Hva er galt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg har en utrolig vemmelig og vond følelse inni meg, en følelse som er der hele tiden og aldri blir borte. Det gjør helt vondt i magen hele tiden, og jeg klarer aldri å dekke over denne klumpen med latter eller positivitet. Det er akkurat som den følelsen man får når man har skikkelig dårlig samvittighet, bare at jeg ikke har gjort noe galt.

Jeg er redd for å leve. Ikke på den måten at jeg vil ta selvmord, men på den måten at jeg er redd jeg aldri får kjæreste, aldri blir lykkelig, at jeg aldri oppnår drømmene mine og at jeg bare "er her", uten å oppnå noe eller bli helt lykkelig.

Jeg ser ikke lyset i tunnelen lenger og føler meg utbrent, rett og slett? Føler jeg har møtt veggen, egentlig. Jeg jobber 2-4 ganger i uka nå i sommerferien, men det er kjempeløft. Jeg klarer nesten ikke å komme meg opp av senga til tider, og det å bekjempe disse følelsene og "stemmene i hodet" da er ikke alltid like lett. Jeg har dager hvor jeg frykter å møte mennesker. Jeg har det idealet i hodet om å være perfekt, og jeg har kjempe høye krav til meg selv. Jeg føler at alle andre har det kravet om at jeg må være og se perfekt ut hele tiden, og det er nok en av grunnene til at jeg er redd for å møte nye mennesker, og det å være samlet på et sted med masse mennesker.

Jeg har opplevd 3 voldsepisoder, 1 i mild form, og 2 i mer alvorlig form. Det er 1 år siden nå, men det er først nå jeg kan våkne gjennomsvett og redd av flashbacks av denne hendelsen. Enkelte ord, lyder eller lukter kan også gi meg flashbacks..

Hva er galt med meg?

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Tror dere forresten dette er en god nok grunn til sykelmelding fra jobben en liten periode? Så jeg kan komme tilbake til meg selv og bearbeide det vonde? Har en tøff periode nå, lenge siden jeg har vært så langt nede..

Glemte helt å legge til at hver gang jeg har det på denne måten har jeg en del tvangstanker også.. Jeg må f.eks alltid ha partall samme hva jeg gjør, og om kvelden tenker jeg utrolig mye på hvordan jeg puster (dette kan jeg gjøre i flere timer, noe som igjen fører til lite søvn..)

Jeg må også ta såpe to ganger, og ha like mye vann på hver hånd. Jeg deler også opp ord i to og to bokstaver, og går det ikke opp er det en "stemme" som forteller meg at jeg f.eks må klype meg i armen to ganger..

(Dette er verst i de periodene jeg er deppa/sliten)

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Dette må du ta opp med legen din, som eventuelt henviser deg videre til psykolog.

Anonymous poster hash: b3643...6bd

[AnonymBruker]

 

Dette må du ta opp med legen din, som eventuelt henviser deg videre til psykolog.

Anonymous poster hash: b3643...6bd

 

Selvfølgelig, men jeg spurte her for å høre synspunkter + det er veldig lang venteliste for å komme inn på envetuelt bup her jeg bor.

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Ingen som vet?

Anonymous poster hash: 15938...93a

[Gjest Sunflower-Delight]

 

Ingen som vet?

Anonymous poster hash: 15938...93a

 

nettopp ble ferdig med å lese alt dette. Skal til å svare nå. Må bare være litt tålmodig med meg.

[Gjest Sunflower-Delight]

Først; Jeg kjenner nå ikke til all din situasjon gjennom livet, og jeg trenger naturligvis ikke å bli fortalt alt sammen. Men det første jeg tenkte på var om dette hadde mye med forskjellige erfaringer du har hatt i livet ditt? Jeg vil quote den siste setningen du skreiv på første innlegget ditt:

 

"Jeg har opplevd 3 voldsepisoder, 1 i mild form, og 2 i mer alvorlig form. Det er 1 år siden nå, men det er først nå jeg kan våkne gjennomsvett og redd av flashbacks av denne hendelsen. Enkelte ord, lyder eller lukter kan også gi meg flashbacks.."

 

Virker som om disse hendelsene har blitt en sterkere påminnelse for deg nå? Klart at det var også tøft da det skjedde, men noen ganger kan det gå litt lengere tid før du får en sterkere "reality check"(beklager, jeg bare vet ikke helt hvordan å si dette uttrykket på norskt akkurat nå, håper det er greit?)over deg. Jeg mener at noen ganger kan hendelser gå mye sterkere innpå deg etter en lengere periode. Siden i starten vil det mest føles som et sjokk og forbli slik ei tid, men seinere kan det komme mer som en "reality check", og dette kan da også vekke opp sterkere følelser i deg. 

