Når skal man trekke barna vekk fra ukjente menn?

[Gjest Keikolina]

Gud a meg, ikke opplevd heldigvis. Men hadde en merkelig opplevelse i Slottsparken i Göteborg her sist uke. Skulle ut av parken med barna mine, og det gikk en mann bak oss og tuklet seg nedi buksa. Nærmest løp ned til bilen når vi så det.

Endret 16. juli 2015 av Keikolina

[Gjest Balian de Ibelin]

Bare for å si det

 

 

Så synes jeg ikke noe om voksne folk som tar kontakt med barn de ikke kjenner.

[kisskissbangbang]

Bare for å si det

Så synes jeg ikke noe om voksne folk som tar kontakt med barn de ikke kjenner.

For en trist holdning.

Jeg synes det er hyggelig at folk småprater med ungene mine når vi er ute. Det skjer så godt som hver gang at en voksen, mann eller dame, slår av en prat med fireåringen, eller duller litt med ettåringen. Jeg synes det er kjempekoselig, samtidig som det er bra trening for gutta. En god måte å bli sosialisert på, rett og slett.

Jeg har aldri opplevd at noen har tatt kontakt med de på en ubehagelig måte, og alle som henvender seg til de prater også med meg som forelder.

[Sirah]

Jeg syntes det er trist om det skal bli ropt høyt opp om pedofili om en voksen er hyggelig mot et barn. Kommer det et barn bort til meg på f.eks stranden, så tar jeg meg som regel tid til å snakke litt med barnet, hjelpe barnet dersom det spør om hjelp eller lignende. Det er bare trist om foreldrene skal stå på sidelinjen og tro at jeg har onde hensikter med det.

 

Da risikeren man å få et sånt samfunn som småbarnsforeldre klager på - at folk er frekke og uhøflige og ikke tar hensyn til barna. Ikke fordi de ikke liker barn, men fordi de er redde for å bli anklaget for pedofili om de er hyggelige.

 

For all del, jeg mener ikke at man skal være "lekeplassens konge" og herje med alle barn man treffer, men det må være lov å være hyggelig og småleke uten å bli anklaget.

[AnonymBruker]

De fleste menn er ikke pedofile.

På mine turer stopper jeg gjerne barn og snakker med de. Gir de oppmerksomhet. Vi må slutte å bli hysteriske.

Anonymous poster hash: cc2b3...a39

[Gjest Mythic]

Bare for å si det

 

 

Så synes jeg ikke noe om voksne folk som tar kontakt med barn de ikke kjenner.

 

Oi, det gjør jeg stadig vekk! Jeg har en slags "magnetisme" på barn. Overalt hvor jeg møter barn, smiler og snakker barna til meg, og jeg svarer selvfølgelig. Tipper det har noe med at jeg alltid ser barn, og da mener jeg at de føler at jeg ser dem for dem de er, og tar kontakt. Jeg jobber med barn, så det handler om at jeg har et barneperspektiv stort sett hele tiden. Dumt forklart, men jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det bedre.

 

Jeg er langt fra noen pedofil eller skummel person, men jeg synes det er hyggelig å få kontakt med barn. Det er bra at folk er på vakt og passer på barna sine, men vi kan da ikke bli aldeles paranoide heller.

[Peter007]

Vi vet jo alle at det finnes pedofile der ute.....Men når er det ok å ta vekk barna fra menn som kanskje er litt for nærgående?

Jeg tenker på episoder som feks hvis en ukjent mann begynner å plaske litt på ungen din når dere er på stranden. Altså, hva skal man kalle det, slike uskylde episoder?

Det kan jo bare være ment som lek og at de liker å underholde barnet. Men når skal man si stopp?

Har ikke barn selv, så jeg har ingen erfaring. Men hva mener dere? Har dere vært utsatt for noe slikt?

Anonymous poster hash: 2aabe...7b8

Når skal en trekke barna bort fra ukjente kvinner?

[AnonymBruker]

Du merker det når noe er galt. Jeg satt barnevakt til to jenter. De hadde store, nydelige øyne og var typisk "pen". Du vet, slik som de naturlig pene barna du ser i reklamer og sånt.

Var ofte i sentrum med de, og folk kom ofte bort for å hilse og for å se på dem. Mange ble tiltrukket til øynene, de var isblå og store.

En gang så var vi ute, jeg var 15 år bare, de var 1 og 2år. De satt i barnevogn, for vell det var to av dem og en av meg. Det var mange folk ute den dagen. Det var mange boder rundt omkring i sentrum, og mye å se på.

