Hva er galt med meg?

[AnonymBruker]

Ta kontakt med legen eller en voksen du kjenner og stoler på. Det kan hende det er ventetid hos bup, men den blir ikke kortere jo lenger du venter. Det er også slik at jo mer alvorlige symptomer, dess raskere inn.

Ingen her kan fortelle deg hva som er galt med deg.

Anonymous poster hash: 8430d...f18

Kanskje ingen kan fortelle meg hva som er galt, men kanskje noen har vært i samme situasjon selv da. Formulerte meg vel litt feil

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Nå kasta jeg opp to ganger, men nå har jeg iallefall kontroll på tankene og pustingen igjen..

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Er det flere som har opplevd noe slikt og kan dele råd og tips?😌💛

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Dytter litt igjen, jeg..

Anonymous poster hash: 15938...93a

[AnonymBruker]

Kan ikke si noe om din situasjon konkret, men som mor til en datter på samme alder som sliter så kan jeg komme med et par synspunkter.

 

Jeg håper inderlig du har en eller flere voksenpersoner i livet ditt som du har tillit til. I så fall ville jeg tatt kontakt med de/den først og bedt om støtte.

Om du er redd for å ikke klare å formidle hvor vanskelig dette er for deg så skriv det ned for du er flink til å formidle skriftlig her inne hvordan du har det og at du har behov for hjelp. Ikke "pakk inn" følelsene dine for å beskytte andre. Som mor så var det noen ganger knalltøft å lese hvordan datteren min faktisk hadde det, men det hadde blitt mye verre for meg i ettertid om hun hadde prøvd å beskytte meg for da hadde jeg kanskje ikke forstått og dermed ikke bidratt på beste måte. Det er ingenting jeg som mor ikke ville gjort for datteren min, men dessverre er jeg ikke tankeleser.

 

Neste skritt er å ta kontakt med fastlegen. Du kan også ta med et brev der. Det gjorde datteren min på min oppfordring for jeg mente det var viktig at hun fikk formidlet tankene sine med egne ord selv om hun var så langt nede at hun ikke klarte å snakke med noen på det tidspunktet. Eventuelle spørsmål legen hadde etter å ha lest svarte jeg på etter beste evne og hadde avtalt med datteren min at hun skulle dra meg i armen om jeg var helt på ville veier, eller hadde misforstått noe.

 

Det er ventetid for å komme inn på alle former for behandling, men det finnes psykologer som ikke er knyttet til BUPA men som er godkjent av det offentlige så det finnes flere alternativ. Felles for alle er at du må gå via fastlegen for å komme inn.

 

Du må også forberede deg på at det tar tid å jobbe seg gjennom en slik tøff periode som du er i nå, men selv om det kanskje ikke føles sånn så er det forbigående. Første skritt er å ville bli bedre og det viser du jo med posten din her at du ønsker.

 

Jeg håper inderlig at du tørr åpne deg for noen ang dette sånn at du kan få den hjelpen du fortjener.

 

 

Anonymous poster hash: 1f89d...55c

[AnonymBruker]

 

Kan ikke si noe om din situasjon konkret, men som mor til en datter på samme alder som sliter så kan jeg komme med et par synspunkter.

 

Jeg håper inderlig du har en eller flere voksenpersoner i livet ditt som du har tillit til. I så fall ville jeg tatt kontakt med de/den først og bedt om støtte.

Om du er redd for å ikke klare å formidle hvor vanskelig dette er for deg så skriv det ned for du er flink til å formidle skriftlig her inne hvordan du har det og at du har behov for hjelp. Ikke "pakk inn" følelsene dine for å beskytte andre. Som mor så var det noen ganger knalltøft å lese hvordan datteren min faktisk hadde det, men det hadde blitt mye verre for meg i ettertid om hun hadde prøvd å beskytte meg for da hadde jeg kanskje ikke forstått og dermed ikke bidratt på beste måte. Det er ingenting jeg som mor ikke ville gjort for datteren min, men dessverre er jeg ikke tankeleser.

 

Neste skritt er å ta kontakt med fastlegen. Du kan også ta med et brev der. Det gjorde datteren min på min oppfordring for jeg mente det var viktig at hun fikk formidlet tankene sine med egne ord selv om hun var så langt nede at hun ikke klarte å snakke med noen på det tidspunktet. Eventuelle spørsmål legen hadde etter å ha lest svarte jeg på etter beste evne og hadde avtalt med datteren min at hun skulle dra meg i armen om jeg var helt på ville veier, eller hadde misforstått noe.

 

Det er ventetid for å komme inn på alle former for behandling, men det finnes psykologer som ikke er knyttet til BUPA men som er godkjent av det offentlige så det finnes flere alternativ. Felles for alle er at du må gå via fastlegen for å komme inn.

 

Du må også forberede deg på at det tar tid å jobbe seg gjennom en slik tøff periode som du er i nå, men selv om det kanskje ikke føles sånn så er det forbigående. Første skritt er å ville bli bedre og det viser du jo med posten din her at du ønsker.

 

Jeg håper inderlig at du tørr åpne deg for noen ang dette sånn at du kan få den hjelpen du fortjener.

 

 

Anonymous poster hash: 1f89d...55c

 

Først og fremst, tusen takk for at du tok deg tid til å fortelle om det og svare meg på spørsmålet/det jeg forteller! Jeg synes det er veldig, veldig vanskelig å åpne meg for andre dessverre. Jeg føler det blir litt "flaut" å komme til legen min med et brev, fordi jeg ikke "tør" å snakke eller fortelle hva problemet er. Jeg ble på en måte "kastet ut" av bup fordi de mente jeg var for frisk, og dette var med på å ødelegge for meg. Jeg følte at jeg åpnet meg totalt, for så å bli kastet ut fordi DE mente jeg ikke var syk nok. På den tiden mente de at jeg hadde mange nok å snakke med (sosiallærer og barnevernspedagogen min) men likevel gjorde dette noe med meg.

 

Hvordan er det for deg å ha en datter som sliter psykisk? Jeg tør ikke snakke med mamma fordi jeg er redd for at hun skal få skyldfølelse og slikt, jeg vet ikke hvorfor jeg tenker dette men likevel..

Anonymous poster hash: 15938...93a