 

På en måte kan det se ut som om du sørger. For da er det lett å føle som om mye av livskraften din blir sugd ut av deg. Energien blir mindre, du ønsker bare å ligge i senga di mesteparten av tiden. Det er tydelig at alt dette er en kombinasjon av at du er mye deprimert, og da blir du også mye mer sliten.

 

Jeg tenker at det burde være god nok grunn til å ta "sykelmelding" for en periode. Helsa di er viktig, for hvis du ikke har det bra mentalt og fysiskt så vil du heller ikke gjøre en god jobb. Og før eller seinere så vil du brekke sammen hvis du ikke får den hjelpen du trenger i tide. Det er veldig viktig at du får bearbeidet alt dette, og sjølv om du får hjelp av en psykolog seinere, så synes jeg at det er også bra og viktig med å ha støtte av noen som står deg nær. Om dette er noen i familien din eller noen av vennene dine, eller av begge deler. Støtte fra de som bryr seg om oss og er glad i oss er også en nødvendighet, en psykolog kan ikke gi deg den samme form for støtte. Begge deler er viktig, men på forskjellige plan.

 

Det var alt det jeg hadde å si. Håper at det var til litt hjelp.

[AnonymBruker]

Først; Jeg kjenner nå ikke til all din situasjon gjennom livet, og jeg trenger naturligvis ikke å bli fortalt alt sammen. Men det første jeg tenkte på var om dette hadde mye med forskjellige erfaringer du har hatt i livet ditt? Jeg vil quote den siste setningen du skreiv på første innlegget ditt:

"Jeg har opplevd 3 voldsepisoder, 1 i mild form, og 2 i mer alvorlig form. Det er 1 år siden nå, men det er først nå jeg kan våkne gjennomsvett og redd av flashbacks av denne hendelsen. Enkelte ord, lyder eller lukter kan også gi meg flashbacks.."

Virker som om disse hendelsene har blitt en sterkere påminnelse for deg nå? Klart at det var også tøft da det skjedde, men noen ganger kan det gå litt lengere tid før du får en sterkere "reality check"(beklager, jeg bare vet ikke helt hvordan å si dette uttrykket på norskt akkurat nå, håper det er greit?)over deg. Jeg mener at noen ganger kan hendelser gå mye sterkere innpå deg etter en lengere periode. Siden i starten vil det mest føles som et sjokk og forbli slik ei tid, men seinere kan det komme mer som en "reality check", og dette kan da også vekke opp sterkere følelser i deg.

På en måte kan det se ut som om du sørger. For da er det lett å føle som om mye av livskraften din blir sugd ut av deg. Energien blir mindre, du ønsker bare å ligge i senga di mesteparten av tiden. Det er tydelig at alt dette er en kombinasjon av at du er mye deprimert, og da blir du også mye mer sliten.

Jeg tenker at det burde være god nok grunn til å ta "sykelmelding" for en periode. Helsa di er viktig, for hvis du ikke har det bra mentalt og fysiskt så vil du heller ikke gjøre en god jobb. Og før eller seinere så vil du brekke sammen hvis du ikke får den hjelpen du trenger i tide. Det er veldig viktig at du får bearbeidet alt dette, og sjølv om du får hjelp av en psykolog seinere, så synes jeg at det er også bra og viktig med å ha støtte av noen som står deg nær. Om dette er noen i familien din eller noen av vennene dine, eller av begge deler. Støtte fra de som bryr seg om oss og er glad i oss er også en nødvendighet, en psykolog kan ikke gi deg den samme form for støtte. Begge deler er viktig, men på forskjellige plan.

Det var alt det jeg hadde å si. Håper at det var til litt hjelp.

Ja, jeg tror det har gått mer innpå meg nå egentlig.

Tusen takk for svaret!

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Dytter

Anonymous poster hash: 15938...93a

[Gjest anonym2233]

Stor god klem

Ta kontakt med legen for en samtale, og i tillegg en henvisning videre til dps.

Fortell legen din det du skriver her...

Kjenner meg mye igjen i din situasjon, når det gjelder angsten, frykten, marerittene... Følelsen på å være tom. (Er selv under behandling nå og har det bedre og ser mer lyst)

Be om hjelp, noen å snakke med.