En mann kom bort, slik som mange andre menn og kvinner. Det var da en gjeng på 6-7 stk rundt oss.

Jeg sa vi måtte gå videre og alle sa hade til jentene. Det første han spurte om var navnet deres. Jeg fikk en ekkel følelse, og ga han falske navn. Ingen av de andre spurte om navnet deres, aldri opplevd det, verken før eller siden.

De fleste stoppet opp i noen få sekunder får å si "å så pene de er, er de søstrene dine?" også sier jeg "nei, jeg er barnevakten" også gir jeg de et smil og går videre.

Men denne ene mannen ga meg en ekkel følelse, så jeg unnskyldte meg og gikk videre ganske fort.

En halvtime senere oppdaget jeg at han fulgte etter oss.

Han lå noen få skritt bak oss hele tiden. Jeg ble obs på det da jeg snudde for å gå tilbake samme vei. Han fulgte etter oss i nesten en time etter at jeg oppdaget han. Han skiftet da med å gå foran og bak oss, men om jeg tok en høyresving da han tok venstre, så kom han alltid tilbake! Han smilte og vinket til jentene vær en sjanse han fikk.

Vi kom så til enden av alle bodene og det var mindre folk der.

Som mange ganger før, så gikk jeg forbi han. Helt utav det blå så snudde han seg mot oss og sperret veien for meg. Han begynte så å prate og prate om hvor pene og nydelige de er. Stilte mange ekle spørsmål om hvor vi holdt til, når var de født, hvilken barnehage de gikk på osv osv. Mange rare og unormale spørsmål. Jeg svarte ikke på noen av de spørsmålene, men han fortsatte å høljet på med flere spørsmål.

Jeg beklaget meg mange ganger og sa "vi må rekke bussen".

Men han lot oss ikke gå videre.

To hyggelige damer kom bort og ba han om å gå. For de så at jeg ble ukomfortabel og de hadde gått rett bak oss hele veien. Og hadde da fått med seg at han stirret og regelrett fulgt etter oss. Han ble så krass i stemmen og begynte å kjefte på de, og sa "men det er jo mine døtre jeg må jo få snakke med de!". Også prøvde han å ta tak i vognen ved å dytte meg til side. Jeg slo til han med knyttneven mot brystet og presset han vekk. Jeg ble helt paff, for han var IKKE faren deres.

Det endte opp med mye roping mellom de voksne, jeg sto der helt lamslått og måpte!

En mann kom bort, som hadde fått med seg alt, og jagde han vekk. Truet med å ringe politiet og alt.

De to damene fortalte meg at de reagerte på hvordan han oppførte seg. At han stirret og fulgte med på oss, og fulgte etter oss. Så derfor valgte de å følge etter får å være sikker på at ingenting skjedde.

De var så snille at de fulgte meg til bussholdeplassen. For å passe på at han ikke fulgte etter igjen. De gikk noen få meter unna meg, så nære at de så meg hele tiden. De hadde rett i å gjøre det, for mannen sto ved et hjørne å ventet på meg og jentene.

Men han dro sin vei da han så at de kom etter.

Jeg tørr ikke å tenke på hva som hadde skjedd, om de ikke hadde hjulpet meg!

Ja, jeg var jo på en ganske trygg plass. Og jeg kjente at noe var galt. Men da han sa at han var faren, da ble jeg så paff at jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre.

Jeg viste fra første stund at noe var feil med han. Måten han var på, måten han så på de. Og da han spurte om navnet så var første tanken "kom meg vekk fra han".

Jeg har passet barn siden jeg var 11 år. Passet 6 barn i nabolaget, ofte samtidig (på den tiden da jeg var 15). Den yngste var 8 måneder, og eldste 5 år.

Jeg sluttet å være barnevakt da jeg var 21, for da var alle barna i nabolaget så gamle at de ikke trengte barnevakt lengre. Og jeg flyttet hjemme ifra pga studie. På den tiden så kom det noen få nye folk med små barn, den dag i dag, 5 år etter jeg sluttet, så er det nå fullt av barn der igjen.

Det er altså en plass hvor ting går i rykk og napp. Da JEG var lita så var det fullt av barn, og da de (og jeg) ble eldre så flyttet folk, så kom det nye som fikk barn (de barna jeg passet).. og da de ble eldre så flyttet de igjen.. og nå, 5 år etter så er det altså en ny bølge med barn. Det bor ingen der fra den tiden jeg var lita, kun mamma og pappa. Men de flytter neste år.

