jo også ting endret seg litt de siste ukene. Så jeg er nesten litt usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dagen... Kanskje burde jeg gi x-en litt positiv oppmerksomhet for å vise at jeg er positiv til å prøve om vi kan klare å redde ekteskapet? nå er han på fjellet med ungene da. Så får jo ikke til å møte han eller noe. Kan vel ikke få gjort så mye annet enn å sende en hyggelig sms kanskje. Jeg vet at jeg hadde satt veldig pris på oppmerksomhet fra han i morgen slik som ting er nå. Men jeg vet jo ikke hva han tenker. Eller om han husker at det er bryllupsdagen vår....

[Kattugla]

Hei! 

Jeg har fulgt med på tråden din (og den andre på samliv) og synes det er veldig hyggelig hvis dere får dette til  Samtidig som jeg skjønner absolutt at det er litt "skummelt", å reparere forhold kan jo ta litt tid og det tar veldig på med en slik emosjonell berg- og dalbane.. At han etter å vært veldig negativ til det før, er nå villig til å gå til samlivsterapi sier også mye om at han er villig til å ta grep for å få dette til. Så han har nok tenkt seg godt om og mener det han sier. Jeg ville absolutt sendt en hyggelig melding i morgen  

[Engel]

Den ‎26‎.‎02‎.‎2016 at 16.55, Kattugla skrev:

Hei! 

Jeg har fulgt med på tråden din (og den andre på samliv) og synes det er veldig hyggelig hvis dere får dette til  Samtidig som jeg skjønner absolutt at det er litt "skummelt", å reparere forhold kan jo ta litt tid og det tar veldig på med en slik emosjonell berg- og dalbane.. At han etter å vært veldig negativ til det før, er nå villig til å gå til samlivsterapi sier også mye om at han er villig til å ta grep for å få dette til. Så han har nok tenkt seg godt om og mener det han sier. Jeg ville absolutt sendt en hyggelig melding i morgen  

Så hyggelig! Ja jeg sendte en melding til han. Jeg drøyde det til på kvelden, i håp om at han skulle sende noe først, men det skjedde ikke.... Så jeg sendte en melding om at jeg ikke visste helt hva som var riktig å gjøre akkurat nå, men at jeg ville gratulere han med bryllupsdagen, og at jeg innerst inne ønsket at det ikke skule være vår siste. Fikk da en melding tilbake med "Gratulerer med dagen til deg også". Hverken mer eller mindre. Tja... Hadde nok håpet på litt mer positivitet.

Men nå er i allefall profilen hans på nettdatingen slettet. Det er jo enda noe...

Nå blir det første bursdagsfeiring for barna etter "offisiell separasjon" til helga og i neste uke. X-en har etter påtrykk fra meg tatt mer ansvar rundt denne enn han pleier. Men ingenting skjer uten at jeg maser om det. Men sånn har det jo alltid vært. Men ellers er det godt samarbeid mellom oss, både om barnebursdagen og familiebursdagen (som skal feires hos meg, med hele hans familie, jeg har ingen familie her.) Og innkjøp av gave. Så det er positivt!

[Kattugla]

Det har jo vært et stort tillitsbrudd fra hans side, så dette vil nok ta tid og klart det i seg selv er en stor stressfaktor. Og jeg kjenner til dette med å (over)analysere hvert eneste sms, mens menn er egentlig i bunn og grunn ganske enkle når det gjelder akkurat det!  Vi bruker timesvis på å finne den riktige formuleringen og får tilbake et "ja" eller "nei" 😄 Men alt peker på at han skal ta seg sammen og er denne gangen villig til å gjøre det som kreves for å få dette til å fungere, bl.a gå til terapi. Det er sikkert lettere å ta opp og snakke om en del ting med en neutral tredjepart tilstede og kanskje han eller hun kan hjelpe dere å sette opp enslags plan for hvordan dere skal bygge opp forholdet videre. Og når dere har vært sammen i så mange år, er det jo absolutt verdt det. Det er klart at det stuntet han tok er ikke greit, men det kan jo hende at om noen år vil dere ha det bedre enn noensinne og du vil se tilbake og tenke at noe så drastisk måtte til for at dere tok tak i ting 😊 Krysser fingre for det! 🍀🍀🍀

[Engel]

Takk Kattugla! Er alltid godt å få noen andres tanker og synpunkter rundt dette også!