Av og til ser ikke legen nødsignalen med engang, så åpne deg så godt du kan.

En ting jeg har lært, er uansett hvor mørkt det har vært rundt meg, så har jeg kjempet meg gjennom, og sett lyset etterhvert.

Så ikke gi opp Hold deg sterk, kjemp deg opp. Ta livet tilbake..

[AnonymBruker]

Stor god klem

Ta kontakt med legen for en samtale, og i tillegg en henvisning videre til dps.

Fortell legen din det du skriver her...

Kjenner meg mye igjen i din situasjon, når det gjelder angsten, frykten, marerittene... Følelsen på å være tom. (Er selv under behandling nå og har det bedre og ser mer lyst)

Be om hjelp, noen å snakke med.

Av og til ser ikke legen nødsignalen med engang, så åpne deg så godt du kan.

En ting jeg har lært, er uansett hvor mørkt det har vært rundt meg, så har jeg kjempet meg gjennom, og sett lyset etterhvert.

Så ikke gi opp Hold deg sterk, kjemp deg opp. Ta livet tilbake..

Skal prøve å snakke med legen, men synes det er veldig vanskelig.. Tusen takk iallefall! Håper det går bedre med deg. Klem!

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Også føler jeg meg så utrolig sliten hele tiden? Ikke på den måten man er sliten etter trening, men på den måten at jeg ikke har noen form for energi å yte verken på jobb eller i det sosiale..

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Hva er galt med meg?

Anonymous poster hash: 15938...93a

 

Du høres akkurat ut som meg for noen år siden. Å lese innlegget ditt....vel, jeg kunne skrevet det selv.

Jeg fikk diagnosen depresjon, i spedd noe som legen kalte "generalisert angstlidelse". D.v.s. man er redd for og engster seg for helt ulogiske ting, ting du VET ikke er farlig, men like fullt engster deg for og er redd for likevel. Bare å stå i en forsamling og snakke med venner genererer angst..."Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg? Husker jeg hvordan det er å oppføre seg "normalt?"

 

Jeg kan selvfølgelig ikke si herfra, på min side av en dataskjerm, at du har samme diagnose som meg, men at du har en psykisk diagnose er jeg ganske sikker på. Kontakt lege, bestill gjerne en dobbelttime og si det er mye du trenger å snakke om og å ta opp. Legen kan hjelpe deg med dette, og hvordan veien videre bør, eller kan, gå.

 

Lykke til. Historien din var virkelig skremmende lik min....

Anonymous poster hash: 7e4a0...17d

[AnonymBruker]

Du høres akkurat ut som meg for noen år siden. Å lese innlegget ditt....vel, jeg kunne skrevet det selv.

Jeg fikk diagnosen depresjon, i spedd noe som legen kalte "generalisert angstlidelse". D.v.s. man er redd for og engster seg for helt ulogiske ting, ting du VET ikke er farlig, men like fullt engster deg for og er redd for likevel. Bare å stå i en forsamling og snakke med venner genererer angst..."Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg? Husker jeg hvordan det er å oppføre seg "normalt?"

Jeg kan selvfølgelig ikke si herfra, på min side av en dataskjerm, at du har samme diagnose som meg, men at du har en psykisk diagnose er jeg ganske sikker på. Kontakt lege, bestill gjerne en dobbelttime og si det er mye du trenger å snakke om og å ta opp. Legen kan hjelpe deg med dette, og hvordan veien videre bør, eller kan, gå.

Lykke til. Historien din var virkelig skremmende lik min....

Anonymous poster hash: 7e4a0...17d

Vurderer å kontakte lege både pga problemene men også ang jobben, men hva vil han tro når jeg kun er 16 år?

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

dytter for meg selv, jeg..

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

okei, kanskje jeg må nøye meg med svarene jeg har fått.. Tusen takk iallefall!

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

dytter en siste gang, trenger flere synspunkter! 

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

:/

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Nå i kveld har jeg en ekstra ille dag. Jeg tenker på pusten hele tiden, og har et slags "press" i brystet som ikke forsvinner, og jeg føler meg så kvalm at jeg vil spy..

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Ta kontakt med legen eller en voksen du kjenner og stoler på. Det kan hende det er ventetid hos bup, men den blir ikke kortere jo lenger du venter. Det er også slik at jo mer alvorlige symptomer, dess raskere inn.

Ingen her kan fortelle deg hva som er galt med deg.

Anonymous poster hash: 8430d...f18