Foreldrene viste at jeg kunne å ta vare på barna, selv om at jeg var ung. De viste jo så klart hvor jeg var, alltid. De viste alltid hva jeg skulle gjøre de timene jeg passet de. Jeg var den eneste i nabolaget som ønsket å passe barna, jeg elsker barn! Var også den eneste de stolte på, det startet med et søskenpar også spredde ordet seg, å vips så var dagene mine fulle. Fikk jo litt penger på det, men passet ofte gratis fordi jeg elsket det. Og det meste av pengene ble brukt på barna allikevel, som mat og drikke på turer.

Om jeg ikke hadde noe å gjøre, så ringte jeg de å spurte om de trengte en time eller to fri, så tok jeg med meg et lass med barn på den store lekeplassen ti minutter unna. vinn vinn for alle sammen

Så ikke noe vits å kommentere å si at jeg var for ung, og at foreldrene var dumme som lot meg passe barna deres. etc etc (jeg vet hvordan KG er).

Men poenget er. Du merker det tvert om noe er galt!

Så lenge du følger magefølelsen og ikke bare tenker "det er sikkert ingenting, jeg er bare paranoid".

Du merker om noen bare er hyggelig og snill, eller om de har andre tanker.

Anonymous poster hash: d939d...a0f

Dere burde jo ringt politiet med en gang da det her hendte!

Anonymous poster hash: d01d7...48a

[Missy1]

Syns det er trist at samfunnet har blitt sånn at man må skjerme barna sine fra alle mennesker man ikke kjenner.

Ser noen sier at de ikke forstår hvorfor noen tar kontakt med barn de ikke kjenner, men har dere tenkt over at barna kanskje tok kontakt med den voksne først? Er det sånn at voksne ikke skal gi barn noe respons når de tar kontakt, fordi man kan bli stemplet som kriminell? Jeg tar skjeldent kontakt med barn jeg ikke kjenner, med mindre det er i situasjoner der jeg kan være til hjelp (barn som sitter og gråter, og ikke har noen voksne rundt f.eks. Da tar jeg kontakt og sjekker om det er noe jeg kan gjøre, som å finne foreldrene eller gi trøst om barnet har slått seg). Men jeg opplever ofte at fremmede barn tar kontakt med meg og da får de selvsagt respons.

Selv har jeg et barn som er lite skeptisk til fremmede. Han hilser på alle som går forbi, han oppsøker fremmede og vil ha kontakt. Syns det er trist når vedkommende ikke engang gidder å si hei tilbake når han hilser på de. Kan forstå at folk kan bli litt satt ut når sønnen min tar kontakt, han har autisme og er forsinket i utvikling så man merker at det er noe "rart" når han snakker, og det er ikke vanlig at et barn på den alderen er så lite skeptisk til fremmede. han tilnærmer seg heller ikke på vanlig måte, han kan gå bort til en fremmed og ta hånda til vedkommende og si "mannen holde hånda" f.eks. Men det er jo harmløst å gi en respons når barnet sier hei. Dessuten er jeg alltid tett på barnet, og jeg ser an reaksjonen til den fremmede og forklarer hvis det er nødvendig (tar selvfølgelig barnet vekk også, det er ikke sånn at jeg lar han henge på fremmede).

Min mening er at man bør se an situasjonen. Hvis man er der og følger med på barnet så skal det mye til for at barnet blir kidnappet eller at noen forgriper seg på barnet.

[Gjest O___o]

Vi vet jo alle at det finnes pedofile der ute.....Men når er det ok å ta vekk barna fra menn som kanskje er litt for nærgående?

Jeg tenker på episoder som feks hvis en ukjent mann begynner å plaske litt på ungen din når dere er på stranden. Altså, hva skal man kalle det, slike uskylde episoder?

Det kan jo bare være ment som lek og at de liker å underholde barnet. Men når skal man si stopp?

Har ikke barn selv, så jeg har ingen erfaring. Men hva mener dere? Har dere vært utsatt for noe slikt?

Anonymous poster hash: 2aabe...7b8

Skal du først bekymre deg for pedofile, burde du ikke starte med fremmede menn som i full åpenhet har litt, og helt uskyldig kontakt med barnet ditt.

Av og til må du stille deg selv spørsmålet om du ville ha reagert hvis det var en kvinne.

Det ville være fryktelig leit om alle menn blir ansett som potensielle overgripere KUN fordi de er menn