Nå har vi vært gjennom både en barnebursdag og en familiebursdag. Og begge deler gikk så fint!! x-en tok ansvar, var hyggelig og "normal", og sto på! Vi hadde flere hyggelige samtaler og alt mulig. Jeg fikk til og med en unnskyldning i etterkant av familiebursdagen for at han ikke fikk hjulpet til å rydde opp siden han måtte kjøre moren hjem, og det enda han gjorde klart mye på forhånd fordi jeg ble sen hjem fra jobb. Så om ikke annet så er det masse goodwill der akkurat nå. Nå har det vært hyggelig å være sammen med han i det minste! Så om bare det kan fortsette så er vi uansett over på et helt annet, og mye enklere, liv. Hvis det blir slutt på de ustabile utbruddene han har hatt så blir det så utrolig mye enklere å samarbeide.

Og, megasjokk, vi har fått time på familievernkontoret allerede på tirsdag i neste uke! Det kom nesten litt brått på, hadde ikke regnet med å få time før langt uti april. Men det er jo bra da. Så kommer vi kanskje litt igang nå.

Må ellers si at jeg er fryktelig usikker fortsatt altså... En dag føler jeg "jo, dette kan vi klare, jeg kan virkelig få følelser for han igjen, og vi passer jo egentlig såå godt sammen", mens dagen etter tenker jeg "nei, dette orker jeg ikke. Jeg har ikke troa på dette. Jeg kan aldri klare å stole på han igjen." Men jeg tror nok at signalene jeg får fra han vil bli utslagsgivende. Jeg må se og vite at han virkelig vil "ha meg" for at jeg skal tørre å kjenne skikkelig etter om jeg kan få de følelsene for han igjen.

Men jeg må bare ta en dag om gangen for tiden. Nå er det innspurt på arbeidsuka, helg med ungene, og så kommer timen på familivernkontoret veldig fort. Med en ny terapeut, så det blir jo spennende.

[Engel]

Ble litt surr i helga. Jeg ble litt krass i et svar til x-en (når han spurte om jeg visste om noe ungene ønsket seg som han kunne ha i påske-eggene dems. Som de får når de er på fjellet med han. Sa at sånt fikk han fikse selv, jeg har jo ikke noe glede av det.), noe han reagerte sterkt på. Jada, det var sikkert litt unødvenig av meg. Men nå må han ta ansvar for slike ting selv. Det er slutt på at jeg fikser alt. Men så hadde han i tillegg kontakt med hun "venninna" i helga. Hun spurte om hjelp, han stilte opp. Og han så ikke noe galt i det heller. Jeg ga han bare klar beskjed om at hvis han har noen som helst kontakt med henne så er det uaktuelt for meg å i det heletatt vurdere å se om vi kan redde forholdet. Samme hvor mye han bedyrer at han ikke har følelser for henne så blir det bare helt feil. Det har jo vært følelser der, og de har jo hatt sex. Og samme hva så ble hun mer eller mindre direkte involvert i bruddet vårt. Nå har han sagt at det er helt greit for han å ikke ha kontakt med henne, og at hvis hun tar kontakt skal han avvise henne. Men jeg sliter hardt med å stole på han.

Første samtale hos familievernkontoret i ettermiddag. Er litt spent på hva som kommer ut av den. tror det blir avgjørende for om jeg i det heletatt orker å prøve dette. Tenker mer og mer på alt det som har vært negativt i forholdet. Mistenker at jeg egentlig er veldig ferdig med han nå.

[Engel]

Da er vi igang på familievernkontoret. Har satt opp et løp med 5 samtaler nå fram til slutten av mai. Så får vi se. Men jeg får bare mindre og mindre tro på at det kommer noe positivt ut av dette. Er nesten redd for at det kan gjøre forholdet dårligere mellom oss. Vi rørte bare litt i overflaten i går, terapeuten ville ha en del opplysninger m.m. Men det som kommer fra x-en får meg til å lure på hvilken planet han lever på... Og han vrir og vender på ting slik at jeg overhodet ikke kjenner det igjen. Det er i hvertfall tydelig at vi har VELDIG forskjellig oppfattelse av mange ting! Feks så mener han at jeg "hermer etter han" og vil gjøre akkurat det samme som han feks når det gjelder trening. Men sannheten er at jeg begynte å trene lenge før han, det var jeg som dro med han og fikk han til å begynne å trene også på vinteren (før syklet han bare ute på sommeren). Flere av de treningene han går på nå har jeg gått på lengre enn han, men jeg har gått på andre dager siden jeg måtte ta hensyn til når han ønsket å trene. Nå som jeg ikke må ta hensyn til det går jeg også på en del av timene han går på, og har dermed blitt kjent med flere av de han trener med. Og det tåler han visst ikke så godt... (gud forby, det kan jo virke som de liker meg...) Samtidig klager han på at jeg ikke ville gjøre ting sammen med han, og at jeg alltid prioriterte ungene foran han. Da burde jo like interesser være bra? Da har vi jo noe vi kan gjøre sammen nå som ungene blir større og det er mulig for oss begge å dra ut samtidig. Og det er jo ikke snakk om nye interesser heller, dette er jo ting jeg har holdt på med i mange år, men som jeg har hatt minimalt med tid til pga at jeg måtte ta hensyn til ungene og han. Jeg skjønner rett og slett ikke hva som foregår oppe i hodet hans. Det henger ikke på grep det han sier.

Men terapeuten virket veldig ok faktisk. Og nå har vi fått en mann, og det tror jeg kan være positivt i forhold til x-en. Han kan nok nå bedre inn der håper jeg. Hjemmelekse til neste gang var å sette opp liste over grunner til å fortsette forholdet, og grunner til å ikke gjøre det. Akkurat nå er det ikke tvil om at listen over grunner til ikke å fortsette sammen er mye lengre enn den andre for min del, og helt sikkert for x-ens del også. Nesten 3 uker til neste samtale, kjenner det irriterer meg å måtte bruke så mye/lang tid på dette. Jeg vil bare bli ferdig på en eller annen måte. Men det er jo pga påska at det ble så lenge nå.

[Kattugla]

Huff.. Skjønner veldig godt at du ikke liker at han har kontakt med "venninnen" og det er mildt sagt merkelig at han overhodet trodde noe annet.. Det virker nesten litt som han ønsker å holde henne varm for å ha plan B klar i baklommen, i tilfelle dere ikke finner utav dette.. Det eneste positive er vel at han var åpen om det og at han sa seg villig til å kutte all kontakt. 

Synes ellers han virker å ha litt merkelig oppfatning av ting f.eks at han virker å mene at han har enslags enerett på trening og at andre som tilfeldigvis ønsker å holde seg i form, driver og "hermer" etter ham..! Hva er det for noe?! Forstår veldig godt hvis du blir irritert! 

I det hele tatt, nå burde han virkelig legge seg paddeflat og vise ydmykhet, da mener jeg ikke fordi han alene har ansvar for at dere sliter, men for hvor dårlig og uryddig han har håndert det underveis.. Men det kan jo hende at han og skjønner det etterhvert  i hvertfall hvis terapeuten er dyktig. 

[Engel]

Var knalltøft å sende ungene til x-en i går. Har kost meg veldig med den første del av påska. Vi har hatt besøk, vært på badeland og grilltur, og sykkeltur til  kinoen. Men å sende dem på fjellet, der jeg også har tilbrakt de 12 siste påskene, og skulle tilbringe selve påska alene, var virkelig ikke lett. Men nå går det faktisk greit. Trener, spiser god mat, sover lenge, har ryddet klesskapet (og skal rydde barnerommene i morgen), ser tv og film, strikker og koser meg faktisk. Men glad butikkene har åpent på påskeaften. Blir en liten shoppingrunde da. Komme meg ut og se folk. Jeg blir litt smårar av å ikke få snakket med noen.

[Engel]

Da er påska over, og det har da faktisk gått veldig greit. Fikk ryddet og ordnet ganske mye hjemme, og det var godt. Samtidig som jeg har slappet av. X-en og ungene kom hjem tidlig på 1. påskedag pga dårlig vær på fjellet, så da inviterte jeg dem på middag alle hos meg da (planen var egentlig å gjøre det 2. påskedag, men da dukket det opp en familiebursdag). Middagen ble veldig hyggelig faktisk, de ble hos meg helt til leggetid. Og x-en snakker faktisk litt mer nå, selv om det ikke er lett for han å komme til orde når ungene er der. Når de ikke har sett meg på noen dager så henger de rundt meg og skal fortelle alt de har gjort. Sitter nesten oppå meg alle 3.

1 uke til vi skal på familivernkontoret igjen nå. Og jeg har tenkt en god del på ting for og imot å fortsette ekteskapet. Det VAR mange grunner for å fortsette FØR dette siste året. Spørsmålet er rett og slett hvor mye som er ødelagt nå. Og det er MYE. Ingen tvil om det. Måten x-en håndterte bruddet på er nok den største grunnen for å ikke gå tilbake. At han bare brøt alt, uten forvarsel, uten å ville snakke om det, uten å gi forholdet den minste sjanse. En ting er at det er respektløst overfor meg. Mye verre er hvor respektløst det er overfor ungene. Kan jeg virkelig leve med en person som har oppført seg sånn? Samme hvor god grunn han mener han hadde? Jeg tror ikke det.

[Engel]

Skulle egentlig på familievernkontoret i morgen, men timen måtte avlyses pga reising i jobben for x-en. Greit nok, han kunne ikke gjøre så mye for det. Heldigvis er neste time satt opp allerede neste uke, så det er ikke lenge å vente.

Hadde en lite kræsj psykisk en kveld i forrige uke, da jeg snakket litt med en venninne om årsaker til å gjenoppta forholdet. Ble snakk om gamle minner. Gode minner. Og plutselig gjorde alt sinnsykt vondt igjen. Endte i tårer ja. Det gjør vondt å rive opp sårene på nytt. Rive opp savnet. Og kanskje ekstra mye fordi jeg samtidig kjenner at jeg ikke kan gå tilbake. For sammen med de gode minnene er det mye som ikke har vært bra også. Samtidig så kommer det av og til noen små uttaleleser fra x-en også som gjør meg forvirret. Som tyder på at vi har missforstått hverandre veldig mye. At ting kanskje har vært ment helt annerledes enn det har vært oppfattet, og at dette har gått begge veier. Vi har et seriøst kommunikasjonsproblem altså. Så kanskje, om vi kunne fått løst det skikkelig... Jeg vet ikke. Jeg savner han jo på en måte, og jeg ER glad i han. Jeg vet bare ikke om jeg kan leve med han.

Vi er igang med å planlegge barnebursdag nr 2 nå. Og det går veldig fint. Og han ER litt flinkere til å ta initsativ og bidra nå altså. Når jeg bare sparker det igang først...

Jaja, hektisk uke nå. jeg skal reise med jobben selv siste halvdel av uka, så tida flyr.

[Engel]

Time nr 2 av disse avklaringssamtalene på familievernkontoret i dag. Det virker som x-en heller mer mot å prøve å redde ekteskapet enn det jeg gjør for øyeblikket. Jeg syns dette er vanskelig. Det som kommer opp fra han er ting jeg ikke kjenner igjen i det heletatt, det virker som vi har bodd på to helt forskjellige planeter, og at han beskriver en helt annen person enn meg. Har jeg virkelig så dårlig selvinnsikt? Blir jeg oppfattet helt annerledes enn jeg tror? Skjønner ikke dette. Nå har vi fått beskjed om å jobbe mer med ting selv også. Ha et par samtaler om dette i uka. Kan jo bli spennende å se hvordan det går. Men jeg liker virkelig terapauten. Han er flink.

[Engel]

Jeg skulle ønske jeg klarte å kvitte meg med følelsen av at denne runden som vi nå har gått inn i bare er sløsing med tid. Jeg klarer ikke å tro at x-en egentlig har noe ønske om å prøve å redde ekteskapet. Jeg tror det bare er et spill for galleriet fordi at han plutselig har innsett hvordan måten han håndterte bruddet har fått han til å fremstå. Og at han tenker at ved å bli med på dette kan han si at han faktisk prøvde å redde ekteskapet. Mens det han faktisk gjør er å si så mye negativt at han skyver meg lengre og lengre vekk, slik at det nå sikkert vil bli jeg som tar valget om å ikke fortsette. På den måten får han reist seg i forhold til ungene og familien. Plutselig er det mamma som ikke ville mer... Ikke at det bryr meg så hardt når det først har blitt som det har blitt, det som plager meg er mer følelsen av at han bruker meg i et spill. Og samtidig forhindrer han meg i å gå videre. Og gjør at jeg for andre år på rad har en veldig tung og negativ vår. Jeg skulle ønske jeg kunne nydt vår og sol med gryende forelskelse, en god armkrok og masse sex, istedet for å måtte høre masse dritt om hvor ille jeg er. Og ja, jeg vet jeg ba om det selv. Dum som jeg er. Og ja, det jeg skriver er bare mine følelser. Det KAN faktisk hende han mener noe med dette. Og bare er veldig dårlig på å vise det....

Vi skal møtes og gå en kort tur og prate litt i kveld. Hjemmeleksa. Gleder meg ikke. Ville heller gått tur med noen andre, og i en helt annen setting.

[Engel]

Hvordan får man to forbasket stae og individualistiske personer til å å ro i samme retning? Når ingen av oss klarer å la den andre bestemme retningen? Må man ikke da være villig til å finne en mellomvei vi kan bli enig om? Det må være stor vilje til samarbeid. Men den vet jeg rett og slett ikke om er der fra noen av oss. Ser også at vi har en stor utfordring i at vi også er veldig forskjellige på en del områder. Som planlegging. Jeg har behov for å vite om ting i god tid, og kunne planlegge. X-en er typisk mann der, og planlegger minst mulig. Han klarer heller ikke å se mitt behov for planlegging, og mitt behov for at han holder seg til det vi har avtalt, og ikke endrer planer hele tiden. Jeg ser og hører at han ikke forstår dette. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å innse hvorfor dette er viktig for meg. Han har feks ingen forståelse for at jeg tidligere har syntes at det er slitsomt å være alene med 3 unger en hel helg, når de var mindre. "det er jo ikke slitsomt å ha barna en helg" sier han. Nei, det er ikke så slitsomt nå. Men for 3-4 år siden var det noe helt annet. Og dette har ikke han fått erfart. For på den tiden var jeg aldri borte en hel helg, så han har ikke kjent hvordan det var. Det var han som reiste mye, både i jobb og i helger. Dermed forstår han ikke hvorfor jeg ble frustrert og sur når den turen han skulle på fra fredag til lørdag plutselig 2 dager før avreise blir til fredag til søndag istedet. Når endringen kom så sent at jeg ikke kunne legge andre planer med ungene, eller kanskje få til noe avlastning. Og han har aldri nektet meg å reise bort. men siden jeg visste hvor slitsomt det kunne være, så har jeg ikke prioritert det. For det ville gi meg så dårlig samvittighet. Sikkert veldig dumt av meg. Dumsnilt.

Dette går også på at jeg valgte å jobbe litt redusert i noen år (85-90%). Jeg trodde dette var en avgjørelse vi var enige om, men nå i ettertid har jeg fått beskjed om det kun var mitt valg. Men de ukene han reiste så hadde jeg ikke sjanse til å jobbe fullt. Jeg kunne ikke levere og hente innenfor åpningstidene i barnehagen og jobbe full dag. Og det er ikke så lett å jobbe inn så man alltid har flexitid å gå på heller. Jeg var i en periode døsliten, noe som både gikk ut over han og barna, og mente derfor det var bedre at jeg reduserte stillingen litt. Noe han aldri sa noe på. Før nå etterpå. Det er så frustrerende å høre at han har hatt absolutt null forståelse for hvordan jeg har hatt det. At han HAR null forståelse for hvordan jeg har hatt det. Hvordan skal man da kunne fungere sammen?

[^^Belle^^]

Huff, dette  høres bare veldig, veldig vanskelig ut!  

[Engel]

Den ‎15‎.‎04‎.‎2016 at 9.07, ^^Belle^^ skrev:

Huff, dette  høres bare veldig, veldig vanskelig ut!  

Takk for klem, Belle!

Det vanskeligste er nok at tanker og følelser er et eneste kaos og svinger veldig fra dag til dag, og samtale til samtale.

På lørdag hadde minstemann bursdag. Og x-en hadde spurt om jeg ville komme bort på morgenen og være med på pakkeåpningen og spise frokost. Det ble jeg veldig glad for, for jeg gruet meg til å gå glipp av bursdagsmorgenen (for det er tross alt veldig hyggelig å vekke en unge som stråler opp av forventning og glede over bursdagen).

Så jeg var på plass hos x-en kl 07.30. Og var med å vekke minstemann og se han pakke opp gaver. Og spiste frokost med alle. Og etter frokost ble jeg og x-en sittende og prate om alt og ingenting over et par kopper kaffe. Som før. Og det var så hyggelig! Vi ble sittende over 2 timer der faktisk (var det i 4 timer totalt). Og når jeg kjørte hjem var jeg så glad. Og det kriblet i magen, nesten som litt forelskelse? Og jeg følte med hele meg at jo, dette vil jeg kjempe for! Han ER virkelig min store kjærlighet!

Men så begynner jeg å tenke da. På at han fortsatt har hun venninna som venn på fb (mens jeg er blokkert) selv om han har sagt at han ikke skal ha noen kontakt med henne. Han som aldri ville akseptere det om jeg hadde hatt noen av mine x-er som venner på fb. Og jeg har sagt at jeg ikke liker det. Men likevel har han ikke fjernet henne. Hvorfor kan han ikke respektere mine følelser? Jeg kan uansett ikke vite om han har kontakt med henne eller ikke, umulig å kontrollere. Og jeg tror jeg stoler på det han sier når han sier at han ikke skal ha mer kontakt med henne. Men hvorfor skal han kunne følge med på livet hennes, eller hun på hans? Uff, nei. Jeg blir veldig usikker på han altså. Jeg hadde aldri i mitt liv trodd han kunne gjøre noe sånt som det han gjorde i fjor vår og sommer. Og jeg har fortsatt lyst til å tro det. Men han har jo gjort det. Og det betyr vel at han kan gjøre det igjen? Er jeg en idiot om jeg gir dette en ny sjanse? Eller skal jeg stole på følelsen at det var en engangsting. Fordi det var så urimelig og på jordet at han hev seg på ei dame som det.

Har sagt at jeg må vite mer om hva som faktisk kjedde i bruddfasen. Så vi må nok ta en lang prat om det. Spørsmålet er om det bør tas sammen med terapeut. Får kanskje nevne det neste gang vi er der.

[Engel]

Har meldt litt med en tidligere venninne. Som gikk fra mannen for noen år siden, men de fant tilbake til hverandre etter et års tid. Var godt å få noen tips og råd fra noen som har klart det, selv om rollene var byttet om. Og å høre at de er lykkeligere sammen enn noen sinne.

Man må klare å legge det som har skjedd bak seg. Begynne med blanke ark. Alle gjør feil, men de fleste lærer jo av de feilene de gjør. Gode og fornuftige ord og tanker å ha med seg.

Jeg har valgt å ta sjansen. Ta sjansen på å ydmyke meg selv. Ved å fortelle x-en at jeg faktisk ønsker å gi forholdet en ny sjanse. Det får briste eller bære. Jeg er fortsatt veldig usikker på han, om han faktisk vil dette selv om ut fra hvordan han snakker så virker det sånn. Men jeg tenker at han sikkert også er usikker. For jeg har vært veldig tydelig ovenfor han at jeg slettes ikke er sikker på om jeg syns dette er riktig. Men nå kjenner jeg at jeg vikrelig ønsker det. Og at jeg er villig til å tilgi å glemme. Og villig til å prøve å stole på han. Så jeg tenkte at det er bedre at jeg tar sjansen på å fortelle det, så slipper i alle fall en av oss å være usikker på hva den andre egentlig vil. Jeg har dog et bittelite krav. Han må rydde hun "venninna" helt ut av livet sitt. Klamrer han seg fast til å ha henne der så kan jeg ikke gjøre dette. Og foreløpig ser det ut til at han klamrer seg fast. Så vi får se.

Vi skal prøve å få tatt en prat igjen til helga. Og så er det ny time hos FVK på onsdag. Så får vi se.

Jeg kjenner at jeg må jobbe med det at jeg er så forbaska utålmodig. Jeg vil ha alt avklart NÅ! Men jeg vet jo at det ikke er mulig. Dette tar tid. Selv hvis vi bestemmer oss for å prøve igjen så er det jo slettes ikke sikkert vi vil få det til. Vi må jo begynne nesten helt på nytt. Date og se om følelsene vil blomstre. På samme måte som man ville gjort om man møtte en ny. Da bruker man jo også mye tid, på å bli kjent med hverandre, flørte og finne ut av følelsene. Samtidig med at vi fortsetter med samtaler hos FVK vil jeg tro, for å få hjelp og verktøy til å takle de utfordringene som vi har taklet dårlig tidligere.

[Engel]

Nå er hun venninnen fjernet fra fb, og skal i følge x-en være fullstendig ute av livet hans. Og vi er enige om å prøve å redde forholdet. Om det kommer til å gå er en helt annen sak, men vi skal i alle fall prøve. Men det er mye som må snakkes om, avklares og legges bak oss. Om det er mulig. Og det må på plass veldig konkrete tiltak for å gjøre noe med en veldig elendig kommunikasjon. Dårlig kommuniksasjon ser ut til å være hovedårsak til alle problemene. klarer vi ikke å løse den så er det ingen vits å prøve igjen. Og så må vi se om det er mulig å få følelsene på plass igjen også da. jeg tror nok at jeg raskt kan få dem tilbake. Men jeg er veldig usikker på han. Selv om han nå sier at det var vel kanskje ikke helt sant at han ikke hadde hatt følelser for meg de siste par årene... Er visst mye han har sagt i sinne og frustrasjon som ikke har vært helt sant. Han har mye å forklare.

Har time på FVK i dag. Får se litt hvordan veien videre blir der nå som vi har bestemt oss.

[blåbærpai]

Jeg håper dere kan få det til. Aller mest for din del. Du virker som en veldig varm kvinne. Og du inspirerer meg til å ta tak i mitt eget samliv. Dette med kommunikasjon ER. SÅ. VANSKELIG.